JESUS KRISTUS

Guds Sønns navn og tittel mens han var på jorden, fra det tidspunkt da han ble salvet.

Navnet Jesus (gr. Iesous) svarer til det hebraiske navnet Jesjua (fullstendig form: Jehosjua), som betyr «Jehova er frelse». Navnet var ikke uvanlig, for det var mange menn som hadde dette navnet i tiden omkring Jesu fødsel. Derfor ble ofte en ytterligere betegnelse tilføyd for å identifisere personen; man sa for eksempel «Jesus, nasareeren». (Mr 10: 47; Apg 2: 22) Betegnelsen «Kristus» kommer fra det greske ordet Khristọs, som svarer til det hebraiske Masjịach (Messias), og betyr «den salvede». Selv om flere som levde før Jesus, for eksempel Moses, Aron og David, med rette kunne omtales som «salvede» (He 11: 24–26; 3Mo 4: 3; 8: 12; 2Sa 22: 51), var den stilling, det embete og den tjeneste som de var salvet til, bare forbilder på Jesu Kristi overordnede stilling, embete og tjeneste. Jesus er derfor helt unik som «Kristus, den levende Guds Sønn». – Mt 16: 16; se KRISTUS; MESSIAS.

Hans førmenneskelige tilværelse. Den personen som ble kjent som Jesus Kristus, begynte ikke sitt liv her på jorden. Han talte selv om sitt førmenneskelige liv i himmelen. (Joh 3: 13; 6: 38, 62; 8: 23, 42, 58) Johannes 1: 1, 2 viser hvilket navn den personen som ble Jesus, hadde i himmelen: «I begynnelsen var Ordet [gr. Lọgos], og Ordet var hos Gud, og Ordet var en gud [«var guddommelig», AT, Mo; «var av guddomsart», LB]. Denne var i begynnelsen hos Gud.» Ettersom Jehova er evig og ikke har noen begynnelse (Sl 90: 2; Åp 15: 3), må det at Ordet var hos Gud fra «begynnelsen», her referere til det tidspunkt da Jehova Gud begynte sin skapergjerning. Dette blir bekreftet av andre skriftsteder, hvor Jesus blir omtalt som «all skapnings førstefødte» og som «Guds skapnings begynnelse». (Kol 1: 15; Åp 1: 1; 3: 14) Bibelen identifiserer således Ordet (Jesus i hans førmenneskelige tilværelse) som Guds første skapning, Guds førstefødte Sønn.

At Jehova virkelig var denne førstefødte Sønnens Far og Livgiver, og at denne Sønnen således ble skapt av Gud, framgår tydelig av det Jesus selv sa. Han viste at det var Gud som hadde gitt ham livet, da han sa: «Jeg lever på grunn av Faderen.» Som det framgår av sammenhengen, mente han at hans liv var blitt forårsaket av hans Far, akkurat som døende mennesker skulle få liv som følge av sin tro på Jesu gjenløsningsoffer. – Joh 6: 56, 57.

Hvis de anslag som vår tids vitenskapsfolk har gjort over universets alder, er noenlunde korrekte, startet Jesu eksistens som åndeskapning flere milliarder år før det første menneske ble skapt. (Jf. Mi 5: 2.) Guds førstefødte Sønn i åndeverdenen ble av sin Far brukt ved skapelsen av alt annet. (Joh 1: 3; Kol 1: 16, 17) Dette må ha innbefattet de millioner av andre åndesønner som utgjør Jehova Guds himmelske familie (Da 7: 9, 10; Åp 5: 11), og også det fysiske univers og de skapninger som opprinnelig ble frambrakt i det. Det er logisk at det var til sin førstefødte Sønn Jehova sa: «La oss danne mennesker i vårt bilde, i vår likhet.» (1Mo 1: 26) Alle disse andre ting som er skapt, ble ikke bare dannet «ved ham», men også «for ham», ettersom han er Guds førstefødte Sønn og «arving til alle ting». – Kol 1: 16; He 1: 2.

Ikke medskaper. At Sønnen hadde en andel i skapelsen, gjorde ham imidlertid ikke til Faderens medskaper. Kraften til å skape kom fra Gud ved hans hellige ånd, hans virksomme kraft. (1Mo 1: 2; Sl 33: 6) Og ettersom Jehova er Kilden til alt liv, kan alle levende skapninger, både synlige og usynlige, takke ham for at de lever. (Sl 36: 9) Sønnen var altså ikke Guds medskaper, men det redskap, det mellomledd, som Jehova Gud, Skaperen, benyttet når han skapte. Jesus selv tilskrev Gud æren for skapelsen, noe hele Bibelen gjør. – Mt 19: 4–6 se SKAPELSE, SKAPNING.

Den personifiserte visdom. Det som blir fortalt i Bibelen om Ordet, stemmer svært godt overens med den beskrivelsen som blir gitt i Ordspråkene 8: 22–31. Her blir visdommen personifisert – den blir framstilt med evnen til å tale og til å gjøre ting. (Ord 8: 1) Mange av de forfatterne i de første århundrene e.v.t. som bekjente seg til kristendommen, forstod det slik at denne passasjen i symbolske vendinger skildrer Guds Sønn i hans førmenneskelige tilværelse. De skriftstedene som er drøftet i det foregående, viser tydelig at beskrivelsen i disse versene i Ordspråkene passer på Sønnen. Jehova «frambrakte» Sønnen «som sin veis begynnelse, som det tidligste av sine verk fra fordums tid», og Sønnen var «ved [Jehovas] side som en mesterarbeider» under skapelsen av jorden. Ordet for «visdom» er riktignok på hebraisk et hunkjønnsord (på hebraisk, som på mange andre språk, har substantivene fast grammatisk kjønn), men det ville fortsatt være tilfellet hvis ordet ble brukt i en personifisering, så dette utelukker ikke at visdommen blir brukt som et bilde på Guds førstefødte Sønn. Det greske ordet for «kjærlighet» i uttrykket «Gud er kjærlighet» (1Jo 4: 8) er likeledes et hunkjønnsord, men blir altså likevel brukt om Gud. Salomo, som skrev ned størstedelen av Ordspråksboken (Ord 1: 1), brukte den hebraiske tittelen qohẹleth (forsamleren) om seg selv (For 1: 1), og også dette er et hunkjønnsord.

Visdom åpenbares, eller erfares, bare når denne egenskapen kommer til uttrykk på en eller annen måte. Det var Guds visdom som kom til uttrykk ved skapelsen (Ord 3: 19, 20), men den kom til uttrykk ved hans Sønn (Jf. 1Kt 8: 6). Den vise hensikt Gud har med menneskeheten, blir likeledes åpenbart ved og sammenfattet i hans Sønn, Jesus Kristus. Apostelen Paulus kunne derfor si at Kristus er «Guds kraft og Guds visdom», og at han «for oss er blitt visdom fra Gud, og rettferdighet og helligelse og utfrielse ved en løsepenge». – 1Kt 1: 24, 30; jf. 1Kt 2: 7, 8; Ord 8: 1, 10, 18–21.

I hvilken forstand han er den «enbårne Sønn». Det at Jesus blir kalt Guds «enbårne Sønn» (Joh 1: 14; 3: 16, 18; 1Jo 4: 9), betyr ikke at de andre åndesønnene som ble frambrakt, ikke var Guds sønner, for også de blir kalt Guds sønner. (1Mo 6: 2, 4; Job 1: 6; 2: 1; 38: 4–7) Men det at Guds førstefødte Sønn var den eneste som ble skapt direkte av Gud, gjorde ham unik, annerledes enn alle andre sønner av Gud, som var skapt av Jehova, men ved hans førstefødte Sønn. «Ordet» var altså Jehovas «enbårne Sønn» i en bestemt forstand, akkurat som Isak var Abrahams «enbårne sønn» i en bestemt forstand (Abraham hadde allerede fått en annen sønn, men ikke med sin hustru Sara). – He 11: 17; 1Mo 16: 15.

Hvorfor han blir kalt «Ordet». Navnet eller tittelen «Ordet» (Joh 1: 1) betegner øyensynlig den funksjon som Guds førstefødte Sønn har hatt etter at andre fornuftutstyrte skapninger ble dannet. Et lignende uttrykk forekommer i 2. Mosebok 4: 16, hvor Jehova sier til Moses angående hans bror Aron: «Og han skal tale til folket for deg; og det skal skje at han skal tjene som munn for deg, og du skal tjene som Gud for ham.» Som talsmann for Moses, Guds fremste representant på jorden, tjente Aron «som munn» for ham. Det forholder seg på lignende måte med Ordet, eller Logos, som ble Jesus Kristus. Jehova brukte tydeligvis sin Sønn til å overbringe informasjon og instrukser til andre i familien av åndesønner, slik han senere brukte ham til å overbringe sitt budskap til mennesker på jorden. Noe som viser at Jesus tjente som Guds Ord, eller Guds Talsmann, er at han sa til noen jødiske tilhørere: «Det jeg lærer, er ikke mitt, men hører ham til som har sendt meg. Hvis noen ønsker å gjøre hans vilje, skal han vite angående læren om den er fra Gud, eller om jeg taler av meg selv.» – Joh 7: 16, 17; jf. Joh 12: 50; 18: 37.

I sin førmenneskelige tilværelse som Ordet opptrådte Jesus utvilsomt ved mange anledninger som Jehovas Talsmann overfor mennesker. I enkelte skriftsteder blir Jehova omtalt som om han talte direkte til mennesker, mens det andre steder kommer fram at han i de aktuelle tilfellene talte ved en engel som representerte ham. (Sml. 2Mo 3: 2–4 med Apg 7: 30, 35; se også 1Mo 16: 7–11, 13; 22: 1, 11, 12, 15–18.) Det er rimelig å anta at Gud i de fleste av disse tilfellene talte ved Ordet. Han gjorde sannsynligvis det i Eden, for i to av de tre tilfellene hvor det der blir sagt at Gud taler, sier beretningen uttrykkelig at noen, utvilsomt hans Sønn, var sammen med ham. (1Mo 1: 26–30; 2: 16, 17; 3: 8–19, 22) Den engelen som ledet israelittene gjennom ødemarken, og som israelittene nøye skulle adlyde, fordi ’Jehovas navn var i ham’, kan derfor ha vært Guds Sønn, Ordet. – 2Mo 23: 20–23; jf. Jos 5: 13–15.

Dette betyr ikke at Ordet er den eneste engelen Jehova har talt ved. De inspirerte uttalelsene i Apostlenes gjerninger 7: 53, Galaterne 3: 19 og Hebreerne 2: 2, 3 viser at lovpakten ble overbrakt til Moses ved andre av Guds engler enn hans førstefødte Sønn.

Jesus beholdt navnet «Guds Ord» da han vendte tilbake til sin himmelske herlighet. – Åp 19: 13, 16.

Hvorfor blir Jesus i noen bibeloversettelser kalt «Gud», mens han i andre blir omtalt som «en gud»?

Noen oversettelser gjengir Johannes 1: 1 slik: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» (EN, NB; NO har en nesten identisk ordlyd.) Helt bokstavelig oversatt lyder den greske teksten: «I begynnelse var ordet, og ordet var overfor guden, og gud var ordet.» Oversetteren må forsyne teksten med store bokstaver i overensstemmelse med de regler som gjelder på det språket han oversetter til. Det er helt klart riktig å skrive «Gud» med stor forbokstav når man her oversetter uttrykket «guden», ettersom det siktes til Den Allmektige Gud, som Ordet var hos. Men å benytte stor forbokstav i oversettelsen av ordet «gud» i det andre tilfellet har ikke samme berettigelse.

Ny verden-oversettelsen gjengir dette verset slik: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var en gud.» Det finnes her riktignok ingen ubestemt artikkel (tilsvarende «en») i den greske teksten. Men dette behøver ikke å bety at man ikke skal benytte den ubestemte artikkel i en oversettelse, for koiné, fellesgresk, hadde ingen ubestemt artikkel. Oversettere av De kristne greske skrifter må derfor hele tiden velge om de skal ta med den ubestemte artikkel eller ikke, alt etter hvordan de forstår teksten. Alle norske oversettelser av De kristne greske skrifter bruker den ubestemte artikkel hundrevis av ganger, og selv om de fleste ikke bruker den i Johannes 1: 1, er det et godt grunnlag for å gjøre det i dette verset.

For det første er det verdt å merke seg at det i nettopp dette skriftstedet blir sagt at Ordet var «hos Gud», og således ikke kunne være Gud, det vil si Den Allmektige Gud. (Se også v. 2, som ville ha vært overflødig hvis v. 1 virkelig viste at Ordet var Gud selv.) For det andre er ordet for «gud» (theọs) den andre gangen det forekommer i verset, uten den bestemte artikkel (gr.: ho), noe som er et viktig poeng. Angående dette skriver Ernst Haenchen i en kommentar til Johannesevangeliet (kap. 1–6) at «[theọs] og [ho theọs] (’gud, guddommelig’ og ’Guden’) den gang ikke var det samme. . . . Også for . . . evangelisten var det i virkeligheten bare Faderen som var [ho theọs, ’Guden’] (jf. 17: 3); ’Sønnen’ var underordnet under ham (jf. 14: 28). Men dette blir bare antydet i dette verset, ettersom det her blir lagt vekt på det nære forhold de står i til hverandre. . . . I den jødiske og i den kristne monoteisme var det absolutt mulig å snakke om guddommelige vesener som eksisterte ved siden av Gud og var underordnet ham, men som ikke var identiske med ham. Filipperne 2: 6–10 beviser dette. Her beskriver Paulus et slikt guddommelig vesen, som senere ble mennesket Jesus Kristus. . . . Verken her [i Filipperne] eller i Johannes 1: 1 er det derfor tale om et dialektisk forhold mellom to i én, men om to personer som er forent med hverandre». – Das Johannesevangelium, Tübingen 1980, s. 116.

Haenchen gjengir Johannes 1: 1c slik: «Og gud (av art) var Logos», og så sier han: «I dette tilfellet er verbet [en («var»)] ganske enkelt verbalet i et predikat. Og det substantivet som utgjør predikativet, må således vurderes ekstra nøye: [theọs] er ikke det samme som [ho theọs] [å være ’guddommelig’ er ikke det samme som å være ’Gud’].» (s. 110, 111) Philip B. Harner utdyper dette, idet han peker på at det er en spesiell grammatisk konstruksjon i Johannes 1: 1, ettersom et predikativt substantiv uten den bestemte artikkel står foran verbet. Denne konstruksjonen har først og fremst kvalitativ betydning og viser at «logos har theos-natur». Han sier videre: «I Johannes 1: 1 er predikatets kvalitative innhold etter min mening så fremtredende at substantivet [theọs] ikke kan betraktes som bestemt.» (Journal of Biblical Literature, 1973, s. 85, 87) Andre oversettere, som også erkjenner at det greske uttrykket har kvalitativt innhold og beskriver Ordets natur, benytter derfor gjengivelser som «Ordet var av guddomsart» og «Ordet var guddommelig». – LB; AT; Sd; jf. Mo; se NW, tillegget, 6A.

