Nøytralitet

Definisjon: Det å unnlate å ta parti for eller gi støtte til én av to eller flere stridende parter. Det er en historisk kjensgjerning at sanne kristne i alle land, under alle forhold og både i gammel og i nyere tid har bestrebet seg på å innta en fullstendig nøytral holdning til konflikter mellom forskjellige fraksjoner i verden. De blander seg ikke opp i det andre gjør når det gjelder å delta i patriotiske seremonier, å tjene i de væpnede styrker, å slutte seg til et politisk parti, å stille til valg for å få et politisk embete eller å stemme ved valg. Men selv tilber de bare Jehova, Bibelens Gud. De har innviet sitt liv uforbeholdent til ham og gir hans rike sin fulle støtte.

Hvilke skriftsteder har hatt betydning for de kristnes holdning til verdslige myndigheter?

Rom. 13: 1, 5—7: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter [verdslige myndigheter] han har over seg. Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud . . . Derfor er det nødvendig å underordne seg, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. . . . Oppfyll deres forpliktelser mot alle. Betal skatt til den som skal ha skatt, og toll til den som skal ha toll. Vis respekt for den som har krav på respekt, og gi ære til den dere skylder ære.» (Ingen regjering kunne ha eksistert hvis ikke Gud hadde tillatt det. Uansett hva slags handlemåte enkelte embetsmenn har fulgt, har sanne kristne vist dem respekt på grunn av det embete de har innehatt. Tilbedere av Jehova har for eksempel ærlig betalt sin skatt til gjengjeld for de tjenester som alle har kunnet dra nytte av, uansett hvordan myndighetene har brukt skattepengene.)

Mark. 12: 17: «Da sa han [Jesus] til dem: ’Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!’» (De kristne har alltid erkjent at de ikke bare må gi de verdslige myndigheter det de har krav på i form av skattepenger, men at de også må oppfylle de overordnede forpliktelser de har overfor Gud.)

Apg. 5: 28, 29: «[En talsmann for den jødiske høyesterett sa:] ’Vi påla dere [apostlene] strengt ikke å lære i dette navn [Jesu Kristi navn]. Og nå har dere spredt læren deres over hele Jerusalem og vil gjøre oss ansvarlig for denne mannens død.’ Men Peter og de andre apostlene svarte: ’En skal lyde Gud mer enn mennesker.’» (Når påbud fra menneskelige herskere og Guds krav har vært direkte i strid med hverandre, har sanne kristne etterlignet apostlenes eksempel ved å sette lydigheten mot Gud først.)

Hvilke skriftsteder har alltid hatt betydning for sanne kristnes holdning til det å delta i kjødelig krigføring?

Matt. 26: 52: «’Stikk sverdet på plass igjen,’ sa Jesus til ham. ’For den som griper til sverd, skal falle for sverd.’» (Kunne det ha vært noen mer opphøyet sak å kjempe for enn Guds Sønns sikkerhet? Jesus viste likevel her at disiplene ikke skulle ty til kjødelige krigsvåpen.)

Jes. 2: 2—4: «I de siste dager skal det skje at [Jehovas] tempelberg skal stå grunnfestet høyt over alle fjell . . . Han skal skifte rett mellom folkeslag, felle dom for mange folk. De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.» (Enkeltpersoner i alle nasjoner må selv avgjøre hvilken kurs de vil følge. De som har gitt akt på Jehovas dommer, viser ved sin handlemåte at han er deres Gud.)

2. Kor. 10: 3, 4, EN: «Om vi enn vandrer i kjødet, så strider vi dog ikke på kjødelig vis; for våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige for [ved, NV] Gud til å omstyrte festnings-verker.» (Paulus sier her at han aldri gjorde bruk av kjødelige våpen, verken bedrag, et høyttravende språk eller bokstavelige våpen for å beskytte menigheten mot falsk lære.)

Luk. 6: 27, 28: «Til dere som hører på meg, sier jeg [Jesus Kristus]: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som krenker dere.»

Hvorfor lot Jehova det gamle Israel føre kriger?

Jehova gav det gamle Israel i oppdrag å føre krig for å underlegge seg det landet som han selv hadde utpekt som deres arvelodd, og for å fjerne folk som han betraktet som uskikket til å leve lenger på grunn av deres fordervede skikker og deres tross mot ham, den sanne Gud. (5. Mos. 7: 1, 2, 5; 9: 5; 3. Mos. 18: 24, 25) Men Rahab og gibeonittene ble vist barmhjertighet fordi de viste tro på Jehova. (Jos. 2: 9—13; 9: 24—27) I lovpakten fastsatte Gud regler som gjaldt den krigføring han ville godkjenne. Han stilte opp vilkår for fritagelse og bestemte hvordan disse krigene skulle føres. Dette var virkelig hellige kriger, Jehovas kriger. Det er ikke tilfellet med noen nasjons kjødelige krigføring i dag.

