Barnabas — «Trøstens sønn»

NÅR fikk du sist trøst av en venn? Husker du når du sist trøstet en annen? Av og til trenger vi alle oppmuntring, og vi setter stor pris på dem som viser kjærlighet og oppmuntrer oss. Det å trøste innebærer å ta seg tid til å lytte, forstå og hjelpe. Er du villig til å gjøre dette?

En mann som utmerket seg på dette området, var Barnabas, som «var en god mann og full av hellig ånd og tro». (Apostlenes gjerninger 11: 24) Hvorfor kunne dette bli sagt om Barnabas? Hvordan hadde han gjort seg fortjent til denne karakteristikken?

En villig hjelper

Hans egentlige navn var Josef, men apostlene gav ham et betegnende tilnavn som sa mye om hans personlighet — nemlig Barnabas, som betyr «Trøstens sønn».a (Apostlenes gjerninger 4: 36) Den kristne menighet var nylig blitt opprettet. Noen antar at Barnabas tidligere hadde vært en av Jesu disipler. (Lukas 10: 1, 2) Enten det stemmer eller ikke, hadde han iallfall opptrådt på en rosverdig måte.

Barnabas var en levitt fra Kypros. Like etter pinsehøytiden i år 33 solgte han frivillig et jordstykke og gav pengene til apostlene. Hvorfor gjorde han det? Beretningen i Apostlenes gjerninger viser at det foregikk en utdeling av nødvendige midler blant de kristne i Jerusalem på den tiden: «Så ble det delt ut til hver enkelt, alt etter hva han trengte.» Barnabas så tydeligvis at det fantes et behov, og fordi han hadde et varmt hjerte, gjorde han noe med det. (Apostlenes gjerninger 4: 34—37) Det er mulig han var velstående, men han nølte ikke med å tilby både sine materielle eiendeler og seg selv til fremme av Rikets interesser.b Teologen F. F. Bruce sier: «Når Barnabas fant mennesker eller situasjoner som kalte på trøst og oppmuntring, gav han all den oppmuntring han var i stand til.» Dette framgår tydelig i forbindelse med den andre episoden hans navn er knyttet til.

Da Saulus fra Tarsus (som senere skulle bli apostelen Paulus) var blitt kristen omkring år 36, forsøkte han å komme i kontakt med menigheten i Jerusalem, «men de var alle redde for ham, for de trodde ikke at han var en disippel». Hvordan skulle han klare å overbevise menigheten om at hans omvendelse var ekte og ikke bare en slags krigslist han benyttet seg av for å ødelegge menigheten ytterligere? «Da kom Barnabas ham til hjelp og førte ham til apostlene.» — Apostlenes gjerninger 9: 26, 27; Galaterne 1: 13, 18, 19.

Det står ikke noe om hvorfor Barnabas stolte på Saulus. Men i alle fall levde «Trøstens sønn» opp til sitt tilnavn da han hørte på Saulus og hjalp ham ut av en tilsynelatende håpløs situasjon. Selv om Saulus deretter reiste tilbake til sin fødeby, Tarsus, hadde det allerede oppstått et vennskap mellom de to mennene. I årene som fulgte, skulle det komme til å få stor betydning. — Apostlenes gjerninger 9: 30.

I Antiokia

Omkring år 45 kom det gode nyheter til Jerusalem om utviklingen i Antiokia i Syria — et stort antall av de gresktalende som bodde der, var i ferd med å bli troende. Menigheten sendte Barnabas av sted for å undersøke forholdene og organisere arbeidet der. De kunne ikke ha truffet et bedre valg. Lukas beretter: «Da han kom fram og så Guds ufortjente godhet, frydet han seg og begynte å oppmuntre dem alle til med hjertets forsett å bli i Herren; for han var en god mann og full av hellig ånd og tro. Og en anselig skare ble lagt til Herren.» — Apostlenes gjerninger 11: 22—24.