Av De hebraiske skrifter framgår det klart og entydig at det finnes bare én Allmektig Gud, Skaperen av alle ting, Den Høyeste, som har navnet Jehova. (1Mo 17: 1; Jes 45: 18; Sl 83: 18) Moses kunne således si til Israels nasjon: «Jehova vår Gud er én Jehova. Og du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og hele din virkekraft.» (5Mo 6: 4, 5) De kristne greske skrifter motsier ikke denne læren, som Guds tjenere hadde anerkjent og trodd på i tusener av år, men støtter den. (Mr 12: 29; Ro 3: 29, 30; 1Kt 8: 6; Ef 4: 4–6; 1Ti 2: 5) Jesus Kristus sa selv: «Faderen er større enn jeg», og han omtalte Faderen som sin Gud og som «den eneste sanne Gud». (Joh 14: 28; 17: 3; 20: 17; Mr 15: 34; Åp 1: 1; 3: 12) Ved en rekke anledninger gav Jesus uttrykk for at han stod under sin Far og var underordnet ham. (Mt 4: 9, 10; 20: 23; Lu 22: 41, 42; Joh 5: 19; 8: 42; 13: 16) Etter at Jesus hadde steget opp til himmelen, gav hans apostler fremdeles det samme bildet av forholdet mellom ham og Faderen. – 1Kt 11: 3; 15: 20, 24–28; 1Pe 1: 3; 1Jo 2: 1; 4: 9, 10.

Alt dette gir god støtte til oversettelsen «Ordet var en gud» i Johannes 1: 1. Den fremtredende stilling Ordet hadde blant Guds skapninger som den førstefødte, den som Gud hadde skapt alle ting ved, og som Guds Talsmann, utgjør dessuten et godt grunnlag for å kalle ham «en gud», eller en som er mektig. I den messianske profetien i Jesaja 9: 6 ble det forutsagt at han skulle bli kalt «Veldig Gud» (men ikke Den Allmektige Gud), og at han skulle bli «Evig Far» for alle dem som fikk liv som hans undersåtter. Hans Fars, «hærstyrkenes Jehovas», nidkjærhet skulle utrette dette. (Jes 9: 7) Når Guds store motstander, Satan Djevelen, blir kalt en «gud» (2Kt 4: 4) på grunn av sitt herredømme over mennesker og demoner (1Jo 5: 19; Lu 11: 14–18), er det enda større grunn til og enda mer passende at Guds førstefødte Sønn blir kalt «en gud», eller «den enbårne gud», som de mest pålitelige håndskriftene til Johannes 1: 18 kaller ham.

Da Jesus ble anklaget av sine motstandere for å ’gjøre seg selv til en gud’, svarte han: «Står det ikke skrevet i deres Lov: ’Jeg har sagt: «Dere er guder»’? Når han har kalt dem som Guds ord ble rettet imot, for ’guder’ – og Skriften kan jo ikke gjøres ugyldig – hvorfor sier dere da til meg, som Faderen har helliget og sendt til verden: ’Du spotter Gud’, fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn?» (Joh 10: 31–37) Jesus siterte her fra Salme 82, hvor menneskelige dommere som Gud fordømte fordi de ikke dømte rettferdig, blir omtalt som «guder». (Sl 82: 1, 2, 6, 7) Jesus viste på denne måten hvor urimelig det var å anklage ham for gudsbespottelse fordi han hadde sagt at han var, ikke Gud, men Guds Sønn.

Anklagen om gudsbespottelse ble framsatt fordi Jesus hadde sagt: «Jeg og Faderen er ett.» (Joh 10: 30) At Jesus her ikke hevdet at han var Faderen, eller at han var Gud, framgår av det svaret han gav, som delvis er drøftet ovenfor. Hva slags enhet Jesus siktet til, må forstås på bakgrunn av den sammenhengen han sa dette i. Han talte om sine gjerninger og sin omsorg for de «sauene» som ville følge ham. Både hans gjerninger og det han sa, viste at det var enhet, ikke uenighet og disharmoni, mellom ham og hans Far, et poeng som han ytterligere understreket i sitt svar. (Joh 10: 25, 26, 37, 38; jf. Joh 4: 34; 5: 30; 6: 38–40; 8: 16–18.) Også med hensyn til hans «sauer» var det full overensstemmelse mellom ham og hans Far; begge ville beskytte dem og lede dem til evig liv. (Joh 10: 27–29; jf. Ese 34: 23, 24.) Jesu bønn om at alle hans disipler, også de framtidige, måtte være ett, viser at det at Jesus og hans Far er ett, ikke vil si at de er en og samme person, men at de er ett hva hensikt og handling angår. På denne måten kunne Jesu disipler «alle . . . være ett» liksom Jesus og hans Far er ett. – Joh 17: 20–23.

I overensstemmelse med dette gav Jesus følgende svar på et spørsmål som ble stilt av Tomas: «Hvis dere hadde kjent meg, ville dere også ha kjent min Far; fra nå av kjenner dere ham og har sett ham», og på et spørsmål fra Filip svarte han tilsvarende: «Den som har sett meg, har også sett Faderen.» (Joh 14: 5–9) Igjen viser Jesu etterfølgende forklaring at det forholdt seg slik fordi han trofast representerte sin Far, talte Faderens ord og gjorde Faderens gjerninger. (Joh 14: 10, 11; jf. Joh 12: 28, 44–49.) Det var ved den samme anledningen, kvelden før sin død, at Jesus sa til de samme disiplene: «Faderen er større enn jeg.» – Joh 14: 28.

Det at disiplene ’så Faderen’ i Jesus, kan også forstås i lys av andre bibelske eksempler. Jakob sa således til Esau: «Jeg [har] sett ditt ansikt som om jeg så Guds ansikt, siden du tok velvillig imot meg.» Dette sa han fordi Esau hadde reagert på en måte som var i harmoni med Jakobs bønn til Gud. (1Mo 33: 9–11; 32: 9–12) Etter at Gud hadde stilt Job noen spørsmål ut av en storm og derved hadde gitt ham en klarere forståelse, sa Job: «Bare et rykte hadde jeg hørt om deg, men nå ser mitt eget øye deg.» (Job 38: 1; 42: 5; se også Dom 13: 21, 22.) Hans «hjertes øyne» var blitt opplyst. (Jf. Ef 1: 18.) At Jesu uttalelse om det å se Faderen skal forstås billedlig, ikke bokstavelig, framgår av hans egne ord i Johannes 6: 45 og også av at Johannes lenge etter Jesu død skrev: «Ingen har noen gang sett Gud; den enbårne gud som befinner seg på plassen ved Faderens bryst, er den som har forklart ham.» – Joh 1: 18; 1Jo 4: 12.

Hva mente Tomas da han sa til Jesus: «Min Herre og min Gud»?

Da Jesus viste seg for Tomas og de andre apostlene og fjernet Tomas’ tvil om hvorvidt Jesus var blitt oppreist fra de døde, utbrøt Tomas, henvendt til Jesus: «Min Herre og min Gud [bokst.: «Herren min og Guden (ho Theọs) min»]!» (Joh 20: 24–29) Noen kommentatorer oppfatter dette som et forbauset utrop som ble uttalt overfor Jesus, men var rettet til Gud, hans Far. Andre hevder imidlertid at ordlyden på gresk må bety at ordene var rettet til Jesus. Selv om dette skulle være tilfellet, må uttalelsen «Min Herre og min Gud!» harmonere med de inspirerte skrifter for øvrig. Ettersom beretningen viser at Jesus tidligere hadde sendt disiplene beskjeden: «Jeg stiger opp til min Far og deres Far og til min Gud og deres Gud», er det ingen grunn til å tro at Tomas var av den oppfatning at Jesus var Den Allmektige Gud. (Joh 20: 17) Etter å ha fortalt om dette møtet mellom Tomas og den oppstandne Jesus sier skribenten selv, Johannes, om denne og andre beretninger: «Men disse er blitt nedskrevet for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere, fordi dere tror, skal ha liv ved hans navn.» – Joh 20: 30, 31.

Tomas kan således ha kalt Jesus «min Gud» i den forstand at Jesus var «en gud», men ikke Den Allmektige Gud, «den eneste sanne Gud», som Tomas ofte hadde hørt Jesus be til. (Joh 17: 1–3) En annen mulighet er at han kalte Jesus «min Gud» omtrent slik som hans forfedre før i tiden hadde uttrykt seg overfor himmelske sendebud, noe det blir fortalt om i De hebraiske skrifter, som Tomas var kjent med. Flere ganger når en engel fra Jehova ble sendt til mennesker på jorden, tiltalte eller omtalte disse personene eller den skribenten som nedskrev beretningen, engelen som om den var Jehova Gud. (Jf. 1Mo 16: 7–11, 13; 18: 1–5, 22–33; 32: 24–30; Dom 6: 11–15; 13: 20–22.) Dette kom av at engelen opptrådte på vegne av Jehova, talte i hans navn og kanskje benyttet første person entall og til og med sa: «Jeg er den sanne Gud.» (1Mo 31: 11–13; Dom 2: 1–5) Tomas kan således ha tiltalt Jesus med ordene «min Gud» i denne betydningen, idet han erkjente at Jesus var den sanne Guds representant og talsmann. Uansett hvordan det forholdt seg, er det klart at det Tomas sa, ikke var i strid med den klare uttalelsen som han hadde hørt Jesus komme med: «Faderen er større enn jeg.» – Joh 14: 28.

Hans fødsel på jorden. Før Jesus ble født som menneske på jorden, hadde engler fra tid til annen vist seg her i menneskeskikkelse. Det ser ut til at de materialiserte seg i et legeme som passet for anledningen, og at de dematerialiserte seg når oppdragene var fullført. (1Mo 19: 1–3; Dom 6: 20–22; 13: 15–20) De var således hele tiden åndeskapninger og gjorde bare midlertidig bruk av fysiske legemer. Slik forholdt det seg ikke da Guds Sønn kom til jorden og ble mennesket Jesus. Johannes 1: 14 sier at «Ordet ble kjød og bodde iblant oss». Det var derfor han kunne omtale seg selv som «Menneskesønnen». (Joh 1: 51; 3: 14, 15) Noen peker på uttrykket «bodde [bokst.: «teltet»] iblant oss» og hevder at dette viser at Jesus ikke var et virkelig menneske, men en inkarnasjon. Men apostelen Peter bruker et lignende uttrykk om seg selv, og han var selvfølgelig ikke en inkarnasjon. – 2Pe 1: 13, 14.

Den inspirerte beretning sier: «Men med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: På den tid da hans mor, Maria, var lovt bort til ekteskap med Josef, viste det seg, før de var blitt forent, at hun var gravid ved hellig ånd.» (Mt 1: 18) Forut for dette hadde en engel fra Jehova fortalt Maria, som var jomfru, at hun skulle ’unnfange i sitt morsliv’ som følge av at Guds hellige ånd kom over henne og Guds kraft overskygget henne. (Lu 1: 30, 31, 34, 35) Det barnet som med tiden ble født, var identisk med den personen som hadde levd i himmelen som Ordet, men var også virkelig Marias sønn og således en ekte etterkommer av hennes forfedre Abraham, Isak, Jakob, Juda og kong David, altså den rettmessige arving til de løftene Gud hadde gitt disse. (1Mo 22: 15–18; 26: 24; 28: 10–14; 49: 10; 2Sa 7: 8, 11–16; Lu 3: 23–34; se SLEKTSREGISTER, JESU KRISTI.) Det er derfor sannsynlig at den gutten som ble født, hadde arvet visse fysiske trekk fra sin jødiske mor.

Maria var en etterkommer av synderen Adam og var således selv ufullkommen og underlagt synden. Man kan derfor spørre hvordan Jesus, Marias «førstefødte» (Lu 2: 7), kunne være fullkommen og syndfri i sitt fysiske legeme. Selv om vår tids genetikere har fått nokså god kjennskap til arvelovene og dominante og recessive arveanlegg, har de ikke kunnet studere resultatene av en forening av fullkommenhet og ufullkommenhet, noe som fant sted ved Jesu unnfangelse. Uansett hvordan det hele foregikk, sikret Guds hellige ånd at Guds hensikt ble gjennomført. Slik engelen Gabriel hadde forklart for Maria, ble hun overskygget av «kraft fra Den Høyeste», slik at det barnet som ble født, var hellig, Guds Sønn. Guds hellige ånd dannet så å si en beskyttende mur om fosteret, så ingen ufullkommenhet eller ødeleggende kraft kunne skade fosteret under utviklingen fra unnfangelsen av. – Lu 1: 35.

Ettersom det var Guds hellige ånd som gjorde fødselen mulig, skyldte Jesus sin himmelske Far, ikke sin adoptivfar, Josef, sitt liv som menneske. (Mt 2: 13–15; Lu 3: 23) Slik Hebreerne 10: 5 sier, ’gjorde Gud i stand et legeme til’ Jesus, og helt fra unnfangelsen av var Jesus helt og holdent «ubesmittet, skilt fra synderne». – He 7: 26; jf. Joh 8: 46; 1Pe 2: 21, 22.

Den messianske profetien i Jesaja 52: 14, hvor det er tale om at ’utseendet skulle være skjemt’, må således bare i billedlig forstand gjelde Messias, Jesus. (Jf. v. 7 i det samme kapitlet.) Selv om Jesus var fysisk fullkommen, gjorde det budskapet om sannhet og rettferdighet som han frimodig forkynte, ham frastøtende i hans hyklerske motstanderes øyne. De betraktet ham som et redskap for Beelsebub, som en demonbesatt og som en bedrager som drev med gudsbespottelse. (Mt 12: 24; 27: 39–43; Joh 8: 48; 15: 17–25) På tilsvarende måte gjorde det budskapet som Jesu disipler senere forkynte, dem til ’en vellukt’, en duft til liv, for dem som tok imot budskapet, men til en duft til død for dem som avviste det. – 2Kt 2: 14–16.

Tidspunktet for hans fødsel og lengden av hans tjeneste. Jesus ble etter alt å dømme født i måneden etanim (september/oktober) i år 2 f.v.t., ble døpt omtrent på samme tid av året i år 29 e.v.t. og døde omkring kl. 3 om ettermiddagen fredag den 14. nisan (mars/april) i år 33. Grunnlaget for disse tidsangivelsene blir angitt i det følgende.

Jesus ble født omkring seks måneder etter Johannes (døperen), som var en slektning av ham, i den romerske keiseren Augustus’ regjeringstid (31 f.v.t.–14 e.v.t.), mens Kvirinius var stattholder i Syria (se REGISTRERING, hvor det blir angitt når Kvirinius sannsynligvis hadde dette embetet), og henimot slutten av Herodes den stores regjeringstid som konge over Judea. – Mt 2: 1, 13, 20–22; Lu 1: 24–31, 36; 2: 1, 2, 7.

Hans fødsel i forhold til Herodes’ død. Tidspunktet for Herodes’ død er riktignok omdiskutert, men de foreliggende vitnesbyrd peker i retning av at han døde i år 1 f.v.t. (Se HERODES nr. 1 [Tidspunktet for Herodes’ død]; KRONOLOGI [Måneformørkelser].) Det inntraff flere hendelser i tidsrommet mellom Jesu fødsel og Herodes’ død: Jesus ble omskåret på den åttende dag (Lu 2: 21); han ble tatt med til templet i Jerusalem 40 dager etter fødselen (Lu 2: 22, 23; 3Mo 12: 1–4, 8); astrologene foretok sin reise «fra østlige områder» til Betlehem (hvor Jesus ikke lenger lå i en krybbe i en stall, men befant seg i et hus) (Mt 2: 1–11; jf. Lu 2: 7, 15, 16); Josef og Maria flyktet til Egypt med barnet (Mt 2: 13–15); Herodes forstod at astrologene ikke hadde fulgt hans instrukser, og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og omegn som var under to år gamle (noe som tyder på at Jesus ikke var nyfødt på dette tidspunkt) (Mt 2: 16–18). Hvis Jesus ble født om høsten i år 2 f.v.t., var det tilstrekkelig tid til disse hendelsene mellom Jesu fødsel og Herodes’ død, som trolig inntraff i år 1 f.v.t. Men det er også andre grunner til å tidfeste Jesu fødsel til år 2. f.v.t.

