Tukt som kan gi fred som frukt

«All tukt synes vel i øyeblikket å være mer til sorg enn til glede. Men siden gir den fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.» — HEBREERNE 12: 11.

1, 2. a) Hva gjør Gud som et uttrykk for kjærlighet, ifølge Hebreerne 12: 9—11? b) Nevn ett eksempel på tukt. Hva kan en slik tukt føre til?

TENK tilbake på barndomstiden. Kan du huske at foreldrene dine tuktet deg? De fleste av oss kan det. Apostelen Paulus brukte det som en illustrasjon da han drøftet den tukt Gud gir, slik vi leser i Hebreerne 12: 9—11.

² Guds faderlige tukt kan berøre den åndelige siden av vårt liv, og den kan bli gitt på mange forskjellige måter. Én form for tukt i den kristne menighet er å utstøte personer som ikke lenger vil leve i samsvar med Guds normer, eller som nekter å gjøre det. En person som blir tuktet på denne måten, vil kanskje angre og vende om. De som er lojale i menigheten, blir også tuktet ved at de ser nødvendigheten av å holde seg til Guds høye normer. — 1. Timoteus 1: 20.

3. Hvordan reagerer noen på ordningen med utstøtelse?

³ Men noen vil kanskje spørre: ’Er det ikke for strengt å utstøte en person og så nekte å snakke med vedkommende?’ En slik holdning kom til uttrykk i en rettssak nylig. Rettssaken dreide seg om en kvinne som hadde vokst opp hos foreldre som var Jehovas vitner. Så ble foreldrene hennes utstøtt. Selv ble hun ikke utstøtt, men hun trakk seg frivillig tilbake fra menigheten ved at hun skrev et brev hvor hun gjorde dette klart. Menigheten ble følgelig ganske enkelt underrettet om at hun ikke lenger var et av Jehovas vitner. Hun flyttet deretter fra stedet, og da hun kom tilbake flere år senere, ville ingen av Jehovas vitner på stedet snakke med henne. Hun brakte da saken for domstolen. Hva ble resultatet, og hvordan vil dette kunne berøre deg? La oss først se hva Bibelen sier om utstøtelse, som er beslektet med det å trekke seg tilbake fra menigheten, for bedre å forstå hva saken dreier seg om.

Hvorfor innta et så fast standpunkt?

4. Hva hender fra tid til annen med enkelte i menigheten? (Galaterne 6: 1; Judas 23)

⁴ De fleste sanne kristne holder seg lojalt til Gud og hans rettferdige lover. (1. Tessaloniker 1: 2—7; Hebreerne 6: 10) Fra tid til annen er det imidlertid noen som forlater sannhetens vei. De bryter kanskje Guds lover uten å angre, trass i at de får hjelp fra kristne eldste. Eller de fornekter troen ved å forfekte falske læresetninger eller ved å trekke seg tilbake fra menigheten. Hva bør gjøres i slike tilfelle? Dette hendte også på apostlenes tid. La oss derfor se hva de skrev om dette.

5, 6. a) Hvilke forstandige råd har vi fått når det gjelder det å omgås slike som begår alvorlige synder og ikke angrer? (Matteus 18: 17) b) Hvilke spørsmål må vi ta stilling til?

⁵ Da en mann i Korint begikk umoral og ikke angret, sa Paulus til menigheten: «Dere [skal ikke] omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» (1. Korinter 5: 11—13) Det samme gjaldt frafalne, for eksempel Hymeneus: «En vranglærer skal du tale til rette én gang og to ganger og så vise ham fra deg. Du kan være viss på at et slikt menneske er kommet på avveier. Han synder og har felt dommen over seg selv.» (Titus 3: 10, 11; 1. Timoteus 1: 19, 20) Det vil også være på sin plass at vi holder oss borte fra enhver som forkaster menigheten: «De er utgått fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært det, da ville de blitt hos oss. Slik skulle det bli klart at ikke alle er av oss.» — 1. Johannes 2: 18, 19.

