Saulus — et utvalgt kar for Herren

SAULUS fra Tarsus var en voldsom og hensynsløs motstander av Kristi etterfølgere. Men Herren hadde en annen framtid i beredskap for ham. Saulus skulle bli en fremtredende talsmann for nettopp den saken han hadde kjempet så voldsomt imot. Jesus sa: «Denne mannen [Saulus] er et utvalgt kar for meg til å bære mitt navn ut til nasjonene så vel som til konger og Israels sønner.» — Apostlenes gjerninger 9: 15.

Saulus’ liv som «et frekt menneske» forandret seg helt da han ble vist barmhjertighet og ble det ’utvalgte kar’ for Herren Jesus Kristus. (1. Timoteus 1: 12, 13) De kreftene som hadde tilskyndt Saulus til å være med på steiningen av Stefanus og til å angripe Jesu disipler på andre måter, ble vendt mot helt andre mål da Saulus ble den kristne apostelen Paulus. Jesus må ha sett at Saulus hadde ønskverdige egenskaper. Hva slags egenskaper var det? Hvem var Saulus? Hvordan gjorde hans bakgrunn ham skikket til å bli brukt til å fremme den sanne tilbedelse? Kan vi lære noe av det han opplevde?

Saulus’ familiebakgrunn

Da Stefanus ble drept, like etter pinsedagen i år 33, var Saulus «en ung mann». Da han omkring år 60 eller 61 skrev til Filemon, var han «en eldre mann». (Apostlenes gjerninger 7: 58; Filemon 9) Ut fra hvordan man oppfattet alder i gammel tid, mener forskere at «ung» antageligvis betydde en som var mellom 24 og 40 år, mens «en eldre mann» var mellom 50 og 56 år. Så Saulus ble sannsynligvis født bare noen få år etter Jesus.

På den tiden bodde jødene i mange deler av verden. Noen av årsakene til at de befant seg utenfor Judea, var erobring, slaveri, forvisning, handel og frivillig utvandring. Saulus’ familie var diasporajøder (jøder i fremmede land), men han understreker deres tilknytning til Loven ved å fortelle at han var «omskåret på den åttende dag, av Israels slekt, av Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere; med hensyn til lov: en fariseer». Saulus, eller Saul, hadde det samme hebraiske navnet som et framstående medlem av hans stamme — Israels første konge. Saulus fra Tarsus var romer fra fødselen av og hadde derfor også et romersk navn, Paulus. — Filipperne 3: 5; Apostlenes gjerninger 13: 21; 22: 25—29.

Ettersom Saulus ble født som romer, må en av hans mannlige forfedre ha fått det privilegium å få romersk borgerrett. Hvordan? Det er flere muligheter. I tillegg til at man kunne arve borgerretten, kunne den gis til enkeltpersoner eller grupper enten for gode gjerninger, av politiske hensyn eller som belønning for å ha utført en eller annen bemerkelsesverdig tjeneste for staten. En slave som klarte å kjøpe seg fri fra en romer, eller en som ble frigitt av en romersk borger, ble selv romer. Det ble også en veteran i de væpnede styrker når han ble dimittert fra de romerske legioner. De innfødte som bodde i romerske kolonier, kunne etter hvert bli romerske borgere. Det sies også at i visse perioder kunne man kjøpe seg borgerrett for store summer. Men hvordan Saulus’ familie ble romerske borgere, forblir et mysterium.

Det vi vet, er at Saulus kom fra Tarsus, den viktigste byen og hovedstaden i den romerske provinsen Kilikia (sør i vår tids Tyrkia). Selv om det var en stor jødisk koloni i dette området, må Saulus også ha blitt påvirket av andre nasjoners kultur. Tarsus var en stor og velstående by og kjent for å være et senter for hellenistisk, eller gresk, lære. Det var anslagsvis mellom 300 000 og 500 000 innbyggere der i det første århundre. Byen var et handelssenter på hovedveien mellom Lilleasia, Syria og Mesopotamia. Det var takket være handel og de fruktbare, omkringliggende slettene, som i hovedsak produserte korn, vin og lin, at Tarsus var så velstående. Byens blomstrende tekstilindustri framstilte stoffer vevd av geitehår som man lagde telt av.

Saulus’ utdannelse

Saulus, eller Paulus, forsørget seg selv på ærlig vis. Han finansierte sin virksomhet som misjonær ved å lage telt. (Apostlenes gjerninger 18: 2, 3; 20: 34) Teltmakerfaget var typisk for hans fødeby, Tarsus. Saulus lærte trolig dette håndverket av sin far i ungdommen.

Saulus’ språkkunnskaper — spesielt i gresk, som var fellesspråket i Romerriket — var til uvurderlig hjelp for ham i det misjonsarbeidet han utførte. (Apostlenes gjerninger 21: 37 til 22: 2) Analytikere av hans skrifter sier at han skriver utmerket gresk. Han bruker ikke et litterært språk eller klassisk gresk, men et gresk som ligner på det som brukes i Septuaginta, den greske oversettelsen av De hebraiske skrifter som han ofte siterte fra eller gjengav innholdet av. På grunnlag av dette antar forskjellige forskere at Saulus i hvert fall må ha fått en god, grunnleggende gresk utdannelse, sannsynligvis på en jødisk skole. «I antikken fikk man ikke en høyere utdannelse — framfor alt ikke en gresk utdannelse — for ingenting; det forutsatte materiell støtte,» sier forskeren Martin Hengel. Den utdannelsen som Saulus fikk, antyder derfor at han kom fra en framstående familie.

