Gjør forstandig bruk av din kristne frihet

«Vær som frie mennesker; ha imidlertid ikke deres frihet som et skalkeskjul for det som er ondt, men som slaver for Gud.» — 1. PETER 2: 16.

1. Hva slags frihet gikk Adam glipp av, og hvilken frihet vil Jehova igjen gi menneskene?

DA VÅRE første foreldre syndet i Edens hage, mistet barna deres en strålende arv — frihet fra synd og forgjengelighet. Som følge av det er vi alle født som slaver av forgjengeligheten og døden. Men heldigvis akter Jehova å gi trofaste mennesker en vidunderlig frihet. I dag venter de som har et rett hjerte, med spent forventning på «Guds sønners åpenbarelse», som vil føre til at de blir «frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og [får] Guds barns herlige frihet». — Romerne 8: 19—21.

’Salvet for å forkynne’

2, 3. a) Hvem er ’Guds sønner’? b) Hvilken stilling står de i innfor Gud, og hvilket ansvar medfører det?

² Hvem er disse ’Guds sønner’? De er åndssalvede brødre av Jesus som skal herske sammen med ham i det himmelske rike. De første av disse stod fram i det første århundre. De tok imot den frigjørende sannhet som Jesus forkynte, og fra pinsedagen i år 33 hadde de del i de strålende privilegier som Peter snakket om da han skrev til dem: «Dere er ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom’.» — 1. Peter 2: 9a; Johannes 8: 32.

³ Tenk for en vidunderlig velsignelse å få være Guds spesielle eiendom! Og den rest av disse salvede Guds barn som er igjen i dag, kan glede seg over å stå i den samme velsignede stilling innfor Gud. Men et slikt storslagent privilegium medfører ansvar. Peter henledet oppmerksomheten på en av de forpliktelsene det medfører, da han videre sa: «’Dere [skal] vidt og bredt . . . forkynne hans dyder’ som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys.» — 1. Peter 2: 9b.

4. Hvordan har de salvede kristne påtatt seg det ansvar som deres kristne frihet medfører?

⁴ Har de salvede kristne vist at de er seg sitt ansvar bevisst? Har de forkynt Guds dyder vidt og bredt? Ja, det har de. Jesaja forutsa om de salvede siden 1919: «[Jehovas] Ånd er over meg, for Herren [Jehova] har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et gledesbudskap for de arme, for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker. Jeg skal rope ut et nådens år fra [Jehova], en dag med gjengjeld og straff fra vår Gud.» (Jesaja 61: 1, 2) Dette skriftstedet får i første rekke sin anvendelse på Jesus, men den salvede rest i vår tid følger hans eksempel ved ivrig å forkynne frihetens gode budskap for andre. — Matteus 4: 23—25; Lukas 4: 14—21.

5, 6. a) Hva har de salvede kristnes begeistrede forkynnelse ført til? b) Hvilke privilegier og hvilket ansvar har de som tilhører den store skare?

⁵ Som følge av de salvedes begeistrede forkynnelse har en stor skare av «andre sauer» trådt fram på verdens skueplass i de senere år. De er kommet fra alle nasjoner for å slutte seg til dem i tjenesten for Jehova, og sannheten har frigjort disse også. (Sakarja 8: 23; Johannes 10: 16) I likhet med Abraham blir de erklært rettferdige på grunnlag av tro og er kommet i et nært forhold til Jehova Gud. Og i likhet med Rahab betyr det at de er blitt erklært rettferdige, at de har mulighet til å overleve — i deres tilfelle betyr det at de kan få overleve Harmageddon. (Jakob 2: 23—25; Åpenbaringen 16: 14, 16) Men slike store privilegier medfører også det ansvar å fortelle andre om Guds herlighet. Det er grunnen til at Johannes så dem offentlig lovprise Jehova. Han skrev at de ’roper med høy røst og sier: «Frelsen skylder vi vår Gud, som sitter på tronen, og Lammet»’. — Åpenbaringen 7: 9, 10, 14.

⁶ Den store skare, som nå teller over fire millioner, og den lille gruppen salvede kristne som er igjen, brukte i fjor nesten en milliard timer på å forkynne Jehovas dyder vidt og bredt. Dette var den beste måten det var mulig for dem å bruke sin åndelige frihet på.

«Ær kongen»

7, 8. Hvilket ansvar medfører den kristne frihet når det gjelder verdslige myndigheter, og hvilken innstilling må vi ikke ha?

⁷ Vår kristne frihet medfører også ansvar på andre måter. Peter nevnte noen av dem da han skrev: «Ær alle slags mennesker, elsk hele samfunnet av brødre, frykt Gud, ær kongen.» (1. Peter 2: 17) Hva ligger det i det at vi skal ’ære kongen’?

