VENN

Bibelen beskriver en sann venn som en person som viser større troskap enn en bror, er kjærlig og lojal til enhver tid, hjelper den som står ham nær, når han er i vanskeligheter, og gir ham råd i trofasthet. (Ord 18: 24; 17: 17; 27: 6, 9) De som er rike, og de som gir gaver, har imidlertid mange venner som bare er interessert i hva de selv kan få ut av vennskapet. (Ord 14: 20; 19: 4, 6, 7) Jesus Kristus gav det gode råd at man når man holdt et aftensmåltid, ikke skulle innby venner som kunne gjøre gjengjeld, men at man i stedet skulle innby noen som ikke var i stand til å gjøre gjengjeld. (Lu 14: 12–14) Jesus var selv et eksempel hva dette angår, ved at han gav åndelig hjelp til dem som ble sett ned på. Han ble derfor stemplet som «skatteoppkreveres og synderes venn». (Mt 11: 19) Men Jesus påpekte at det bare var de som adlød hans bud, som var hans virkelige venner. Han viste sin kjærlighet til dem ved å overgi sin sjel for dem, og han tilskyndte dem til å elske hverandre på samme måte. – Joh 15: 12–14.

I det første århundre var det vanlig blant de kristne å omtale sine trosfeller generelt som «vennene». (3Jo 14) Dette utelukker imidlertid ikke at man kan ha et nærere forhold til noen i den kristne menighet enn til andre, kanskje på grunn av slektskapsforhold eller sterkere tilknytning på grunn av omstendighetene, fordi man har en lignende bakgrunn, felles interesser eller lik personlighet, eller fordi man har erfart at noen har spesielt gode kristne egenskaper. Peter, Jakob og Johannes hadde visse egenskaper som gjorde at Jesus lot disse disiplene få del i mange privilegier. De var for eksempel vitne til Jesu forvandling på fjellet. Jesus kan i den forbindelse ha tenkt på framtiden og på de oppgaver han ville gi disse tre mennene i tjenesten for ham. – Mr 9: 1–10; 14: 32, 33; Lu 8: 51.

Selv om de kristne i likhet med Jesus viser kjærlighet til alle mennesker, viser de den slags kjærlighet som er knyttet til vennskap, bare overfor dem som er Guds venner. At dette er på sin plass, framgår av det spørsmålet som ble stilt til kong Jehosjafat: «Er det den onde en skal hjelpe, og er det dem som hater Jehova, du skal elske?» (2Kr 19: 2) De som ønsker å være verdens venner, gjør seg selv til fiender av Gud. – Jak 4: 4.

Det mest inderlige vennskap mellom mennesker som er beskrevet i De hebraiske skrifter, er vennskapet mellom David og Jonatan. Til tross for at Jonatan var den kjødelige arving til sin fars, Sauls, trone, hatet han ikke David og betraktet ham ikke som en rival, men erkjente at David hadde Jehovas gunst. «Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonatan begynte å elske ham som sin egen sjel.» (1Sa 18: 1) Etter at Jonatan hadde falt i kamp, sørget David dypt over at han hadde mistet sin venn. Han sa: «Jeg er dypt bedrøvet for din skyld, min bror Jonatan; meget tiltalende var du for meg. Din kjærlighet var mer underfull for meg enn kvinners kjærlighet.» (2Sa 1: 26) Dette vennskapet var mulig fordi både David og Jonatan betraktet lojalitet mot Jehova Gud som viktigere enn noe annet.

I sterk motsetning til dette vennskapet står den advarselen profeten Mika ble nødt til å komme med på grunn av det moralske forderv på hans tid. Han sa: «Stol ikke på en fortrolig venn.» (Mi 7: 5) Jesus sa også at selv tidligere venner av hans etterfølgere ville vende seg mot dem og overgi dem til å bli drept. – Lu 21: 16; se KJÆRLIGHET.

Guds venn. Blant de velsignelser Abraham fikk, var det privilegium og den ære å bli kalt «Jehovas venn». Dette skyldtes Abrahams usedvanlige tro, som var så sterk at han til og med var villig til å frambære sin sønn Isak som et offer. – Jes 41: 8; jf. NW, fotn.; 2Kr 20: 7; Jak 2: 21–23; se ERKLÆRE RETTFERDIG.

