Kapittel 19

De vokser sammen i kjærlighet

NÅR Jesu Kristi apostler skrev til sine medkristne, pekte de på hvor viktig det var at den enkelte ikke bare vokste i nøyaktig kunnskap, men også i kjærlighet. Grunnlaget for dette var den kjærlighet Gud selv hadde vist, og Kristi selvoppofrende kjærlighet, og det var jo i Kristi fotspor de bestrebet seg på å vandre. (Joh. 13: 34, 35; Ef. 4: 15, 16; 5: 1, 2; Fil. 1: 9; 1. Joh. 4: 7—10) De utgjorde et brorskap, og når de hjalp hverandre, ble kjærlighetens bånd enda sterkere.

Da brødrene i Judea fikk økonomiske vanskeligheter på grunn av hungersnød, sendte de kristne i Syria og Hellas en del av sine materielle eiendeler for å hjelpe dem. (Apg. 11: 27—30; Rom. 15: 26) Når noen ble forfulgt, følte andre kristne inderlig med dem og prøvde å hjelpe dem. — 1. Kor. 12: 26; Hebr. 13: 3.

Alle mennesker er i stand til å vise kjærlighet, og det er ikke bare de kristne som viser medmenneskelig godhet. Men folk i den romerske verden så at den kjærlighet de kristne la for dagen, var annerledes. Tertullianus, som hadde vært jurist i Roma, siterte hva folk i den romerske verden sa om de kristne: «Se, sier de, hvorledes de elsker hverandre innbyrdes . . . og hvorledes de er rede til å dø for hverandre.» (Forsvarsskrift for de kristne mod hedningerne, kapittel 39, side 103) John Hurst forteller at når det var pest i det gamle Kartago og Alexandria, jaget folk bort dem som var angrepet, og rev av de døende det de måtte ha på seg av verdi. Som en motsetning til dette forteller han at de kristne på disse stedene delte det de hadde, med andre, pleide de syke og begravet de døde. — History of the Christian Church, bind 1, side 146.

Gjør Jehovas vitner i nyere tid noe som viser at de har en lignende omsorg for andre? Er det i så fall noe som skjer bare i spredte tilfelle, eller gir organisasjonen som et hele oppmuntring og støtte til en slik innsats?

Kjærlig hjelp i de lokale menigheter

Jehovas vitner betrakter det å ta seg av foreldreløse og enker i menigheten og andre troende som er i en vanskelig situasjon, som en del av sin tilbedelse. (Jak. 1: 27; 2: 15—17; 1. Joh. 3: 17, 18) Verdslige myndigheter sørger som oftest for at det finnes sykehus, eldreboliger og sosiale hjelpetiltak for arbeidsløse, og Jehovas vitner støtter disse tiltakene ved at de samvittighetsfullt betaler de skatter og avgifter de er pålagt. Men fordi Jehovas vitner vet at det bare er Guds rike som kan bringe en varig løsning på menneskenes problemer, vier de i første rekke seg og sine ressurser til å gjøre andre kjent med dette. Det er en viktig tjeneste som ingen verdslige myndigheter yter.

Spesielle behov som oppstår når noen blir gamle eller skrøpelige, blir vanligvis tatt hånd om på personlig basis i de over 69 000 menighetene av Jehovas vitner verden over. Som det blir vist i 1. Timoteus 5: 4, 8, er det først og fremst den enkelte kristne som er forpliktet til å ta seg av sin egen husstand. Barn, barnebarn og andre nære slektninger viser kristen kjærlighet ved å hjelpe gamle og syke etter behov. Jehovas vitners menigheter undergraver ikke denne ansvarsfølelsen ved å overta plikter som påhviler familiemedlemmer. Men hvis en som er gammel eller syk, ikke har noen pårørende, eller hvis de pårørende simpelthen ikke klarer å bære byrden alene, vil andre i menigheten på en kjærlig måte komme dem til unnsetning. Når det er nødvendig, kan menigheten som et hele sørge for at en bror eller en søster som har tjent trofast i mange år, får hjelp. — 1. Tim. 5: 3—10.

Den hjelpen som blir gitt, blir ikke overlatt til tilfeldighetene. Siden 1959 har de eldste med jevne mellomrom gjennomgått Kurs i Rikets tjeneste, og i undervisningstimene der er det ofte blitt understreket hvilke forpliktelser de som hyrder for hjorden har overfor Gud hva dette angår. (Hebr. 13: 1, 16) Det er ikke så å forstå at de ikke var oppmerksom på dette behovet før den tiden. Som et eksempel kan vi nevne at Oldham menighet i Lancashire i England i 1911 sørget for at det ble gitt materiell hjelp til dem i menigheten som hadde alvorlige økonomiske problemer. Men etter hvert som den verdensomfattende organisasjonen har vokst, er det også blitt flere som har alvorlige problemer, og Jehovas vitner er blitt stadig mer oppmerksom på hva Bibelen viser at de bør foreta seg i slike situasjoner. Særlig i de senere år er det ansvar den enkelte kristne har overfor dem blant dem som har spesielle behov — eldre, uføre, aleneforeldrefamilier og slike som har økonomiske problemer — blitt drøftet av alle menighetene på møtene.a

Den omsorg Jehovas vitner har for andre, strekker seg mye lenger enn til at de sier: ’Hold deg varm og vær mett.’ De viser kjærlig, personlig interesse. (Jak. 2: 15, 16) La oss se på noen eksempler.