Forholdet mellom Jesu tjeneste og Johannes’ tjeneste. Noe som gir ytterligere grunnlag for de tidsangivelsene som er oppgitt ovenfor angående Jesu fødsel og lengden av hans tjeneste, er det som blir sagt i Lukas 3: 1–3. Her blir det fortalt at døperen Johannes begynte å forkynne og å døpe «i det femtende år av keiser Tiberius’ regjering». Dette året strakte seg fra august eller september år 28 e.v.t. til august eller september år 29. (Se TIBERIUS.) På et tidspunkt under Johannes’ tjeneste kom Jesus til ham og ble døpt. Da Jesus selv så begynte sin tjeneste, var han «omkring tretti år gammel». (Lu 3: 21–23) Da Jesus var 30 år gammel, like gammel som David var da han ble konge, stod han ikke lenger under sine jordiske foreldres myndighet. – 2Sa 5: 4, 5; jf. Lu 2: 51.

Ifølge 4. Mosebok 4: 1–3, 22, 23, 29, 30 skulle de som fikk tre inn i tjenesten ved helligdommen under lovpakten, være «fra trettiårsalderen og oppover». Det er således rimelig å anta at døperen Johannes, som var levitt og var sønn av en prest, var 30 år gammel da han begynte sin tjeneste, ikke ved templet, men i det spesielle oppdraget som Jehova hadde tiltenkt ham. (Lu 1: 1–17, 67, 76–79) Det at aldersforskjellen mellom Johannes og Jesus blir nevnt spesielt (to ganger), og overensstemmelsen mellom engelens kunngjøringer da han viste seg for å kunngjøre først den ene sønnens fødsel og så den andres (Lu 1), gir god grunn til å tro at deres tjeneste fulgte det samme tidsmønsteret, at Johannes (Jesu forløper) begynte sin tjeneste omkring seks måneder før Jesus begynte sin.

Ut fra dette kan man beregne når Johannes ble født – 30 år før han begynte sin tjeneste i Tiberius’ 15. regjeringsår, altså en eller annen gang mellom august/september i år 3 f.v.t. og august/​september i år 2 f.v.t., og Jesus ble født omkring seks måneder senere.

Vitnesbyrd om at Jesu tjeneste varte i tre og et halvt år. På grunnlag av ytterligere kronologiske vitnesbyrd kan man fastsette tidspunktet enda mer nøyaktig. Disse vitnesbyrdene dreier seg om hvor lenge Jesus utførte sin tjeneste, og tidspunktet for hans død. Av profetien i Daniel 9: 24–27 (utførlig drøftet i artikkelen SYTTI UKER) framgår det at Messias stod fram idet den 70. årsuken begynte (Da 9: 25), og at han led offerdøden midt i, eller «halvveis» i, denne siste uken, noe som innebar at de slaktofrene og offergavene som var blitt frambåret under lovpakten, ikke hadde noen gyldighet lenger. (Da 9: 26, 27; jf. He 9: 9–14; 10: 1–10.) Dette skulle tilsi at Jesu tjeneste strakte seg over tre og et halvt år (halvparten av en ’uke’ på sju år).

Når Jesu tjeneste skulle strekke seg over tre og et halvt år og endte med at han døde ved påsketider, må denne perioden ha omfattet fire påskehøytider. Disse fire påskehøytidene blir omtalt i Johannes 2: 13; 5: 1; 6: 4; 13: 1. I Johannes 5: 1 blir ikke påsken nevnt spesielt; her er det bare tale om «en av jødenes høytider» («jødenes høytid», ifølge visse gamle håndskrifter), men det foreligger gode grunner for å tro at det siktes til påsken, ikke en av de andre årlige høytidene.

Like forut for dette verset, i Johannes 4: 35, har Jesus sagt at det er «fire måneder til høsten kommer». Høsttiden, spesielt bygghøsten, startet ved påsketider (den 14. nisan). Jesus må således ha sagt dette fire måneder forut for dette, omkring måneden kislev (november/desember). Innvielseshøytiden, som først ble innført en tid etter landflyktigheten i Babylon, ble holdt i måneden kislev, men dette var ikke en av de store høytidene som krevde at man reiste til Jerusalem. (2Mo 23: 14–17; 3Mo 23: 4–44) Ifølge jødisk tradisjon ble denne høytiden feiret rundt om i hele landet, i de mange synagogene. (Se INNVIELSESHØYTIDEN.) Senere, i Johannes 10: 22, blir det nevnt spesielt at Jesus en gang overvar innvielseshøytiden i Jerusalem, men det ser ut til at han da allerede befant seg i området, at han hadde vært der siden løvhyttehøytiden, og således ikke hadde reist dit ens ærend for å overvære innvielseshøytiden. Til forskjell fra dette blir det tydelig vist i Johannes 5: 1 at det var nettopp for å overvære «en av jødenes høytider» at Jesus drog fra Galilea (Joh 4: 54) til Jerusalem.

Den eneste høytiden mellom måneden kislev og påsken var purimhøytiden, som ble holdt i adar (februar/mars), en måneds tid før påsken. Men også purim, som ble innført en tid etter landflyktigheten, ble feiret rundt om i landet, i folks hjem og i synagogene. (Se PURIM.) Det mest sannsynlige er derfor at den høytiden det er tale om i Johannes 5: 1, er påskehøytiden, og at Jesus drog til Jerusalem i lydighet mot Guds lov til Israel. Nå omtaler riktignok Johannes bare noen få hendelser etter dette før han igjen nevner påsken (Joh 6: 4), men av oversikten «Viktige begivenheter i Jesu jordiske liv» framgår det at Johannes’ beretning om den første delen av Jesu tjeneste er meget kortfattet, og at mange av de hendelsene som allerede er nevnt av de andre evangelistene, ikke er tatt med i hans evangelium. Ja, den omfattende virksomheten som de andre tre evangelistene (Matteus, Markus og Lukas) omtaler, støtter den oppfatning at det ble feiret påske en gang mellom den påskehøytiden som blir nevnt i Johannes 2: 13, og den som blir nevnt i Johannes 6: 4.

Tidspunktet for hans død. Jesus døde om våren, på påskedagen, den 14. nisan (abib) etter den jødiske kalender. (Mt 26: 2; Joh 13: 1–3; 2Mo 12: 1–6; 13: 4) Dette året falt påsken på den sjette dagen i uken (fra solnedgang torsdag til solnedgang fredag, etter jødenes måte å regne døgnet på). Dette framgår av Johannes 19: 31, som sier at den etterfølgende dagen var en «stor» sabbat. Dagen etter påskedagen var alltid en sabbatsdag, uansett hvilken ukedag den falt på. (3Mo 23: 5–7) Men når denne spesielle sabbaten falt sammen med den vanlige sabbaten (ukens sjuende dag), ble den kalt en «stor» sabbat. Jesus døde således fredag den 14. nisan, omkring kl. 15. – Lu 23: 44–46.

Oppsummering. Ettersom Jesus døde i vårmåneden nisan, må hans tjeneste, som ifølge Daniel 9: 24–27 strakte seg over tre og et halvt år, ha begynt om høsten, omkring måneden etanim (september/oktober). Døperen Johannes må derfor ha begynt sin tjeneste om våren i år 29 (Tiberius’ 15. år) og må således ha blitt født om våren i år 2 f.v.t. Jesus ble så født omkring seks måneder senere, om høsten i år 2 f.v.t., begynte sin tjeneste 30 år senere, om høsten i år 29 e.v.t. og døde i år 33 (om våren, den 14. nisan).

Ikke grunnlag for å si at fødselen fant sted om vinteren. Den datoen folk flest forbinder med Jesu fødsel, den 25. desember, har altså ikke noe bibelsk grunnlag. Som mange oppslagsverk viser, var dette opprinnelig datoen for en hedensk fest. Angående opprinnelsen til det å feire den 25. desember skriver den jesuittiske teologen Urbanus Holzmeister:

«I dag er det alminnelig anerkjent at det som ligger til grunn for feiringen av den 25. desember, er den høytiden som hedningene feiret på denne dagen. Petavius [en fransk jesuittisk teolog, 1583–1652] har med rette henledet oppmerksomheten på at den 25. desember ble feiret som ’den ubeseirede sols fødselsdag’.

Vitner om denne høytiden er: (a) Furius Dionysius Filocalus’ kalender, utarbeidet i 354, hvor det står skrevet: ’Den 25. desember, den ubeseiredes (solens) f(ødselsdag).’ (b) Astrologen Antiokhus’ kalender (utarbeidet omkring år 200): ’Desember måned . . . den 25. . . . solens fødselsdag; dagslyset øker.’ (c) Keiser Julian [med tilnavnet den frafalne, romersk keiser 361–363] anbefalte de lekene som ble holdt ved slutten av året til ære for solen, som ble kalt ’den ubeseirede sol’.» – Chronologia vitae Christi (Kronologisk oversikt over Kristi liv), Pontificium Institutum Biblicum, Roma 1933, s. 46.

Det kanskje mest åpenbare vitnesbyrd om at Jesus ikke kan ha blitt født den 25. desember, er at Bibelen forteller at det var hyrder ute på marken med hjordene sine den natten Jesus ble født. (Lu 2: 8, 12) Regntiden begynte allerede i høstmåneden bul (oktober/november) (5Mo 11: 14), og man begynte da å føre hjordene inn under tak om natten. Den etterfølgende måneden, kislev (den niende måneden etter den jødiske kalender), var en kald, regnfull måned (Jer 36: 22; Esr 10: 9, 13), og tebet (desember/januar) hadde årets laveste temperaturer; i denne måneden snødde det noen ganger i høylandet. Det at hyrdene befant seg ute på markene om natten, stemmer således overens med vitnesbyrdene om at Jesus ble født tidlig på høsten, i måneden etanim. – Se BUL; KISLEV.

Noe annet som taler imot den oppfatning at Jesus ble født i desember, er at det er svært usannsynlig at den romerske keiser ville velge en regnfull vintermåned som det tidspunkt da hans jødiske undersåtter (som ofte var opprørske) skulle reise «hver til sin egen by» for å bli registrert. – Lu 2: 1–3; jf. Mt 24: 20; se TEBET.

De første årene av hans liv. Det blir gitt få opplysninger om de første årene av Jesu liv. Jesus ble født i Betlehem i Judea, kong Davids fødeby, og da familien vendte tilbake fra Egypt, bosatte den seg i Nasaret i Galilea – noe som alt sammen var i samsvar med profetier fra Gud. (Mt 2: 4–6, 14, 15, 19–23; Mi 5: 2; Ho 11: 1; Jes 11: 1; Jer 23: 5) Jesu adoptivfar, Josef, var tømmermann (Mt 13: 55) og var tydeligvis forholdsvis fattig. (Sml. Lu 2: 22–24 med 3Mo 12: 8.) Jesus, som tilbrakte sin første dag som menneske i en stall, levde tydeligvis under nokså beskjedne kår i sin barndom. Nasaret var ingen fremtredende by historisk sett, selv om den lå i nærheten av to viktige handelsruter. Mange jøder så kanskje ned på denne byen. – Jf. Joh 1: 46; BILDER: bd. 2, s. 537, 539; se NASARET.

Om de første årene av Jesu liv vet man ingenting ut over at «det lille barnet fortsatte å vokse og bli sterkt og ble fylt av visdom, og Guds gunst fortsatte å være over det». (Lu 2: 40) Etter hvert vokste familien; Josef og Maria fikk fire sønner og noen døtre. (Mt 13: 54–56) Marias «førstefødte» sønn (Lu 2: 7) vokste altså ikke opp som enebarn. Dette er utvilsomt forklaringen på at Jesu foreldre en gang etter å ha overvært påskehøytiden i Jerusalem begynte hjemturen uten å være klar over at Jesus, deres eldste barn, ikke var med i følget. Denne hendelsen, da Jesus som tolvåring besøkte templet og der deltok i en drøftelse med de jødiske lærerne på en måte som gjorde at de ble forbløffet, er den eneste hendelsen i hans oppvekst som blir beskrevet forholdsvis utførlig. (BILDE: bd. 2, s. 538) Det svaret Jesus gav sine bekymrede foreldre da de fant ham der, viser at han visste om at han var blitt født på mirakuløst vis, og at han forstod at han senere skulle stå fram som Messias. (Lu 2: 41–52) Det er rimelig å anta at hans mor og hans adoptivfar hadde fortalt ham det som var blitt åpenbart av Jehovas engler og i de profetiene Simeon og Anna uttalte da han for første gang ble tatt med til templet, 40 dager etter sin fødsel. – Mt 1: 20–25; 2: 13, 14, 19–21; Lu 1: 26–38; 2: 8–38.

Det er ingenting som tyder på at Jesus hadde mirakuløse evner eller utførte mirakler i sin barndom, slik det blir framstilt i fantasifulle fortellinger i visse apokryfiske verker, for eksempel det såkalte Tomas’ barndomsevangelium. Det miraklet som bestod i å gjøre vann til vin, som han utførte i Kana etter at han hadde gått i gang med sin tjeneste, var ’begynnelsen på hans tegn’. (Joh 2: 1–11) Og mens Jesus bodde sammen med familien sin i Nasaret, stilte han tydeligvis ikke sin visdom og sine fortrinn som et fullkomment menneske til skue. Noe som kan tyde på dette, er at hans halvbrødre ikke viste tro på ham under hans jordiske tjeneste, og at de fleste innbyggerne i Nasaret var vantro. – Joh 7: 1–5; Mr 6: 1, 4–6.

Likevel kjente man åpenbart godt til Jesus i Nasaret (Mt 13: 54–56; Lu 4: 22); i hvert fall de som satte pris på rettferdighet og godhet, må ha lagt merke til hans usedvanlige egenskaper og hans personlighet. (Jf. Mt 3: 13, 14.) Han gikk i synagogen regelmessig, hver sabbat. Han fikk en utdannelse, noe som framgår av at han kunne finne og lese opp avsnitt fra De hellige skrifter, men han hadde ikke studert ved rabbinernes skoler for «høyere utdanning». – Lu 4: 16; Joh 7: 14–16.

At beretningen om de første årene av Jesu liv er så kortfattet, kommer av at Jehova ennå ikke hadde salvet Jesus som «Kristus» (Mt 16: 16), og at Jesus ikke hadde begynt å utføre det gudgitte oppdraget som ventet ham. Hans barndom og oppvekst tjente, i likhet med hans fødsel, først og fremst som nødvendige forutsetninger for å nå et mål. Som Jesus senere sa til den romerske stattholderen Pilatus: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: at jeg skulle vitne om sannheten.» – Joh 18: 37.

Jesu dåp. Det var da hellig ånd ble utgytt ved Jesu dåp, at Jesus virkelig ble Messias, eller Kristus, Guds Salvede (noen engler brukte denne tittelen da de kunngjorde hans fødsel, men dette var tydeligvis i profetisk betydning; Lu 2: 9–11; se også v. 25, 26). I seks måneder hadde døperen Johannes ’beredt veien’ for «Guds middel til frelse». (Lu 3: 1–6) Jesus, som nå var «omkring tretti år gammel», ble døpt til tross for de innvendingene Johannes til å begynne med kom med fordi han inntil da bare hadde døpt angrende syndere. (Mt 3: 1, 6, 13–17; Lu 3: 21–23) Jesus var på sin side uten synd, så hans dåp var et symbol på at han framstilte seg for å gjøre sin Fars vilje. (Jf. He 10: 5–9.) Da Jesus var ’kommet opp av vannet’, og mens han bad, «så han himlene dele seg», Guds ånd dalte ned over ham «i legemlig skikkelse som en due», og Jehovas røst lød fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede; jeg har godkjent deg.» – Mt 3: 16, 17; Mr 1: 9–11; Lu 3: 21, 22.

