Kapittel 6

En gammel skapelsesberetning — kan vi stole på den?

«HVEM kan si hvor alt har kommet fra, og hvordan skapelsen fant sted?» Dette spørsmålet blir stilt i diktet «Skapelsens sang», som ble skrevet på sanskrit for over 3000 år siden og er tatt med i Rigveda, en av hinduenes hellige bøker. Dikteren mente at ikke engang de mange hinduiske gudene kunne vite «hvordan skapelsen fant sted», for «gudene ble til etter skapelsen». — Uthevet av oss.

Skrifter fra Babylon og Egypt inneholder lignende myter om gudenes fødsel i et univers som allerede eksisterte. Disse mytene har imidlertid det trekk til felles at de ikke kan forklare hvor universet opprinnelig kom fra. Men det finnes én skapelsesberetning som er annerledes. Denne spesielle beretningen, som finnes i Bibelen, innleder med ordene: «I begynnelsen skapte Gud himlene og jorden.» — 1. Mosebok 1: 1.

Moses skrev ned denne enkle, handlingsmettede uttalelsen for omkring 3500 år siden. Den retter oppmerksomheten mot en Skaper, Gud, som er hevet over det materielle univers fordi han har skapt det og følgelig eksisterte før det var til. Den samme boken sier at «Gud er en Ånd», noe som betyr at han har en tilværelsesform som gjør at vi mennesker ikke kan se ham. (Johannes 4: 24) Det er kanskje lettere i vår tid å tro at det finnes en slik «Ånd», for vitenskapen har beskrevet massive nøytronstjerner og svarte hull i verdensrommet — usynlige objekter som er blitt oppdaget på grunn av den virkning de har.

Bibelen sier: «Det er himmelske legemer og jordiske legemer; men de himmelske legemers herlighet er av ett slag, og de jordiske legemers er av et annet slag.» (1. Korinter 15: 40, 44) Med «himmelske legemer» sikter ikke Bibelen til den usynlige kosmiske materien som astronomene studerer. Den sikter til intelligente ånders legemer. Du spør kanskje: Hvem foruten Skaperen er det som har et åndelig legeme?

Usynlige skapninger i himmelen

Ifølge den bibelske beretning var det ikke den synlige verden som ble skapt først. Denne gamle skapelsesberetningen forteller at den første skapelsesakt bestod i at det ble frambrakt en annen ånd, den førstefødte Sønn. Han var «all skapnings førstefødte», «Guds skapnings begynnelse». (Kolosserne 1: 15; Åpenbaringen 3: 14) Denne første skapning var helt unik.

Han var den eneste skapning som Gud frambrakte direkte, og han ble utrustet med stor visdom. Ja, en konge som også var kjent for sin visdom, omtalte senere denne Sønn som «en mesterarbeider», som ble brukt ved alle senere skapergjerninger. (Ordspråkene 8: 22, 30; se også Hebreerne 1: 1, 2.) Paulus, en lærer i det første århundre, skrev om ham: «Ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt i himlene og på jorden, de synlige og de usynlige.» — Kolosserne 1: 16; jevnfør Johannes 1: 1—3.

Hva er de usynlige ting i himlene som Skaperen har frambrakt ved hjelp av denne sin Sønn? Astronomene forteller om milliarder av stjerner og usynlige svarte hull, men det Bibelen sikter til her, er hundrevis av millioner av åndeskapninger — med åndelige legemer. Noen spør kanskje: Hvorfor skulle han skape slike usynlige, intelligente vesener?

Ved å studere universet kan vi få svar på noen spørsmål om dets Førsteårsak, og ved å studere Bibelen kan vi få viktige opplysninger om dens Forfatter. Bibelen sier for eksempel at han er ’den lykkelige Gud’, og at hans hensikter og handlinger gjenspeiler kjærlighet. (1. Timoteus 1: 11; 1. Johannes 4: 8) Det er derfor logisk å trekke den slutning at Gud valgte å ha omkring seg andre intelligente ånder som også kunne glede seg over livet. De skulle utføre et tilfredsstillende arbeid til gagn for hverandre og bidra til å fremme Skaperens hensikt.