Da en ung svensk kvinne, et av Jehovas vitner, fikk hjernehinnebetennelse under et besøk i Hellas i 1986, erfarte hun også hva det vil si å ha kristne brødre og søstre i mange land. Hennes far i Sverige ble underrettet. Han satte seg straks i forbindelse med en eldste i Jehovas vitners lokale menighet i Sverige og gjennom ham med et av vitnene i Hellas. Helt til søsteren var i stand til å reise tilbake til Sverige tre uker senere, sørget hennes nye venner i Hellas for at hun stadig hadde tilsyn.

Da et eldre vitne, en enkemann i Wallaceburg i Ontario i Canada, trengte hjelp, var det en familie som han hadde hjulpet i åndelig henseende, som viste sin verdsettelse ved å innlemme ham i sin familie. Da de flyttet til Barry’s Bay noen år senere, ble han med dem. Han bodde hos dem og fikk kjærlig stell av dem i 19 år, helt til han døde i 1990.

Et ektepar i New York som er Jehovas vitner, tok seg av en eldre mann som kom på møtene i deres Rikets sal, i cirka 15 år, helt til han døde i 1986. Da han fikk slag, handlet de for ham og gjorde rent, laget mat og vasket tøyet hans. De behandlet ham som om han skulle ha vært deres egen far.

Også andre former for behov blir viet oppmerksomhet. Et ektepar i De forente stater hadde solgt huset sitt og flyttet til et avsidesliggende sted i Montana for å hjelpe en menighet der. Men med tiden fikk de alvorlige problemer med helsen, mannen ble oppsagt fra sitt arbeid, og det stod dårlig til med økonomien. Hvordan skulle de klare seg? Broren bad til Jehova om hjelp. Idet han avsluttet bønnen, banket et annet vitne på døren. De gikk ut for å ta en kopp kaffe sammen. Da broren kom tilbake, stod det fullt av dagligvarer på kjøkkenbenken. Sammen med varene lå det en konvolutt som inneholdt noen penger og en lapp hvor det stod: «Fra deres brødre og søstre, som er så glad i dere.» Menigheten hadde merket seg deres behov, og alle hadde vært med på å dekke det. Mannen og hans kone ble rørt til tårer over at de ble vist en slik kjærlighet, og de takket Jehova, som ved sitt eksempel ansporer sine tjenere til å vise kjærlighet.

Den gavmilde omsorg Jehovas vitner har for dem blant dem som er i vanskeligheter, er kjent vidt og bredt. Det har også hendt at bedragere har utnyttet dette. Jehovas vitner har derfor måttet lære å være forsiktige, samtidig som de ikke undertrykker sitt ønske om å hjelpe dem som virkelig trenger det.

Når det er krig

Mange steder i verden har folk kommet i den ytterste nød som følge av krig. Forskjellige hjelpeorganisasjoner gjør mye for å komme dem til unnsetning, men dette apparatet arbeider ofte langsomt. Jehovas vitner mener ikke at det arbeidet slike organisasjoner utfører, fritar dem for deres ansvar overfor deres kristne brødre i disse områdene. Når de vet at deres brødre er i nød, ’lukker de ikke sin inderlige medfølelses dør’ for dem, men går straks i gang med å gjøre sitt ytterste for å hjelpe dem. — 1. Joh. 3: 17, 18.

Under den annen verdenskrig var det mange land som var hardt rammet av mangel på forsyninger. Men det hendte at Jehovas vitner som bodde på landet, hadde mat, og de delte da med sine mindre heldig stilte brødre i byene. I Nederland var dette forbundet med stor risiko på grunn av strenge restriksjoner som nazistene hadde innført. Gerrit Böhmermann var en gang ute på et slikt oppdrag. Han ledet en gruppe brødre på transportsykler som var fullastet med mat som de hadde lagt presenninger over. Plutselig kom de til en kontrollpost i byen Alkmaar. «Vi hadde ikke noe annet valg enn å stole helt og fullt på Jehova,» sa Gerrit. Uten å sette ned farten noe særlig ropte han til offiseren: «Wo ist Amsterdam?» (Hvor er veien til Amsterdam?) Offiseren trådte til side og pekte forover mens han ropte: «Geradeaus!» (Rett fram!) «Danke schön!» (Takk!) var alt Gerrit sa idet hele den lange rekken med transportsykler kjørte igjennom i full fart like for øynene på en forbauset folkemengde. En annen gang klarte vitnene å få en hel båtlast med poteter fram til brødrene i Amsterdam.