⁸ «Kongen» står her for verdslige herskere. I verden i dag er det blitt stor mangel på respekt for myndighet, og denne innstillingen kan lett påvirke de kristne. En kristen kan kanskje begynne å lure på hvorfor han skal ’ære kongen’, når «hele verden ligger i den ondes makt». (1. Johannes 5: 19) I betraktning av disse ordene føler han seg kanskje fri til å bryte brysomme lover og unndra skatt hvis han kan slippe unna med det. Men det ville være et brudd på Jesu klart uttrykte påbud om å ’betale tilbake til keiseren de ting som keiserens er’. Det ville i virkeligheten bety at han brukte sin «frihet som et skalkeskjul for det som er ondt». — Matteus 22: 21; 1. Peter 2: 16.

9. Nevn to gode grunner vi har for å være lydige mot de verdslige myndigheter.

⁹ De kristne er forpliktet til å ære myndighetene og til å underordne seg under dem — selv om det er snakk om en relativ underordning. (Apostlenes gjerninger 5: 29) Hvorfor? I 1. Peter 2: 14, 15 peker Peter på tre grunner. Han sier at herskere er «sendt av [Gud] for å straffe ugjerningsmenn, men rose dem som gjør det gode». Frykten for straff er grunn god nok for å adlyde myndighetene. For en skam det ville være for et av Jehovas vitner å bli bøtelagt eller fengslet for overfall, tyveri eller en annen forbrytelse! Forestill deg hvordan noen ville fryde seg over å kunne offentliggjøre noe slikt. Når vi på den annen side får ord på oss for å være lovlydige, får vi ros av rettskafne myndighetspersoner. Vi får kanskje større frihet til å forkynne det gode budskap. «Ved å gjøre det gode» kan vi dessuten «få ufornuftige menneskers uforstandige snakk til å forstumme». (1. Peter 2: 15b) Dette er en grunn nummer to til å adlyde myndighetene. — Romerne 13: 3.

10. Hva er den viktigste grunnen til at vi skal adlyde de verdslige myndigheter?

¹⁰ Men det er også en viktigere grunn. Myndighetene eksisterer fordi Jehova tillater det. Som Peter sier, er de politiske herskerne «sendt av» Jehova, og det er «Guds vilje» at de kristne fortsetter å underordne seg under dem. (1. Peter 2: 15a) Apostelen Paulus sier likeledes: «De bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud.» Vår samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, får oss derfor til å adlyde myndighetene. Hvis vi nekter å underordne oss under dem, har vi «tatt standpunkt mot Guds ordning». (Romerne 13: 1, 2, 5) Hvem av oss ville vel ønske å sette seg opp mot Guds ordning? For et misbruk av den kristne frihet det ville ha vært!

’Elsk brødrene’

11, 12. a) Hvilken forpliktelse overfor våre trosfeller medfører vår kristne frihet? b) Spesielt hvem fortjener vår kjærlige omtanke, og hvorfor?

¹¹ Peter sa også at en kristen skulle ’elske hele samfunnet av brødre’. (1. Peter 2: 17) Dette er også et ansvar vår kristne frihet medfører. De fleste av oss tilhører en menighet. Ja, vi tilhører alle det internasjonale samfunn av brødre, den internasjonale organisasjon av brødre. Å elske disse er en forstandig måte å bruke vår frihet på. — Johannes 15: 12, 13.

¹² Apostelen Paulus nevnte en gruppe kristne som spesielt fortjener vår kjærlighet. Han sa: «Vær lydige mot dem som tar ledelsen blant dere, og vær føyelige, for de våker over deres sjeler som de som skal avlegge regnskap; sørg for at de kan gjøre dette med glede og ikke sukkende, for det ville være til skade for dere.» (Hebreerne 13: 17) De som tar ledelsen i menigheten, er de eldste. Disse mennene er riktignok ikke fullkomne. Ikke desto mindre er de utnevnt under tilsyn av det styrende råd. De tar ledelsen ved sitt eksempel og ved å vise omtanke, og de har fått i oppdrag å våke over våre sjeler. For en stor oppgave! (Hebreerne 13: 7) De fleste menighetene har heldigvis en fin, samarbeidsvillig ånd, og det er en glede for de eldste å arbeide sammen med dem. Det er vanskeligere når noen i menigheten ikke vil samarbeide. Den eldste vil fremdeles utføre sin oppgave, men som Paulus sier, gjør han det «sukkende». Vi ønsker selvfølgelig ikke å få de eldste til å sukke! Vi ønsker at de skal finne glede i sitt arbeid, så de kan bygge oss opp.