Det at Guds ånd ble utøst over Jesus, førte utvilsomt til at hans sinn ble opplyst på mange områder. Hans uttalelser etter dette, ikke minst den inderlige bønnen han bad til sin Far om kvelden etter påskemåltidet i år 33, viser at han husket sin førmenneskelige tilværelse, både det han hadde hørt av sin Far og hadde sett ham gjøre, og den herlighet han selv hadde hatt i himmelen. (Joh 6: 46; 7: 28, 29; 8: 26, 28, 38; 14: 2; 17: 5) Det er sannsynlig at det var i forbindelse med at han ble døpt og salvet, at han fikk tilbake erindringen om alt dette.

I og med at Jesus ble salvet med hellig ånd, ble han utnevnt og bemyndiget til å forkynne og undervise (Lu 4: 16–21) og også til å tjene som Guds Profet (Apg 3: 22–26). Men framfor alt ble han utnevnt og bemyndiget til å bli Jehovas lovte Konge, arving til Davids trone (Lu 1: 32, 33, 69; He 1: 8, 9) og til et evig rike. Av denne grunn kunne han senere si til fariseerne: «Guds rike er midt iblant dere.» (Lu 17: 20, 21) I tillegg ble Jesus salvet til å tjene som Guds Øversteprest, ikke som etterkommer av Aron, men på kongen og presten Melkisedeks vis. – He 5: 1, 4–10; 7: 11–17.

Jesus hadde vært Guds Sønn helt fra fødselen av, liksom Adam, da han var fullkommen, var «Guds sønn». (Lu 3: 38; 1: 35) Engelen Gabriel hadde omtalt Jesus som Guds Sønn allerede før han ble født. Det virker således rimelig å anta at kunngjøringen: «Du er min Sønn, den elskede; jeg har godkjent deg» (Mr 1: 11), som lød fra Faderen etter Jesu dåp, og som ledsaget Guds ånd ved salvingen av Jesus, ikke bare skulle tjene som en anerkjennelse av Jesu identitet. Alt tyder på at Jesus ved denne anledningen ble avlet eller frambrakt av Gud som Guds Sønn, at han ble «født på ny», med utsikter til igjen å få liv som en åndesønn av Gud i himmelen. – Jf. Joh 3: 3–6; 6: 51; 10: 17, 18; se DÅP; ENBÅREN.

Sentral plass i Guds hensikt. Det behaget Jehova Gud å gjøre sin førstefødte Sønn til den sentrale skikkelse i gjennomføringen av alle sine hensikter (Joh 1: 14–18; Kol 1: 18–20; 2: 8, 9), det brennpunkt som lyset fra alle profetiene skulle bli samlet i, og som lyset så skulle stråle ut fra (1Pe 1: 10–12; Åp 19: 10; Joh 1: 3–9), løsningen på alle de problemer som Satans opprør hadde skapt (He 2: 5–9, 14, 15; 1Jo 3: 8), og den grunnvoll Gud skulle bygge på når han skulle treffe foranstaltninger til evig gagn for sin universelle familie i himmelen og på jorden (Ef 1: 8–10; 2: 20; 1Pe 2: 4–8). På grunn av sin viktige rolle i Guds hensikt kunne Jesus med rette og uten å overdrive si: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» – Joh 14: 6.

Den «hellige hemmelighet». Guds hensikt, slik den blir åpenbart i Jesus Kristus, var ’en hellig hemmelighet [el.: et mysterium]’ som det ble «tidd om i lange tider». (Ro 16: 25–27) I over 4000 år, helt siden opprøret i Eden, hadde troende mennesker ventet på oppfyllelsen av Guds løfte om en «ætt» som skulle knuse «slangens», Guds store motstanders, hode og på den måten sørge for utfrielse for menneskeheten. (1Mo 3: 15) I nesten 2000 år hadde de satt sitt håp til Jehovas pakt med Abraham om en «ætt» som skulle «ta sine fienders port i eie», og som alle jordens nasjoner skulle velsigne seg ved hjelp av. – 1Mo 22: 15–18.

Til slutt, da «tidens fulle mål var nådd, utsendte Gud sin Sønn». Ved ham åpenbarte han betydningen av den «hellige hemmelighet», ved ham gav han det endelige svaret på det stridsspørsmålet som var blitt reist av Motstanderen (se JEHOVA [Det store stridsspørsmålet er et moralsk spørsmål]), og ved ham tilveiebrakte han midlet til å utfri alle lydige mennesker fra synd og død, nemlig sin Sønns gjenløsningsoffer. (Ga 4: 4; 1Ti 3: 16; Joh 14: 30; 16: 33; Mt 20: 28) Derved ryddet Jehova Gud av veien all usikkerhet og uklarhet fra sine tjeneres sinn vedrørende sine løfter. Derfor kunne apostelen si: «Uansett hvor mange Guds løfter er, så er de blitt ja ved hjelp av [Jesus Kristus].» – 2Kt 1: 19–22.

Åpenbaringen av den «hellige hemmelighet» bestod ikke bare i at det ble åpenbart at hemmeligheten dreide seg om Jesus, Guds Sønn. Hemmeligheten dreide seg også om hvilken rolle han skulle spille i gjennomføringen av Guds hensikt, og hvordan denne hensikten skulle bli åpenbart og gjennomført ved Jesus Kristus. Guds hensikt, som så lenge hadde vært en hemmelighet, dreide seg om «en administrasjon ved de fastsatte tiders fulle mål, nemlig å samle alt sammen igjen i Kristus, det i himlene og det på jorden». – Ef 1: 9, 10.

Én side ved den «hellige hemmelighet» knyttet til Kristus Jesus er at Jesus skal lede en ny himmelsk regjering; dens medlemmer blir utvalgt blant mennesker på jorden, både jøder og ikke-jøder, og dens maktområde skal omfatte både himmelen og jorden. I det synet som blir skildret i Daniel 7: 13, 14, trer således en som er «lik en menneskesønn» (uttrykket «menneskesønn» blir senere flere ganger brukt om Kristus [Mt 12: 40; 24: 30; Lu 17: 26; jf. Åp 14: 14]), fram for Jehovas himmelske trone, og det blir gitt ham ’herredømme og verdighet og rike, for at alle folk, folkegrupper og tungemål skal tjene ham’. I det samme synet blir det imidlertid vist at «det folk som er Den Aller Høyestes hellige», skal få del i «riket og herredømmet og storheten» sammen med ’menneskesønnen’. (Da 7: 27) Mens Jesus befant seg på jorden, utvalgte han blant sine disipler de første framtidige medlemmene av sin regjering. Etter at de hadde ’holdt ut hos ham i hans prøvelser’, inngikk han en pakt med dem om et rike, og han bad til sin Far om at de måtte bli helliget (eller bli gjort «hellige»), og videre bad han: «[Jeg] ønsker . . . at hvor jeg er, der skal også de være sammen med meg, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg.» (Lu 22: 28, 29; Joh 17: 5, 17, 24) Fordi den kristne menighet på denne måten blir forent med Kristus, har også den en plass i den «hellige hemmelighet», noe apostelen senere gir uttrykk for under inspirasjon. – Ef 3: 1–11; 5: 32; Kol 1: 26, 27; se HELLIG HEMMELIGHET.

«Livets Hovedformidler.» Som et uttrykk for Faderens ufortjente godhet gav Kristus Jesus sitt fullkomne menneskeliv som offer. Dette åpnet muligheten for at Kristi utvalgte disipler kunne bli forent med ham i hans himmelske regjering, og også for at Riket kunne få jordiske undersåtter. (Mt 6: 10; Joh 3: 16; Ef 1: 7; He 2: 5; se LØSEPENGE, GJENLØSNING.) Slik ble Jesus «livets Hovedformidler [«høvding», NO, EN; «fyrste», KJ, JB]» for hele menneskeheten. (Apg 3: 15) Det greske ordet arkhegọs, som blir brukt her, har grunnbetydningen «øverste leder»; et beslektet ord blir brukt om Moses i forbindelse med at det blir sagt at han var «styresmann» i Israel. – Apg 7: 27, 35.

I egenskap av «livets Hovedformidler», eller «livets banebryter» (Mo), innførte Jesus Kristus noe nytt og vesentlig når det gjaldt menneskenes mulighet til å oppnå evig liv: Han ble mellommann mellom Gud og mennesker. I sin stilling som mellommann har han også en forvalterfunksjon. Han er Guds utnevnte Øversteprest, den som kan rense mennesker for all synd og frigjøre dem fra syndens dødbringende virkninger (He 3: 1, 2; 4: 14; 7: 23–25; 8: 1–3); han er den utnevnte Dommer, den som all dom er overgitt til, noe som innebærer at han skjønnsomt forvalter de velsignelsene som er knyttet til gjenløsningen, for de menneskene som er verdige til å få leve under hans kongedømme (Joh 5: 22–27; Apg 10: 42, 43); i tillegg skal han forestå oppstandelsen fra de døde (Joh 5: 28, 29; 6: 39, 40). Ettersom Jehova Gud har besluttet å bruke sin Sønn på denne måten, «er [det] ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen som er blitt gitt blant mennesker, som vi skal bli frelst ved». – Apg 4: 12; jf. 1Jo 5: 11–13.

Fordi Jesu, livets Hovedformidlers, «navn» omfatter denne siden ved hans myndighet, kunne hans disipler, når de opptrådte på hans vegne, ved dette navnet helbrede mennesker for sykdommer som skyldtes nedarvet synd, ja, de kunne til og med oppreise døde. – Apg 3: 6, 15, 16; 4: 7–11; 9: 36–41; 20: 7–12.

Den fulle betydningen av hans «navn». Jesu død på en torturpæl er av avgjørende betydning for menneskers frelse, men det å ’tro på hans navn’ omfatter mer enn å godta dette. (Apg 10: 43) Etter sin oppstandelse sa Jesus til disiplene sine: «All myndighet i himmelen og på jorden er blitt gitt meg» og viste derved at han er overhode for et universelt herredømme. (Mt 28: 18) Apostelen Paulus gjorde det klart at Jesu Far «ikke [har latt] noe være tilbake som ikke er underlagt ham [Jesus]», da selvsagt med unntak av «ham som har underlagt ham alt», det vil si Jehova, Den Høyeste Gud. (1Kt 15: 27; He 1: 1–14; 2: 8) Jesu Kristi «navn» er således «mer fortreffelig» enn Guds englers navn i den forstand at hans navn omfatter eller står for den store utøvende myndighet som Jehova Gud har gitt ham. (He 1: 3, 4) Bare de som villig anerkjenner hans «navn» og bøyer seg for det, idet de underordner seg under den myndighet som navnet står for, vil få evig liv. (Apg 4: 12; Ef 1: 19–23; Flp 2: 9–11) Oppriktig og uten hykleri må de følge Jesu eksempel og i tro adlyde de budene han framholdt. – Mt 7: 21–23; Ro 1: 5; 1Jo 3: 23.

Hva siktes det til med Jesu «navn» i passasjen «dere skal bli gjenstand for alle nasjonenes hat for mitt navns skyld»?

Noe som illustrerer denne andre siden ved Jesu «navn», er hans profetiske advarsel om at hans etterfølgere skulle bli ’gjenstand for alle nasjonenes hat for hans navns skyld’. (Mt 24: 9; se også Mt 10: 22; Joh 15: 20, 21; Apg 9: 15, 16.) Dette ville åpenbart ikke komme av hans navn som Gjenløser eller Løskjøper, men av hans navn som Guds utnevnte Hersker, som kongers Konge, den som alle nasjoner må bøye seg for som tegn på underkastelse for ikke å bli tilintetgjort. – Åp 19: 11–16; jf. Sl 2: 7–12.

Når demonene adlød Jesu befaling om å fare ut av mennesker som de hadde besatt, er det likeledes på det rene at de ikke gjorde det fordi Jesus var Guds offerlam, men på grunn av den myndighet hans navn stod for; han var Rikets salvede representant og hadde myndighet til å tilkalle ikke bare én legion, men mer enn tolv legioner engler og kunne således drive ut et hvilket som helst antall demoner som måtte motsette seg hans befaling. (Mr 5: 1–13; 9: 25–29; Mt 12: 28, 29; 26: 53; jf. Da 10: 5, 6, 12, 13) Jesu trofaste apostler fikk myndighet til å drive ut demoner i hans navn både før og etter hans død. (Lu 9: 1; 10: 17; Apg 16: 16–18) Da den jødiske presten Skevas’ sønner prøvde å bruke Jesu navn til å drive ut en ond ånd, bestred den onde ånden deres rett til å bruke den myndighet som navnet stod for, og fikk den mannen den hadde besatt, til å angripe og mishandle dem. – Apg 19: 13–17.

Når Jesu etterfølgere henviste til hans «navn», brukte de ofte uttrykk som «Herren Jesu navn» og «vår Herre Jesu Kristi navn». (Apg 8: 16; 15: 26; 19: 5, 13, 17; 1Kt 1: 2, 10; Ef 5: 20; Kol 3: 17) De anerkjente Jesus som sin Herre, ikke bare fordi han var den som Gud hadde utnevnt til Gjenkjøper, og som var deres Eier i kraft av sitt gjenløsningsoffer (1Kt 6: 20; 7: 22, 23; 1Pe 1: 18, 19; Jud 4), men også på grunn av den stilling og myndighet han hadde som Konge. Det var med hele den kongelige og også prestelige myndighet som var knyttet til Jesu navn, at Jesu etterfølgere forkynte (Apg 5: 29–32, 40–42), døpte nye disipler (Mt 28: 18–20; Apg 2: 38; jf. 1Kt 1: 13–15), utstøtte umoralske personer av menigheten (1Kt 5: 4, 5) og formante og veiledet de kristne menighetene som de var hyrder for (1Kt 1: 10; 2Te 3: 6). Det ligger derfor i sakens natur at de som blir godkjent til liv av Jesus, ikke kan tro på eller vise troskap mot noe annet «navn» som angivelig representerer Guds herredømme, men må vise en ubrytelig lojalitet mot denne guddommelig utnevnte Kongens, Jesu Kristi, «navn». – Mt 12: 18, 21; Åp 2: 13; 3: 8; se TRE FRAM FOR GUD.

Han ’vitnet om sannheten’. Da Pilatus spurte Jesus: «Så er du da en konge?», svarte Jesus: «Du sier selv at jeg er en konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: at jeg skulle vitne om sannheten. Enhver som er på sannhetens side, hører min røst.» (Joh 18: 37; se RETTSSAK [Rettssaken mot Jesus].) Som det framgår av Bibelen, var den sannheten han vitnet om, ikke sannhet i sin alminnelighet. Det var en sannhet av altoverskyggende betydning, nemlig sannheten om hva Guds hensikter gikk ut på og går ut på, den sannhet som bygger på det fundamentale faktum som Guds suverene vilje og Hans evne til å gjennomføre sin vilje utgjør. Under sin tjeneste åpenbarte Jesus denne sannheten, som inngikk i den «hellige hemmelighet», og viste at den dreier seg om Guds rike med Jesus Kristus, «sønn av David», på tronen som Konge og Prest. Dette var også kjernen i det budskapet som ble forkynt av engler forut for og ved Jesu fødsel i Betlehem i Judea, Davids by. – Lu 1: 32, 33; 2: 10–14; 3: 31.