Jehovas vitner la også en slik ånd for dagen i konsentrasjonsleirene i Europa. En 17-åring som befant seg i en leir i nærheten av Amersfoort i Nederland, ble så avmagret at han til slutt bare var skinn og ben. Men senere glemte han aldri det som skjedde en gang etter at fangene var blitt tvunget til å drive med øvelser i øsende regnvær helt til midnatt uten å få noe mat. Da klarte et vitne fra en annen avdeling i leiren å stikke et stykke brød i hånden på ham. Og i konsentrasjonsleiren Mauthausen i Østerrike var det et vitne hvis arbeidsoppgave krevde at han gikk fra én del av leiren til en annen. Han satte ofte livet på spill ved å ta med seg mat som vitner hadde spart fra sine sparsomme rasjoner, til andre vitner som hadde det enda vanskeligere.

Jehovas vitner som kom ut fra fengsler og konsentrasjonsleirer i Tyskland etter krigen, hadde ikke noe annet enn det de gikk og stod i — fangedraktene. Også mange som ikke hadde vært i fengsel, hadde mistet alt de eide. Det var mangel på mat, klær og brensel i store deler av Europa. Jehovas vitner i disse landene organiserte raskt menighetsmøter og begynte å hjelpe andre åndelig sett ved å gjøre dem kjent med det gode budskap om Guds rike. Selv trengte de hjelp på andre måter. Mange av dem var så utsultet at de ofte besvimte under møtene.

Dette var en situasjon som vitnene aldri før hadde stått overfor i så stor målestokk. Men den samme måneden som det offisielt var slutt på krigen i stillehavsområdet, holdt Jehovas vitner et spesielt stevne i Cleveland i Ohio hvor de drøftet hva de skulle gjøre for å hjelpe sine kristne brødre i krigsherjede land, og hvordan de skulle tilrettelegge hjelpearbeidet. F. W. Franz holdt et oppmuntrende foredrag med tittelen «Hans usigelige gave», hvor han framholdt bibelsk veiledning som var akkurat det det var behov for i den aktuelle situasjonen.b

Noen uker senere, så snart det ble tillatt å foreta reiser i området, drog N. H. Knorr, Selskapet Vakttårnets president, og M. G. Henschel til Europa for å se med egne øyne hvordan forholdene var. Allerede før de la ut på denne reisen, var man i ferd med å sette i gang hjelpetiltak.

De første hjelpesendingene ble sendt fra Sveits og Sverige. Siden fulgte flere fra Canada, De forente stater og andre land. Selv om det på det tidspunkt var bare omkring 85 000 vitner i de landene som var i en slik stilling at de kunne yte hjelp, påtok de seg å sende klær og mat til vitner i Belgia, Bulgaria, Danmark, Filippinene, Finland, Frankrike, Hellas, Italia, Kina, Nederland, Norge, Polen, Romania, Storbritannia, Tsjekkoslovakia, Tyskland, Ungarn og Østerrike. Dette ble ikke gjort bare én gang. Hjelpesendingene fortsatte i to og et halvt år. Mellom januar 1946 og august 1948 ble det sendt 479 114 kilo klær, 124 110 par sko og 326 081 kilo mat som gaver til vitner i krigsherjede land. Ikke noe av det som ble samlet inn, ble lagt til side for å dekke administrasjonsutgifter. Sorteringen og pakkingen ble utført av ulønnede frivillige. Alle de pengene som kom inn, ble brukt til å hjelpe dem som de var tiltenkt.

Behovet for å hjelpe flyktninger og andre krigsofre opphørte naturligvis ikke i 1940-årene. Det er blitt utkjempet hundrevis av kriger siden 1945. Og Jehovas vitner har fortsatt å vise hverandre den samme kjærlige omsorg. De gjorde det under og etter Biafra-krigen i Nigeria fra 1967 til 1970. Og de gjorde det i Mosambik i 1980-årene.

I Liberia inntraff det hungersnød som følge av den krigen som begynte i 1989. Mange måtte flykte fra hjemmene sine, og det samlet seg etter hvert hundrevis av flyktninger på Vakttårnets eiendom i Monrovia. Det de hadde der av mat og av vann fra brønnen, ble fordelt mellom vitner og naboer som ikke var vitner. Så snart omstendighetene tillot det, kom det hjelpeforsyninger fra vitner i Sierra Leone og Elfenbeinskysten i Vest-Afrika, fra Nederland og Italia i Europa og fra De forente stater.

I 1990, etter at krigen i Libanon hadde ført til at deler av Beirut så ut som et jordskjelvområde, organiserte eldste blant Jehovas vitner et krisehjelpsutvalg som skulle sørge for at brødrene fikk den nødvendige hjelp. Det var helt unødvendig å oppfordre noen til å melde seg frivillig; hver dag var det mange som tilbød sin hjelp.

I en periode med store politiske og økonomiske omveltninger i Europa sendte Jehovas vitner i Jugoslavia, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Østerrike over 70 tonn med nødvendige varer til sine kristne brødre i Romania i 1990.