Det er ikke noe som tyder på at disse åndeskapningene skulle være en slags roboter som blindt adlød Gud. Nei, han gav dem intelligens og en fri vilje. Beretningene i Bibelen viser at Gud vil at hans skapninger skal ha tankefrihet og handlefrihet — i tillit til at det ikke utgjør noen varig trussel mot freden og harmonien i universet. Paulus skrev, idet han brukte Skaperens personlige navn, slik det er gjengitt i De hebraiske skrifter: «Jehova er Ånden; og hvor Jehovas ånd er, er det frihet.» — 2. Korinter 3: 17.

Synlige ting i himlene

Hvilke synlige ting skapte Gud ved sin førstefødte Sønn? Vi kan nevne solen og alle de andre milliarder av stjerner og objekter som utgjør universet. Sier Bibelen noe om hvordan Gud skapte alt dette av intet? La oss se litt nærmere på det ved å undersøke Bibelen i lys av den moderne vitenskap.

På 1700-tallet studerte vitenskapsmannen Antoine-Laurent Lavoisier materiens vekt. Han la merke til at etter en kjemisk reaksjon var vekten av produktet lik den samlede vekten av de stoffene som fantes ved reaksjonens begynnelse. Hvis for eksempel papir blir brent i oksygen, er vekten av den asken og de gassene man da får, den samme som vekten av det opprinnelige papiret og oksygenet. Lavoisier formulerte en lov — loven om massens, eller materiens, konstans. I 1910 stod det i The Encyclopædia Britannica: «Materie kan verken skapes eller ødelegges.» Det hørtes fornuftig ut, i hvert fall på den tiden.

Men da en atombombe eksploderte over Hiroshima i 1945, avslørte det en åpenbar feil ved Lavoisiers lov. Under en slik eksplosjon av en overkritisk masse av uran blir det dannet ulike typer materie, men deres samlede masse er mindre enn den opprinnelige uranmassen. Hva kommer det av? Det kommer av at noe av uranets masse blir omdannet til en kolossal mengde energi.

Svakheten ved Lavoisiers lov om materiens konstans viste seg igjen i 1952 i og med detoneringen av hydrogenbomben. I denne eksplosjonen smeltet hydrogenatomer sammen og dannet helium. Heliumet hadde imidlertid mindre masse enn det opprinnelige hydrogenet. En del av hydrogenets masse ble omdannet til sprengkraft, og eksplosjonen var langt mer ødeleggende enn den bomben som ble sluppet over Hiroshima.

Som disse eksplosjonene viste, tilsvarer en liten mengde materie en enorm energimengde. Dette forholdet mellom materie og energi forklarer den kraft solen har, en kraft som gjør at vi lever og er vel til pass. Hvordan er dette forholdet? Omkring 40 år tidligere, i 1905, hadde Einstein beskrevet et forhold mellom materie og energi. Mange kjenner hans ligning E=mc².a Så snart Einstein hadde framsatt denne formelen, kunne andre vitenskapsmenn forklare hvordan det har seg at solen har skint i milliarder av år. Det pågår vedvarende termonukleære reaksjoner i solen. Som følge av det omdanner solen hvert sekund omkring 564 millioner tonn hydrogen til 560 millioner tonn helium. Det betyr at omkring fire millioner tonn materie blir omdannet til solenergi, og en brøkdel av denne energien når fram til jorden og opprettholder livet på den.

Det er verdt å merke seg at den omvendte prosessen også kan finne sted. «Energi blir forandret til materie når subatomære partikler kolliderer i høye hastigheter og danner nye, tyngre partikler,» forklarer The World Book Encyclopedia. Forskerne får til det samme i begrenset målestokk ved hjelp av store maskiner som kalles partikkelakseleratorer, hvor subatomære partikler støter sammen i utrolige hastigheter og danner materie. «Vi gjentar et av universets mirakler — å omdanne energi til materie,» sier dr. Carlo Rubbia, nobelprisvinner i fysikk.