⁶ Det er å håpe at en slik person vil angre, slik at han kan bli gjenopptatt. (Apostlenes gjerninger 3: 19, NW) Men kan de kristne i mellomtiden omgås ham i begrenset omfang, eller må de unngå ham helt? Hvorfor er det i så fall nødvendig å unngå ham helt?

Bryte enhver forbindelse?

7. Hvordan skal vi forholde oss til to grupper av syndere?

⁷ Som kristne unngår vi ikke folk. Vi har vanlig kontakt med våre naboer, arbeidskolleger, skolekamerater og andre, og vi forkynner for dem selv om noen av dem ’lever i hor, er pengegriske, dyrker avguder eller er ransmenn’. Paulus skrev at vi ikke kan unngå dem helt, ’da måtte vi jo gå ut av verden’. Han viste imidlertid at vi skulle forholde oss annerledes til «en kristen bror» som levde slik: «Dere [skal ikke] omgås en som går for å være en kristen bror, men [som har vendt tilbake til en slik livsførsel] . . . et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» — 1. Korinter 5: 9—11; Markus 2: 13—17.

8. Hvilket råd gav apostelen Johannes angående det å unngå slike personer?

⁸ Apostelen Johannes kom med lignende råd som understreker i hvilken grad de kristne skulle unngå slike personer: «Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud . . . Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt [hils ikke på ham, NW]. For den som hilser [gresk: khaíro] ham, blir medskyldig i det onde han gjør.»a — 2. Johannes 9—11.

9, 10. a) Hva skjedde med lovbrytere i Israel som ikke angret, og hvorfor? b) Hvordan bør vi i vår tid betrakte den ordning som går ut på å unngå personer som er blitt utstøtt for å ha syndet og ikke angret? (2. Peter 2: 20—22)

⁹ Hvorfor er det på sin plass å innta et like fast standpunkt i dag? Tenk over den strenge holdning som kom til uttrykk i Guds lov til Israel. Forbrytere som med overlegg hadde begått alvorlige overtredelser, ble henrettet. (3. Mosebok 20: 10; 4. Mosebok 15: 30, 31) I slike tilfelle kunne selvfølgelig ingen, heller ikke den døde forbryterens slektninger, snakke med ham. (3. Mosebok 19: 1—4; 5. Mosebok 13: 1—5; 17: 1—7) Lojale israelitter på den tiden var vanlige mennesker med følelser i likhet med oss. De visste imidlertid at Gud er rettferdig og kjærlig, og at hans lov vernet om deres moralske og åndelige renhet. De godtok derfor at ordningen med å henrette forbrytere i virkeligheten var både god og rettferdig. — Job 34: 10—12.

¹⁰ Vi kan være like sikker på at Guds ordning med å forby de kristne å omgås personer som er blitt utstøtt på grunn av at de har syndet og ikke angret, er forstandig og til beskyttelse for oss. «Rens ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød.» (1. Korinter 5: 7) Ved også å unngå personer som med fullt overlegg har trukket seg tilbake, blir de kristne beskyttet mot mulige kritiske og uforståelige oppfatninger og mot frafalnes synspunkter.

Hva med slektninger?

11, 12. a) Hvordan ble slektninger i Israel berørt når en som hadde handlet galt, ble henrettet? b) Vis ved et eksempel hvilket gagn vi har av å være lydige.

¹¹ Gud er selvfølgelig klar over at det å handle i samsvar med hans rettferdige lover ved å bryte enhver forbindelse med slike som handler galt, ofte berører forholdet til slektninger. Når en israelitt handlet galt og ble henrettet, var det som nevnt ikke lenger mulig for slektningene hans å omgås ham. Hvis en sønn var ødsel og drikkfeldig, var det foreldrene som skulle føre ham fram for dommerne, og hvis han ikke angret, skulle de være med og eksekvere den rettferdige dødsdommen over ham, for på den måten å ’rydde ut det onde av Israel’. (5. Mosebok 21: 18—21) Du forstår sikkert at det ikke kunne være lett for dem å gjøre det. Tenk også over hvordan vedkommendes brødre, søstre og besteforeldre må ha følt det. Likevel kunne det at de satte lojaliteten mot sin rettferdige Gud høyere enn familiebåndene, være ensbetydende med at de berget livet.