Disse tiltakene ble fulgt av flere hjelpesendinger til Øst-Europa. Det styrende råd bad Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Danmark om å organisere hjelp til nødstilte vitner i Ukraina. Menighetene ble varslet og var ivrige etter å bidra. Den 18. desember 1991 ankom fem lastebiler og to store varebiler kjørt av frivillige vitner til Lviv med 22 tonn forsyninger — et uttrykk for kjærlig omsorg for brødrene. I 1992 kom det også forsyninger fra vitnene i Østerrike — over hundre tonn mat og klær. Ytterligere forsyninger ble sendt fra vitnene i Nederland — først 26 tonn mat, så en kolonne på 11 lastebiler med klær, deretter mer mat for å dekke det vedvarende behovet. De som mottok disse gavene, takket Gud og så hen til ham for å få hjelp til å bruke det de hadde fått, på en forstandig måte. Før de lesset av lastebilene, forente de seg i bønn, og de gjorde det igjen etter at jobben var gjort. Store hjelpesendinger kom også fra Jehovas vitner i Italia, Finland, Sverige og Sveits. Mens alt dette pågikk, oppstod det voldsomme uroligheter i de republikkene som før utgjorde Jugoslavia, og det ble behov for hjelp der. Så ble det sendt mat, klær og medisiner dit. Vitner i byene i disse republikkene åpnet sine hjem for dem som ikke lenger hadde noe sted å bo.

Det hender at noen som har et desperat behov for hjelp, befinner seg på fjerntliggende steder, og at det ikke er så mange som har kjennskap til situasjonen. Det var tilfellet med 35 familier av Jehovas vitner i Guatemala. Landsbyene deres var blitt invadert av stridende fraksjoner. I 1989, da det omsider var mulig for dem å vende tilbake, trengte de hjelp til å bygge opp igjen husene sine. Som et tillegg til den hjelpen myndighetene ordnet med for dem som vendte tilbake til sine hjemsteder, nedsatte Selskapet Vakttårnets avdelingskontor et kriseutvalg som skulle hjelpe disse 35 familiene, og cirka 500 andre vitner fra 50 menigheter meldte seg frivillig til å delta i gjenoppbyggingen.

Det finnes også andre situasjoner som folk ikke er herre over, og som gjør at de kommer i stor nød. Jordskjelv, orkaner og oversvømmelser inntreffer stadig. Det sies at det gjennomsnittlig inntreffer over 25 større naturkatastrofer i verden hvert år.

Når naturkreftene raser

Når det inntreffer naturkatastrofer som rammer Jehovas vitner, blir det straks truffet tiltak for å skaffe til veie den nødvendige hjelp. De lokale eldste har lært at de i slike situasjoner skal gjøre seg store anstrengelser for å komme i forbindelse med hver enkelt i menigheten. Det av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer som fører tilsyn med Rikets arbeid i området, undersøker straks situasjonen og melder fra til hovedkontoret. Når det er behov for mer hjelp enn det man er i stand til å yte på det lokale plan, blir det truffet omhyggelig koordinerte tiltak, av og til i internasjonal målestokk. Formålet er ikke å prøve å heve levestandarden til de berørte, men å hjelpe dem til å få de nødvendige ting til livets opphold som de har vært vant til.

Mange ganger skal det ikke mer til enn en melding om katastrofen på fjernsynet før mange Jehovas vitner ringer til ansvarlige eldste i området og tilbyr praktisk hjelp eller penger eller materialer. Andre sender penger som skal brukes til slike formål, til avdelingskontoret eller til hovedkontoret. De vet at det er behov for hjelp, og de ønsker å være med på å hjelpe. Når det oppstår større behov, hender det at Selskapet Vakttårnet melder fra til brødrene i et begrenset område, slik at de kan hjelpe i den grad de er i stand til det. Det blir nedsatt et kriseutvalg som skal koordinere hjelpen i katastrofeområdet.

Da størsteparten av Managua i Nicaragua ble lagt i ruiner av et kraftig jordskjelv i desember 1972, gikk det bare noen få timer før tilsynsmenn i Jehovas vitners menigheter i området kom sammen for å koordinere hjelpetiltakene. Det ble straks undersøkt hvordan det stod til med hvert enkelt vitne i byen. Den samme dagen begynte det å komme hjelpeforsyninger fra menigheter i nærheten; så kom det flere forsyninger fra Costa Rica, Honduras og El Salvador. I utkanten av Managua ble det opprettet 14 stasjoner som hjelpen ble fordelt fra. Penger og forsyninger fra vitner i mange deler av verden ble sendt til Nicaragua via Selskapet Vakttårnets internasjonale hovedkontor. Mat og andre forsyninger (deriblant stearinlys, fyrstikker og såpe) ble fordelt i samsvar med hver families størrelse, og hver familie fikk en forsyning som skulle holde i sju dager. Da hjelpearbeidet var på det mest omfattende, ble det skaffet mat til cirka 5000 personer — Jehovas vitner og deres familier og slektninger som de bodde hos. Hjelpearbeidet fortsatte i ti måneder. Da representanter for myndighetene og for Røde Kors så hva som ble gjort, skaffet også de mat, telt og andre forsyninger.