Dette var ikke det eneste han utrettet. Teologen Giuseppe Ricciotti bemerker: «Barnabas var et praktisk menneske, og han forstod øyeblikkelig at det var nødvendig å gå til handling for at den lovende blomstringen skulle bli etterfulgt av en rik høst. Det var derfor først og fremst behov for høstarbeidere.» Siden Barnabas var fra Kypros, var han sannsynligvis vant til å ha med folk av andre nasjoner å gjøre. Han kan ha følt seg spesielt godt kvalifisert til å forkynne for hedninger. Men han var villig til å få andre med seg i denne engasjerende og oppmuntrende virksomheten.

Barnabas tenkte på Saulus. Barnabas var sannsynligvis kjent med den profetiske åpenbaringen som Ananias hadde fått da Saulus ble omvendt, og som gikk ut på at den tidligere forfølgeren var ’et utvalgt kar til å bære Jesu navn ut til nasjonene’. (Apostlenes gjerninger 9: 15) Barnabas la derfor i vei til Tarsus — en reise på omkring 20 mil — for å lete etter Saulus. De to samarbeidet i et helt år, og det var i løpet av denne perioden «i Antiokia at disiplene ved guddommelig forsyn først ble kalt kristne». — Apostlenes gjerninger 11: 25, 26.

I Claudius’ regjeringstid kom det en stor hungersnød over forskjellige deler av det romerske verdensrike. Den jødiske historieskriveren Josefus forteller at mange i Jerusalem «døde fordi de manglet det som måtte til for å skaffe mat». Disiplene i Antiokia bestemte seg da for «at de, alt etter som enhver av dem hadde råd til, skulle sende noe til hjelp for de brødrene som bodde i Judea; og dette gjorde de, idet de sendte det til de eldste ved Barnabas’ og Saulus’ hånd». Da de to hadde fullført dette oppdraget, tok de Johannes Markus med seg tilbake til Antiokia, hvor de ble regnet blant menighetens profeter og lærere. — Apostlenes gjerninger 11: 29, 30; 12: 25; 13: 1.

Et spesielt misjonsoppdrag

Deretter inntraff en helt spesiell begivenhet. «Mens de offentlig tjente Jehova og fastet, sa den hellige ånd: ’Ta ut blant dere Barnabas og Saulus for meg til den gjerning som jeg har kalt dem til.’» Tenk på det! Jehovas ånd befalte at de to skulle få et spesielt oppdrag. «Disse mennene, som var blitt utsendt av den hellige ånd, drog så ned til Selevkia, og derfra seilte de av sted til Kypros.» Barnabas kunne også med rette bli kalt en apostel, en som ble utsendt. — Apostlenes gjerninger 13: 2, 4; 14: 14.

Etter at de hadde reist gjennom hele Kypros, og etter at den romerske prokonsulen på øya, Sergius Paulus, var blitt omvendt, drog de videre til Perge på sørkysten av Lilleasia. Her skilte Johannes Markus lag med dem for å vende tilbake til Jerusalem. (Apostlenes gjerninger 13: 13) Det kan se ut til at Barnabas inntil da hadde spilt en ledende rolle, kanskje fordi han var den mest erfarne av partnerne. Men fra dette tidspunkt er det Saulus (som nå blir kalt Paulus) som tar ledelsen. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 13: 7, 13, 16; 15: 2.) Ble Barnabas såret fordi det utviklet seg slik? Nei, han var en moden kristen som ydmykt erkjente at Jehova også benyttet hans medarbeider på en virkningsfull måte. Jehova ville at også folk i andre distrikter skulle få høre det gode budskap ved hjelp av dem.

Ja, før Paulus og Barnabas ble kastet ut av Antiokia i Pisidia, fikk de forkynt Guds ord over hele området, og mange tok imot budskapet. (Apostlenes gjerninger 13: 43, 48—52) I Ikonium opplevde de at «en stor mengde av både jøder og grekere ble troende». Dette fikk Paulus og Barnabas til å bli der i lengre tid og ’tale frimodig med myndighet fra Jehova, som lot tegn og varsler skje ved deres hender’. Da de hørte at noen hadde planlagt å steine dem, flyktet de klokelig derfra og fortsatte sin gjerning i Lykaonia, Lystra og Derbe. Til tross for at de kom opp i livsfarlige situasjoner i Lystra, fortsatte både Barnabas og Paulus sitt arbeid, «idet de styrket disiplenes sjeler og oppmuntret dem til å bli i troen og sa: ’Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler’». — Apostlenes gjerninger 14: 1—7, 19—22.