Da den kristne menighet ble opprettet, oppstod det en ny situasjon. De kristne er ikke underlagt Moseloven. Kristi etterfølgere skulle gjøre disipler av mennesker av alle nasjoner, så med tiden ville det være tilbedere av den sanne Gud i alle disse nasjonene. Men hvilket motiv har disse nasjonene når de går i krig? Er det et ønske om å gjøre Skaperens vilje eller et ønske om å fremme nasjonalistiske interesser? Hvis sanne kristne i én nasjon skulle gå i krig mot en annen nasjon, ville de måtte kjempe mot sine medtroende, mot folk som bad til den samme Gud som de selv for at han skulle hjelpe dem. Det var derfor på sin plass at Kristus befalte sine etterfølgere å legge fra seg sverdet. (Matt. 26: 52) Jesus, som skulle bli herliggjort i himmelen, skulle for framtiden selv fullbyrde dommen over dem som trosset den sanne Gud og hans vilje. — 2. Tess. 1: 6—8; Åp. 19: 11—21.

Hva viser den verdslige historie om de første kristnes holdning til det å tjene i de væpnede styrker?

«En omhyggelig granskning av alle tilgjengelige opplysninger viser at det fram til Marcus Aurelius’ tid [romersk keiser fra 161 til 180 evt.] ikke var noen kristen som ble soldat, og ingen soldat fortsatte å gjøre militærtjeneste etter at han var blitt en kristen.» — The Rise of Christianity (London 1947), E. W. Barnes, s. 333.

«Vi som var opptatt av krig og gjensidig nedslakting og all slags ondskap, har hver for oss over hele jorden forvandlet våre krigsvåpen — våre sverd til plogskjær og våre spyd til jordbruksredskaper — og vi framelsker fromhet, rettferdighet, menneskekjærlighet, tro og håp, som vi får fra Faderen selv gjennom ham som ble korsfestet.» — Justinus martyr i «Dialog med jøden Tryphon» (det annet århundre evt.), oversatt fra The Ante-Nicene Fathers (Grand Rapids, Michigan, opptrykk av Edinburgh-utgaven av 1885), redigert av A. Roberts og J. Donaldson, bd. I, s. 254.

«De nektet helt og holdent å ta aktivt del i samfunnets administrasjon eller i rikets militære forsvar. . . . de kristne kunne ikke inneha stillinger som soldater, embetsmenn eller herskere uten å svikte en mer hellig tjeneste.» — History of Christianity (New York 1891), Edward Gibbon, s. 162, 163.

Hvilke skriftsteder har alltid hatt betydning for sanne kristnes holdning til engasjement i politiske stridsspørsmål og aktiviteter?

Joh. 17: 16: «De er ikke av verden, likesom jeg [Jesus] ikke er av verden.»

Joh. 6: 15: «Jesus forstod at de [jødene] ville komme og føre ham bort med makt for å gjøre ham til konge. Derfor gikk han fra dem opp i fjellet, han alene.» Senere sa han til den romerske landshøvdingen: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra.» — Joh. 18: 36.

Jak. 4: 4: «Dere troløse! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.» (Hvorfor er saken så alvorlig? Fordi «hele verden er i den ondes vold», som 1. Johannes 5: 19 [LB] sier. I Johannes 14: 30 omtalte Jesus Satan som «denne verdens fyrste». Vi kan derfor spørre: Hvem blir en person i virkeligheten underlagt, uansett hvilken verdslig gruppering han måtte støtte?)

Hva forteller verdslige historikere om de første kristnes holdning til politisk engasjement?

«Urkristendommen ble lite forstått og ble betraktet med liten velvilje av dem som regjerte den hedenske verden. . . . De kristne nektet å påta seg visse plikter som påhvilte romerske borgere. . . . De ville ikke ha politiske stillinger.» — On the Road to Civilization, A World History (Philadelphia 1937), A. Heckel og J. Sigman, s. 237, 238.

«De kristne stod over staten, som en prestelig, åndelig slekt, og det lot til at kristendommen bare kunne påvirke det borgerlige liv på den måten som ganske visst er den reneste, nemlig ved å bestrebe seg på å utbre et stadig mer hellig sinnelag blant statens borgere.» — Allgemeine Geschichte der christlichen Religion und Kirche (Hamburg 1826), dr. August Neander, s. 460.