I 1986, da 10 000 mennesker måtte evakuere den japanske øya Izu-Oshima på grunn av vulkanutbrudd, ble flyktningebåtene møtt av Jehovas vitner som lette etter sine åndelige brødre. En av de evakuerte sa: «Da vi drog fra Oshima, visste vi ikke hvor vi skulle.» Alt hadde skjedd så fort. «Men da vi gikk i land, fikk vi øye på en plakat hvor det stod ’Jehovas vitner’. . . . Min kone ble så lettet over å se at våre brødre stod der på kaien for å møte oss, at tårene spratt.» Selv folk som ikke hadde villet ha noe med Jehovas vitner å gjøre tidligere, sa etter at de hadde sett hvordan evakuerte vitner ble tatt hånd om, ikke bare ved ankomsten, men også i tiden etter: «Dere gjorde rett i å holde dere til den religionen.»

Jehovas vitner gjør seg alle mulige anstrengelser for å få hjelp inn i et katastrofeområde så raskt som mulig. Da Peru i 1970 ble rammet av et av de verste jordskjelv i landets historie, ble det straks sendt penger fra et krisefond ved hovedkontoret i New York foruten 15 tonn klær. Men allerede før den forsendelsen kom fram, hadde Jehovas vitner kommet til det området hvor byer og landsbyer var blitt ødelagt, i en karavane av kjøretøyer med forsyninger bare noen timer etter at veiene var blitt åpnet. I dagene og ukene som fulgte, fortsatte de å yte nødvendig bistand, både materielt og åndelig, til forskjellige grupper høyt oppe i Andesfjellene. Og da deler av Italia ble rystet av et alvorlig jordskjelv om kvelden den 23. november 1980, ankom den første lastebilen fullastet med forsyninger fra Jehovas vitner til kriseområdet dagen etter. De satte straks opp sitt eget kjøkken, og her laget søstrene mat som ble fordelt hver dag. En som iakttok Jehovas vitners hjelpearbeid på en av øyene i Det karibiske havet, bemerket: «Vitnene arbeidet fortere enn myndighetene.» Det kan nok hende at det er tilfellet noen ganger, men Jehovas vitner setter så avgjort pris på det myndighetene gjør for å hjelpe dem til å nå fram til slike katastrofeområder så raskt som mulig.

Under en hungerkatastrofe i Angola i 1990 ble det kjent at vitnene der manglet mat og klær. Det kunne imidlertid være et problem å komme fram til dem, for Jehovas vitners arbeid hadde vært forbudt i dette landet i mange år. Deres kristne brødre i Sør-Afrika lesste ikke desto mindre 25 tonn med utstyr på en lastebil. På veien kjørte de innom Angolas konsulat og fikk tillatelse til å krysse grensen. For å komme fram til brødrene måtte de passere 30 militære veisperringer, og et sted hvor en bro var blitt sprengt, måtte de krysse elven, som gikk over sine bredder, på en provisorisk bro. Til tross for alt dette kom hele forsendelsen trygt fram.

Når det inntreffer en katastrofe, blir det gjort mer enn bare å sende hjelpeforsyninger til området. Da et område i en forstad til Mexico by ble ødelagt av eksplosjoner og brann i 1984, var Jehovas vitner raskt på pletten for å hjelpe til. Det var mange vitner i området som man ikke visste hvor befant seg, så de eldste satte i gang en systematisk leting etter hver enkelt. Noen hadde dratt til andre steder. Men de eldste gav seg ikke før de hadde funnet ut hvor alle som én befant seg. Det ble sørget for hjelp i samsvar med behovene. En søster som hadde mistet mannen sin og en sønn, fikk hjelp til å ordne med begravelsen, og deretter fikk hun og de gjenlevende barna full støtte både materielt og åndelig.

Mange ganger er det behov for mye mer enn medisinsk hjelp, noen få måltider og litt klær. I 1989 ble husene til 117 vitner i Guadeloupe ødelagt av et uvær, og husene til 300 andre fikk store skader. Jehovas vitner på Martinique kom raskt til unnsetning; så sendte Jehovas vitner i Frankrike over hundre tonn byggematerialer som gave. Da et kvinnelig vitne på øya St. Croix som hadde fått huset sitt ødelagt, fortalte sine arbeidskolleger at det skulle komme vitner fra Puerto Rico for å hjelpe til, sa de: «De kommer ikke til å gjøre noe for deg. Du er svart, ikke spansk som de.» For en overraskelse kollegene fikk seg da hun snart hadde et helt nytt hus! Etter et jordskjelv i Costa Rica i 1991 samarbeidet lokale vitner og frivillige fra andre land om å hjelpe vitner i katastrofeområdet. Uten å vente noe til gjengjeld bygde de opp igjen 31 hus og fem Rikets saler og reparerte andre hus og saler. Folk som så på, sa: ’Andre grupper snakker om kjærlighet; dere viser det.’