¹² Tenk også på Korah, som var en av lederne i opprøret mot Guds lederskap gjennom Moses. Jehova så i sin fullkomne rettferdighet at Korah måtte dø. Men alle lojale ble advart: «Gå bort fra teltene til disse onde menn, og rør ikke ved noe av det som hører dem til. Ellers blir dere også revet bort på grunn av alle deres synder.» De av opprørernes slektninger som ikke gav akt på Guds advarsel, ble drept sammen med opprørerne. Men enkelte av Korahs slektninger valgte klokelig å være lojale mot Jehova, noe som førte til at de berget livet og senere ble ytterligere velsignet. — 4. Mosebok 16: 16—33; 26: 9—11; 2. Krønikebok 20: 19.

13. Hva vil lojale kristne gjøre hvis et nært medlem av familien blir utstøtt eller trekker seg tilbake?

¹³ Det å bli avskåret fra den kristne menighet betyr ikke at en dør umiddelbart. Familiebåndene vil derfor ikke bli oppløst. En mann som blir utstøtt eller trekker seg tilbake, kan derfor fremdeles bo hjemme sammen med sin kristne kone og sine trofaste barn. Respekt for Guds lover og menighetens handlemåte vil få hans kone og barn til å innse at han ved sin handlemåte har brutt det åndelige bånd som tidligere var mellom dem. Ettersom det at han blir utstøtt, verken bryter blodets bånd eller oppløser ekteskapet, berører ikke utstøtelsen hengivenheten mellom familiemedlemmene eller normale familieforhold.

14. Hvilket gudgitt råd bestemmer i hvor stor utstrekning vi kan omgås en slektning som er utstøtt eller har trukket seg tilbake, men som ikke bor sammen med den nærmeste familie?

¹⁴ Situasjonen forholder seg annerledes hvis den som er utstøtt eller har trukket seg tilbake, ikke bor sammen med den nærmeste familie. Da vil det kanskje være mulig å unngå all kontakt med slektningen. Selv om det skulle oppstå situasjoner innen familien som gjør det nødvendig å ta kontakt, bør denne kontakten holdes på et minimum, i samsvar med følgende gudgitte prinsipp: «Dere [skal ikke] omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk [eller har begått en annen alvorlig synd] . . . Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» — 1. Korinter 5: 11.

15. Hvordan kan slektninger kontrollere følelsene sine i slike tilfelle? (Salme 15: 1—5; Markus 10: 29, 30)

¹⁵ Det er forståelig at dette kan være vanskelig på grunn av følelser og familiebånd, for eksempel besteforeldrenes kjærlighet til sine barnebarn. Men det er en prøve på om vi er lojale mot Gud, slik den søsteren som er sitert på side 26, gir uttrykk for. Alle som har følt sorg og smerte som følge av at en slektning er blitt utstøtt, kan finne trøst og oppmuntring i det eksempel enkelte av Korahs slektninger foregikk med. — Salme 84: 11—13.b

Rettens avgjørelse

16—18. Hvilken avgjørelse ble truffet i den tidligere nevnte rettssaken, og hvilke andre uttalelser kom domstolen med i denne saken?

¹⁶ Du ønsker kanskje å få vite hvilken avgjørelse domstolen traff angående den kvinnen som var opprørt over at hennes tidligere omgangsfeller ikke ville snakke med henne etter at hun hadde valgt å gi avkall på troen og trekke seg tilbake fra menigheten.

¹⁷ Før saken kom opp ved ankedomstolen, hadde en distriktsdomstol avsagt en summarisk dom i hennes disfavør. Dommen var basert på prinsippet om at domstolene ikke blander seg inn i disiplinære anliggender som angår kirkene. Kvinnen anket. Den enstemmige dommen som ble avsagt av ankedomstolen,c var fattet på et bredere grunnlag basert på første tilleggsbestemmelse til De forente staters grunnlov: «Siden det å unngå [slike personer] er en del av Jehovas vitners tro, mener vi at retten til ’fri utøvelse’, som De forente staters grunnlov garanterer, . . . utelukker at [hun] får medhold. De anklagede har ifølge grunnloven rett til å unngå slike personer. Følgelig stadfester vi» den dom som tidligere var blitt avsagt av distriktsdomstolen.