Å fullføre denne tjenesten, det å vitne om sannheten, krevde mer av Jesus enn bare å tale, forkynne og undervise. I tillegg til at han for en tid måtte gi avkall på sin himmelske herlighet og bli født som menneske, måtte han oppfylle alt det som var profetert om ham, innbefattet de skygger, eller forbilder, som lovpakten inneholdt. (Kol 2: 16, 17; He 10: 1) For å bekrefte sannheten i sin Fars profetiske ord og hans løfter måtte Jesus leve på en slik måte at han fikk denne sannheten til å bli virkelighet, idet han oppfylte den ved det han sa og gjorde, ved sin livsførsel og ved den måten han døde på. Han måtte med andre ord være sannheten, selve den legemliggjorte sannhet, noe han selv sa at han var. – Joh 14: 6.

Derfor kunne apostelen Johannes skrive at Jesus var «full av ufortjent godhet og sannhet», og at selv om «Loven ble gitt ved Moses», er «den ufortjente godhet og sannheten . . . kommet ved Jesus Kristus». (Joh 1: 14, 17) Ved at Jesus ble født som menneske, framstilte seg for Gud ved vanndåpen, i tre og et halvt år utførte offentlig tjeneste og tjente Guds rikes sak, døde trofast mot Gud og ble oppreist til himmelsk liv – i og med alle disse historiske hendelsene – ’kom’ Guds sannhet; den ble virkeliggjort. (Jf. Joh 1: 18; Kol 2: 17.) Det var altså slik at hele Jesu livsløp ’vitnet om sannheten’, om det som Gud hadde gitt løfte om. Jesus var således ingen forbilledlig Messias, eller Kristus. Han var den virkelige, den som det var gitt løfte om. Han var ikke en forbilledlig Konge og Prest. Han var i ett og alt den virkelige Konge og Prest, den som var blitt forbilledlig framstilt. – Ro 15: 8–12; jf. Sl 18: 49; 117: 1; 5Mo 32: 43; Jes 11: 10.

Dette var den sannhet som skulle «frigjøre» mennesker hvis de viste at de var «på sannhetens side», ved å anerkjenne Jesu rolle i Guds hensikt. (Joh 8: 32–36; 18: 37) Å ignorere Guds hensikt i forbindelse med hans Sønn, å bygge sine forhåpninger på en annen grunnvoll, å stake ut sin kurs i livet på et annet grunnlag, ville være ensbetydende med å tro på en løgn, å bli bedratt, å la seg lede av løgnens far, Guds store motstander. (Mt 7: 24–27; Joh 8: 42–47) Da ville man komme til å ’dø i sine synder’. (Joh 8: 23, 24) Derfor unnlot ikke Jesus å kunngjøre hvilken plass han inntar i Guds hensikt.

Jesus gav riktignok disiplene sine streng beskjed om ikke å fortelle offentlig at han var Messias (Mt 16: 20; Mr 8: 29, 30), og det var sjelden han med rene ord omtalte seg selv som Kristus, eller Messias, bortsett fra når han var alene sammen med disiplene. (Mr 9: 33, 38, 41; Lu 9: 20, 21; Joh 17: 3) Men gang på gang henledet han frimodig oppmerksomheten på hvordan profetiene og hans gjerninger viste at han var den lovte Kristus. (Mt 22: 41–46; Joh 5: 31–39, 45–47; 7: 25–31) Da han ved en anledning, «sliten etter reisen», kom i snakk med en samaritansk kvinne ved en brønn, sa han rett ut til henne hvem han var, kanskje for å vekke nysgjerrigheten til byens innbyggere og få dem til å komme ut til ham, noe som også ble resultatet. (Joh 4: 6, 25–30) En påstand om at man var Messias, ville ikke ha noen vekt hvis den ikke ble ledsaget av beviser eller vitnesbyrd, men til sjuende og sist måtte de som så og hørte vitnesbyrdene, ha tro for å trekke de slutninger som vitnesbyrdene ledet til. – Lu 22: 66–71; Joh 4: 39–42; 10: 24–27; 12: 34–36.

Prøvd og fullkommengjort. Jehova Gud viste sin Sønn svært stor tillit ved å betro ham det oppdrag å dra ned til jorden og tjene som den lovte Messias. Guds hensikt når det gjaldt at det skulle stå fram en «ætt» (1Mo 3: 15), Messias, som skulle tjene som Guds offerlam, var «forut kjent» av ham allerede «før verdens grunnleggelse» (1Pe 1: 19, 20) (dette uttrykket blir drøftet under FORUTVITEN, FORUTBESTEMMELSE [Forutbestemmelse angående Messias]). Bibelen sier imidlertid ikke noe om når Jehova utpekte den personen som skulle utføre dette oppdraget, eller opplyste ham om dette – om dette ble gjort umiddelbart etter opprøret i Eden eller på et senere tidspunkt. De høye kravene som ble stilt til denne personen, særlig i forbindelse med det å tjene som gjenløsningsoffer, utelukket at et ufullkomment menneske kunne få oppdraget, men det utelukket ikke at en fullkommen åndesønn kunne få det. Blant alle sine millioner av åndesønner utvalgte Jehova én til å gjennomføre oppdraget: sin førstefødte Sønn, Ordet. – He 1: 5, 6.

Guds Sønn påtok seg villig oppdraget. Dette framgår tydelig av Filipperne 2: 5–8 hvor det blir vist at han «uttømte seg selv», idet han gav avkall på sin himmelske herlighet og sin natur som åndeperson og «tok en slaves skikkelse» ved å gå med på at hans liv ble overført til det jordiske, materielle, menneskelige plan. Det oppdraget som lå foran ham, innebar et kolossalt ansvar; det var så mye som stod på spill. Ved å bevare sin trofasthet ville han bevise at den påstanden Satan hadde framsatt i forbindelse med Job, om at Guds tjenere ville fornekte Gud når de opplevde nød, lidelser og andre prøvelser, var usann. (Job 1: 6–12; 2: 2–6) Som Guds førstefødte Sønn kunne Jesus tilveiebringe et mer avgjørende svar på denne anklagen og et bedre vitnesbyrd til støtte for sin Far i det overordnede stridsspørsmålet om hvorvidt Jehova Guds universelle overherredømme er rettmessig, enn noen annen av Guds skapninger kunne. Ved å gjøre dette ville han vise seg å være «Amen, det trofaste og sanne vitne». (Åp 3: 14) Hvis han sviktet, ville han føre større vanære over Jehovas navn enn noen annen kunne.

Da Jehova utvalgte sin enbårne Sønn, var han selvsagt ikke ’snar til å legge hendene på ham’ – han løp ingen risiko for å bli ’delaktig i synder’ som kunne bli begått, for Jesus var jo ingen nybegynner i tjenesten for Jehova, en som lett kunne «bli oppblåst av stolthet og falle inn under den dom som er felt over Djevelen». (Jf. 1Ti 5: 22; 3: 6.) Jehova ’kjente sin Sønn fullt ut’ gjennom det nære forholdet han hadde hatt til ham i utallige år (Mt 11: 27; jf. 1Mo 22: 12; Ne 9: 7, 8), og kunne derfor gi ham i oppdrag å oppfylle de ufeilbarlige profetiene i sitt Ord. (Jes 46: 10, 11) Ved å tildele sin Sønn rollen som den lovte Messias garanterte Jehova Gud således ikke at saken automatisk ville få et lykkelig utfall (Jes 55: 11), noe som ville ha vært i tråd med predestinasjonslæren.

Selv om Sønnen aldri hadde gjennomgått en slik prøve som den han nå stod overfor, hadde han på andre måter bevist sin trofasthet og hengivenhet. Han hadde allerede hatt stort ansvar som Guds Talsmann, Ordet, og hadde aldri misbrukt sin stilling og sin myndighet, slik Guds jordiske talsmann Moses ved en anledning gjorde. (4Mo 20: 9–13; 5Mo 32: 48–51; Jud 9) I og med at Sønnen var den som alt var blitt skapt ved, var han «den enbårne gud» (Joh 1: 18) og inntok således en høyere stilling og var omgitt av større herlighet enn alle Guds øvrige åndesønner. Likevel ble han ikke hovmodig. (Se til sammenligning Ese 28: 14–17.) Det er derfor tydelig at Sønnen allerede i mange henseender hadde bevist sin lojalitet, ydmykhet og hengivenhet.

Dette kan illustreres ved hjelp av den prøven som Gud satte sin første jordiske sønn, Adam, på. Denne prøven krevde ikke utholdenhet under forfølgelse eller lidelser; det eneste som ble krevd av Adam, var at han i lydighet skulle respektere Guds vilje med hensyn til treet til kunnskap om godt og ondt. (1Mo 2: 16, 17; se TRÆR.) Satans opprør og den fristelse han utsatte de to første mennesker for, inngikk ikke i den opprinnelige prøve som Gud hadde satt dem på, men kom i tillegg til denne og hadde en annen kilde, som var fremmed for Gud. Den opprinnelige prøven omfattet heller ikke den fristelse som Adam ble utsatt for i og med at Eva overtrådte Guds bud. (1Mo 3: 6, 12) Den prøven Adam ble satt på, kunne altså ha vært gjennomført uten noen fristelse eller noen tilskyndelse utenfra til å gjøre noe galt, idet det hele avhang av Adams hjertetilstand – hvorvidt han hadde kjærlighet til Gud og var uselvisk. (Ord 4: 23) Hvis han hadde bestått prøven, ville han ha fått det privilegium å ta frukt «av livets tre og spise og leve til uavgrenset tid» som en prøvd, godkjent jordisk sønn av Gud (1Mo 3: 22), uten å bli utsatt for noen ondsinnet påvirkning, noen fristelse, noen forfølgelse eller lidelser av noe slag.

Det er også verdt å merke seg at den åndesønnen som ble til Satan ved å vende seg bort fra tjenesten for Gud, ikke gjorde dette fordi noen hadde forfulgt ham eller fristet ham til å handle urett. Gud gjorde i hvert fall ikke dette, for ’han prøver ikke noen med onde ting’. Men denne åndesønnen forble likevel ikke lojal; han lot seg bli «dratt og lokket av sitt eget begjær» og syndet ved å gjøre opprør. (Jak 1: 13–15) Hans kjærlighet bestod ikke prøven.

Det stridsspørsmålet som ble reist av Guds store motstander, krevde imidlertid at Sønnen, i egenskap av den lovte Messias og den framtidige Kongen i Guds rike, nå måtte få sin ulastelighet prøvd under nye omstendigheter. Denne prøven og de lidelser som den ville medføre, var også nødvendig for at han skulle bli «gjort fullkommen» med tanke på sin stilling som Guds Øversteprest for hele menneskeheten. (He 5: 9, 10) For å innfri de kravene som ble stilt til ham for at han fullt ut skulle kunne bli frelsens Hovedformidler, «måtte han i alle henseender bli sine ’brødre’ [dem som skulle bli hans salvede disipler] lik, for at han skulle bli en barmhjertig og trofast øversteprest». Han måtte utholde vanskeligheter og lidelser for å kunne «komme dem til hjelp som blir satt på prøve» – for å kunne vise medfølelse med dem i deres svakheter som en som var «blitt prøvd i alle henseender i likhet med [dem], men uten synd». Selv om han var fullkommen og syndfri, ville han kunne «vise mildhet overfor de uvitende og villfarende». Bare gjennom en slik Øversteprest kan ufullkomne mennesker «med frimodighet i tale tre fram for den ufortjente godhets trone» og «få barmhjertighet og finne ufortjent godhet til hjelp i rette tid». – He 2: 10–18; 4: 15 til 5: 2; jf. Lu 9: 22.

Likevel en person med en fri vilje. Jesus sa selv at alle profetiene om Messias med sikkerhet ville gå i oppfyllelse, at de ’måtte bli oppfylt’. (Lu 24: 44–47; Mt 16: 21; jf. Mt 5: 17.) Dette fritok imidlertid ikke Guds Sønn for ansvar, og det fratok ham ikke hans frihet til selv å velge om han skulle være trofast eller ikke. Sakens utfall avhang ikke av bare én person, Den Allmektige Gud, Jehova. Hans Sønn måtte gjøre sitt for at profetiene skulle bli oppfylt. Gud forvisset seg om at dette ville skje, ved sitt kloke valg av den som skulle utføre oppdraget, ’hans elskede Sønn’. (Kol 1: 13) Det er helt tydelig at Guds Sønn hadde og gjorde bruk av sin frie vilje mens han befant seg på jorden som menneske. Han talte om sin egen vilje og fortalte at han frivillig underkastet seg sin Fars vilje (Mt 16: 21–23; Joh 4: 34; 5: 30; 6: 38), og han arbeidet bevisst med det mål for øye å fullføre sitt oppdrag, slik det var beskrevet i Guds Ord (Mt 3: 15; 5: 17, 18; 13: 10–17, 34, 35; 26: 52–54; Mr 1: 14, 15; Lu 4: 21). Det fantes naturligvis også profetier som Jesus ikke hadde herredømme over oppfyllelsen av, og som i noen tilfeller ble oppfylt etter at han var død. (Mt 12: 40; 26: 55, 56; Joh 18: 31, 32; 19: 23, 24, 36, 37) Beretningen om det som skjedde kvelden før han døde, viser tydelig hvilke personlige anstrengelser det krevde av ham å legge sin egen vilje under viljen til sin Far, den eneste som hadde større visdom enn han selv. (Mt 26: 36–44; Lu 22: 42–44) Den viser også at Jesus, til tross for at han var fullkommen, erkjente at han som menneske fullt ut var avhengig av sin Far, Jehova Gud, for å få den styrke han trengte i nødens stund. – Joh 12: 23, 27, 28; He 5: 7.

Jesus hadde derfor mye å meditere over og hente styrke til i løpet av de 40 dagene han fastet i ødemarken (slik Moses hadde gjort) etter at han var blitt døpt og salvet. (2Mo 34: 28; Lu 4: 1, 2) I ødemarken hadde han en direkte konfrontasjon med sin Fars store motstander, Satan Djevelen. Ved hjelp av taktikker som lignet dem han hadde benyttet i Edens hage, prøvde Satan å forlede Jesus til å opptre selvisk, til å opphøye seg selv og til å fornekte sin Fars suverene stilling. Til forskjell fra Adam bevarte Jesus, «den siste Adam», sin ulastelighet, og ved om og om igjen å sitere sin Fars uttrykte vilje fikk han Satan til å trekke seg bort fra ham «inntil en annen beleilig tid». – Lu 4: 1–13; 1Kt 15: 45.

Gjerninger og personlige egenskaper. Ettersom både «den ufortjente godhet og sannheten» skulle komme ved Jesus Kristus, måtte Jesus gå ut blant folk og la dem høre ham og iaktta hans gjerninger og egenskaper. Da kunne de anerkjenne ham som Messias og tro på det offer han skulle tilveiebringe når han døde for dem som «Guds Lam». (Joh 1: 17, 29) Han drog personlig til mange deler av Palestina og tilbakela flere hundre kilometer til fots. Han talte til folk ved bredden av innsjøer og i åssider, i byer og landsbyer, i synagoger og i templet, på torgene, i gatene og i folks hjem. (Mt 5: 1, 2; 26: 55; Mr 6: 53–56; Lu 4: 16; 5: 1–3; 13: 22, 26; 19: 5, 6) Han underviste både store folkemengder og enkeltpersoner, både menn og kvinner, både gamle og unge, både fattige og rike. – Mr 3: 7, 8; 4: 1; Joh 3: 1–3; Mt 14: 21; 19: 21, 22; 11: 4, 5.

Oversikten på sidene 1166–1169 viser hvordan de fire beretningene om Jesu jordiske liv kan samordnes kronologisk. Den gir også et godt overblikk over de store forkynnelsesreisene han foretok i løpet av sin tre og et halvt år lange tjeneste.

