Vær vitner for Jehova og bli ikke trette

«Gi nøye akt på ham som har utholdt en slik motsigelse av syndere . . . for at dere ikke skal bli trette og gi opp i deres sjeler.» — HEBREERNE 12: 3, NW.

1, 2. Hvordan overbeviste Jesus disiplene om at han var blitt oppreist?

«JEG har sett Herren!» Med disse sensasjonelle ordene fortalte Maria Magdalena nyheten om Jesu oppstandelse. (Johannes 20: 18) Dette markerte begynnelsen på 40 dager spekket med spennende begivenheter for Kristi disipler, som var blitt bedrøvet på grunn av hans død.

² Jesus ville ikke at disiplene hans skulle tvile på at han virkelig levde. Lukas forteller derfor: «Han [Jesus] stod fram for dem etter sin lidelse og død og gav dem mange klare bevis for at han levde; i førti dager viste han seg for dem.» (Apostlenes gjerninger 1: 3) Ja, ved en anledning «viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang». (1. Korinter 15: 6) Det var nå ikke lenger rom for tvil. Jesus levde!

3. Hva spurte disiplene Jesus om når det gjaldt Riket, og hvorfor ble de overrasket over det han svarte?

³ Jesu disipler tenkte den gang bare på et jordisk «Guds rike», et rike som skulle bli gjenopprettet for Israel. (Lukas 19: 11; 24: 21) Så de spurte Jesus: «Herre, vil du på den tid [i denne tiden, NTM] gjenreise riket for Israel?» De ble sikkert overrasket over det han svarte, for han sa: «Det er ikke deres sak å kjenne de tider og stunder Faderen har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.» (Apostlenes gjerninger 1: 6⁠—8) For en utfordring disiplene nå ble stilt overfor! Og for et ansvar de fikk! Hvordan kunne de klare en slik oppgave? Svaret kom kort tid senere, og det på en oppsiktsvekkende måte.

De tar imot utfordringen

4. Beskriv det som skjedde på pinsedagen.

⁴ Lukas forteller: «Da pinsedagen kom, var de alle samlet. Med ett kom det et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm, og det fylte huset hvor de satt. Tunger likesom av ild kom til syne, og de delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne.» Det ble slik ståk og larm at det tiltrakk seg oppmerksomheten til en stor mengde jøder som var i Jerusalem for å feire høytiden. De ble forundret da de fikk høre ’om Guds storverk på sine egne språk’. — Apostlenes gjerninger 2: 1—11.

5. I hvilken grad ble Jesu forutsigelse i Apostlenes gjerninger 1: 8 oppfylt kort tid senere?

⁵ Peter kastet ikke bort tiden, men holdt straks en dynamisk tale hvor han beviste at «Jesus fra Nasaret», som de hadde pælfestet, var den «herre» som David hadde omtalt profetisk da han sa: «Herren [Jehova, NW] sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter.» Da Peters tilhørere hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de spurte: «Hva skal vi gjøre, brødre?» Peter sa: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene.» Hva førte det til? Tre tusen ble døpt! (Apostlenes gjerninger 2: 14—41) Det ble allerede avlagt vitnesbyrd i Jerusalem. Senere ble forkynnelsen utvidet til å omfatte hele Judea og deretter Samaria og nådde til slutt «like til jordens ender». Forkynnelsen av Riket hadde så rask fremgang at omkring år 60 e.Kr. kunne apostelen Paulus si at det gode budskap var «blitt forkynt blant hele skapningen som er under himmelen». — Kolosserne 1: 23, NW.

Utvidelse av forkynnelsen og forfølgelse

6, 7. a) Hvordan gikk utvidelsen av forkynnelsen av Riket og forfølgelsen av de kristne hånd i hånd i det første århundre? b) Hvilket presserende behov oppstod blant de kristne i Jerusalem, og hvordan ble dette behovet dekket?

⁶ Ikke lenge etter pinsedagen i år 33 hadde Jesu disipler grunn til å huske hans ord: «En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» (Johannes 15: 20) De jødiske lederne ble rasende da «Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt». Disippelen Stefanus ble steinet i hjel på falske anklager. Det virket som om det var det signal mange ventet på, for «samme dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria». — Apostlenes gjerninger 6: 7; 7: 58—60; 8: 1.

