Kommersialismens oppkomst og fall
Del 5: Storfinansen strammer grepet
DEN første verdenskrig var knapt nok over før den ustabile tilstanden i den europeiske økonomien bar bud om ytterligere problemer. Sent i oktober 1929 inntraff katastrofen. Aksjekursen på New York-børsen raste nedover. Folk ble grepet av panikk. På kort tid gikk hundrevis av banker over ende. Tusenvis av mennesker tapte millioner av dollar, og noen av dem begikk selvmord ved å hoppe ut fra høye bygninger.
Den store depresjonen styrtet hele verden ut i økonomisk ruin og, ved å fyre opp under de kreftene som framkalte den annen verdenskrig, ut i etterfølgende politisk kaos. Professor i historie René Albrecht-Carrié sier at 30-årene var «preget av stadige kriser som utspilte seg mot en bakgrunn av økonomisk katastrofe».
Mindre enn 20 år etter 1914 var det derfor helt klart at verdens økonomiske system ikke kunne mestre det nye århundrets oppgaver. Dette er det verdt å legge merke til, for ifølge Bibelens profetier avmerket 1914 slutten på den perioden da Gud gav menneskene lov til å styre uhindret over jorden. I dette basisåret opprettet Gud et himmelsk rike som skulle gjøre sitt usynlige nærvær kjent gjennom synlige begivenheter. Noen av disse begivenhetene er omtalt i Matteus, kapittel 24, Lukas, kapittel 21, og Åpenbaringen, kapittel 6. Vi oppfordrer deg til å lese disse kapitlene.
En annen ting som tydelig viser at Riket er blitt opprettet, er den tiltagende ødeleggelse av jorden som nå finner sted, og som jordens innbyggere er ansvarlige for. (Åpenbaringen 11: 18) Når vi nå står overfor verdensomspennende forurensning, ødeleggelse av jordens beskyttende ozonlag og en mulig økologisk katastrofe på grunn av den såkalte drivhuseffekten, har vi tilstrekkelig grunnlag for å slå fast at denne profetien er i ferd med å gå i oppfyllelse.
Storfinansen — mester i å forurense?
Den industrielle revolusjon dannet grunnlag for merkelige former for framskritt — framskritt som gjør at det er lettere og billigere og går raskere å skaffe menneskene det de ønsker seg og trenger, men som samtidig forårsaker sur nedbør, produserer kjemisk avfall og ødelegger jordens regnskoger; framskritt som gjør det mulig for turister å fly til den andre siden av kloden, slik at de kan grise til strender som en gang var rene, og ødelegge det opprinnelige miljøet; framskritt som forurenser luften, maten og vannet og dermed truer med å gi oss en for tidlig død.
I tillegg til at storfinansen har utviklet en teknologi som fører til ødeleggelse av jorden, har den også frambrakt motivasjonen. Bladet Time sier: «Det hodeløse jaget etter fortjeneste har lenge vært en viktig årsak til forurensningen.» En skogbruksøkonom i FN sier at den kommersielle, «ulovlige nedhoggingen [av regnskogene] bunner i griskhet».
Ikke-kapitalistiske systemer har like stor skyld. I 1987 skrev journalisten Richard Hornik: «I løpet av nesten 30 års kommuniststyre har Peking fastholdt at et sosialistisk utviklingsprogram umulig kan føre til skader på miljøet.» Men regnskapets time hadde kommet, og Kina erfarte «den belastning på miljøet som de økonomiske framskritt fører med seg».
En annen journalist omtalte de ødeleggelser som er resultatet av 40 års forurensning i Øst-Europa, som «kommunismens skitneste hemmelighet». Først nå er skadenes fulle omfang blitt åpenbart, og byen Bitterfeld, som ligger 50 kilometer nord for Leipzig, har fått den tvilsomme ære av å bli betraktet som den kanskje mest forurensede byen i det trolig mest forurensede området i verden.
Fruktene av hensynsløs konkurranse
Mange av våre handlinger og reaksjoner formes av religion og politikk, men vi blir også i høy grad påvirket av storfinansen. Dens faste grep på menneskene gjenkjennes kanskje aller lettest i den måten den former deres personlighet på.
Selve grunnlaget for den kapitalistiske kommersialisme, hensynsløs konkurransementalitet, kommer til uttrykk overalt — på skolen, på arbeidsplassen, innen sport og underholdning og noen ganger også i familiekretsen. Barn og unge får høre, helt fra de er små, at de må være i stand til å konkurrere, at de må være best, at de må være nummer én. Å komme seg opp og fram på det økonomiske område blir sett på som det aller viktigste i livet, og det settes få grenser for hvordan man kan gå fram for å nå det målet. For å oppnå suksess blir menn og kvinner oppfordret til å være ærgjerrige og til og med aggressive om nødvendig.