Det kan så være, sier kanskje noen, men hva har dette å gjøre med den skapelsesberetningen som jeg kan lese i Bibelen? Bibelen er riktignok ikke en lærebok i naturvitenskap, men den har vist seg å være up to date og i overensstemmelse med vitenskapelige kjensgjerninger. Fra begynnelse til slutt retter Bibelen oppmerksomheten mot ham som har skapt all materien i universet, den store Vitenskapsmann. (Nehemja 9: 6; Apostlenes gjerninger 4: 24; Åpenbaringen 4: 11) Og den viser tydelig at det er et forhold mellom energi og materie.

Bibelen oppfordrer for eksempel sine lesere til å gjøre følgende: «Løft deres øyne mot det høye og se. Hvem har skapt disse ting? Det er Han som fører deres hær fram, ja etter antall, og han kaller dem alle ved navn. På grunn av den veldige dynamiske energi og på grunn av hans store kraft savnes ikke én av dem.» (Jesaja 40: 26) Ja, Bibelen sier at en kilde til en veldig dynamisk energi — Skaperen — sørget for at det materielle univers ble til. Dette er fullstendig i harmoni med moderne teknologi. Bare av denne grunn fortjener den bibelske skapelsesberetning vår dypeste respekt.

Etter at Skaperen og hans førstefødte Sønn hadde skapt usynlige og synlige ting i himlene, vendte de oppmerksomheten mot jorden. Hvor hadde jorden kommet fra? Alle de forskjellige grunnstoffene som den består av, kan ha blitt frambrakt direkte ved at Gud omdannet store mengder dynamisk energi til materie, noe fysikere i vår tid sier lar seg gjøre. Eller jorden kan ha blitt dannet av materie som ble slynget ut under en supernovaeksplosjon, slik mange forskere mener. Men hvem kan si om det har vært en kombinasjon av metoder, av dem vi nettopp har nevnt, eller av andre metoder som vitenskapen ennå ikke har oppdaget? Uansett hvordan det foregikk, er Skaperen det dynamiske Opphav til de grunnstoffene som jorden består av, deriblant alle de mineralene som må til for at vi skal kunne leve.

Å grunnlegge jorden innebar naturligvis mye mer enn å skaffe til veie alle materialene i de rette proporsjoner. Jordens størrelse, dens rotasjon og dens avstand fra solen foruten jordaksens helning og jordens nesten sirkelformede bane rundt solen måtte også være helt riktig — akkurat slik som det er. Det er tydelig at Skaperen satte i gang naturens kretsløp, som gjør jorden så velegnet til å opprettholde en overflod av liv. Vi har all grunn til å undre oss over alt dette. Men tenk på hvordan de himmelske åndesønnene må ha reagert da de var vitne til at jorden og livet på den ble til! En av Bibelens bøker sier at de «ropte av glede» og «begynte å rope ut sitt bifall». — Job 38: 4, 7.

Hvordan vi skal forstå 1. Mosebok, kapittel 1

Det første kapitlet i Bibelen forteller noen detaljer om viktige skritt Gud tok for å berede jorden for menneskene. Kapitlet nevner ikke alle detaljene; når vi leser det, må vi ikke bli urolige fordi det utelater opplysninger som oldtidens lesere likevel ikke kunne ha forstått. Moses, som skrev dette kapitlet, nevnte for eksempel ikke mikroskopiske alger og bakterier og deres funksjon. Menneskene ble ikke oppmerksom på at slike livsformer eksisterte, før mikroskopet ble oppfunnet på 1500-tallet. Moses nevnte heller ikke dinosaurene, hvis eksistens ble påvist etter fossilfunn på 1800-tallet. Nei, Moses ble inspirert til å bruke ord som folk på hans tid kunne forstå — ord som samtidig var riktige med hensyn til alt det de fortalte om skapelsen av jorden.

