Hva vi kan lære av Jesu mirakler
«PÅ DEN tredje dagen var det så en bryllupsfest i Kana i Galilea . . . Jesus og hans disipler var også innbudt til bryllupsfesten. Da vinen holdt på å ta slutt, sa Jesu mor til ham: ’De har ikke vin.’» Denne begivenheten var bakgrunnen for Jesu første mirakel. — Johannes 2: 1—3.
Var ikke dette problemet for ubetydelig, for trivielt, til at det var noe å bry Jesus med? En bibelforsker bemerker: «I Østen var gjestfrihet en hellig plikt . . . Virkelig gjestfrihet, spesielt ved en bryllupsfest, betinget overdådighet. Hvis forrådet av mat og drikke skulle ta slutt ved en bryllupsfest, ville familien og det unge paret aldri ha klart å komme over skammen.»
Jesus grep derfor inn. Han merket seg at det stod «seks vannkrukker av stein der, slik jødenes renselsesregler krevde». Det var vanlig blant jødene å foreta en rituell vasking før måltidene, og det hadde krevd mye vann å betjene alle som var til stede. «Fyll vannkrukkene med vann,» sa Jesus til dem som betjente gjestene. Jesus var ikke «festens leder», men han talte klart og myndig. I beretningen heter det videre at da festens leder smakte på vannet, var det «blitt forvandlet til vin». — Johannes 2: 6—9; Markus 7: 3.
Det kan virke underlig at Jesu første mirakel skulle finne sted ved noe så alminnelig som et bryllup, men denne hendelsen lærer oss mye om Jesus. Han var selv ugift, og ved senere anledninger drøftet han fordelene ved å være enslig med sine disipler. (Matteus 19: 12) Men det at han var til stede ved en bryllupsfest, viste at han på ingen måte var imot ekteskapet. Han var likevektig og støttet ekteskapsordningen. Han så på ekteskapet som noe ærbart i Guds øyne. — Jevnfør Hebreerne 13: 4.
Jesus var ikke den strenge asketen som mange kirkekunstnere senere har framstilt ham som. Det er tydelig at han likte å være sammen med folk og ikke hadde noe imot selskapelighet. (Jevnfør Lukas 5: 29.) Hans handlinger danner et forbilde for hans etterfølgere. Jesus viste personlig at de ikke skulle være unødig alvorsfulle eller dystre — som om rettferdighet skulle bety gledeløshet. Tvert imot, de kristne fikk senere denne befalingen: «Gled dere alltid i Herren.» (Filipperne 4: 4) De kristne i vår tid er påpasselige med å holde sine atspredelser innenfor rimelighetens grenser. De finner glede i tjenesten for Gud, men de følger også Jesu eksempel ved at de av og til finner tid til å hygge seg sammen i selskapelig samvær.
Legg også merke til Jesu ømhet og medfølelse. Han var ikke forpliktet til å utføre noe mirakel. Det var ingen profeti om dette som trengte å bli oppfylt. Jesus ble tydeligvis ganske enkelt ansporet av sin mors bekymring og den pinlige situasjonen det unge paret befant seg i. Han brydde seg om deres følelser og ønsket å spare dem for å bli brakt i forlegenhet. Styrker ikke det din tillit til at Kristus er virkelig interessert i deg — også i dine dagligdagse problemer? — Jevnfør Hebreerne 4: 14—16.
Siden hver av krukkene «kunne romme to—tre væskemål» med vann, var det ingen liten mengde vin som ble dannet ved Jesu mirakel. Det kan ha dreid seg om 390 liter. (Johannes 2: 6) Hvorfor så enormt mye? Jesus oppmuntret ikke til drukkenskap, noe Gud fordømmer. (Efeserne 5: 18) Derimot demonstrerte han en guddommelig gavmildhet. Siden vin var en vanlig drikk, kunne det som eventuelt ble til overs, brukes ved andre anledninger. — Jevnfør Matteus 14: 14—20; 15: 32—37.
De første kristne etterlignet Jesus i å være gavmilde. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 4: 34, 35.) Og Jehovas folk i vår tid blir også oppfordret til å ’gjøre det til en vane å gi’. (Lukas 6: 38) Men Jesu første mirakel har også profetisk betydning. Det viser til en tid i framtiden da Gud gavmildt vil få i stand «et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin» og gjøre fullstendig slutt på nød og sult. — Jesaja 25: 6.
