KRANS

En mer eller mindre ringformet fletning som ble båret som hodepryd. Det hebraiske uttrykket tsefirạh (krans) ble brukt i symbolsk forstand i en profeti om Jehovas dom over Samaria, hovedstaden i Efraim, det vil si tistammeriket Israel. Samaria var på den tiden full av ’drankere’, politiske ledere som var beruset av nordrikets uavhengighet av Juda og av landets politiske forbund med Syria og andre fiender av Jehovas rike i Juda. (Se Jes 7: 3–9.) Liksom drankere gjerne bar blomsterkranser på hodet i sine drikkelag, bar Samaria en krans i form av politisk makt. Den var til pryd, men skulle snart forsvinne som en visnende blomst. Da skulle Jehova bli som en krone til prydelse for resten av sitt folk, og som en vakker krans (et vakkert «diadem», ifølge flere oversettelser). – Jes 28: 1–5.

Det samme hebraiske ordet forekommer i Esekiel 7: 7, 10. Bibeloversettere er imidlertid usikre på hvordan ordet skal forstås eller anvendes i dette tilfellet. Et lignende arameisk ord betyr «morgen», og Lamsas oversettelse av den syriske oversettelsen Peshitta har her «daggry» i stedet for krans eller diadem. Noen oversettere (AS, AT, RS ) forbinder ordet med et beslektet arabisk substantiv og gjengir det med «dom». Andre mener at det hebraiske ordets rot betyr «gå rundt», og oversetter det med «tur», idet de mener at det siktes til en ny vending i begivenhetenes gang. – NO, EN, JB; se også Ro.

I De kristne greske skrifter forekommer flertallsformen av det greske ordet stẹmma, «krans», i Apostlenes gjerninger 14: 13. Det fortelles der at presten for Zevs i Lystra kom med okser og kranser til byportene for å frambære ofre fordi folk trodde at Paulus og Barnabas var guder. Det kan ha vært meningen å sette kransene på hodene til Paulus og Barnabas, slik det ofte ble satt kranser på avguder, eller det kan ha vært meningen å sette dem på deltakerne og offerdyrene. Slike kranser ble vanligvis laget av løv som man antok ville behage de enkelte gudene som tilbedelsen var rettet mot. – Apg 14: 8–18; se KRONE.