Disse to dynamiske forkynnerne lot seg ikke avskrekke. Tvert imot, de reiste tilbake for å bygge opp de nye kristne på steder hvor de allerede hadde møtt voldsom motstand. Sannsynligvis hjalp de menn med de nødvendige kvalifikasjoner til å ta ledelsen i de nye menighetene.

Spørsmålet om omskjærelse

Omkring 16 år etter pinsehøytiden i år 33 var Barnabas implisert i en betydningsfull hendelse som gjaldt spørsmålet om omskjærelse. «Noen menn kom ned [til Antiokia i Syria] fra Judea og begynte å lære brødrene: ’Hvis dere ikke blir omskåret i samsvar med Moses’ skikk, kan dere ikke bli frelst.’» Barnabas og Paulus visste av erfaring at dette ikke var riktig, og de motsa dem på dette punktet. I stedet for å påberope seg sin autoritet innså de at dette var et spørsmål som måtte avgjøres på en måte som ville være til gagn for hele samfunnet av brødre. Derfor henviste de spørsmålet til det styrende råd i Jerusalem, hvor de avla rapporter som bidrog til at saken kunne bli løst. Paulus og Barnabas, som ble omtalt som «våre elskede brødre . . . som har overgitt sine sjeler for vår Herre Jesu Kristi navn», var blant dem som deretter fikk i oppdrag å underrette brødrene i Antiokia om avgjørelsen. De talte til menigheten og overrakte brevet fra det styrende råd, og da mottagerne hadde lest det, «gledet de seg over oppmuntringen» og ble «styrket». — Apostlenes gjerninger 15: 1, 2, 4, 25—32.

«Et heftig vredesutbrudd»

Etter å ha lest så mange positive beretninger om Barnabas føler vi kanskje at vi aldri vil kunne leve opp til hans eksempel. Men «Trøstens sønn» var ufullkommen i likhet med alle oss andre. Da han og Paulus planla en ny misjonsreise for å besøke menighetene, oppstod det en uoverensstemmelse. Barnabas var bestemt på å ta med sin fetter Johannes Markus, men Paulus mente at det ikke var riktig, ettersom Johannes Markus hadde forlatt dem på den første misjonsreisen. Det kom til «et heftig vredesutbrudd, slik at de skiltes fra hverandre; og Barnabas tok med seg Markus og seilte av sted til Kypros», mens «Paulus valgte Silas og drog av sted» i en annen retning. — Apostlenes gjerninger 15: 36—40.

Dette var jo trist. Men episoden forteller oss også noe mer om Barnabas’ personlighet. En bibelkommentator sier: «Det er til uvisnelig heder for Barnabas at han var villig til å ta en risiko og vise Markus tillit for annen gang.» Som denne skribenten antyder, kan det godt hende at «den tillit Barnabas viste Markus, hjalp ham til å gjenvinne sin selvtillit og tjente som en spore til fornyet innsats». Det skulle vise seg at denne tilliten var fullt berettiget, for den dag kom da til og med Paulus roste Markus for at han var nyttig i den kristne tjeneste. — 2. Timoteus 4: 11; jevnfør Kolosserne 4: 10.

Barnabas’ eksempel kan anspore oss til å ta oss tid til å høre på, forstå og oppmuntre slike som er nedtrykt, og til å yte praktisk hjelp når vi ser at det er behov for det. Beretningen om hans villighet til å tjene sine brødre med mildhet og mot, og om de utmerkede resultatene dette førte til, er en oppmuntring i seg selv. For en velsignelse det er å ha mennesker som Barnabas i våre menigheter i dag!

[Fotnoter]

[Bilde på side 23]

Barnabas «var en god mann og full av hellig ånd og tro»