Utenforstående er ofte blitt forundret over den effektive måten Jehovas vitner utfører sitt hjelpearbeid på. I California brast en demning ved elven Yuba i 1986, og flomvannet tvang titusener av mennesker til å forlate husene sine. Kristne eldste i området satte seg i forbindelse med hovedkontoret i New York, og det ble nedsatt et krisehjelpsutvalg. Så snart vannet begynte å synke, stod hundrevis av frivillige klar til å sette i gang. Før verdslige hjelpemannskaper hadde kommet i gang, var flere av husene til vitnene allerede i ferd med å bli reparert. Hva var forklaringen på at vitnene kom så hurtig i gang?

En viktig faktor var at vitnene var villige til å stille opp straks, uten betaling, og at de dessuten gav de nødvendige materialer som gave. En annen faktor var at de hadde erfaring i å organisere den slags arbeid og i å samarbeide, ettersom de gjør dette regelmessig når de skal holde stevner og bygge nye Rikets saler. Enda en viktig faktor er at de har tenkt mye på hva Bibelen mener når den sier: «Ha framfor alt inderlig kjærlighet til hverandre.» — 1. Pet. 4: 8.

De bidragene som blir gitt for å dekke slike behov, kommer ofte fra personer som selv har svært lite. Som det ofte heter i brevene som følger med: ’Gaven er ikke så stor, men vi føler inderlig med våre søstre og brødre.’ ’Jeg skulle ønske jeg kunne sende mer, men jeg vil i hvert fall dele det Jehova har latt meg få ha, med brødrene.’ I likhet med de kristne i Makedonia i det første århundre ber de inntrengende om det privilegium å få være med på å gi hjelp til dem som har det vanskelig. (2. Kor. 8: 1—4) Da over 200 000 koreanere ble hjemløse etter en oversvømmelse i 1984, viste Jehovas vitner i Sør-Korea så stor gavmildhet at avdelingskontoret ble nødt til å gi beskjed om at det ikke var behov for mer hjelp.

Utenforstående kan lett se at det er noe mer enn ansvarsfølelse eller vanlig medmenneskelighet som ansporer Jehovas vitner. De har virkelig kjærlighet til sine kristne brødre og søstre.

I tillegg til at Jehovas vitner dekker de fysiske behov deres brødre i katastrofeområder har, er de også oppmerksom på deres åndelige behov. Det blir ordnet slik at menighetens møter kommer i gang igjen så raskt som mulig. I Hellas i 1986 ble det derfor satt opp et stort telt som skulle brukes som Rikets sal, utenfor byen Kalamata og mindre telt forskjellige andre steder som skulle brukes i forbindelse med menighetsbokstudiene. Etter at de som overlevde leirskredet i Armero i Colombia i 1985, hadde fått sine fysiske behov dekket, ble resten av midlene brukt til å bygge nye Rikets saler til tre menigheter i området.

Og mens den slags gjenoppbyggingsarbeid er i gang, fortsetter Jehovas vitner å trøste andre med de tilfredsstillende svarene Guds Ord gir på deres spørsmål om hva som er meningen med livet, hvorfor katastrofer og død inntreffer, og hvilket håp vi kan ha for framtiden.

Formålet med den nødhjelp Jehovas vitner yter, er ikke å dekke de fysiske behovene til alle og enhver i et katastrofeområde. I samsvar med det som står i Galaterne 6: 10, ønsker de først og fremst å hjelpe ’dem som er beslektet med dem i troen’. Samtidig er de glad for å hjelpe andre i den grad de er i stand til det. Det gjorde de da de skaffet mat til veie til jordskjelvofre i Italia. Når Jehovas vitner har ytet hjelp i De forente stater etter oversvømmelser og uvær, har de også gjort rent og reparert husene til vitnenes hjemsøkte naboer. Når de blir spurt om hvorfor de hjelper mennesker som er fremmede for dem, svarer de simpelthen at de elsker sin neste. (Matt. 22: 39) Etter en ødeleggende orkan i det sørlige Florida i 1992 ble Jehovas vitners velorganiserte hjelpeprogram så godt kjent at noen firmaer og enkeltpersoner som ikke var vitner, og som ønsket å gi betydelige bidrag til hjelpearbeidet, gav sine bidrag til vitnene. De visste at de dermed var sikret at det de gav, ikke bare ville bli liggende og hope seg opp, og at ingen ville prøve å tjene på det, men at det virkelig ville komme orkanens ofre til gode, både Jehovas vitner og andre. I Davao del Norte i Filippinene satte de lokale myndigheter så stor pris på den villighet Jehovas vitner viste til å hjelpe folk som ikke var vitner, under en katastrofe, at de vedtok en resolusjon hvor de gav uttrykk for dette.

Men ikke alle setter pris på dem som er sanne kristne. De kristne blir ofte utsatt for voldsom forfølgelse. Også slike situasjoner gir de kristne anledning til å gi sine trosfeller som lider, kjærlig støtte.