Forretningsfolk blir opplært til å være vennlige og høflige. Men er disse karaktertrekkene alltid en del av deres sanne personlighet, eller hører de noen ganger med til en maske som de bærer som aktører i et skuespill? I 1911 gav den amerikanske journalisten Edgar Watson Howe følgende råd: «Når en mann prøver å selge deg noe, må du ikke tro at han alltid er like høflig.»
Konkurransementaliteten framkaller slike følelser som misunnelse, sjalusi og griskhet. Folk som utmerker seg, kan begynne å tro at de er bedre enn andre og dermed bli arrogante og overlegne. De som alltid kommer til kort, kan på den annen side lide av manglende selvaktelse, noe som avler fortvilelse. Ettersom de ikke klarer å mestre det konkurransepresset de hele tiden blir utsatt for, velger de kanskje bare å gi opp, en innstilling som kan forklare selvmordsbølgen blant unge mennesker i noen land.
Fordi ineffektive økonomiske systemer ikke sørger for at alle får dekket sine materielle behov i samme grad, kan disse systemene forderve menneskers sinn, slik at noen blir utakknemlige, selviske og ufølsomme, mens andre blir bitre, begynner å synes synd på seg selv og lager intriger. Og fordi kommersialismen opphøyer penger og eiendeler i en slik grad at de i virkeligheten blir gjenstand for tilbedelse, kan den lett berøve folk deres åndelighet.
Pengenes svikefulle verdi
Da det menneskelige samfunn tok i bruk penger, begynte disse å gjennomsyre hele samfunnslivet og dermed bestemme hva slags forhold menneskene skulle ha til hverandre. Et prissystem fastsatte hva varer og tjenester var verd, og snart ble alt uttrykt i penger. Pengene ble en målestokk som alle tings betydning ble vurdert ut fra. Dette fordunklet den sannhet som på en så god måte blir uttrykt i en sang, hvor det heter: «De beste ting i livet er gratis.»
Selv mennesker kom til å bli vurdert hovedsakelig på bakgrunn av sin inntekt eller sine eiendeler. Journalisten Max Lerner erkjente dette da han i 1949 skrev: «I vår kultur gjør vi de menn som sitter på toppen av en haug med penger, til helter, og vi lytter ikke bare oppmerksomt når de uttaler seg om ting som ligger innenfor deres kompetanseområde, men også når de lar oss få del i sin viten om alle andre spørsmål her i verden.» For noen år siden gav en reporter uttrykk for at han var betenkt over det syn den amerikanske presidenten så sterkt framholdt, nemlig at et menneskes verd er basert på dets velstand. Reporteren mente at dette var «karakteristisk for de materialistiske utskeielser som har gjort 1980-årene til ’det egoistiske tiåret’, en tid da man blir bedømt på grunnlag av det man eier».
Det at det blir lagt for stor vekt på penger og det som kan kjøpes for dem, tjener til å nedvurdere verdien av mellommenneskelig kontakt. En ung mann fra Bangladesh som flyttet til det kapitalistiske Europa, sa treffende: «Folk her er interessert i ting; hjemme er vi mer interessert i mennesker.»
Når alt dreier seg om penger, blir også arbeidets betydning nedvurdert. Arbeidet blir bare et middel som hjelper en til å nå et mål; å arbeide blir byrdefullt i stedet for glederikt. Man arbeider ikke for å kunne glede seg over å utrette noe eller for å kunne glede seg over å gi andre det de trenger, men rett og slett for å få tak i penger. Denne holdningen berøver i virkeligheten mange en kilde til glede, for «det er større lykke ved å gi enn ved å få». — Apostlenes gjerninger 20: 35.
Ønsker du at storfinansen skal forme deg?
De vitenskapelige og teknologiske framskritt som har funnet sted når Guds naturlover er blitt oppdaget og nyttiggjort, har ofte vært til velsignelse for menneskene. Jehovas vitner er for eksempel svært takknemlige for utviklingen av moderne trykkemetoder og for forbedrede transportsystemer og kommunikasjonsmidler, som gir dem anledning til å fullføre sitt forkynnelsesoppdrag på en måte som ellers ville ha vært umulig. — Matteus 24: 14.
Men selv om disse framskrittene har gjort det mulig å utrette noe godt, kan det likevel ikke benektes at denne muligheten for en stor del er blitt ødelagt av ugudelige mennesker som har latt sin personlighet bli formet av falsk religion, korrupt politikk og ufullkomne økonomiske systemer.