13. Nevn noen måter vi kan samarbeide med de eldste på.

¹³ På hvilke måter kan vi samarbeide med de eldste? Én måte er å hjelpe til med å vedlikeholde og gjøre rent i Rikets sal. En annen måte er å samarbeide om å besøke de syke og hjelpe de uføre. Og vi kan bestrebe oss på å holde oss åndelig sterke, så vi ikke blir en byrde. Et viktig område vi kan samarbeide på, gjelder det å opprettholde menighetens moralske og åndelige renhet, både ved vår egen oppførsel og ved å si fra om alvorlige synder vi blir gjort oppmerksom på.

14. Hvordan bør vi samarbeide når de eldste treffer disiplinære tiltak?

¹⁴ Noen ganger må de eldste utstøte en synder som ikke angrer, for å holde menigheten ren. (1. Korinter 5: 1—5) Det er til beskyttelse for menigheten. Det kan også gagne den som blir utstøtt. I mange tilfelle har slik tukt bidratt til at den som synder, kommer til sans og samling. Hva så hvis den utstøtte er en nær venn eller slektning? Sett at det gjelder din far eller mor eller din sønn eller datter. Vil vi i et slikt tilfelle respektere det skrittet de eldste har gått til? Det kan være vanskelig å gjøre det. Men vi ville virkelig misbruke vår frihet hvis vi drog de eldstes avgjørelse i tvil og fortsatte å ha åndelig samkvem med den som hadde vist seg å ha fordervende innflytelse på menigheten. (2. Johannes 10, 11) Jehovas folk som et hele fortjener ros for den måten de samarbeider på i slike saker. Som følge av dette forblir Jehovas organisasjon ubesmittet i denne urene verden. — Jakob 1: 27.

15. Hva bør en som begår en alvorlig synd, straks gjøre?

¹⁵ Hva så hvis vi begår en alvorlig synd? Kong David omtalte dem som Jehova har velvilje for, da han sa: «’Hvem kan gå opp til [Jehovas] fjell, hvem får stå på hans hellige sted?’ ’Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, den som ikke farer med svik og ikke sverger falsk ed.’» (Salme 24: 3, 4) Hvis vi av en eller annen grunn ikke lenger har «skyldfrie hender og et rent hjerte», må vi med én gang gjøre noe med det. Vårt evige liv står på spill.

16, 17. Hvorfor bør en som har begått alvorlige synder, ikke prøve å løse saken på egen hånd?

¹⁶ Noen er blitt fristet til å skjule alvorlige synder. De kan ha tenkt som så: ’Jeg har bekjent mine synder for Jehova og angret. Så hvorfor skulle jeg blande de eldste inn i dette?’ Overtrederen er kanskje flau over det han har gjort, eller redd for hva de eldste kommer til å gjøre. Men han bør huske at selv om det bare er Jehova som kan rense oss for synd, har Han gjort de eldste hovedansvarlig for menighetens renhet. (Salme 51: 4) De er der for å lege, «for å bringe de hellige i den rette tilstand». (Efeserne 4: 12) Å unnlate å gå til dem når vi trenger åndelig hjelp, er som å unnlate å gå til legen når vi er syke.

¹⁷ Noen som prøver å ordne opp i saker på egen hånd, erfarer at samvittigheten fremdeles plager dem voldsomt etter flere måneder eller år. Noe som er enda verre, er at noen som skjuler en alvorlig overtredelse, henfaller til synd for andre eller til og med tredje gang. Når de eldste omsider blir gjort oppmerksom på saken, er det snakk om gjentatte overtredelser. Så mye bedre det hadde vært å følge Jakobs råd! Han skrev: «Er det noen blant dere som er syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og la dem be over ham og gni ham inn med olje i Jehovas navn.» (Jakob 5: 14) Gå til de eldste mens det fortsatt er tid til å lege. Hvis vi venter for lenge, kan det være at vi stivner i en syndig livsførsel. — Forkynneren 3: 3; Jesaja 32: 1, 2.

Vårt ytre og valg av avkobling

18, 19. Hvorfor gav en prest Jehovas vitner rosende omtale?

¹⁸ For noen år siden snakket en katolsk prest i Italia varmt om Jehovas vitner i et menighetsblad.a Han sa: «Jeg for min del liker Jehovas vitner, noe jeg ærlig innrømmer. . . . De vitnene jeg kjenner, har en upåklagelig oppførsel, de er behagelige å snakke med . . . [og] meget overbevisende. Når skal vi forstå at det er nødvendig å legge fram sannheten på en akseptabel måte? At de som kunngjør sannheten, ikke må være likegyldige, urenslige, sjuskete og skitne?»