Under hard forfølgelse

Apostelen Paulus sammenlignet den kristne menighet med menneskekroppen og sa: «Dets lemmer [skal] ha den samme omsorg for hverandre. Og hvis ett lem lider, lider alle de andre lemmene sammen med det.» (1. Kor. 12: 25, 26) Det er slik Jehovas vitner reagerer når de får høre meldinger om at deres kristne brødre blir forfulgt.

I Nazi-Tyskland traff myndighetene strenge tiltak for å undertrykke Jehovas vitner. Det var bare omkring 20 000 vitner i Tyskland på den tiden, en forholdsvis liten gruppe som Hitler foraktet. Det var nødvendig med en fellesaksjon. Den 7. oktober 1934 kom hver eneste menighet av Jehovas vitner i hele Tyskland sammen i all hemmelighet, bad sammen og sendte så et brev til regjeringen hvor de erklærte at de var fast besluttet på å fortsette å tjene Jehova. Deretter gikk mange av dem som hadde vært til stede, fryktløst ut for å forkynne om Jehovas navn og rike for sine naboer. Den samme dagen kom også Jehovas vitner overalt ellers i verden sammen i sine menigheter, og etter at de hadde bedt en bønn sammen, sendte de telegrammer til Hitlers regjering hvor de gav uttrykk for at de støttet sine kristne brødre.

I 1948, etter at det var blitt avslørt at Jehovas vitner i Hellas hadde vært utsatt for forfølgelse som presteskapet stod bak, mottok den greske presidenten og en rekke ministere i regjeringen tusenvis av brev fra Jehovas vitner i Filippinene, Australia, Nord- og Sør-Amerika og på andre steder som protesterte mot den måten deres kristne brødre ble behandlet på.

Da bladet Våkn opp! i 1961 avslørte at spanske vitner var blitt utsatt for metoder som brakte tankene hen på inkvisisjonen, ble myndighetene i Spania oversvømt av protestbrev. Embetsmenn ble rystet over å se at folk rundt omkring i verden visste nøyaktig hva de hadde holdt på med, og som følge av det begynte enkelte politifolk å opptre mer behersket overfor vitnene, selv om forfølgelsen fortsatte. Også i en rekke afrikanske land har embetsmenn fått høre fra Jehovas vitner mange steder i verden som har fått vite at deres kristne brødre og søstre der er blitt grusomt behandlet.

Hvis det ikke kommer noen positiv reaksjon fra myndighetenes side på disse protestene, blir ikke de forfulgte vitnene glemt av den grunn. I enkelte land er myndighetene gjentatte ganger blitt oversvømt av appell- og protestbrev fordi religionsforfølgelsen har pågått i mange år. Slik var det i Argentina. En gang i 1959 tok utenriksministeren en av våre brødre med inn i et værelse hvor det stod flere bokreoler fulle av brev som hadde strømmet inn fra hele verden. Han sa at han var forundret over at noen så langt borte som på Fiji ville skrive og be om religionsfrihet i Argentina.

I noen tilfelle har vitnene fått større frihet når herskerne er blitt klar over at folk over hele verden vet hva de holder på med, og at det er mange som virkelig bryr seg om det. Det skjedde i Liberia i 1963. Regjeringssoldater hadde behandlet vitner som deltok i et stevne i Gbarnga, på en skammelig måte. Liberias president ble oversvømt av protestbrev fra hele verden, og det amerikanske utenriksdepartementet grep inn fordi en amerikansk borger var berørt. Til slutt sendte president Tubman et telegram til Selskapet Vakttårnets hovedkontor hvor han sa at han var villig til å motta en delegasjon fra Jehovas vitner for å drøfte saken. To av delegasjonens medlemmer — Milton Henschel og John Charuk — hadde vært i Gbarnga. Tubman erkjente at det som hadde skjedd, var «en skjenselsgjerning», og sa: «Jeg beklager at dette skjedde.»

Etter denne samtalen fattet myndighetene et vedtak som erklærte overfor «alle folk i landet at Jehovas vitner skal ha fri adgang til en hvilken som helst del av landet for å utføre sitt misjonsarbeid og utøve sin gudsdyrkelse uten å bli forulempet av noen. De skal ha rettsvern for både seg og sin eiendom og rett til fritt å tilbe Gud i samsvar med sin samvittighet, samtidig som de holder republikkens lover ved å vise respekt for flagget når det blir heist eller firt under seremonier, ved å stå rett opp og ned». Men det ble ikke forlangt at de skulle krenke sin kristne samvittighet og hilse flagget.

Så sent som i 1992 hadde det ennå ikke kommet noen slik offisiell erklæring i Malawi, selv om voldshandlingene hadde avtatt betraktelig. Jehovas vitner der i landet har vært ofre for noe av den verste religionsforfølgelse i Afrikas historie. Én bølge av forfølgelse feide over landet i 1967; en annen begynte tidlig i 1970-årene. Det ble sendt titusener av brev fra alle deler av verden hvor det ble bedt om at det måtte bli slutt på denne behandlingen. Det ble foretatt telefonoppringninger. Det ble sendt telegrammer. Mange fremtredende personer i verden ble ansporet til å tale vitnenes sak av humanitære grunner.