Jesus foregikk med et godt eksempel for disiplene sine ved å vise flid i sitt arbeid; han stod tidlig opp og fortsatte i tjenesten til langt på kveld. (Lu 21: 37, 38; Mr 11: 20; 1: 32–34; Joh 3: 2; 5: 17) Mer enn én gang tilbrakte han hele natten i bønn. Dette gjorde han for eksempel natten før han holdt Bergprekenen. (Mt 14: 23–25; Lu 6: 12 til 7: 10) Ved en annen anledning, etter at han hadde utført sin tjeneste til langt på kveld, stod han opp tidlig om morgenen, mens det ennå var mørkt, og drog til et øde sted for å be. (Mr 1: 32, 35) Selv om han ofte ble oppsøkt av folkeskarene når han gjerne ville være alene, «tok [han] vennlig imot dem og begynte å tale til dem om Guds rike». (Lu 9: 10, 11; Mr 6: 31–34; 7: 24–30) Noen ganger ble han sliten, tørst og sulten, og det hendte at han avstod fra mat på grunn av det arbeidet som skulle gjøres. – Mt 21: 18; Joh 4: 6, 7, 31–34; jf. Mt 4: 2–4; 8: 24, 25.

Et likevektig syn på materielle ting. Jesus var ikke en asket, en som uten å ta hensyn til omstendighetene gikk til ytterligheter når det gjaldt selvfornektelse. (Lu 7: 33, 34) Han tok imot mange innbydelser til å spise i folks hjem, også til festmåltider hos velstående personer. (Lu 5: 29; 7: 36; 14: 1; 19: 1–6) Han bidrog til at det ble en hyggelig stemning i et bryllup ved å forvandle vann til god vin. (Joh 2: 1–10) Og han verdsatte at noen gjorde noe godt for ham. En gang brukte Lasarus’ søster Maria et pund velluktende olje (som var verdt over 1560 kr, el. omtrent en årslønn for en arbeider) til å salve Jesu føtter med. Da Judas forarget kom med innvendinger mot dette og foregav å ha omtanke for de fattige som kunne ha fått pengene for oljen hvis den hadde blitt solgt, sa Jesus: «La henne være, så hun kan følge denne skikken med henblikk på min begravelsesdag. For de fattige har dere alltid hos dere, men meg vil dere ikke alltid ha.» (Joh 12: 2–8; Mr 14: 6–9) Den underkledningen han bar da han ble arrestert, som var «vevd i ett ovenfra og helt ned», var åpenbart av høy kvalitet. (Joh 19: 23, 24) Jesus lot imidlertid alltid det åndelige komme i første rekke og bekymret seg aldri unødig for materielle ting, noe som var i tråd med den veiledning han gav andre. – Mt 6: 24–34; 8: 20; Lu 10: 38–42; jf. Flp 4: 10–12.

En modig befrier. Gjennom hele sin tjeneste utmerket Jesus seg ved sitt store mot, sin mandighet og sin styrke. (Mt 3: 11; Lu 4: 28–30; 9: 51; Joh 2: 13–17; 10: 31–39; 18: 3–11) I likhet med Josva, kong David og andre kjempet Jesus for Guds sak og til gagn for dem som elsket rettferdighet. Som den lovte «ætt» ble han utsatt for fiendskap fra ’slangens ætt’ og måtte kjempe mot den. (1Mo 3: 15; 22: 17) Han drev offensiv krigføring mot demonene og deres innflytelse over menneskers sinn og hjerte. (Mr 5: 1–13; Lu 4: 32–36; 11: 19–26; jf. 2Kt 4: 3, 4; Ef 6: 10–12.) Hyklerske religiøse ledere viste at de i virkeligheten stod i opposisjon til Guds overherredømme og Guds vilje. (Mt 23: 13, 27, 28; Lu 11: 53, 54; Joh 19: 12–16) I en rekke av verbale trefninger led de religiøse lederne ettertrykkelig nederlag overfor Jesus, som svingte «åndens sverd», Guds Ord, med kraft og med fullkommen kontroll. Med strategisk velrettede hogg skar han igjennom listige argumenter og spørsmål som hans motstandere framsatte, og trengte motstanderne opp i et hjørne eller stilte dem overfor et dilemma. (Mt 21: 23–27; 22: 15–46) Fryktløst avslørte han hva de i virkeligheten var: blinde veiledere som holdt fast ved menneskers tradisjoner og formalistiske gudsdyrkelse, hoggormyngel, barn av Guds store motstander, som er demonenes fyrste og er en morderisk løgner. – Mt 15: 12–14; 21: 33–41, 45, 46; 23: 33–35; Mr 7: 1–13; Joh 8: 40–45.

Men Jesus var ikke dumdristig. Han oppsøkte ikke vanskeligheter, og han unngikk unødig fare. (Mt 12: 14, 15; Mr 3: 6, 7; Joh 7: 1, 10; 11: 53, 54; jf. Mt 10: 16, 17, 28–31.) Hans mot bygde på tro. (Mr 4: 37–40) Han mistet ikke kontrollen over seg selv, men bevarte roen når han ble utskjelt og mishandlet, idet han «fortsatte å overgi seg til ham som dømmer rettferdig». – 1Pe 2: 23.

Ved sin modige kamp for sannheten og ved å tilveiebringe lys til folket angående Guds hensikt fylte Jesus rollen som Frigjører, som den som skulle være større enn Moses. Han utropte frihet for fangene. (Jes 42: 1, 6, 7; Jer 30: 8–10; Jes 61: 1) Selv om mange lot være å følge ham, enten av selviske grunner eller av frykt for dem som hadde makten (Joh 7: 11–13; 9: 22; 12: 42, 43), var det andre som var modige nok til å frigjøre seg fra uvitenhetens lenker og fra trelldommen under falske forhåpninger og falske ledere. (Joh 9: 24–39; jf. Ga 5: 1.) Liksom trofaste konger i Juda hadde iverksatt kampanjer for å komme avgudsdyrkelsen i riket til livs (2Kr 15: 8; 17: 1, 4–6; 2Kg 18: 1, 3–6), hadde Jesu, Guds messianske Konges, tjeneste en ødeleggende virkning på hans tids falske religion. – Joh 11: 47, 48.

Se KART, bd. 2, s. 540, 541, hvor det finnes ytterligere opplysninger om Jesu Kristi jordiske tjeneste.

Han nærte dype, varme følelser. Men Jesus var også et menneske med dype følelser, noe som var en forutsetning for at han skulle kunne tjene som Guds Øversteprest. Det at han var fullkommen, fikk ham ikke til å opptre overkritisk eller arrogant og hovent (slik fariseerne gjorde) overfor de ufullkomne, syndige menneskene som han levde og arbeidet blant. (Mt 9: 10–13; 21: 31, 32; Lu 7: 36–48; 15: 1–32; 18: 9–14) Også barna følte seg vel til mote sammen med ham, og en gang han brukte et lite barn som eksempel, stilte han det ikke bare framfor disiplene, men «la armene rundt det». (Mr 9: 36; 10: 13–16) Han viste seg som en sann og hengiven venn for disiplene sine; han «elsket . . . dem inntil enden». (Joh 13: 1; 15: 11–15) Han brukte ikke sin myndighet til å stille høye krav og legge mer til folkets byrder, men sa: «Kom til meg, alle dere som sliter . . . så vil jeg gi dere ny styrke.» Disiplene erfarte at han var «mild av sinn og ydmyk av hjerte», og at hans åk var skånsomt og hans byrde lett. – Mt 11: 28–30.

Prestenes plikter innbefattet det å ha omsorg for folkets fysiske og åndelige helse. (3Mo 13 til 15) Jesu inderlige medfølelse fikk ham til å hjelpe de menneskene som led av sykdommer, var blinde eller hadde andre plager. (Mt 9: 36; 14: 14; 20: 34; Lu 7: 11–15; jf. Jes 61: 1.) Hans venn Lasarus’ død og den sorg som Lasarus’ søstre følte over dette, fikk Jesus til å ’sukke og la tårene strømme’. (Joh 11: 32–36) Slik oppfylte Jesus, Messias, på en foreløpig måte profetien om at han skulle ’ta på seg våre sykdommer og bære våre smerter’, idet det gikk kraft ut fra ham. (Jes 53: 4; Lu 8: 43–48) Men han gjorde det ikke bare for å oppfylle profetien; han gjorde det fordi ’han ville’. (Mt 8: 2–4, 16, 17) Noe som er av enda større betydning, er at han brakte mennesker åndelig legedom og tilgivelse for synder, noe han hadde myndighet til i og med at han, i egenskap av Kristus, på forhånd var utpekt til å tilveiebringe gjenløsningsofferet, ja allerede var i ferd med å bli døpt med den dåp til døden som ville bli avsluttet på torturpælen. – Jes 53: 4–8, 11, 12; jf. Mt 9: 2–8; 20: 28; Mr 10: 38, 39; Lu 12: 50.

«Underfull Rådgiver.» Presten hadde ansvaret for å undervise folket i Guds lov og om Guds vilje. (Mal 2: 7) Som den kongelige Messias, den forutsagte ’kvisten som skulle utgå fra Isais [Davids fars] stubbe’, måtte Jesus dessuten la «Jehovas ånd», det vil si «visdoms og forstands ånd, råds og veldes ånd, kunnskaps og Jehovas frykts ånd», komme til uttrykk. Og han skulle vise hvilken «glede» en slik frykt for Jehova bringer. (Jes 11: 1–3) Den uforlignelige visdom Jesu lære inneholder – han var «mer enn Salomo» (Mt 12: 42) – er et av de sterkeste vitnesbyrdene om at han var Guds Sønn, og om at evangelieberetningene ikke bare kan være et produkt av ufullkomne menneskers fantasi.

Jesus viste at han var den lovte ’Underfulle Rådgiver’ (Jes 9: 6), ved sin kunnskap om Guds Ord og Guds vilje, ved sin innsikt i menneskenaturen, ved sin evne til å trenge inn til sakens kjerne i forskjellige spørsmål og ved de løsningene han framholdt på dagliglivets problemer. Et av de beste eksemplene på dette er den kjente Bergprekenen. (Mt 5 til 7) Her gav Jesus veiledning om hva som gir sann lykke, og han viste hvordan man kan løse uoverensstemmelser, unngå umoral, forholde seg til mennesker som er fiendtlig innstilt, legge for dagen en rettferdighet som er fri for hykleri, ha den rette holdning til materielle ting, vise tillit til Guds gavmildhet, komme godt ut av det med andre (den gylne regel), avsløre religiøse bedragere og bygge med en sikker framtid for øye. Folkeskarene ble «slått av forundring over hans måte å undervise på; for han underviste dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde». (Mt 7: 28, 29) Også etter sin oppstandelse har han vært den sentrale skikkelse i Jehovas kanal for meddelelse overfor menneskeheten. – Åp 1: 1.

Den store Lærer. Jesu undervisning var usedvanlig virkningsfull. (Joh 7: 45, 46) Han drøftet dype, viktige temaer på en enkel, kortfattet og klar måte. Han illustrerte sine poenger med slikt som hans tilhørere var godt kjent med (Mt 13: 34, 35) – fiske (Mt 13: 47, 48), gjetere (Joh 10: 1–17), gårdbrukere (Mt 13: 3–9), byggearbeid (Mt 7: 24–27; Lu 14: 28–30), kjøpmenn (Mt 13: 45, 46), slaver og herrer (Lu 16: 1–9), husmødre (Mt 13: 33; Lu 15: 8) og forskjellig annet (Mt 6: 26–30). Han brukte slike enkle ting som brød, vann, salt, vinsekker og gamle klesplagg som symboler på noe svært viktig, noe som også var blitt gjort i De hebraiske skrifter. (Joh 6: 31–35, 51; 4: 13, 14; Mt 5: 13; Lu 5: 36–39) Hans logikk, som ofte kom til uttrykk i sammenligninger, ryddet uberettigede innvendinger av veien og satte tingene i det rette perspektiv. (Mt 16: 1–3; Lu 11: 11–22; 14: 1–6) Hans budskap var først og fremst rettet mot folks hjerte, idet han brukte spørsmål for å få sine tilhørere til å tenke, til selv å trekke konklusjonene, til å granske sine motiver og til å treffe avgjørelser. (Mt 16: 5–16; 17: 24–27; 26: 52–54; Mr 3: 1–5; Lu 10: 25–37; Joh 18: 11) Han gikk ikke inn for å vinne massene, men prøvde i stedet å nå hjertet til dem som virkelig hungret etter sannhet og rettferdighet. – Mt 5: 3, 6; 13: 10–15.

Selv om Jesus tok i betraktning at hans tilhørere, også disiplene, hadde begrenset forståelse (Mr 4: 33), og selv om han nøye vurderte hvor mye informasjon han skulle gi dem (Joh 16: 4, 12), utvannet han aldri Guds budskap for å bli populær eller innsmigre seg hos noen. Han talte på en likefram måte; noen ganger var han temmelig direkte. (Mt 5: 37; Lu 11: 37–52; Joh 7: 19; 8: 46, 47) Temaet for hans forkynnelse var: «Vis anger, for himlenes rike er kommet nær.» (Mt 4: 17) I likhet med Jehovas profeter i tidligere tider fortalte han folket rett ut «om deres opprør og Jakobs hus om deres synder» (Jes 58: 1; Mt 21: 28–32; Joh 8: 24), og han henviste dem til den ’trange port og smale vei’ som ledet tilbake til Guds gunst og til livet. – Mt 7: 13, 14.

«Leder og befalingsmann.» Jesus viste at han var kvalifisert til å tjene som «leder og befalingsmann» og også som «et vitne for folkegruppene». (Jes 55: 3, 4; Mt 23: 10; Joh 14: 10, 14; jf. 1Ti 6: 13, 14.) Da tiden var inne – noen måneder etter at han hadde begynt sin tjeneste – gikk han til noen som han allerede kjente, og innbød dem med ordene: «Bli min etterfølger.» Noen menn forlot uten å nøle sitt arbeid som fiskere og sitt arbeid på skattekontoret for å følge ham. (Mt 4: 18–22; Lu 5: 27, 28; jf. Sl 110: 3.) Kvinner brukte av sin tid, sine krefter og sine materielle eiendeler for å sørge for at Jesus og hans disipler hadde det de trengte. – Mr 15: 40, 41; Lu 8: 1–3.

Denne lille gruppen dannet kjernen i det som skulle bli til en ny «nasjon», det åndelige Israel. (1Pe 2: 7–10) En hel natt bad Jesus sin Far om veiledning før han utvalgte tolv apostler, som, hvis de var trofaste, ville bli grunnpilarene i denne nye nasjonen, akkurat som Jakobs tolv sønner var det i det kjødelige Israel. (Lu 6: 12–16; Ef 2: 20; Åp 21: 14) Liksom Moses knyttet til seg 70 menn som skulle være nasjonens representanter, utpekte Jesus ytterligere 70 disipler til å være Ordets tjenere. (4Mo 11: 16, 17; Lu 10: 1) Deretter konsentrerte Jesus seg hovedsakelig om disse disiplene når han underviste og gav veiledning. Også Bergprekenen var i hovedsak rettet til dem, slik det framgår av dens innhold. – Mt 5: 1, 2, 13–16; 13: 10, 11; Mr 4: 34; 7: 17.