Hvordan forholder det seg så med de mange miraklene Jesus utførte da han helbredet folk for fysiske lidelser? Hva kan vi lære av dem?
Gode gjerninger på sabbaten
«Stå opp, ta båren din og gå,» sa Jesus til en mann som hadde vært syk i 38 år. I evangelieberetningen sies det videre: «Da ble mannen straks frisk, og han tok båren sin og begynte å gå.» Overraskende nok var ikke alle glad for denne forandringen. I beretningen heter det: «Jødene [begynte] å forfølge Jesus, fordi han gjorde disse ting på en sabbat.» — Johannes 5: 1—9, 16.
Sabbaten skulle egentlig være en dag til hvile og glede for alle. (2. Mosebok 20: 8—11) Men på Jesu tid var det blitt laget et virvar av undertrykkende, menneskelagde regler for sabbaten. Bibelforskeren Alfred Edersheim henviser til de lange og omstendelige kapitlene om sabbatsloven i Talmud og skriver at «det i fullt alvor, og som om det skulle dreie seg om saker av vesentlig religiøs betydning, blir drøftet spørsmål som man knapt kunne forestille seg at et menneske med sunn fornuft ville ofre en alvorlig tanke». (The Life and Times of Jesus the Messiah) Rabbinerne gjorde likegyldige, vilkårlige regler om faktisk talt alle sider ved jødenes tilværelse til et spørsmål om liv og død — ofte ved å se bort fra menneskelige følelser på en hardhjertet måte. En av sabbatsreglene lød slik: «Hvis en bygning faller ned over en mann og det er tvil om hvorvidt han er der eller ikke, eller om han er levende eller død, eller om han er en hedning eller en israelitt, kan de rydde vekk ruinene som ligger over ham. Hvis de finner ham i live, kan de rydde vekk enda mer av det som ligger over ham, men hvis [han er] død, forlater de ham.» — Traktaten Yoma 8: 7, The Mishnah, oversatt til engelsk av Herbert Danby.
Hvordan så Jesus på den slags juridisk flisespikkeri? Da han ble kritisert for å helbrede på sabbaten, sa han: «Min Far har fortsatt å arbeide inntil nå, og jeg fortsetter å arbeide.» (Johannes 5: 17) Jesus utførte ikke verdslig arbeid for å berike seg selv. Nei, han gjorde Guds vilje. Akkurat som levittene fikk lov til å fortsette sin hellige tjeneste på sabbaten, kunne også Jesus med rette utføre sine gudgitte plikter som Messias uten å krenke Guds lov. — Matteus 12: 5.
I forbindelse med Jesu helbredelsesgjerninger på sabbaten ble det også avslørt at de jødiske skriftlærde og fariseere var ’altfor rettferdige’ — strenge og ulikevektige i sin tenkemåte. (Forkynneren 7: 16) Det var naturligvis ikke Guds vilje at gode gjerninger bare skulle utføres på visse ukedager, og det var heller ikke Guds hensikt at sabbaten skulle bestå i å overholde regler. I Markus 2: 27 sier Jesus: «Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld.» Jesus elsket menneskene, ikke vilkårlige regler.
De kristne i vår tid bør derfor heller ikke være altfor strenge eller opptatt av regler. De som har myndighet i menigheten, unnlater å bebyrde andre med unødvendige menneskelagde regler og bestemmelser. Jesu eksempel burde også anspore oss til å speide etter anledninger til å gjøre godt. Kristne mennesker bør for eksempel aldri tenke som så at de bare vil forkynne Bibelens sannheter når de er formelt opptatt i tjenesten fra hus til hus, eller når de holder foredrag. Apostelen Peter sier til de kristne: «Dere skal . . . alltid være rede til å forsvare dere overfor enhver som krever av dere en grunn for det håp som er i dere.» (1. Peter 3: 15) Det finnes ingen tidsbegrensninger for det å gjøre godt.
Undervisning i medlidenhet
Et annet enestående mirakel blir beskrevet i Lukas 7: 11—17. Der berettes det at Jesus drog «til en by som heter Nain, og hans disipler og en stor folkemengde drog sammen med ham». Helt fram til våre dager kan man se gravsteder sørøst for den moderne arabiske småbyen Nein. «Da han nærmet seg byporten», ble han vitne til et støyende opptrinn. «Se, da ble det båret ut en død, som var sin mors enbårne sønn. Hun var dessuten enke. Og en anselig folkemengde fra byen var sammen med henne.» H. B. Tristram bemerker at «begravelsesskikkene ikke har forandret seg» fra gammel tid. Han tilføyer: «Jeg har sett kvinnene gå foran båren, anført av profesjonelle sørgekoner. De slår ut med armene, river seg i håret med de voldsomste geberder som uttrykk for sorg og skriker ut navnet på den avdøde.» — Eastern Customs in Bible Lands.