Når vi leser 1. Mosebok, kapittel 1, fra vers 3 og utover, ser vi at beretningen er inndelt i seks skapelses-«dager». Noen hevder at dette var bokstavelige dager på 24 timer, og at hele universet og livet på jorden ble skapt på under en uke! Men det er enkelt å finne ut at Bibelen ikke lærer det. Første Mosebok ble skrevet på hebraisk. På hebraisk sikter ordet «dag» til en tidsperiode. Det kan bety en lang tidsperiode eller en bokstavelig dag på 24 timer. Første Mosebok omtaler også alle de seks «dagene» under ett, som én lang tidsperiode — «den dag da Jehova Gud dannet jord og himmel». (1. Mosebok 2: 4; jevnfør 2. Peter 3: 8.) Bibelen viser at de «dagene», eller tidsperiodene, da skapelsen foregikk, omfatter tusener av år.

Vi kan forstå det når vi ser hva Bibelen sier om den sjuende «dag». Beretningen om hver av de seks første «dagene» slutter med ordene ’og det ble kveld og morgen, første dag’, og så videre. Men beretningen om den sjuende «dag» slutter ikke på den måten. Og i det første århundre av vår tidsregning, omkring 4000 år senere i historien, viste Bibelen til den sjuende «dag», hviledagen, som en «dag» som varte fremdeles. (Hebreerne 4: 4—6) Så den sjuende «dag» var en periode som strakte seg over tusener av år, og det er logisk å trekke den slutning at det samme gjaldt de seks første «dagene».

Den første og den fjerde «dag»

Det ser ut til at jorden var blitt anbrakt i sin bane rundt solen og var en klode dekket med vann før de seks «dagene», eller periodene, med spesielle skapergjerninger begynte. «Det var mørke over vanndypets overflate.» (1. Mosebok 1: 2) På dette tidlige stadium må det ha vært noe — kanskje en blanding av vanndamp, andre gasser og vulkansk støv — som hindret sollyset i å nå fram til jordens overflate. Bibelen omtaler den første skapelsesperioden på denne måten: «Gud [begynte] å si: ’La det bli lys’, og lyset ble gradvis til», eller nådde fram til jordoverflaten. — 1. Mosebok 1: 3, J. W. Watts’ oversettelse.

Formuleringen «ble gradvis» gjengir på en nøyaktig måte en form av det hebraiske verbet som er brukt; den beskriver en fremadskridende handling, en handling som det tar tid å fullføre. De som leser hebraisk, kan finne denne verbalformen cirka 40 ganger i 1. Mosebok, kapittel 1, og den er en nøkkel til forståelsen av kapitlet. Hva Gud påbegynte den billedlige kvelden i en skapelsesperiode, eller tidsalder, ble klart, eller åpenbart, etter hvert, etter morgenen den «dagen». b Og det som ble påbegynt i én periode, behøvde ikke å være fullført da den neste perioden begynte. Vi kan illustrere dette med det som skjedde med lyset. Lyset begynte å vise seg gradvis på den første «dag», men det var ikke før i den fjerde skapelsesperioden at solen, månen og stjernene kan ha blitt synlige. — 1. Mosebok 1: 14—19.

Den andre og den tredje «dag»

Før Skaperen lot tørt land komme til syne på den tredje skapelsesdag, hevet han noe av vannet. Det førte til at jorden ble omgitt av et svøp av vanndamp.c Den gamle beretningen sier ikke hvordan han gjorde det, og det behøver den heller ikke. Bibelen henleder i stedet oppmerksomheten på det utstrakte rom mellom vannet ovenfor og selve vannflaten. Den kaller dette rommet himmelen. Vi bruker det ordet den dag i dag om atmosfæren, hvor fuglene og flyene flyr. Med tiden fylte Gud denne himmelen, atmosfæren, med en gassblanding som livet er avhengig av.

I løpet av skapelsesdagene sank imidlertid vannet på jorden, slik at landjorden kom til syne. Det ser ut til at Gud, kanskje ved å utnytte de geologiske kreftene som fremdeles beveger jordplatene, presset opp oseaniske rygger, så de dannet kontinenter. Dermed kom tørt land til syne over vannflaten, og under vannflaten dannet det seg dype daler, som havforskerne nå har kartlagt og studerer med stor interesse. (Jevnfør Salme 104: 8, 9.) Etter at det tørre land var blitt dannet, fant en annen fantastisk utvikling sted. Vi leser: «Gud sa videre: ’La jorden få gress til å skyte opp, planter som setter frø, frukttrær som etter sine slag bærer frukt med frø i, på jorden.’ Og slik ble det.» — 1. Mosebok 1: 11.