¹⁸ I rettens vurdering het det videre: «Det å unngå [slike personer] er en praksis Jehovas vitner utøver i henhold til deres tolkning av den kanoniske tekst, og vi har ingen rett til å endre tolkningen av teksten . . . De anklagede har rett til fritt å utøve sin religion . . . Domstolene foretar vanligvis ingen grundig undersøkelse av forholdet mellom medlemmer (eller tidligere medlemmer) av en kirke. Kirkene har fått stor frihet til å tukte medlemmer eller tidligere medlemmer. Vi sier oss enige med [tidligere høyesteretts]dommer Jackson, som sa: ’Religiøse handlinger som bare angår medlemmer av et trossamfunn, er og bør være frie — nesten så frie som overhodet mulig.’ . . . Medlemmene av den kirken [hun] valgte å forlate, har besluttet at de ikke lenger ønsker å omgås henne. Vi fastholder at de har rett til å treffe en slik avgjørelse.»

19, 20. Hvorfor kan en som er avskåret fra menigheten, ikke kreve å få tilkjent erstatning for det ubehag vedkommende er blitt påført?

¹⁹ Ankedomstolen innrømmet at selv om kvinnen var bedrøvet fordi hennes tidligere omgangsfeller valgte ikke å snakke med henne, «ville det å tilkjenne henne erstatning for de følelsesmessige påkjenninger hun var blitt påført, begrense Jehovas vitners frie religionsutøvelse, noe som er grunnlovsstridig . . . Den frie religionsutøvelse som grunnloven garanterer, krever at samfunnet betrakter den slags skade [hun] er blitt påført, som vel verd prisen for å verne om retten til å ha en annen religiøs oppfatning, en rett som alle borgere nyter godt av». Denne dommen har siden den ble avsagt, fått enda mer tyngde. Hvordan det? Kvinnen anmodet senere De forente staters høyesterett om å ta opp saken for dermed om mulig å omgjøre dommen som var blitt avsagt i hennes disfavør. Men i november 1987 avviste høyesterett denne anmodningen.

²⁰ Denne betydningsfulle rettssaken slo dermed fast at en som er utstøtt eller har trukket seg tilbake, og som går rettens vei for å bli tilkjent erstatning fra Jehovas vitner fordi de unngår vedkommende, ikke kan få medhold.d Ettersom menigheten handler i samsvar med de fullkomne retningslinjer som vi alle kan lese i Guds Ord, er denne personen ved sine handlinger selv årsak til det tap han eller hun føler.

Tukt er gagnlig

21. Hvorfor er det nødvendig å ha et likevektig syn på utstøtelse?

²¹ Enkelte utenforstående er tilbøyelige til å sympatisere med en som har handlet galt og er blitt utstøtt, og som ikke lenger kan omgås medlemmer av den kristne menighet. Men er ikke en slik sympati malplassert? Tenk over det mulige gagn både vedkommende som har handlet galt, og andre kan høste.

22, 23. Nevn et eksempel som viser nødvendigheten og verdien av å betrakte utstøtte personer på samme måte som Gud gjør.

²² Vi nevnte for eksempel på side 26 hva Lynette gav uttrykk for da hun valgte ’å bryte enhver forbindelse’ med sin utstøtte søster, Margaret. Lynette og hennes kristne slektninger var overbevist om «at Jehova vet hva som er best». Og det er sant!

²³ Lynettes søster sa senere til henne: ’Hvis du hadde tatt lett på det at jeg ble utstøtt, er jeg sikker på at jeg ikke ville ha tatt skritt for å bli gjenopptatt så tidlig som jeg gjorde. Det at jeg ikke lenger hadde kontakt med mine nærmeste og med menigheten, gav meg et sterkt ønske om å angre. Det gikk tydelig opp for meg hvor galt jeg hadde oppført meg, og hvor alvorlig det var å vende Jehova ryggen.’