Brutaliteten var så ekstrem at cirka 19 000 av Jehovas vitner og deres barn flyktet over grensen til Zambia i 1972. Menigheter i Zambia samlet raskt inn mat og ulltepper til sine brødre. Penger og forsyninger som ble gitt som gave av Jehovas vitner over hele verden, strømmet til Vakttårnets avdelingskontorer og ble sendt videre til flyktningene via hovedkontoret i New York. Det kom inn mer enn nok til å dekke behovene til alle flyktningene i leiren i Sinda Misale. Da det ble kjent i leiren at det hadde kommet lastebiler med mat, klær og presenninger, klarte ikke de malawiske brødrene å holde tårene tilbake i sin glede over dette vitnesbyrdet om deres kristne brødres kjærlighet.

Når noen blant Jehovas vitner blir internert eller kastet i fengsel, blir de ikke sviktet av sine trosfeller, ikke engang om det skulle innebære en stor personlig risiko for disse å hjelpe dem. Da arbeidet var forbudt i Argentina, ble en gruppe vitner holdt innesperret i 45 timer, og fire andre vitner som kom med mat og klær til dem, ble selv arrestert. Da konen til en kretstilsynsmann i Burundi i 1989 fikk høre at noen av hennes kristne brødre som satt i fengsel, hadde det vanskelig, bestemte hun seg for å besøke dem i fengslet og ta med mat til dem. Da ble hun selv arrestert og holdt som gissel i to uker fordi politiet prøvde å få tak i mannen hennes.

I tillegg til alt det vi har nevnt her som Jehovas vitner kan gjøre for sine kristne brødre, ansporer kjærligheten til brødrene dem til å be for dem. De ber ikke om at Gud straks skal sette en stopper for kriger og matmangel, for Jesus Kristus forutsa at det skulle være slike forhold i vår tid. (Matt. 24: 7) De ber heller ikke om at Gud skal forhindre all forfølgelse, for Bibelen sier klart at de sanne kristne skulle bli forfulgt. (Joh. 15: 20; 2. Tim. 3: 12) Men de ber oppriktig om at deres kristne brødre og søstre må bli styrket til å stå fast i troen uansett hvilke vanskeligheter de kommer ut for. (Jevnfør Kolosserne 4: 12.) Vitnesbyrdene om den åndelige styrke Jehovas vitner har vist i vanskelige tider, understreker at slike bønner er blitt besvart.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 305]

Når det oppstår spesielle behov, blir hjelpen ikke overlatt til tilfeldighetene

[Uthevet tekst på side 307]

Hjelp som er et utslag av kjærlig, personlig omsorg

[Uthevet tekst på side 308]

Omfattende behov for hjelp blir dekket

[Uthevet tekst på side 312]

Katastrofeområdet ble gjennomsøkt systematisk for at hvert eneste vitne skulle bli lokalisert

[Uthevet tekst på side 315]

De gjør også godt mot dem som ikke er vitner

[Uthevet tekst på side 317]

Gledestårer på grunn av deres kristne brødres kjærlighet

[Ramme på side 309]

«Dere er virkelig glad i hverandre»

I det krigsherjede Libanon kom frivillige vitner sammen og bygde opp igjen det ødelagte huset til en av sine kristne søstre. Da naboene så dette, spurte de: «Hvor kommer denne kjærligheten fra? Hva slags folk er dere?» Og en muslimsk kvinne som hadde sett at huset til en av vitnene ble gjort rent og reparert, sa: «Dere er virkelig glad i hverandre. Deres religion er den rette.»

[Ramme på side 316]

Virkelig brødre og søstre

En amerikansk avis skrev om kubanske vitner som oppholdt seg i flyktningeleiren i Fort Chaffee i Arkansas: «De var de aller første som ble omplassert i nye hjem, fordi deres amerikanske ’brødre og søstre’ — andre Jehovas vitner — oppsporte dem. . . . Når vitnene kaller sine åndelige motstykker i andre land ’brødre og søstre’, mener de det virkelig.» — «Arkansas Gazette», 19. april 1981.

[Bilder på side 306]

Etter den annen verdenskrig sendte de mat og klær til nødstilte trosfeller i 18 land

De forente stater

Sveits

[Bilder på side 310]

I 1990 fikk vitner i Romania hjelp fra vitner i nabolandene

[Bilder på side 311]

Vitner som overlevde et jordskjelv i Peru, bygde sin egen tilfluktsby og hjalp hverandre

Jehovas vitner fra andre steder var blant de første som kom fram med hjelpeforsyninger (under)

[Bilder på side 313]

Krisehjelpen omfatter ofte å skaffe materialer og frivillige som kan hjelpe nødstilte vitner med å bygge opp husene sine igjen

Guatemala

Panama

Mexico

[Bilde på side 314]

Vitnenes krisehjelp omfatter også åndelig hjelp. Både i og utenfor byen Kalamata i Hellas ble det hurtig satt opp telt hvor det kunne holdes møter