Ved å bruke «den urettferdige rikdom» på rette måte kan en bli venn med Jehova Gud og hans Sønn, som kan ta imot en i «de evige boliger», slik Jesus Kristus påpekte i sin illustrasjon om den urettferdige forvalteren. (Lu 16: 1–13) Jesus omtalte disiplene som sine venner, og de var derfor også hans Fars venner. (Joh 15: 13–15; 14: 21) I Salme 15: 1–5 blir det vist hvilke krav en må oppfylle for å kunne være gjest i Jehovas telt som en av hans venner.

Vennskap med verden betyr på den annen side fiendskap mot Gud. (Jak 4: 4; 1Jo 2: 15–17) Menneskeheten som et hele er fremmedgjort for Gud og står i et fiendtlig forhold til ham. Det er imidlertid mulig å bli forlikt med ham, men bare gjennom Jesus Kristus og den forlikelsens tjeneste som Gud har gitt sin Sønns ambassadører i oppdrag å utføre. Til slutt vil Guds venner – og bare de – oppnå evig liv. – 2Kt 5: 18–20; Åp 21: 3, 4; Sl 37: 29.

Kongens venn. Det framgår ikke av den måten uttrykket «kongens venn» er brukt på i Bibelen, at det lå noe mer i det enn at det var en person som var en venn av kongen. Det framgår heller ikke av Bibelen at «kongens venn» var en offisiell tittel i tilknytning til et embete med spesielle funksjoner. Det kan imidlertid være at uttrykket – etter skikk og bruk i andre land å dømme – betegnet en embetsmann ved hoffet som var kongens nære venn og fortrolige, og som noen ganger utførte oppdrag som kongen gav befaling om i fortrolighet. – 1Mo 26: 26.

Blant de embetsmennene ved Salomos hoff som blir nevnt i 1. Kongebok 4: 1–6, er to sønner av Natan. Om den ene sies det at han var satt «over fogdene», mens den andre, Sabud, blir omtalt som «kongens venn». I Salomos fars, kong Davids, regjeringstid hadde arkitten Husjai et slikt forhold til kong David, for han blir omtalt som «Davids venn». På Davids anmodning vendte Husjai tilbake til Jerusalem for å gjøre Akitofels råd til intet da Absalom la planer om å tilrane seg tronen. – 2Sa 15: 32–37; 16: 16–19.

De egyptiske kongene hadde flere «venner», av forskjellig rang. Tittelen betegnet ikke noe spesifikt, men var bare en ærestittel som flere embetsmenn hadde, mens deres virkelige plikter framgikk av andre titler. Også i forbindelse med det greske rike blir ’kongens venner’ ofte nevnt. Der rådførte kongen seg med en bestemt gruppe av disse vennene før han traff en avgjørelse i viktige saker. Det samme embetet fantes i Persia, Arabia og Etiopia.

Brudgommens venn. I gammel tid opptrådte en mann blant brudgommens nære venner som brudgommens juridiske representant, som hadde hovedansvaret for å treffe de nødvendige forberedelser i forbindelse med bryllupet. Det kunne være han som traff avtale med brudens foreldre om ekteskapet og overbrakte brudeprisen til faren og gaver til bruden. Han ble betraktet som den som førte bruden og brudgommen sammen. Bryllupsfølget gikk til huset til brudgommens far eller til brudgommens eget hus, hvor bryllupsfesten ble holdt. Her møttes bruden og brudgommen. Ved bryllupsfesten gledet brudgommens venn seg når han hørte brudgommen snakke med bruden, idet han følte at hans oppgave nå var fullført på en vellykket måte. – Joh 3: 29.

Døperen Johannes, som beredte veien for Messias, førte de første medlemmene av brudeklassen til Jesus Kristus, som denne klassen ble lovt bort til ekteskap med. (2Kt 11: 2; Ef 5: 22–27; Åp 21: 2, 9) Johannes kunne derfor si: «Dere vitner selv om meg, at jeg sa: Jeg er ikke Kristus, men jeg er blitt utsendt i forveien for ham. Den som har bruden, er brudgommen. Men når brudgommens venn står og hører ham, føler han stor glede på grunn av brudgommens røst. Derfor er denne min glede blitt gjort fullstendig.» På dette tidspunktet hadde brudgommens venn fullført sin oppgave og var ikke lenger en nøkkelfigur. I tråd med dette sa Johannes om sitt forhold til Jesus Kristus: «Han må fortsette å vokse, men jeg må fortsette å avta.» – Joh 3: 27–30.

I Matteus 9: 15 blir uttrykket «brudgommens venner» brukt. Her siktes det til andre venner som var med i bryllupsfølget og var innbudt til bryllupsfesten.