Midt i dette støyende kaos gikk en sørgende enke med et ansikt preget av smerte. Hun hadde tidligere mistet sin mann og, for å sitere forfatteren Herbert Lockyer, betraktet nå sønnen som «sin alderdoms stav og trøsten i sin ensomhet — hjemmets støtte og søyle. Når hun hadde mistet sin eneste sønn, var hennes siste støtte borte». (All the Miracles of the Bible) Hvordan reagerte Jesus? Lukas sier så vakkert: «Da Herren fikk se henne, fikk han medlidenhet med henne, og han sa til henne: ’Gråt ikke mer.’» Det ordet som blir oversatt med «å få medlidenhet», skriver seg fra et gresk ord som bokstavelig betyr «innvoller». Det vil si «å bli beveget i sitt innerste». (Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words) Ja, Jesus ble beveget i sitt innerste.
Jesu egen mor var sannsynligvis enke på dette tidspunkt, og han hadde mistet sin adoptivfar, Josef, så han visste sikkert godt hvor smertefullt det var å miste en av sine nærmeste. (Jevnfør Johannes 19: 25—27.) Enken behøvde ikke å be Jesus om hjelp. Han reagerte spontant og «gikk . . . fram og rørte ved båren», selv om den som rørte ved et lik, ble uren ifølge Moseloven. (4. Mosebok 19: 11) Ved sin mirakuløse kraft kunne Jesus fjerne selve årsaken til urenhet. «Han sa: ’Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!’ Og den døde satte seg opp og begynte å tale, og han gav ham til hans mor.»
Denne beretningen lærer oss noe vesentlig om medlidenhet. De kristne skal ikke etterligne den kjærlighetsløse og kalde holdningen mange gir uttrykk for nå i de «siste dager». (2. Timoteus 3: 1—5) De bør tvert imot følge befalingen i 1. Peter 3: 8: «Til slutt: Vær alle likesinnete, idet dere viser samfølelse, nærer broderlig hengivenhet, har inderlig medfølelse.» Når noen i vår bekjentskapskrets blir hardt rammet på grunn av et dødsfall eller et alvorlig sykdomstilfelle, kan vi ikke oppvekke den døde eller helbrede den syke. Men vi kan tilby praktisk hjelp og trøst, kanskje ganske enkelt ved å være til stede og gråte sammen med dem. — Romerne 12: 15.
Denne dramatiske oppvekkelsen som Jesus utførte, bærer også bud om framtiden — om en tid da «alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst og komme ut»! (Johannes 5: 28, 29) Over hele jorden vil de som har mistet noen av sine nærmeste, personlig få erfare Jesu medlidenhet når avdøde mødre, fedre, barn og venner kommer tilbake fra graven.
Hva miraklene lærer oss
Det er derfor klart at Jesu mirakler var noe mer enn en interessant framvisning av spesielle evner. De var til ære for Gud og dannet et mønster for de kristne som jo blir oppfordret til å ’ære Gud’. (Romerne 15: 6) De ansporer dem til å gjøre gode gjerninger, til å vise gavmildhet, til å vise medlidenhet. Og enda viktigere: De tjente som en forsmak på de kraftige gjerninger som skal bli utført under Kristi tusenårsrike.
Mens Jesus var på jorden, utførte han sine kraftige gjerninger innenfor et relativt lite geografisk område. (Matteus 15: 24) Når han hersker som en herliggjort konge, vil hans maktområde omfatte hele jorden. (Salme 72: 8) De som nøt godt av hans mirakuløse evner til å helbrede og oppvekke døde i fortiden, døde til slutt. Under hans himmelske kongedømme vil synd og død bli fjernet fullstendig, slik at det blir mulig å leve evig. (Romerne 6: 23; Åpenbaringen 21: 3, 4) Ja, Jesu mirakler bar bud om en strålende framtid. Jehovas vitner har hjulpet millioner av mennesker til å få et virkelig håp om å kunne oppleve den. Inntil den tiden kommer, har Jesu Kristi mirakler gitt oss en enestående forsmak på det som snart skal skje.
[Bilde på side 7]
Jesus forvandler vann til vin