Han påtok seg fullt ut de forpliktelser og det ansvar han hadde som leder, og tok ledelsen i alle henseender. (Mt 23: 10; Mr 10: 32) Han tildelte disiplene plikter og oppgaver også ut over det som hadde med forkynnelsen å gjøre (Lu 9: 52; 19: 29–35; Joh 4: 1–8; 12: 4–6; 13: 29; Mr 3: 9; 14: 12–16), og han oppmuntret og irettesatte dem (Joh 16: 27; Lu 10: 17–24; Mt 16: 22, 23). Som «befalingsmann» gav han mange befalinger, og den viktigste var at de skulle ’elske hverandre slik som han hadde elsket dem’. (Joh 15: 10–14) Han var i stand til å øve full kontroll over folkeskarer som talte flere tusen. (Mr 6: 39–46) Den vedvarende, gagnlige opplæringen han gav disiplene sine, som for de flestes vedkommende var alminnelige mennesker med forholdsvis lav utdannelse, var svært virkningsfull. (Mt 10: 1 til 11: 1; Mr 6: 7–13; Lu 8: 1) Senere skulle menn i høye stillinger og med høy utdannelse undre seg over hvordan apostlene talte med kraft og stor selvtillit, og som «menneskefiskere» oppnådde apostlene forbløffende resultater – tusener reagerte positivt på deres forkynnelse. (Mt 4: 19; Apg 2: 37, 41; 4: 4, 13; 6: 7) Den forståelsen av bibelske prinsipper som Jesus omhyggelig hadde inngitt i deres hjerte, satte dem senere i stand til å være virkelige hyrder for hjorden. (1Pe 5: 1–4) I løpet av kort tid, tre og et halvt år, la altså Jesus en solid grunnvoll for en forent, internasjonal menighet med tusener av medlemmer fra mange folkeslag.

En dyktig forsørger og en rettferdig dommer. At Jesu styre ville bringe enda større velstand enn Salomos styre, framgikk av det han kunne utrette. Han kunne for eksempel med overveldende resultat gi disiplene anvisninger om hvor de skulle fiske. (Lu 5: 4–9; jf. Joh 21: 4–11.) Det at denne mannen, som var født i Betlehem («Betlehem» betyr «brødhus»), på mirakuløst vis mettet tusener av mennesker, og det at han forvandlet vann til god vin, utgjorde en liten forsmak på det framtidige gjestebudet som Guds messianske rike skal gjøre i stand «for alle folkene». (Jes 25: 6; jf. Lu 14: 15.) Hans styre skal ikke bare gjøre slutt på fattigdom og sult, men til og med sørge for at ’døden blir oppslukt’. – Jes 25: 7, 8.

Det var også all grunn til å sette sin lit til den rett og den rettferdige dom som hans regjering skulle bringe, slik de messianske profetier hadde gitt løfte om. (Jes 11: 3–5; 32: 1, 2; 42: 1) Han hadde den største respekt for loven, særlig for sin Guds og Fars lov, men også for de lovene som var fastsatt av «de høyere myndigheter», de verdslige myndigheter som Gud tillater å utøve et herredømme på jorden. (Ro 13: 1; Mt 5: 17–19; 22: 17–21; Joh 18: 36) Han avviste et forsøk som ble gjort på å få ham inn på datidens politiske skueplass, da en folkemengde ville «gjøre ham til konge». (Joh 6: 15; jf. Lu 19: 11, 12; Apg 1: 6–9.) Han overskred ikke grensene for sitt myndighetsområde. (Lu 12: 13, 14) Ingen kunne ’bevise at han var skyldig i synd’, noe som ikke bare kom av at han var født fullkommen, men også av at han hele tiden hadde vært nøye med å overholde Guds Ord. (Joh 8: 46, 55) Rettferdighet og trofasthet omgav ham som et belte. (Jes 11: 5) Hans kjærlighet til rettferdigheten var ledsaget av hat til hykleri, bedrag og annen ondskap og av harme mot dem som var griske og var ufølsomme overfor andres lidelser. (Mt 7: 21–27; 23: 1–8, 25–28; Mr 3: 1–5; 12: 38–40; jf. v. 41–44.) De saktmodige og de ringe kunne fatte mot, ettersom hans styre skulle gjøre slutt på urettferdighet og undertrykkelse. – Jes 11: 4; Mt 5: 5.

Jesus hadde en klar forståelse av prinsippene i Guds lov, av meningen og intensjonene bak lovene, og han la vekt på «de viktigere ting» i Loven, nemlig «rett og barmhjertighet og trofasthet». (Mt 12: 1–8; 23: 23, 24) Han var upartisk og favoriserte ingen, selv om han følte seg spesielt nær knyttet til den ene av disiplene. (Mt 18: 1–4; Mr 10: 35–44; Joh 13: 23; jf. 1Pe 1: 17.) Noe av det siste han gjorde før han døde mens han hang på torturpælen, var å vise omtanke for sin mor, men han satte aldri sine kjødelige slektskapsbånd framfor de åndelige. (Mt 12: 46–50; Lu 11: 27, 28; Joh 19: 26, 27) I samsvar med det som var forutsagt om ham, behandlet han aldri en sak overfladisk, ’bare etter det hans øyne så’, og irettesatte han aldri noen ’bare etter det hans ører hørte’. (Jes 11: 3; jf. Joh 7: 24.) Han var i stand til å se inn i menneskers hjerte og finne ut hva de tenkte, hvordan de resonnerte, og hvilke motiver de hadde. (Mt 9: 4; Mr 2: 6–8; Joh 2: 23–25) Han hadde sitt øre vendt mot Guds Ord og søkte ikke sin egen vilje, men sin Fars, noe som utgjorde en forsikring om at han, i egenskap av Guds utnevnte Dommer, alltid ville dømme rett og rettferdig. – Jes 11: 4; Joh 5: 30.

Den store Profeten. Jesus oppfylte betingelsene for å være en profet lik Moses, men større enn ham. (5Mo 18: 15, 18, 19; Mt 21: 11; Lu 24: 19; Apg 3: 19–23; jf. Joh 7: 40.) Han forutsa de lidelser han skulle bli utsatt for, den måten han skulle dø på, det at disiplene kom til å bli spredt, beleiringen av Jerusalem og det at byen og templet kom til å bli jevnet med jorden. (Mt 20: 17–19; 24: 1 til 25: 46; 26: 31–34; Lu 19: 41–44; 21: 20–24; Joh 13: 18–27, 38) I forbindelse med at han forutsa de sistnevnte begivenhetene, uttalte han også profetier som skulle bli oppfylt under hans nærvær, etter at hans rike var blitt opprettet. Og i likhet med fortidens profeter gjorde han tegn og mirakler, som utgjorde vitnesbyrd fra Gud om at han var sendt av ham. Han gjorde større gjerninger enn Moses – han stilte en storm på Galilea-sjøen, gikk på vannet (Mt 8: 23–27; 14: 23–34), helbredet blinde, døve og uføre og folk med alvorlige sykdommer, for eksempel spedalskhet, og oppreiste til og med døde. – Lu 7: 18–23; 8: 41–56; Joh 11: 1–46.

Et uforlignelig eksempel når det gjelder kjærlighet. Den egenskapen som er framherskende i forbindelse med alle disse sidene ved Jesu personlighet, er kjærlighet – i første rekke hans kjærlighet til sin Far og dernest hans kjærlighet til sine medskapninger. (Mt 22: 37–39) Kjærlighet skulle derfor være selve kjennetegnet på hans disipler. (Joh 13: 34, 35; jf. 1Jo 3: 14.) Jesu kjærlighet var ikke sentimentalt føleri. Selv om han gav uttrykk for sterke følelser, lot han seg alltid lede av prinsipper (He 1: 9); han var først og fremst opptatt av sin Fars vilje. (Jf. Mt 16: 21–23.) Han beviste sin kjærlighet til Gud ved å holde hans bud (Joh 14: 30, 31; jf. 1Jo 5: 3) og ved alltid å søke å herliggjøre sin Far (Joh 17: 1–4). Den siste kvelden Jesus var sammen med sine disipler, nevnte han ordene «kjærlighet» og «å elske» nesten tretti ganger, og tre ganger sa han at disiplene skulle «elske hverandre». (Joh 13: 34; 15: 12, 17) Han sa til dem: «Ingen har større kjærlighet enn denne, at en overgir sin sjel for sine venner. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere.» – Joh 15: 13, 14; jf. Joh 10: 11–15.

Han viste sin kjærlighet til Gud og til menneskene ved at han så lot seg bli «ført som en sau til slakting»; han fant seg i å bli ført for retten, å bli slått med åpen hånd og med knyttnevene, å bli spyttet på, å bli pisket og til slutt å bli naglet til en pæl mellom to forbrytere. (Jes 53: 7; Mt 26: 67, 68; 27: 26–38; Mr 14: 65; 15: 15–20; Joh 19: 1) Ved sin offerdød lot Jesus Guds kjærlighet til menneskene komme til uttrykk (Ro 5: 8–10; Ef 2: 4, 5), samtidig som han gjorde det mulig for mennesker å ha full tillit til at Jesus selv har en ubrytelig kjærlighet til sine trofaste disipler. – Ro 8: 35–39; 1Jo 3: 16–18.

Når man får et storslått bilde av Guds Sønn ved å lese den skrevne beretningen om ham, som er temmelig kortfattet (Joh 21: 25), hvor mye mer storslått må da ikke virkeligheten ha vært! Hans eksempel når det gjelder ydmykhet og godhet, og den fasthet han viste i sin kamp for rettferdighet og rett, utgjør en forsikring om at hans rike blir nettopp den regjering som troende menn og kvinner har lengtet etter i århundrenes løp, ja at det kommer til å overgå deres største forventninger. (Ro 8: 18–22) I alle henseender foregikk han med et fullkomment eksempel for sine disipler, et eksempel som var helt annerledes enn verdslige herskeres eksempel. (Mt 20: 25–28; 1Kt 11: 1; 1Pe 2: 21) Han, deres Herre, vasket føttene deres. På den måten viste han hvilken omtanke, hensynsfullhet og ydmykhet som skulle kjennetegne hans menighet av salvede etterfølgere, ikke bare på jorden, men også i himmelen. (Joh 13: 3–15) Også når de sitter høyt på sine troner i himmelen og har en andel med Jesus i «all myndighet i himmelen og på jorden» under Kristi tusenårige styre, må de ydmykt vise omsorg for Kristi jordiske undersåtter og kjærlig dekke deres behov. – Mt 28: 18; Ro 8: 17; 1Pe 2: 9; Åp 1: 5, 6; 20: 6; 21: 2–4.

Erklært rettferdig og verdig. Ved å vise ulastelighet mot Gud hele sitt liv, også i forbindelse med at han frambar sitt offer, utførte Jesus Kristus den ’ene rettferdiggjørende handling’ som viste at han var kvalifisert til å tjene som Guds salvede Konge og Prest i himmelen. (Ro 5: 17, 18) Ved sin oppstandelse fra de døde til liv som en himmelsk Sønn av Gud ble han «erklært rettferdig i ånd». (1Ti 3: 16) Himmelske skapninger erklærte ham «verdig til å få makten og rikdom og visdom og styrke og ære og herlighet og velsignelse», ettersom han både hadde kjempet som en løve for rett og rettferdighet og hadde gitt seg selv som offer, som et lam, for å frelse mennesker. (Åp 5: 5–13) Han hadde gjort det som i første rekke var hans hensikt, nemlig å hellige sin Fars navn. (Mt 6: 9; 22: 36–38) Dette gjorde han ikke bare ved å bruke navnet, men også ved å åpenbare den personen som navnet står for, idet han la for dagen sin Fars gode egenskaper – hans kjærlighet, visdom, rettferdighet og makt – slik at folk fikk kjennskap til, eller fikk erfare, hva Guds navn står for. (Mt 11: 27; Joh 1: 14, 18; 17: 6–12) Og framfor alt gjorde han det ved å hevde Jehovas universelle overherredømme og derved vise at hans eget styre ville være grunnlagt på den høyeste Kilde til myndighet. Det kunne derfor sies til ham: «Gud er din trone for evig.» – He 1: 8.

Herren Jesus Kristus er således «vår tros Hovedformidler og Fullender». Ved at han oppfylte profetier og åpenbarte Guds framtidige hensikter, og også ved det han sa, gjorde og var, tilveiebrakte han den faste grunnvoll som sann tro må hvile på. – He 12: 2; 11: 1.

[Oversikt på sidene 1166 til 1169]

VIKTIGE BEGIVENHETER I JESU JORDISKE LIV

Etter de fire evangeliene, ordnet kronologisk

Før Jesu tjeneste

Tidspunkt

Sted

Begivenhet

Matteus

Markus

Lukas

Johannes

3 f.v.t.

Jerusalem, templet

Døperen Johannes’ fødsel blir forutsagt for Sakarja

—

—

1: 5–25

—

ca. 2 f.v.t.

Nasaret; Judea

Jesu fødsel blir forutsagt for Maria, som så besøker Elisabet

—

—

1: 26–56

—

2 f.v.t.

Fjellbygdene i Judea

Døperen Johannes’ fødsel; senere: hans liv i ørkenen

—

—

1: 57–80

—

2 f.v.t., ca. 1. okt.

Betlehem

Jesus (Ordet, ved hvem alt annet er blitt til) blir født som en etterkommer av Abraham og av David

1: 1–25

—

2: 1–7

1: 1–5, 9–14

—

Nær Betlehem

Engelen forkynner et godt budskap; hyrdene besøker barnet

—

—

2: 8–20

—

—

Betlehem; Jerusalem

Jesus blir omskåret (den 8. dagen); han blir framstilt i templet (etter den 40. dagen)

—

—

2: 21–38

—

1 f.v.t. el. 1 e.v.t.

Jerusalem; Betlehem; Nasaret

Astrologene; flukten til Egypt; små barn blir drept; Jesus kommer tilbake

2: 1–23

—

2: 39, 40

—

12 e.v.t.

Jerusalem

Jesus til påskefesten tolv år gammel; reiser hjem

—

—

2: 41–52

—

29, om våren

Ødemarken, Jordan

Døperen Johannes’ tjeneste

3: 1–12

1: 1–8

3: 1–18

1: 6–8, 15–28

Jesu tjeneste begynner

Tidspunkt

Sted

Begivenhet

Matteus

Markus

Lukas

Johannes

29, om høsten

Elven Jordan

Jesus blir døpt og salvet; er født som et menneske i Davids slektslinje, men blir erklært å være Guds Sønn

3: 13–17

1: 9–11

3: 21–38

1: 32–34

—

Judeas ødemark

Jesus faster og blir fristet

4: 1–11

1: 12, 13

4: 1–13

—

—

Betania, på den andre siden av Jordan

Døperen Johannes’ vitnesbyrd om Jesus

—

—

—

1: 15, 29–34

—

Øvre del av Jordandalen

Jesu første disipler

—

—

—

1: 35–51

—

Kana i Galilea; Kapernaum

Jesu første mirakel; han besøker Kapernaum

—

—

—

2: 1–12

30, påsken

Jerusalem

Feirer påsken; driver handelsmennene ut av templet

—

—

—

2: 13–25

—

Jerusalem

Jesu samtale med Nikodemus

—

—

—

3: 1–21

—

Judea; Ainon

Jesu disipler døper; Johannes skal avta

—

—

—

3: 22–36

—

Tiberias

Johannes blir fengslet; Jesus drar til Galilea

4: 12;14: 3–5

1: 14; 6: 17–20

3: 19, 20; 4: 14

4: 1–3

—

Sykar i Samaria

På vei til Galilea underviser Jesus samaritanene

—

—

—

4: 4–43

Jesu store tjeneste i Galilea

Sted

Begivenhet

Matteus

Markus

Lukas

Johannes

—

Galilea

Første kunngjøring om at «himlenes rike er kommet nær»

4: 17

1: 14, 15

4: 14, 15

4: 44, 45

—

Kana; Nasaret; Kapernaum

Helbreder en gutt; leser opp sitt oppdrag; blir forkastet; flytter til Kapernaum

4: 13–16

—

4: 16–31

4: 46–54

—

Galilea-sjøen, nær Kapernaum

Kaller Simon og Andreas og deretter Jakob og Johannes

4: 18–22

1: 16–20

5: 1–11

—

—

Kapernaum

Helbreder en demonbesatt og også Peters svigermor og mange andre

8: 14–17

1: 21–34

4: 31–41

—

—

Galilea

Første rundreise i Galilea, sammen med de fire som nå er kalt

4: 23–25

1: 35–39

4: 42, 43

—

—

Galilea

En spedalsk blir helbredet; skarer flokker seg om Jesus

8: 1–4

1: 40–45

5: 12–16

—

—

Kapernaum

Helbreder en lam

9: 1–8

2: 1–12

5: 17–26

—

—

Kapernaum

Kaller Matteus; gjestebud med skatteoppkrevere

9: 9–17

2: 13–22

5: 27–39

—

—

Judea

Forkynner i synagogene i Judea

—

—

4: 44

—

31, påsken

Jerusalem

Deltar i høytiden; helbreder en mann; refser fariseerne

—

—

—

5: 1–47

—

På vei tilbake fra Jerusalem (?)