24. Hvilken virkning hadde en søsters holdning til utstøtelse på henne selv og andre?

²⁴ I et annet tilfelle var foreldrene til Laurie utstøtt. Men hun sier: ’Jeg sluttet ikke å omgås dem, snarere tvert imot. Etter hvert som tiden gikk, ble jeg stadig mer uvirksom. Det gikk så langt at jeg ikke lenger overvar møtene.’ Så leste hun Vakttårnet for 1. og 15. november 1981, som la vekt på rådet i 1. Korinter 5: 11—13 og 2. Johannes 9—11. «Det var som om det gikk et lys opp for meg,» skriver hun. ’Jeg visste at jeg måtte gjøre en forandring. Jeg skjønner nå bedre betydningen av Matteus 10: 34—36. Det var ikke lett for familien min å godta den avgjørelsen jeg traff, for sønnen min på fem år er den eneste gutten de har, og de er svært glad i ham.’ Forhåpentligvis vil det å miste denne kontakten røre ved foreldrenes hjerte, slik tilfellet var med Margaret. Men den tukt Laurie fikk som følge av dette, var til hjelp for henne: ’Jeg deltar nå i felttjenesten igjen. Ekteskapet mitt og familien min er blitt sterkere som følge av den forandringen jeg foretok, og jeg føler meg styrket selv også.’

25. Hvordan så en som er gjenopptatt, på den tukt Gud gir?

²⁵ Tenk også over hvordan en som ble utstøtt og senere gjenopptatt, følte det. Sandi skrev: ’Jeg vil gjerne takke dere for de svært nyttige og lærerike artiklene [som er nevnt ovenfor] angående irettesettelse og utstøtelse. Jeg er glad for at Jehova elsker sitt folk så høyt at han bevarer sin organisasjon ren. Det som utenforstående kanskje synes er brutalt, er både nødvendig og kjærlig. Jeg er takknemlig for at vår himmelske Far er en kjærlig Gud som tilgir.’

26. Hva kan bli resultatet av at en tar imot tukt? (Salme 94: 10, 12)

²⁶ Vår Gud, som krever at de som handler galt og ikke angrer, blir utstøtt av menigheten, viser også på en kjærlig måte at en synder kan bli gjenopptatt i menigheten hvis han angrer og vender om. (En som har trukket seg tilbake, kan på lignende måte be om å få bli en del av menigheten igjen.) Han vil da få hjelp av kristne som vil vise at de er glad i ham. (2. Korinter 2: 5—11; 7: 8—13) Det er akkurat som Paulus skrev: «All tukt synes vel i øyeblikket å være mer til sorg enn til glede. Men siden gir den fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.» — Hebreerne 12: 11.

[Fotnoter]

Punkter du bør huske

◻ På hvilke måter kan utstøtelse være en form for tukt?

◻ Hvorfor behandler de kristne en utstøtt person annerledes enn syndere i denne verden?

◻ Hvilke bibelske retningslinjer må vi huske, også hvis en slektning av oss skulle bli utstøtt?

◻ Hvilken avgjørelse traff en amerikansk ankedomstol i en sak som ble brakt for retten av en som hadde trukket seg tilbake fra menigheten?

◻ Hva kan vi lære av det noen har opplevd i forbindelse med utstøtelse?

[Uthevet tekst på side 26]

«Det at vi måtte bryte enhver forbindelse med [min utstøtte søster] Margaret, satte vår lojalitet mot Jehovas ordning på prøve. Det gav hele familien mulighet til å vise om vi virkelig tror at Jehova vet hva som er best.» — Lynette.

[Ramme på side 30]

Hvilken virkning har ekskommunikasjon?

Den engelske historikeren Edward Gibbon skrev angående berettigelsen og virkningen av utstøtelse omkring apostlenes tid:

«Ethvert samfunn har en ubestridelig rett til å utelukke medlemmer som forkaster eller bryter regler som det er alminnelig enighet om, fra fellesskapet og godene. . . . Følgene av ekskommuniseringen var både av midlertidig [jordisk] og av åndelig karakter. Kristne som ble ekskommunisert, hadde ingen del i de troendes nattverd. Både de religiøse bånd og vennskapsbåndene ble brutt.»