«All tukt synes vel i øyeblikket å være mer til sorg enn til glede. Men siden gir den fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.» — HEBREERNE 12: 11.

1, 2. a) Hva gjør Gud som et uttrykk for kjærlighet, ifølge Hebreerne 12: 9—11? b) Nevn ett eksempel på tukt. Hva kan en slik tukt føre til?

TENK tilbake på barndomstiden. Kan du huske at foreldrene dine tuktet deg? De fleste av oss kan det. Apostelen Paulus brukte det som en illustrasjon da han drøftet den tukt Gud gir, slik vi leser i Hebreerne 12: 9—11.

² Guds faderlige tukt kan berøre den åndelige siden av vårt liv, og den kan bli gitt på mange forskjellige måter. Én form for tukt i den kristne menighet er å utstøte personer som ikke lenger vil leve i samsvar med Guds normer, eller som nekter å gjøre det. En person som blir tuktet på denne måten, vil kanskje angre og vende om. De som er lojale i menigheten, blir også tuktet ved at de ser nødvendigheten av å holde seg til Guds høye normer. — 1. Timoteus 1: 20.

Hvorfor innta et så fast standpunkt?

4. Hva hender fra tid til annen med enkelte i menigheten? (Galaterne 6: 1; Judas 23)

⁴ De fleste sanne kristne holder seg lojalt til Gud og hans rettferdige lover. (1. Tessaloniker 1: 2—7; Hebreerne 6: 10) Fra tid til annen er det imidlertid noen som forlater sannhetens vei. De bryter kanskje Guds lover uten å angre, trass i at de får hjelp fra kristne eldste. Eller de fornekter troen ved å forfekte falske læresetninger eller ved å trekke seg tilbake fra menigheten. Hva bør gjøres i slike tilfelle? Dette hendte også på apostlenes tid. La oss derfor se hva de skrev om dette.

5, 6. a) Hvilke forstandige råd har vi fått når det gjelder det å omgås slike som begår alvorlige synder og ikke angrer? (Matteus 18: 17) b) Hvilke spørsmål må vi ta stilling til?

⁵ Da en mann i Korint begikk umoral og ikke angret, sa Paulus til menigheten: «Dere [skal ikke] omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» (1. Korinter 5: 11—13) Det samme gjaldt frafalne, for eksempel Hymeneus: «En vranglærer skal du tale til rette én gang og to ganger og så vise ham fra deg. Du kan være viss på at et slikt menneske er kommet på avveier. Han synder og har felt dommen over seg selv.» (Titus 3: 10, 11; 1. Timoteus 1: 19, 20) Det vil også være på sin plass at vi holder oss borte fra enhver som forkaster menigheten: «De er utgått fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært det, da ville de blitt hos oss. Slik skulle det bli klart at ikke alle er av oss.» — 1. Johannes 2: 18, 19.

⁶ Det er å håpe at en slik person vil angre, slik at han kan bli gjenopptatt. (Apostlenes gjerninger 3: 19, NW)