Ønsker du at din mulighet til å utrette noe godt skal bli ødelagt av en misdannet personlighet — din egen? Kommer du til å la den grådige kommersialismen få lov til å bestemme at dine verdier utelukkende skal ha med penger å gjøre? Å la den forårsake at kjærlighet til penger og eiendeler blir viktigere for deg enn ditt forhold til andre mennesker? Å la den berøve deg din åndelighet?
Kommersialismen har virkelig strammet grepet på menneskene siden 1914. Kan vi på noen måte hindre den i å forme vår personlighet? Ja, vi kan det! Den siste artikkelen i denne serien vil vise oss hvordan det er mulig, og den vil også forklare hva vi må gjøre for å få oppleve den dagen da menneskene kan trekke et lettelsens sukk og si: «Endelig — ingen økonomiske bekymringer!»
[Ramme på side 24]
Storfinansen er med på å vise at vi lever i «de siste dager»
Ved at storfinansen former menneskers personlighet, er den med på å framskaffe beviset for at vi lever i «de siste dager», slik de blir beskrevet i 2. Timoteus 3: 1—4: Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det være kritiske tider her, som vil være vanskelige å mestre [blant annet vil det være vanskelig å hamle opp med økonomiske bekymringer]. For menneskene skal være . . .
Egenkjærlige: Materialistiske mennesker er selvopptatte, en holdning som kommersiell reklame oppmuntrer til ved å hevde: ’Du fortjener det beste. Vær god mot deg selv. Ta først og fremst vare på dine egne interesser’
Pengekjære: Den amerikanske humoristen Mark Twain sa en gang: «Noen menn tilber høy rang, noen tilber helter, noen tilber makt, noen tilber Gud, . . . men de tilber alle sammen penger»
Selvgode, hovmodige: En tysk politiker sa følgende om kjemiske fabrikker som var sene til å etterkomme kravene om at de må slutte å forurense: «Etter min mening er den framherskende holdning helt gal. Den er et uttrykk for maktarroganse»
Utakknemlige, illojale: Den engelske forfatteren Thomas Fuller sa: «Rikdom er mer tilbøyelig til å øke enn til å tilfredsstille ens begjær», og: «De fleste aksepterer at folk snyter hverandre når de gjør en handel»
Uten naturlig hengivenhet: Bedrifter som av hensyn til fortjeneste selger utviklingslandene produkter som er blitt forbudt andre steder, eller som bygger farlige fabrikker i land hvor sikkerhetsforskriftene er mindre strenge, viser at de bryr seg lite om andres liv
Uforsonlige, baktalere: Økonomen Adam Smith sa at «handelen, som ifølge sin natur burde skape et enhetens og vennskapets bånd mellom nasjoner og enkeltpersoner, er blitt den viktigste kilden til uoverensstemmelser og fiendskap»
Uten selvkontroll, voldsomme: Overdrivelser med hensyn til å kjøpe på avbetaling og bruke kredittkort og «kjøp nå, betal siden»-mentaliteten, som kommersialismen har oppmuntret til for egen vinnings skyld, vitner om mangel på selvkontroll; noen kommersielle virksomheter spekulerer i menneskelige svakheter og tjener formuer på narkotika, seksuell umoral og pengespill
Uten kjærlighet til godhet, forrædere: Avisen The German Tribune sier: «Med hensyn til de enorme utgiftene i forbindelse med det å få bukt med miljøforurensningen er moralen langt fra hva den burde være.» Folk som er uten moralske skrupler, har ingen betenkeligheter med å bedra andre for egen vinnings skyld
Egensindige: Mektige pressgrupper, for eksempel våpen- og tobakksprodusenter, bruker hele formuer i sine forsøk på å påvirke politiske beslutninger, slik at de skal være sikret et høyt salg av sine produkter. Dette til tross for at produktene utgjør en trussel mot helsen og den offentlige sikkerhet
Oppblåst av stolthet: Å ha mange eiendeler gir ikke grunn til stolthet, selv om materialistiske mennesker hevder det. Den greske fabeldikteren Æsop sa: «Ytre stas er en dårlig erstatning for indre verdier»
Slike som elsker nytelser mer enn de elsker Gud: Kommersiell underholdning framhever fornøyelser i så høy grad at det går ut over det åndelige liv. Dette har skapt en generasjon av nytelsessyke mennesker
[Bilde på side 23]
Storfinansen har bidratt til å gjøre Europa til verdens trolig mest forurensede kontinent