Hvilke skriftsteder har alltid hatt betydning for de sanne kristnes holdning til seremonier som har med flagg og nasjonalsanger å gjøre?

1. Kor. 10: 14: «Hold dere . . . borte fra avgudsdyrkelsen!» (Se også 2. Mosebok 20: 4, 5.)

1. Joh. 5: 21, EN: «Mine barn! vokt eder for avgudene!»

Luk. 4: 8: «Jesus svarte: ’Det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.’»

Se også Daniel 3: 1—28.

Har slike patriotiske symboler og seremonier egentlig noen religiøs betydning?

«[Historikeren] Carlton Hayes har for lenge siden påpekt at ritualet med flagghilsen og edsavleggelse i amerikanske skoler er en religiøs handling. . . . Og at disse daglige ritualene er av religiøs natur, er omsider blitt stadfestet av høyesterett i en rekke saker.» — The American Character (New York 1956), D. W. Brogan, s. 163, 164.

«De første flaggene var nesten utelukkende av religiøs karakter. . . . Det som var Englands nasjonale banner i århundrer — St. Georgs røde kors — var et religiøst banner; det ser i virkeligheten ut til at en alltid har søkt religionens hjelp for å gi de nasjonale flagg hellighet, og opprinnelsen til mange av dem kan spores tilbake til et religiøst banner.» — Encyclopædia Britannica (1946), bd. 9, s. 343.

«Ved en offentlig seremoni den 19. november, hvor visepresidenten [for den militære høyesterett] presiderte, ble det brasilianske flagget gjenstand for æresbevisninger. . . . Etter at flagget var heist, sa forsvarsministeren, Tristao de Alencar Araripe, følgende om minnehøytideligheten: ’. . . flaggene er blitt guddommen i en patriotisk religion som krever tilbedelse . . . Flagget æres og tilbes . . . Flagget blir tilbedt, akkurat som fedrelandet blir tilbedt.’» — Diario da Justiça (Forbundshovedstaden, Brasil), 16. feb. 1956, s. 1906.

Hva sier den verdslige historie om de første kristnes holdning til patriotiske seremonier?

«De kristne nektet . . . å ofre til keiserens skytsånd — noe som i dag stort sett svarer til å nekte å hilse flagget eller å avlegge troskapseden. . . . Det var svært få av de kristne som fornektet sin tro, enda det gjerne var anbrakt et alter som det brant en ild på, på selve arenaen for å gjøre det lettere for dem. Det eneste en fange trengte å gjøre, var å strø litt røkelse på ilden. Han fikk da et skriftlig bevis for at han hadde ofret, og ble sloppet fri. Det ble også nøye forklart for ham at han ikke tilbad keiseren, men bare erkjente at keiseren som overhode for den romerske stat var guddommelig. Likevel var det nesten ingen kristne som benyttet seg av denne anledningen til å unnslippe.» — Those About to Die (New York 1958), D. P. Mannix, s. 135, 137.

«Tilbedelseshandlingen overfor keiseren bestod i å legge litt røkelse eller stenke noen dråper vin på et alter som stod foran en statue av keiseren. Kanskje fordi denne situasjonen er nokså fjern fra vår egen, synes vi ikke at det er noen særlig forskjell mellom dette og . . . å løfte hånden for å hilse flagget eller et høyt anerkjent statsoverhode, et uttrykk for høflighet, respekt og patriotisme. Mange av dem som levde i det første århundre, så det kanskje på samme måte, men de kristne gjorde ikke det. De betraktet det hele som en tilbedelseshandling og mente at de ved å utføre den ville anerkjenne keiseren som en guddom og derved være utro mot Gud og Kristus, og de nektet å gjøre det.» — The Beginnings of the Christian Religion (New Haven, Connecticut, 1958), M. F. Eller, s. 208, 209.

Har de kristnes nøytralitet betydd at de ikke er interessert i sine medmenneskers ve og vel?

På ingen måte. De er godt kjent med det budet som ble gjentatt av Jesus: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matt. 22: 39) Og de bestreber seg samvittighetsfullt på å leve etter dette budet. De gir også akt på det rådet apostelen Paulus gav: «La oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er våre søsken i troen.» (Gal. 6: 10) De kristne er blitt overbevist om at det beste de kan gjøre for sine medmennesker, er å fortelle dem det gode budskap om Guds rike, som vil sørge for en varig løsning på de problemene menneskeheten står overfor, og som gjør det mulig for dem som anerkjenner det, å leve evig i lykke på jorden.