¹⁹ Ifølge det presten sa her, hadde den måten Jehovas vitner kler seg på og opptrer på, gjort inntrykk på ham. De forkynnerne han hadde truffet, hadde tydeligvis fulgt den veiledningen som «den tro og kloke slave» har gitt i årenes løp. (Matteus 24: 45) Bibelen sier at kvinner skal kle seg ’med velordnede klær og med beskjedenhet’. (1. Timoteus 2: 9) I betraktning av vår tids moralske forfall er det nødvendig at også menn merker seg denne veiledningen. Er det ikke rimelig at representanter for Guds rike bør gi utenforstående inntrykk av at de er sømmelige?

20. Hvorfor bør de kristne til enhver tid passe på hvordan de er kledd?

²⁰ Noen som er enige i at de bør være nøye med hvordan de kler seg på møter og i felttjenesten, føler kanskje at Bibelens prinsipper ikke gjelder i andre sammenhenger. Men slutter vi noen gang å representere Guds rike? Omstendighetene kan riktignok variere. Vi vil ikke kle oss på samme måte når vi hjelper til med byggingen av en Rikets sal, som når vi er til stede på et møte i den samme salen. I fritiden er vi ofte mer uformelt kledd. Men når vi blir sett av andre, bør vi alltid være kledd med ’velordnede klær og med beskjedenhet’.

21, 22. Hvordan er vi blitt beskyttet mot skadelig avkobling, og hvordan bør vi se på slik veiledning?

²¹ Noe annet som er blitt viet stor oppmerksomhet, er avkobling. Alle — og særlig de unge — har behov for avkobling. Det er ikke noen synd og heller ikke bortkastet tid å sette av tid til å slappe av sammen med familien. Også Jesus bad disiplene bli med til et sted hvor de kunne ’hvile litt’. (Markus 6: 31) Men pass på at avkoblingen ikke åpner opp for fordervende innflytelse. Vi lever i en verden hvor avkobling legger vekt på seksuell umoral, grov vold, skrekk og spiritisme. (2. Timoteus 3: 3; Åpenbaringen 22: 15) Den tro og kloke slave er våken for slike farer og advarer oss hele tiden mot dem. Synes du at disse påminnelsene er et upassende inngrep i din frihet? Eller er du takknemlig for at Jehovas organisasjon bryr seg så mye om deg at den hele tiden gjør deg oppmerksom på slike farer? — Salme 19: 8; 119: 95.

²² Glem aldri at selv om det er Jehova som gir oss vår frihet, så er vi ansvarlig for hvordan vi bruker den. Hvis vi ignorerer gode råd og tar gale avgjørelser, kan vi ikke klandre noen andre. Apostelen Paulus sier: «Hver enkelt av oss [skal] avlegge regnskap for seg selv overfor Gud.» — Romerne 14: 12; Hebreerne 4: 13.

Se fram til Guds barns frihet

23. a) Hvilke velsignelser når det gjelder frihet, får vi allerede nå del i? b) Hvilke velsignelser ser vi spent fram til?

²³ Vi er virkelig et folk som får del i store velsignelser. Vi har frihet fra falsk religion og overtro. Takket være gjenløsningsofferet kan vi nærme oss Jehova med en renset samvittighet fordi vi i åndelig forstand har frihet fra trelldommen under synd og død. Og snart kommer «Guds sønners åpenbarelse». I Harmageddon vil Jesu brødre i sin himmelske herlighet bli åpenbart for mennesker som de som tilintetgjør Jehovas fiender. (Romerne 8: 19; 2. Tessaloniker 1: 6—8; Åpenbaringen 2: 26, 27) Deretter vil disse Guds sønner bli åpenbart som kanaler for velsignelser som strømmer ut fra Guds trone til menneskeheten. (Åpenbaringen 22: 1—5) Med tiden vil denne Guds sønners åpenbarelse føre til at den trofaste menneskehet blir velsignet med Guds barns herlige frihet. Lengter du etter den tiden? Da bør du gjøre forstandig bruk av din kristne frihet. Tjen Gud nå, så vil du kunne nyte denne vidunderlige frihet i all evighet!

[Fotnote]

Repetisjon

◻ Hvordan har de salvede og de andre sauer herliggjort Jehova?

◻ Hvorfor bør de kristne ære verdslige myndigheter?

◻ På hvilke måter kan en kristen samarbeide med de eldste?

◻ Hvorfor skiller Jehovas vitner seg ut fra mange i verden når det gjelder måten å kle seg på?

◻ Hva bør vi unngå når det gjelder avkobling?

[Bilde på side 17]

Spesielt de eldste fortjener at vi viser dem kjærlighet og samarbeider med dem

[Bilder på side 18]

En kristen bør kle seg ’med velordnede klær og med beskjedenhet’ og på en måte som passer til anledningen