⁷ Forfølgelsen la seg, men bare midlertidig. Kort tid senere drepte Herodes Agrippa I apostelen Jakob. Peter ble kastet i fengsel, men ble løslatt av en engel. Senere ble brødrene i Jerusalem materielt fattige, og deres trosfeller andre steder måtte sende dem hjelp. (Apostlenes gjerninger 9: 31; 12: 1—11; 1. Korinter 16: 1—3) Under et besøk som apostelen Paulus avla i Jerusalem, var det mange som viste religiøs fanatisme, for en hel folkemasse ropte om Paulus: «Få denne bort fra jordens overflate! Han bør ikke få leve!» (Apostlenes gjerninger 22: 22) De kristne som bodde i Jerusalem og Judea, trengte mye oppmuntring for trofast å fortsette å vitne om Riket. Jesus hadde lovt sine disipler at ’den hellige ånd, som Faderen skulle sende i hans navn’, skulle opptre som ’talsmann’ eller ’hjelper’ (NW). (Johannes 14: 26) Men hvordan skulle Faderen nå gi dem den hjelp eller trøst som de trengte? Svaret skulle delvis komme gjennom apostelen Paulus.

Paulus’ brev til hebreerne

8. a) Hva var det som fikk Paulus til å skrive sitt brev til hebreerne? b) Hvilken side ved dette brevet skal vi nå konsentrere oss om, og hvorfor?

⁸ Omkring år 61 ble Paulus fengslet i Roma, men han var klar over hvordan det stod til med brødrene i Jerusalem. Han skrev derfor under ledelse av Jehovas ånd det betimelige Brevet til hebreerne. Det er fullt av kjærlig omtanke for disse brødrene og søstrene. Paulus visste hva de trengte for å få styrket sin tro på Jehova og sin tillit til ham som sin hjelper. Da kunne de ’holde ut i det løp som var lagt opp for dem’, og tillitsfullt si: «Herren er min hjelper, jeg frykter ikke. Hva kan da et menneske gjøre meg?» (Hebreerne 12: 1; 13: 6) Det er denne siden ved Paulus’ brev til hebreerne (kapitlene 11—13) som vi nå skal konsentrere oss om. Hvorfor? Fordi den situasjon som disse første kristne stod overfor, er den samme som den Jehovas vitner står overfor i dag.

9. Hvilket spørsmål som de kristne i det første århundre stod overfor, står også de kristne i vår tid overfor, og bare hvordan kan de møte den utfordringen det innebærer?

⁹ I vår generasjon har store skarer reagert positivt på budskapet om Riket ved å innvie seg til Jehova og bli døpt som hans vitner. Men samtidig med denne utvidelsen av den sanne tilbedelse er det kommet voldsom forfølgelse. Mange kristne har til og med mistet livet, akkurat som Stefanus, Jakob og andre trofaste vitner i det første århundre gjorde. Det viktige spørsmålet er derfor det samme nå som det var den gangen: Hvem vil kunne bevare sin ulastelighet når den blir stilt på prøve under stor motstand mot budskapet om Riket? Og hvem vil stå rustet overfor de ærefryktinngytende begivenhetene som vil finne sted når den ’store trengsel’ som det aldri har vært maken til, snart kommer over den generasjon som lever nå? (Matteus 24: 21, EN) Svaret er: De som er forberedt på å ’stride troens gode strid’, de som er «faste i troen». Det er de som til slutt vil kunne si: «Det som har seiret over verden, er vår tro.» — 1. Timoteus 6: 12; 1. Peter 5: 9; 1. Johannes 5: 4.

Vi har gagn av å kjenne til trofaste eksempler

10. a) Hva er tro? b) Hva syntes Gud om de troens menn og kvinner som levde i gammel tid?

¹⁰ Hva er tro? Paulus svarer: «Tro er den sikre forventning om ting som en håper på, det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses. For ved hjelp av den fikk menn i gammel tid vitnesbyrd.» (Hebreerne 11: 1, 2, NW) Paulus underbygger så sin definisjon av hva tro er, ved å vise til tro i praksis. Han kommer inn på høydepunktene i livet til noen av disse «menn i gammel tid». Foruten å skrive om menn skriver han om kvinner, for eksempel Sara og Rahab. Hvor oppmuntrende er det ikke å se at ’Gud ikke skammer seg over dem, men kaller seg deres Gud’! (Hebreerne 11: 16) Kan Gud si det samme om oss på grunn av vår tro? Måtte vi aldri i vårt daglige liv gi ham grunn til å skamme seg over oss.

11. Hvordan kan vi i vår tid ha gagn av å kjenne til denne «sky av vitner»?

¹¹ Etter beretningen om disse trofaste menn og kvinner sier Paulus: «Da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge bort alt som tynger, og synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss.» (Hebreerne 12: 1) Er disse trofaste vitnene som var gode eksempler, levende i vårt sinn, selv om de nå sover i graven? Kjenner du dem så godt, og vet du så godt hva det var de opplevde, at du kan svare ja? Dette er en av de mange fordelene ved å studere Bibelen regelmessig. Vi kan bruke alle våre sanser for å gjenoppleve de spennende tingene som denne «sky av vitner» opplevde. Det at vi legger oss deres trofaste eksempel på hjertet, vil virkelig hjelpe oss til å overvinne en eventuell mangel på tro. Dette vil i sin tur hjelpe oss til å avlegge et frimodig og fryktløst vitnesbyrd om sannheten under alle omstendigheter. — Romerne 15: 4.