Som vi drøftet i det forrige kapitlet («Hva er opphavet til mesterverket?»), er plantene avhengige av fotosyntesen. En grønn plantecelle har en rekke mindre deler som kalles kloroplaster, og som får energi fra sollyset. «Disse mikroskopiske fabrikkene produserer sukker og stivelse,» forklarer boken Planet Earth. «Ikke noe menneske har noen gang bygd en fabrikk som har vært mer effektiv, eller som har framstilt mer etterspurte produkter, enn en kloroplast.»

Dyrene, som skulle bli skapt senere, ville være avhengige av kloroplastene for å overleve. Uten de grønne vekstene ville det dessuten ha blitt et overskudd av karbondioksid i atmosfæren, og vi ville ha omkommet av varme og mangel på oksygen. Noen forskere kommer med forbløffende forklaringer på hvordan liv som er avhengig av fotosyntesen, har utviklet seg. De sier for eksempel at da encellete organismer i vannet begynte å slippe opp for føde, var det «noen få celler som utførte et banebrytende arbeid og etter hvert fant en løsning. De oppfant fotosyntesen». Men kan det ha foregått på den måten? Fotosyntesen er så komplisert at vitenskapen fremdeles strever med å avdekke dens hemmeligheter. Tror du at selvreproduserende fotosyntetisk liv har oppstått helt uforklarlig og av seg selv? Eller synes du at det er mer fornuftig å tro at det eksisterer som et resultat av intelligent, hensiktsmessig skapelse, slik 1. Mosebok framholder det?

Det er ikke sikkert at det bare var på den tredje skapelsesdag nye varieteter i plantelivet viste seg. Dette kan ha pågått helt fram til den sjette «dag», da Skaperen ’plantet en hage i Eden’ og lot «hvert tre som er innbydende å se på og godt å spise av, vokse opp av jorden». (1. Mosebok 2: 8, 9) Og jordens atmosfære må som nevnt ha klarnet på den fjerde «dag», slik at mer lys fra solen og de andre himmellegemene nådde fram til planeten Jorden.

Den femte og den sjette «dag»

På den femte skapelsesdag gikk Skaperen i gang med å fylle havene og atmosfæren med en ny form for liv — «levende sjeler» — til forskjell fra vegetasjonen. Det er interessant å merke seg at biologene blant annet taler om planteriket og dyreriket, som de inndeler i undergrupper. Det hebraiske ordet som blir oversatt med «sjel», betyr «en puster». Bibelen sier også at «levende sjeler» har blod. Vi kan derfor trekke den slutning at skapninger som hadde både et åndedrettssystem og et kretsløpssystem — havenes og himmelens pustende innvånere — begynte å stå fram i den femte skapelsesperioden. — 1. Mosebok 1: 20; 9: 3, 4.

På den sjette «dag» viet Gud landjorden ytterligere oppmerksomhet. Han skapte «husdyr» og «ville dyr», betegnelser som hadde en mening da Moses skrev ned beretningen. (1. Mosebok 1: 24) Så det var i denne sjette skapelsesperioden landpattedyrene ble dannet. Men hva med menneskene?

Den bibelske beretning forteller at Skaperen til slutt valgte å frambringe en unik form for liv på jorden. Han sa til sin himmelske Sønn: «La oss danne mennesker i vårt bilde, i vår likhet, og la dem rå over havets fisk og himlenes flygende skapninger og husdyrene og hele jorden og hvert dyr som beveger seg og rører seg på jorden.» (1. Mosebok 1: 26) Menneskene skulle derfor i åndelig forstand reflektere sin Skapers bilde ved å legge hans egenskaper for dagen. Og de ville være i stand til å tilegne seg enorme mengder kunnskap. Dermed kunne de handle med en intelligens som langt overgikk dyrenes. Og i motsetning til dyrene, som stort sett styres av instinkter, ble menneskene skapt med evnen til å følge sin egen frie vilje.

