Kapittel 48
Jesus forlater huset til Jairus og drar til Nasaret
JESUS har hatt en travel dag — han har reist med båt fra Dekapolis, helbredet kvinnen som hadde blødninger, og oppreist Jairus’ datter. Men dagen er ennå ikke over. To blinde menn følger etter ham, tydeligvis da han forlater huset til Jairus. De roper: «Miskunn deg over oss, du Davids sønn!»
Ved å tiltale Jesus som «Davids sønn» viser disse mennene at de tror at Jesus er arving til Davids trone, og at han dermed er den lovte Messias. Men Jesus ignorerer tilsynelatende deres rop om hjelp, kanskje for å prøve deres utholdenhet. Mennene gir imidlertid ikke opp. De følger etter Jesus til det huset han bor i, og da han går inn, følger de etter ham.
Da de er kommet inn, spør Jesus dem: «Tror dere at jeg kan gjøre dette?»
«Ja, Herre,» svarer de med overbevisning.
Jesus rører da ved øynene deres og sier: «Det skal bli som dere tror.» Plutselig kan de se! Jesus sier strengt til dem: «Se til at ingen får vite dette.» Men de er så glade at de ikke bryr seg om Jesu befaling, og de snakker om ham i hele landsdelen.
Da disse mennene går, er det noen som kommer til ham med en demonbesatt mann som demonen har gjort stum. Jesus driver ut demonen, og straks begynner mannen å snakke. Folk undrer seg over disse miraklene og sier: «Aldri har slikt vært sett i Israel!»
Det er også noen fariseere der. De kan ikke benekte at miraklene har funnet sted, men i sin ondskap og vantro gjentar de sine tidligere beskyldninger når det gjelder hvem som står bak Jesu mektige gjerninger. De sier: «Det er med hjelp fra høvdingen over de onde ånder han driver de onde ånder ut.»
Kort tid senere drar Jesus tilbake til sin hjemby, Nasaret, og denne gangen har han disiplene med seg. Et års tid tidligere hadde han besøkt synagogen og undervist der. Selv om folk til å begynne med hadde undret seg over de herlige ordene han hadde kommet med, tok de senere anstøt av hans lære og prøvde å drepe ham. Jesus viser nå barmhjertighet ved å gjøre et nytt forsøk på å hjelpe sine bysbarn.
Andre steder strømmer folk til Jesus, men her gjør de tydeligvis ikke det. På sabbaten går han derfor til synagogen for å undervise. De fleste av dem som hører ham, blir slått av undring. «Hvor har han denne visdommen fra, og hvordan kan han gjøre slike mektige gjerninger?» spør de. «Er han ikke tømmermannens sønn? Og heter ikke hans mor Maria, og hans brødre Jakob og Josef og Simon og Judas? Og søstrene hans, bor de ikke her alle sammen? Hvor har han vel alt dette fra?»
’Jesus er bare en mann her fra byen, som vi selv,’ tenker de. ’Vi så ham vokse opp og kjenner familien hans. Hvordan kan han være Messias?’ Så til tross for alle bevisene — hans store visdom og de mirakler han utfører — forkaster de ham. Han blir til og med en snublestein for sine egne slektninger på grunn av det nære slektskapsforholdet. Det får Jesus til å si: «En profet blir ikke foraktet noe annet sted enn på sitt hjemsted og blant sine egne.»
Ja, Jesus undrer seg over deres mangel på tro. Så han gjør ingen større mirakler der. Han bare legger hendene på noen få syke og helbreder dem. Matteus 9: 27—34; 13: 54—58; Markus 6: 1—6; Jesaja 9: 7.
▪ Hva viser de blinde mennene at de tror, siden de tiltaler Jesus som «Davids sønn»?
▪ Hvilken forklaring på Jesu mirakler holder fariseerne fast ved?
▪ Hvorfor er det barmhjertig av Jesus å vende tilbake for å hjelpe dem som bor i Nasaret?
▪ Hva slags mottagelse får Jesus i Nasaret, og hvorfor?