La oss ikke bli trette

12. a) Hvordan kan Jesu eksempel hjelpe oss til ikke å «bli trette og gi opp»? b) Hvem er noen av dem i vår tid som viser at de ikke blir trette?

¹² Vårt største eksempel når det gjelder tro, er Jesus. Paulus kommer med denne oppfordringen: «La oss . . . holde ut i det løp som er lagt opp for oss, idet vi ser ufravendt på vår tros Hovedformidler og Fullender, Jesus. . . . Ja, gi nøye akt på ham som har utholdt en slik motsigelse av syndere imot deres egne interesser, for at dere ikke skal bli trette og gi opp i deres sjeler.» (Hebreerne 12: 1—3, vers 2, 3 fra NW) Har du gitt «nøye akt på» Jesu eksempel? Har du sett «ufravendt» på ham? (1. Peter 2: 21, NW) Satan vil at vi skal «bli trette og gi opp». Han vil at vi skal slutte å utføre forkynnelsesarbeidet. Hvordan prøver han å få oss til å slutte med det? Noen ganger benytter han direkte motstand fra religiøse og verdslige myndigheter, som i det første århundre. I fjor var forkynnelsen av Riket underlagt restriksjoner i omkring 40 land. Men fikk det brødrene våre til å gå trett? Nei! Deres trofaste arbeid førte til at over 17 000 ble døpt i disse landene i 1988. For en spore dette bør være for alle oss som bor i land hvor det er forholdsvis fritt! La oss aldri gå trett i forkynnelsen av det gode budskap om Riket!

13. a) Nevn noen ting som på en snedigere måte kan få oss til å gå trett i forkynnelsesarbeidet. b) Hva var den ’glede Jesus hadde i vente’, og hvordan kan vi få en lignende holdning som den Jesus hadde?

¹³ Men det er også ting som på en snedigere måte kan få oss til å gå trett. Det gjelder for eksempel motstand i et splittet hjem, bekymringer, helseproblemer, gruppepress, motløshet på grunn av mangel på positive resultater i forkynnelsesarbeidet eller kanskje utålmodighet fordi enden for denne tingenes ordning ennå ikke er kommet. Men hva var det som hjalp Jesus til å holde ut mentale og fysiske påkjenninger? Det var «den glede han hadde i vente». (Hebreerne 12: 2) Det som holdt Jesus oppe, var den glede han selv erfarte når han gledet sin Fars hjerte ved å opphøye ham, og forventningen om den lykke han skulle få erfare senere når han skulle forvalte de enestående velsignelsene som det messianske rike skulle bringe. (Salme 2: 6—8; 40: 10, 11; Ordspråkene 27: 11) Ser vi ufravendt på den gledefylte holdning som Jesus hadde, og kan vi gjøre noe for bedre å følge hans eksempel i denne forbindelse? Husk også det Peter sa i 1. Peter 5: 9: «Deres brødre rundt om i verden må gjennomgå de samme lidelser.» Det at vi vet at Jehova forstår, det at vi føler varmen fra det verdensomfattende brorskapet, og det at vi har blikket rettet mot de gleder som ligger foran oss under Rikets styre — alt dette vil hjelpe oss slik at vi ikke går trett av å tjene Jehova i tro og av å forkynne, nå som enden er så nær.

Hvorfor Jehova tukter

14. Hvilke goder kan det at vi kanskje må utholde prøvelser og lidelser, medføre?

¹⁴ Paulus kaster nå lys over grunnen til at vi kanskje må utholde prøvelser og lidelser, og sier at vi bør se på dette som en form for tukt. Han sier: «Min sønn, forakt ikke Herrens tukt, mist ikke motet når han refser deg. For Herren tukter den han elsker, og refser hver sønn han tar seg av.» (Hebreerne 12: 5, 6) Til og med Jesus ’lærte lydighet av det han led’. (Hebreerne 5: 8) Det er klart at vi også trenger å lære lydighet. Merk deg hvilke gode følger det får når vi lar tukt forme oss. Paulus sa at tukten gir «fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den». Hvor oppmuntrende er ikke det! — Hebreerne 12: 11.