Disiplene plukker aks på sabbaten

12: 1–8

2: 23–28

6: 1–5

—

—

Galilea; Galilea-sjøen

Helbreder hånd på sabbaten; trekker seg tilbake til stranden; helbreder mange

12: 9–21

3: 1–12

6: 6–11

—

—

Fjell nær Kapernaum

De tolv blir utvalgt til apostler

—

3: 13–19

6: 12–16

—

—

Nær Kapernaum

Bergprekenen

5: 1 til 7: 29

—

6: 17–49

—

—

Kapernaum

Helbreder en offisers tjener

8: 5–13

—

7: 1–10

—

—

Nain

Oppreiser en enkes sønn

—

—

7: 11–17

—

—

Galilea

Fra fengselet sender Johannes disipler til Jesus

11: 2–19

—

7: 18–35

—

—

Galilea

Byer bebreides; åpenbart for spedbarn; Jesu åk skånsom

11: 20–30

—

—

—

—

Galilea

En syndig kvinne salver Jesu føtter; illustrasjonen om skyldnerne

—

—

7: 36-50

—

—

Galilea

Andre rundreise i Galilea; sammen med de tolv

—

—

8: 1–3

—

—

Galilea

En demonbesatt blir helbredet; Jesus beskyldt for å stå i ledtog med Beelsebub

12: 22–37

3: 19–30

—

—

—

Galilea

De skriftlærde og fariseerne søker etter et tegn

12: 38–45

—

—

—

—

Galilea

Jesu disipler er hans nærmeste slektninger

12: 46–50

3: 31–35

8: 19–21

—

—

Galilea-sjøen

Illustrasjoner: såmannen, ugresset mfl.; forklaringer

13: 1–53

4: 1–34

8: 4–18

—

—

Galilea-sjøen

Stiller en storm under overfart over sjøen

8: 18, 23–27

4: 35–41

8: 22–25

—

—

Gadara, sørøst for Galilea-sjøen

To demonbesatte blir helbredet; demoner går inn i svin

8: 28–34

5: 1–20

8: 26–39

—

—

Sannsynligvis Kapernaum

En kvinne blir helbredet; Jairus’ datter blir oppreist

9: 18–26

5: 21–43

8: 40–56

—

—

Kapernaum (?)

Helbreder to blinde menn og en stum, demonbesatt mann

9: 27–34

—

—

—

—

Nasaret

Besøker igjen den byen hvor han vokste opp, og blir igjen forkastet

13: 54–58

6: 1–6

—

—

—

Galilea

Tredje rundreise i Galilea; apostlene blir sendt ut

9: 35 til 11: 1

6: 6–13

9: 1–6

—

—

Tiberias

Døperen Johannes blir halshogd; Herodes’ skyldfølelse og frykt

14: 1–12

6: 14–29

9: 7–9

—

32, påsken nær (Joh 6: 4)

Kapernaum (?); nordøstsiden av Galilea-sjøen

Apostlene vender tilbake fra sin forkynnelsesreise; 5000 blir mettet

14: 13–21

6: 30–44

9: 10–17

6: 1–13

—

Nordøstsiden av Galilea-sjøen; Gennesaret

Forsøk på å gjøre Jesus til konge; han går på vannet; helbreder folk

14: 22–36

6: 45–56

—

6: 14–21

—

Kapernaum

Identifiserer «livets brød»; mange disipler faller fra

—

—

—

6: 22–71

32, etter påsken

Sannsynligvis Kapernaum

Tradisjoner som gjør Guds ord ugyldig

15: 1–20

7: 1–23

—

7: 1

—

Fønikia; Dekapolis

Nær Tyrus og Sidon; deretter til Dekapolis; 4000 blir mettet

15: 21–38

7: 24 til 8: 9

—

—

—

Magadan

Saddukeerne og fariseerne søker igjen etter et tegn

15: 39 til 16: 4

8: 10–12

—

—

—

Nordøstsiden av Galilea-sjøen; Betsaida

Advarer mot fariseernes surdeig; helbreder en blind

16: 5–12

8: 13–26

—

—

—

Cæsarea Filippi

Jesus er Messias; forutsier sin død og oppstandelse

16: 13–28

8: 27 til 9: 1

9: 18–27

—

—

Sannsynligvis Hermon-fjellet

Forvandlingen framfor Peter, Jakob og Johannes

17: 1–13

9: 2–13

9: 28–36

—

—

Cæsarea Filippi

Helbreder en demonbesatt som disiplene ikke har kunnet helbrede

17: 14–20

9: 14–29

9: 37–43

—

—

Galilea

Forutsier igjen sin død og oppstandelse

17: 22, 23

9: 30–32

9: 43–45

—

—

Kapernaum

Skattepenger blir skaffet til veie ved et mirakel

17: 24–27

—

—

—

—

Kapernaum

Den største i Riket; bilegging av uoverensstemmelser; barmhjertighet

18: 1–35

9: 33–50

9: 46–50

—

—

Galilea; Samaria

Forlater Galilea for å overvære løvhyttehøytiden; alt må settes til side for tjenesten

8: 19–22

—

9: 51–62

7: 2–10

Jesu senere tjeneste i Judea

Tidspunkt:

Sted

Begivenhet

Matteus

Markus

Lukas

Johannes

32, løvhyttehøytiden

Jerusalem

Jesus underviser offentlig ved løvhyttehøytiden

—

—

—

7: 11–52

—

Jerusalem

Underviser etter høytiden; helbreder en blind

—

—

—

8: 12 til 9: 41

—

Sannsynligvis Judea

De 70 blir sendt ut for å forkynne; vender tilbake og avlegger rapport

—

—

10: 1–24

—

—

Judea; Betania

Samaritanen som viste seg som en neste; hjemme hos Marta og Maria

—

—

10: 25–42

—

—

Sannsynligvis Judea

Gjentar mønsterbønnen; vedholdenhet i bønn

—

—

11: 1–13

—

—

Sannsynligvis Judea

Gjendriver falsk anklage; fordømmer den daværende generasjon

—

—

11: 14–36

—

—

Sannsynligvis Judea

Spiser hos en fariseer, fordømmer hyklere

—

—

11: 37–54

—

—

Sannsynligvis Judea

Holder tale om Guds omsorg; den trofaste forvalter

—

—

12: 1–59

—

—

Sannsynligvis Judea

Helbreder krumbøyd kvinne på sabbaten; tre illustrasjoner

—

—

13: 1–21

—

32, innvielseshøytiden

Jerusalem

Jesus til stede ved innvielseshøytiden; den gode hyrde

—

—

—

10: 1–39

Jesu senere tjeneste øst for Jordan

Sted

Begivenhet

Matteus

Markus

Lukas

Johannes

—

På den andre siden av Jordan

Mange tror på Jesus

—

—

—

10: 40–42

—

Perea (på den andre siden av Jordan)

Underviser i byer og landsbyer på vei til Jerusalem

—

—

13: 22

—

—

Perea

Om å komme inn i Riket; Herodes’ trussel; huset skal bli forlatt

—

—

13: 23–35

—

—

Sannsynligvis Perea

Ydmykhet; illustrasjonen om det store aftensmåltidet

—

—

14: 1–24

—

—

Sannsynligvis Perea

Beregne omkostningene ved å være disippel

—

—

14: 25–35

—

—

Sannsynligvis Perea

Illustrasjoner: den bortkomne sauen, mynten som var mistet, den bortkomne sønnen

—

—

15: 1–32

—

—

Sannsynligvis Perea

Illustrasjoner: den urettferdige forvalter og den rike mann og Lasarus

—

—

16: 1–31

—

—

Sannsynligvis Perea

Tilgivelse og tro; udugelige slaver

—

—

17: 1–10

—

—

Betania

Jesus oppreiser Lasarus fra de døde

—

—

—

11: 1–46

—

Jerusalem; Efraim

Kaifas legger opp råd mot Jesus; Jesus drar bort

—

—

—

11: 47–54

—

Samaria; Galilea

Helbreder og underviser på vei gjennom Samaria og Galilea

—

—

17: 11–37

—

—

Samaria eller Galilea

Illustrasjoner: den pågående enken, fariseeren og skatteoppkreveren

—

—

18: 1–14

—

—

Perea

Reiser gjennom Perea; underviser om skilsmisse

19: 1–12

10: 1–12

—

—

—

Perea

Tar imot barna og velsigner dem

19: 13–15

10: 13–16

18: 15–17

—

—

Perea

Den rike unge mannen; illustrasjonen om vingårdsarbeiderne

19: 16 til 20: 16

10: 17–31

18: 18–30

—

—

Sannsynligvis Perea

Forutsier for tredje gang sin død og oppstandelse

20: 17–19

10: 32–34

18: 31–34

—

—

Sannsynligvis Perea

Bønn om plass i Riket for Jakob og Johannes

20: 20–28

10: 35–45

—

—

—

Jeriko

Drar gjennom Jeriko, helbreder to blinde menn; besøker Sakkeus; illustrasjonen om de ti minene

20: 29–34

10: 46–52

18: 35 til 19: 28

—

Jesu avsluttende tjeneste i Jerusalem

Tidspunkt

Sted

Begivenhet

Matteus

Markus

Lukas

Johannes

8. nisan, 33

Betania

Kommer til Betania seks dager før påske

—

—

—

11: 55 til 12: 1

9. nisan

Betania

Hos Simon den spedalske; Maria salver Jesus; jøder kommer for å se Jesus og Lasarus

26: 6–13

14: 3–9

—

12: 2–11

—

Betania–Jerusalem

Kristi inntog i Jerusalem

21: 1–11, 14–17

11: 1–11

19: 29–44

12: 12–19

10. nisan

Betania–Jerusalem

Forbanner det ufruktbare fikentreet; renser templet for andre gang

21: 18, 19, 12, 13

11: 12–17

19: 45, 46

—

—

Jerusalem

Overprestene og de skriftlærde planlegger å drepe Jesus

—

11: 18, 19

19: 47, 48

—

—

Jerusalem

Samtale med grekere; jødenes vantro

—

—

—

12: 20–50

11. nisan

Betania–Jerusalem

Det ufruktbare fikentreet har visnet

21: 19–22

11: 20–25

—

—

—

Jerusalem, templet

Jesu myndighet trukket i tvil; illustrasjonen om de to sønnene

21: 23–32

11: 27–33

20: 1–8

—

—

Jerusalem, templet

Illustrasjoner: de onde vindyrkerne, bryllupsfesten

21: 33 til 22: 14

12: 1–12

20: 9–19

—

—

Jerusalem, templet

Listige spørsmål om skatt, oppstandelsen og det største bud

22: 15–40

12: 13–34

20: 20–40

—

—

Jerusalem, templet

Spørsmålet om Messias’ avstamning

22: 41–46

12: 35–37

20: 41–44

—

—

Jerusalem, templet

Skarp fordømmelse av de skriftlærde og fariseerne

23: 1–39

12: 38–40

20: 45–47

—

—

Jerusalem, templet

Enkens skjerv

—

12: 41–44

21: 1–4

—

—

Oljeberget

Forutsigelse av Jerusalems fall; Jesu nærvær; enden for tingenes ordning

24: 1–51

13: 1–37

21: 5–38

—

—

Oljeberget

Illustrasjoner: de ti jomfruene, talentene og sauene og geitene

25: 1–46

—

—

—

12. nisan

Jerusalem

De religiøse lederne rådslår om å drepe Jesus

26: 1–5

14: 1, 2

22: 1, 2

—

—

Jerusalem

Judas kjøpslår med prestene om å forråde Jesus

26: 14–16

14: 10, 11

22: 3–6

—

13. nisan (torsdag ettermiddag)

I og omkring Jerusalem

Forberedelser til påsken

26: 17–19

14: 12–16

22: 7–13

—

14. nisan

Jerusalem

Inntar påskemåltidet med de tolv

26: 20, 21

14: 17, 18

22: 14–18

—

—

Jerusalem

Jesus vasker apostlenes føtter

—

—

—

13: 1–20

—

Jerusalem

Judas blir avslørt som forræder og blir sendt bort

26: 21–25

14: 18–21

22: 21–23

13: 21–30

—

Jerusalem

Minnemåltidet blir innstiftet med de elleve

26: 26–29

14: 22–25

22: 19, 20, 24–30

[1Kt 11: 23–25]

—

Jerusalem

Forutsier at Peter vil fornekte ham, og at apostlene vil bli spredt

26: 31–35

14: 27–31

22: 31–38

13: 31–38

—

Jerusalem

Hjelperen; innbyrdes kjærlighet; trengsel; Jesu bønn

—

—

—

14: 1 til 17: 26

—

Getsemane

I smertefull kamp i hagen; blir forrådt og arrestert

26: 30, 36–56

14: 26, 32–52

22: 39–53

18: 1–12

—

Jerusalem

Forhørt av Annas, Kaifas og Sanhedrinet; Peter fornekter ham

26: 57 til 27: 1

14: 53 til 15: 1

22: 54–71

18: 13–27

—

Jerusalem

Forræderen Judas henger seg

27: 3–10

—

[Apg 1: 18, 19]

—

—

Jerusalem

For Pilatus, deretter Herodes og så tilbake til Pilatus

27: 2, 11–14

15: 1–5

23: 1–12

18: 28–38

—

Jerusalem

Blir overgitt til døden, etter at Pilatus har forsøkt å gi ham fri

27: 15–30

15: 6–19

23: 13–25

18: 39 til 19: 16

(ca. kl. 15 fredag)

Golgata, Jerusalem

Jesu død på en torturpæl og begivenhetene omkring dette

27: 31–56

15: 20–41

23: 26–49

19: 16–30

—

Jerusalem

Jesu legeme blir tatt ned fra torturpælen og begravet

27: 57–61

15: 42–47

23: 50–56

19: 31–42

15. nisan

Jerusalem

Prestene og fariseerne setter vakt ved graven

27: 62–66

—

—

—

16. nisan og senere

Jerusalem og omegn

Jesu oppstandelse og begivenhetene den dagen

28: 1–15

16: 1–8

24: 1–49

20: 1–25

—

Jerusalem; Galilea

Jesus Kristus viser seg flere ganger

28: 16–20

[1Kt 15: 5–7]

[Apg 1: 3–8]

20: 26 til 21: 25

25. ijjar

Oljeberget, nær Betani

Jesu himmelfart, den 40. dagen etter hans oppstandelse

[Apg 1: 9–12]—

24: 50–53

—