Virkningsfull formaning

KRISTNE eldste må være i stand til å «formane ved den lære som er sunn». (Tit. 1: 9) Noen ganger må de gjøre dette mens de står overfor svært vanskelige situasjoner. Det er viktig å gi veiledning som er i harmoni med bibelske retningslinjer. De eldste må derfor gi akt på rådet: «Fortsett flittig å ta deg av . . . formaning.» (1. Tim. 4: 13) Drøftelsen i denne leksjonen er først og fremst rettet til de eldste og dem som trakter etter det privilegiet, men det hender at foreldre må formane barna sine, eller at de som leder bibelstudier, må formane interesserte personer. I slike tilfeller er det de samme prinsippene som gjelder.

Situasjoner der det er påkrevd. For å avgjøre når det er nødvendig å gi formaninger, er det nyttig å se nærmere på situasjoner beskrevet i Bibelen der det ble gitt formaninger. Apostelen Peter formante de eldste til å ta seg av sine forpliktelser som hyrder for Guds hjord. (1. Pet. 5: 1, 2) Paulus sa til Titus at han skulle formane yngre menn til å være «sunne i sinnet». (Tit. 2: 6) Paulus oppfordret sine trosfeller til å «vise enighet i tale» og til å unngå dem som søkte å volde splittelser blant brødrene. (1. Kor. 1: 10; Rom. 16: 17; Fil. 4: 2) Selv om Paulus roste medlemmene av menigheten i Tessalonika for det gode de utrettet, formante han dem til å være enda flinkere til å anvende den veiledningen de hadde fått. (1. Tess. 4: 1, 10) Peter understreket overfor sine trosfeller at de måtte ’fortsette å avholde seg fra de kjødelige begjær’. (1. Pet. 2: 11) Judas formante sine brødre til å ’kjempe en hard kamp for troen’ på grunn av påvirkningen fra ugudelige mennesker som hengav seg til løsaktig oppførsel. (Jud. 3, 4) De kristne i sin alminnelighet ble oppfordret til å formane hverandre, for at ingen skulle bli forherdet ved syndens bedragerske makt. (Hebr. 3: 13) Peter formante jøder som ennå ikke hadde vist tro på Kristus: «La dere frelse fra denne uredelige generasjon.» — Apg. 2: 40.

Hvilke egenskaper må en ha for å kunne komme med inntrengende appeller i slike situasjoner? Hvordan kan den som formaner, få fram det presserende ved sin appell uten å være hard?

«På grunnlag av kjærlighet.» Hvis en formaning ikke blir gitt «på grunnlag av kjærlighet», kan den virke streng. (Filem. 9) Det kan riktignok være at noe krever øyeblikkelig handling, og da må taleren få fram det presserende ved situasjonen. Hvis han er for mild i røsten, kan det høres ut som han ber om unnskyldning. Appellen må derfor framsettes med oppriktig alvor og engasjement. Men det er samtidig bra å huske at det sannsynligvis er en kjærlig appell som virker mest ansporende på tilhørerne. På vegne av seg selv og sine medarbeidere sa Paulus til tessalonikerne: «Dere [vet] godt hvordan vi stadig formante hver og én av dere, som en far gjør med sine barn.» (1. Tess. 2: 11) Disse kristne tilsynsmennene formante sine brødre med kjærlighet. Følg deres eksempel ved å la oppriktig omtanke for tilhørerne ligge til grunn for det du sier.

Vær taktfull. Ikke støt fra deg dem du prøver å tilskynde til handling. Men unnlat heller ikke å fortelle tilhørerne «hele Guds råd». (Apg. 20: 27) De som har den rette innstillingen, blir ikke fornærmet eller mindre glad i deg fordi om du vennlig oppfordrer dem til å gjøre det som er rett. — Sal. 141: 5.

Når en skal gi formaninger, er det ofte en fordel å innlede med konkret, oppriktig ros. Tenk på de fine egenskapene dine brødre har — egenskaper som virkelig må behage Jehova: deres tro som kommer til uttrykk i handling, deres kjærlighet som får dem til å gi av seg selv, og deres utholdenhet under prøvelser. (1. Tess. 1: 2—8; 2. Tess. 1: 3—5) Ved å rose dine brødre får du dem til å føle seg verdsatt og forstått, slik at de blir mer mottagelige for den appellen du kommer med etterpå.

«Med all langmodighet.» Formaninger bør gis «med all langmodighet». (2. Tim. 4: 2) Hva innebærer det? Å være langmodig betyr blant annet at en tålmodig finner seg i urett eller provokasjoner. En som er langmodig, håper i det lengste at hans tilhørere kommer til å anvende det han sier. Når du gir formaninger med en slik innstilling, forstår tilhørerne at du ikke tror det verste om dem. Din tillit til at dine brødre og søstre er innstilt på å tjene Jehova så godt de kan, vil appellere til deres ønske om å gjøre det som er rett. — Hebr. 6: 9.

«Ved den lære som er sunn.» Hvordan kan en eldste «formane ved den lære som er sunn»? Ved å ’holde nøye fast ved det troverdige ord hva hans lærekunst angår’. (Tit. 1: 9) I stedet for å komme med din personlige mening bør du la Guds Ord gi din appell kraft. La Bibelen forme ditt syn på hva du bør si. Regn opp fordelene ved å anvende det Bibelen sier om den aktuelle saken. Ha klart for deg hvilke følger det får — både nå og i framtiden — å la være å rette seg etter Guds Ord, og bruk dette for å overbevise tilhørerne om hvor viktig det er å ta de nødvendige skritt.

Gå inn for å forklare tydelig hva tilhørerne bør gjøre, og hvordan de bør gjøre det. Få fram at resonnementet ditt er fast forankret i Bibelen. Hvis Bibelen gir rom for en viss handlefrihet i forbindelse med en avgjørelse som må treffes, så beskriv omfanget av denne handlefriheten. I avslutningen kan du så komme med en endelig appell som styrker tilhørernes beslutning om å handle.

Med «frimodighet i tale.» For å kunne formane andre på en virkningsfull måte må en person ha «frimodighet i tale». (1. Tim. 3: 13) Hva setter ham i stand til å tale frimodig? Det forhold at hans «eksempel i gode gjerninger» harmonerer med det han oppfordrer sine brødre til å gjøre. (Tit. 2: 6, 7; 1. Pet. 5: 3) Når det er tilfellet, vil de som blir oppfordret til handling, forstå at den som formaner dem, ikke venter at de skal gjøre noe som han selv ikke gjør. De vil være klar over at de kan etterligne hans tro, liksom han bestreber seg på å etterligne Kristus. — 1. Kor. 11: 1; Fil. 3: 17.

Formaninger som er basert på Guds Ord og blir gitt i en kjærlig ånd, kan utrette mye godt. De som får ansvaret for å gi slike formaninger, bør anstrenge seg for å gjøre det på en god måte. — Rom. 12: 8.