15. Hvordan kan vi følge Paulus’ veiledning om å «la føttene gå rett fram på veien»?

¹⁵ Hvis vi tar imot tukt fra Jehova med en slik holdning, vil vi legge oss på sinne denne veiledningen, som Paulus kom med: «Rett ut de slappe hender og styrk de vaklende knær! La føttene gå rett fram på veien.» (Hebreerne 12: 12, 13) Noen ganger er det svært lett å vike av fra den ’smale veien som fører til livet’. (Matteus 7: 14) Apostelen Peter og andre i Antiokia gjorde en gang det. Hvorfor? Fordi «de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet». (Galaterne 2: 14) I dag må vi fortsette å lytte til vår «store Lærer», Jehova Gud. Vi må benytte oss av de former for hjelp som blir gitt gjennom den ’tro og kloke tjener’, fullt ut. Når vi gjør det, er det helt sikkert at vi ’går rett fram på veien’. — Matteus 24: 45—47; Jesaja 30: 20, 21, NW.

16. a) Hvordan kan en «giftig rot» få innpass i en menighet? b) Hvorfor knytter Paulus umoral til mangel på verdsettelse av hellige ting, og hvordan kan vi beskytte oss mot slike farer?

¹⁶ Paulus kommer så med denne advarselen: «Se til at det ikke er noen som lar Guds nåde gå fra seg! La ingen bitter [giftig, NW] rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den.» (Hebreerne 12: 15) Hvis en blir utilfreds og finner feil ved det som blir gjort i menigheten, kan en bli som en «giftig rot» som kan spre seg raskt og forgifte de sunne tankene til de andre i menigheten. Vi kan motarbeide slike negative tanker ved å tenke over de utallige velsignelsene som sannheten har brakt vårt liv. (Salme 40: 6) En annen fare er å ha umoralske tilbøyeligheter eller ’ikke å verdsette hellige ting, slik som Esau’. (Hebreerne 12: 16, NW) Paulus knytter disse to farene sammen, ettersom den ene lett kan føre til den andre. Ingen kristen behøver å gi etter for slike selviske ønsker hvis han gjør som Peter sier: «Stå [djevelen] imot, faste i troen!» — 1. Peter 5: 9.

«Virkelige ting enda de ikke ses»

17. Sammenlign de ærefryktinngytende hendelsene som fant sted ved fjellet Sinai, med dem som de kristne står overfor i dag.

¹⁷ Troen er svært avhengig av «virkelige ting enda de ikke ses». (Hebreerne 11: 1, NW) Noen av disse virkelige tingene snakker Paulus om i Hebreerne 12: 18—27. Han beskriver de ærefryktinngytende hendelsene som fant sted ved fjellet Sinai da Gud talte direkte til Israel, og da Moses sa: «Jeg skjelver av skrekk.» Apostelen sier så videre: «Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidssamling.» Da Gud talte til israelittene i gammel tid på fjellet Sinai, fikk hans røst jorden til å skjelve, sa Paulus, men nå har han lovt: «Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen.» Selv om disse ordene i første rekke er rettet til de salvede kristne, kan også den ’store skare’ av velvillige mennesker legge seg disse ordene på hjertet. (Åpenbaringen 7: 9) Forstår du fullt ut hva Paulus sier her? Vi står framfor en samling av ti tusener av engler. Vi står selvfølgelig også framfor Jehova. Ved sin høyre hånd har han Jesus Kristus. Vi befinner oss i virkeligheten i en mer ærefryktinngytende situasjon og under større ansvar enn hebreerne gjorde i gammel tid ved fjellet Sinai. Og husk at rystingen i det kommende Harmageddon-slaget vil få den nåværende, onde himmel og jord til å forsvinne. Nå er det så visst ikke en tid til å ’vende seg bort’ fra Guds Ord ved å slutte å lytte til det og adlyde det!

18. Bare hvordan kan vi fortsette å vitne om Jehova uten å bli trette?

¹⁸ Vi lever virkelig i den mest ærefryktinngytende tid i menneskenes historie. Som Jehovas vitner er vi blitt sendt ut til jordens ender for å forkynne det gode budskap om Guds opprettede rike. For å gjøre det må vi ha en tro som ikke kan rystes, en tro som ikke går trett, en tro som setter oss i stand til å ta imot Jehovas tukt. Hvis vi har en slik tro, vil vi bli funnet blant dem som vil «være takknemlige», og som ’med takk gjør vår tjeneste slik Gud vil, i ærbødighet og frykt’. (Hebreerne 12: 28) Ja, og vi vil fortsette å vitne om Jehova og ikke bli trette.

Hva svarer du?

◻ Hvorfor er Paulus’ brev til hebreerne nyttig for oss?

◻ Hvilket spørsmål står de kristne overfor i dag?

◻ Hvordan kan vi ha gagn av å kjenne til trofaste vitner som levde i gammel tid?

◻ Hvorfor tukter Jehova dem han elsker?

◻ Hva er nøkkelen til det å vitne om Jehova uten å bli trett?