I de senere år har de menneskelige gener vært gjenstand for omfattende forskning. Forskerne har sammenlignet genetiske mønstre hos mennesker forskjellige steder på jorden og funnet tydelige vitnesbyrd om at alle mennesker har en felles stamfar, at det finnes en felles kilde til DNA for alle mennesker som har levd på jorden, deriblant hver og én av oss. I 1988 presenterte tidsskriftet Newsweek resultater av denne forskningen i en rapport som het «På leting etter Adam og Eva». Forskningen var basert på en type DNA som finnes i mitokondriene, et genetisk materiale som bare føres videre av kvinnen. Rapporter i 1995 om forskning omkring det mannlige DNA peker mot den samme konklusjon — at «det har levd en stamfar, en ’Adam’, og at hans genetiske materiale på [Y-]kromosomet er felles for hver eneste mann som nå lever på jorden,» som tidsskriftet Time uttrykte det. Enten disse forskningsresultatene er nøyaktige i alle detaljer, eller ikke, viser de at den beretningen vi finner i 1. Mosebok, er absolutt troverdig, for den er forfattet av En som var til stede da begivenhetene fant sted.

For et klimaks det var da Gud samlet noen av jordens grunnstoffer og dannet sin første menneskelige sønn, som han gav navnet Adam! (Lukas 3: 38) Den historiske beretningen sier at han som har skapt jorden og livet på den, tok mennesket, som han hadde dannet, og satte ham i et hagelignende område ’til å dyrke det og ta hånd om det’. (1. Mosebok 2: 15) Det kan være at Skaperen på det tidspunkt fortsatt frambrakte nye dyreslag. Bibelen sier: «Gud [var] i ferd med å forme av jorden alle markens ville dyr og alle himmelens flygende skapninger, og han begynte å føre dem til mennesket for å se hva han ville kalle hver enkelt; og hva mennesket enn ville kalle hver levende sjel, det skulle være dens navn.» (1. Mosebok 2: 19) Bibelen antyder ikke på noen måte at det første menneske, Adam, bare var en sagnfigur. Han var en virkelig person — et tenkende, følende menneske — som kunne finne glede i å arbeide i sitt paradisiske hjem. Hver dag fikk han vite mer om hva hans Skaper hadde frambrakt, og om hvordan han var — hans egenskaper, hans personlighet.

Så, etter en periode som ikke er nærmere angitt, skapte Gud den første kvinnen, som skulle være Adams hustru. Gud sørget dessuten for at deres liv ble mer meningsfylt, ved å gi dem dette oppdraget: «Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden og legg den under dere, og rå over havets fisk og himlenes flygende skapninger og hver levende skapning som beveger seg på jorden.» (1. Mosebok 1: 27, 28) Det er ikke noe som kan forandre Skaperens erklærte hensikt, nemlig at hele jorden skal forvandles til et paradis som er fylt med lykkelige mennesker som lever i fred med hverandre og med dyrene.

Det materielle univers, deriblant jorden og livet på den, vitner tydelig om Guds visdom. I sin visdom kunne Gud forutse muligheten for at noen mennesker en gang i framtiden ville velge å handle uavhengig eller opprørsk, trass i at han er Skaperen og Livgiveren. Et slikt opprør kunne forstyrre det storslåtte arbeidet som bestod i å gjøre hele jorden til et paradis. Beretningen forteller at Gud satte Adam og Eva på en enkel prøve som skulle minne dem om hvor viktig det var å være lydig. Gud sa at ulydighet ville føre til at de forspilte det livet han hadde gitt dem. Det var som et uttrykk for sin omsorg at Skaperen gjorde våre første foreldre oppmerksom på en feilaktig handlemåte som ville berøre hele menneskeslektens lykke. — 1. Mosebok 2: 16, 17.