Saulus var sannsynligvis ikke mer enn 13 år da han fortsatte sin skolegang i Jerusalem, omkring 84 mil hjemmefra. Han ble oppdratt ved Gamaliels føtter. Gamaliel var en kjent og høyt ansett lærer i den fariseiske tradisjon. (Apostlenes gjerninger 22: 3; 23: 6) Denne utdannelsen, som kan sammenlignes med våre dagers universitetsutdannelse, åpnet mulighetens dør til å oppnå en fremtredende stilling innen jødedommen.a

Evner brukt på en god måte

Siden Saulus ble født inn i en jødisk familie i en by som var hellensk og romersk, tilhørte han tre forskjellige verdener. Denne kosmopolitiske, flerspråklige bakgrunnen gjorde det utvilsomt lettere for ham å bli «alt for alle slags mennesker». (1. Korinter 9: 19—23) Fordi han var romersk borger, fikk han senere anledning til å forsvare sin tjeneste juridisk og forkynne det gode budskap for den høyeste myndighet i Romerriket. (Apostlenes gjerninger 16: 37—40; 25: 11, 12) Den oppstandne Jesus kjente jo den bakgrunn, utdannelse og personlighet Saulus hadde, og han sa til Ananias: «Gå av sted, for denne mannen er et utvalgt kar for meg til å bære mitt navn ut til nasjonene så vel som til konger og Israels sønner. For jeg skal tydelig vise ham hvor mye han må lide for mitt navn.» (Apostlenes gjerninger 9: 13—16) Da Saulus’ nidkjærhet ble styrt i riktig retning, bidrog den til at budskapet om Riket ble utbredt til avsidesliggende områder.

Det at Jesus valgte ut Saulus til et spesielt oppdrag, var en unik begivenhet i den kristne historie. Men alle de kristne i dag har evner og egenskaper som de kan bruke på en virkningsfull måte for å utbre det gode budskap. Da Saulus forstod hva som var Jesu hensikt med ham, nølte han ikke. Han gjorde alt som stod i hans makt for å fremme Rikets interesser. Kan det samme sies om deg?

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 30]

Registrering og attestering av romersk borgerskap

Det var Augustus som med to lover som ble vedtatt i årene 4 og 9 e.v.t., innførte registrering av ektefødte barn av romerske borgere. Registreringen måtte skje senest 30 dager etter fødselen. I provinsene måtte en familie erklære overfor en magistrat på det rette offentlige kontor at barnet var ektefødt og hadde romersk borgerskap. Foreldrenes navn, barnets kjønn og navn og fødselsdatoen ble også registrert. Også før disse lovene ble innført, ble borgerne i alle romerske provinser, kolonier og prefekturer registrert på nytt hvert femte år ved folketelling.

Ved å vise til en samling godt oppbevarte dokumenter kunne man derfor bevise sin status. Man kunne få bekreftede avskrifter av slike dokumenter i form av bærbare diptykoner av tre (dobbelte skrivetavler til å slå sammen). Noen forskere mener at da Paulus hevdet at han var romersk borger, kunne han kanskje framlegge en attest som bekreftet det. (Apostlenes gjerninger 16: 37; 22: 25—29; 25: 11) Siden det å ha romersk borgerskap nærmest ble sett på som «hellig» og gjorde en person berettiget til mange privilegier, var falskneri av slike dokumenter en ytterst alvorlig lovovertredelse. Det var dødsstraff for å forfalske sin status.

[Rettigheter]

Historic Costume in Pictures/Dover Publications, Inc., New York

[Ramme/bilde på side 31]

Saulus’ romerske navn

Navnet til en romersk mann bestod av minst tre deler. Han hadde et fornavn, et etternavn (som hadde forbindelse med hans slekt, eller gens) og et tilnavn. Et berømt eksempel er Gaius Julius Cæsar. Bibelen oppgir ikke noe fullt, romersk navn, men noen historieskrivere mener at Agrippas fulle navn var Markus Julius Agrippa. Gallio het Lukius Junius Gallio. (Apostlenes gjerninger 18: 12; 25: 13) Noen bibelske eksempler på de to siste av en persons tre navn er Pontius Pilatus (innskrift nedenfor), Sergius Paulus, Claudius Lysias og Porkius Festus. — Apostlenes gjerninger 4: 27; 13: 7; 23: 26; 24: 27.

Vi kan ikke si med sikkerhet om Paulus var Saulus’ fornavn eller tilnavn. Det var ikke uvanlig helt uformelt å gi en person et ekstra navn, som hans slekt og venner muligens brukte. Eller man kunne bruke et navn som ikke var romersk, for eksempel Saulus, istedenfor. En forsker sier: «[Saulus] ville ikke passe som et romersk navn, men som et navn gitt ved fødselen. Som et signum (tilleggsnavn) til en romersk borger, ville det passe svært godt.» I flerspråklige områder kan det ha vært situasjonsbetinget hvilket av sine navn en mann valgte å bruke.

[Rettigheter]

Foto: Israel Museum, ©Israel Antiquities Authority