Ved slutten av den sjette «dag» hadde Skaperen gjort alt som var nødvendig for at hans hensikt skulle bli fullført. Han kunne med rette erklære at alt det han hadde dannet, var «meget godt». (1. Mosebok 1: 31) På dette tidspunkt introduserer Bibelen en annen viktig tidsperiode ved å si at Gud «begynte å hvile på den sjuende dag fra hele sitt verk som han hadde dannet». (1. Mosebok 2: 2) Hvorfor sies det at Skaperen hviler, når han «ikke [blir] trett eller utmattet»? (Jesaja 40: 28) Det at han hviler, sikter til at han sluttet å utføre fysiske skapergjerninger; han hviler dessuten i vissheten om at ikke noe, ikke engang et opprør i himmelen eller på jorden, kan forpurre oppfyllelsen av hans storslagne hensikt. Gud velsignet derfor den sjuende skapelsesdag. Guds lojale intelligente skapninger — mennesker og usynlige åndeskapninger — kan følgelig være forvisset om at når den sjuende «dag» er over, kommer det til å være lykke og fred i hele universet.

Kan vi stole på beretningen i 1. Mosebok?

Men kan vi virkelig tro på denne skapelsesberetningen og de framtidsutsiktene den forespeiler oss? Som vi har sett, beveger moderne genforskning seg i retning av den konklusjonen som ble nedskrevet i Bibelen for lang tid siden. Noen forskere har dessuten merket seg den rekkefølgen 1. Mosebok presenterer begivenhetene i. Den kjente geologen Wallace Pratt sa for eksempel: «Hvis jeg i egenskap av geolog ble oppfordret til i all korthet å forklare våre moderne oppfatninger om jordens opprinnelse og om hvordan livet på jorden oppstod, for et enkelt hyrdefolk, et folk lik de stammene som 1. Mosebok ble stilt til, kunne jeg neppe gjøre det på noen bedre måte enn i det alt vesentlige å holde meg nøye til språket i det første kapittel i 1. Mosebok.» Han sa også at den rekkefølgen som er beskrevet i 1. Mosebok med hensyn til når havene ble dannet og land kom til syne, og når dyrene i havet, fuglene og pattedyrene stod fram, i det alt vesentlige er den samme som rekkefølgen av de viktigste geologiske epokene.

Tenk over dette: Hvordan kunne Moses for flere tusen år siden oppgi den riktige rekkefølgen, hvis han ikke hadde fått opplysningene fra Skaperen selv?

Bibelen sier: «I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.» (Hebreerne 11: 3, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85) Mange vil ikke godta det; de foretrekker å tro at tilfeldigheter eller blinde prosesser har frambrakt universet og livet.d Men som vi har sett, har vi mange grunner til å tro at universet og livet på jorden — deriblant vårt eget liv — skriver seg fra en intelligent Førsteårsak, en Skaper, Gud.

Bibelen erkjenner at «ikke alle har tro». (2. Tessaloniker 3: 2) Men tro er ikke det samme som lettroenhet. Troen hviler på et grunnlag. I det neste kapitlet skal vi ta opp flere gode og overbevisende grunner til at vi kan ha tillit til Bibelen og til den store Skaper, som har omsorg for hver og én av oss.

[Fotnoter]

[Bilde på side 86]

Støvskiver, som denne i galaksen NGC 4261, vitner om at det finnes massive svarte hull, som vi ikke kan se. Bibelen forteller at det, i en annen verden, finnes mektige skapninger som vi mennesker ikke kan se

[Bilde på side 89]

Vitenskapelige forsøk har bevist den teorien som gikk ut på at masse kan omdannes til energi og energi til masse

[Bilde på side 94]

De tre første «dagene» ble forholdene lagt til rette for en imponerende variasjon av vekster

[Bilder på side 99]

Med enkle ord kommer Bibelen med en nøyaktig beskrivelse av den rekkefølgen livsformene på jorden framstod i

[Bilde på side 101]

’Som geolog kunne jeg neppe gjøre noe bedre enn i det alt vesentlige å holde meg nøye til språket i det første kapittel i 1. Mosebok.’ — Wallace Pratt