Gi ikke opp!

«La oss ikke gi opp med hensyn til å gjøre det som er godt, for når tiden er inne, skal vi høste, hvis vi ikke går trett.» — GALATERNE 6: 9.

 1, 2. a) På hvilke måter jakter en løve? b) Hvem er Djevelen spesielt interessert i å slå klørne i?

EN LØVE jakter på forskjellige måter. Noen ganger ligger den i bakhold og angriper sitt bytte bakfra ved et vannhull eller en beferdet sti. Men ifølge en bok om dyr utnytter den andre ganger «ganske enkelt de muligheter som byr seg — for eksempel når den støter på et sovende sebraføll». — Portraits in the Wild.

² Apostelen Peter sier at vår «motstander, Djevelen, går omkring som en brølende løve og søker å sluke noen». (1. Peter 5: 8) Fordi Satan vet at han bare har en kort tid igjen, øver han et stadig større press på menneskene for å holde dem tilbake fra å tjene Jehova. Denne «brølende løve» er imidlertid spesielt interessert i å slå klørne i dem som allerede er Jehovas tjenere. (Åpenbaringen 12: 12, 17) I den forbindelse gjør han bruk av de samme jaktmetodene som sitt motstykke i dyreverdenen. Hvordan det?

 3, 4. a) Hvilke metoder bruker Satan når han jakter på Jehovas tjenere? b) Hvilke spørsmål reiser seg på bakgrunn av at vi lever i ’kritiske tider som er vanskelige å mestre’?

³ Til tider prøver Satan seg på bakholdsangrep — forfølgelse eller motstand som har til hensikt å få oss til å bryte vår ulastelighet, slik at vi slutter å tjene Jehova. (2. Timoteus 3: 12) Men i likhet med en løve utnytter Djevelen i andre tilfeller ganske enkelt de muligheter som byr seg. Han venter til vi blir motløse eller går trett, og så prøver han å dra fordel av vår nedtrykte sinnstilstand for å få oss til å gi opp. Vi må passe på at vi ikke blir et lett bytte!

⁴ Vi kan imidlertid ikke komme bort fra at vi lever i den vanskeligste perioden i hele menneskenes historie. I disse ’kritiske tider som er vanskelige å mestre’, kan mange av oss til tider føle seg motløse eller nedtrykte. (2. Timoteus 3: 1) Hvordan kan vi så unngå å bli så trette at vi blir et lett bytte for Djevelen? Ja, hvordan kan vi følge apostelen Paulus’ inspirerte veiledning: «La oss ikke gi opp med hensyn til å gjøre det som er godt, for når tiden er inne, skal vi høste, hvis vi ikke går trett»? — Galaterne 6: 9.

Når andre skuffer oss

 5. Hva fikk David til å føle seg trett, men hva gjorde han ikke?

⁵ I bibelsk tid kunne selv de mest trofaste av Jehovas tjenere føle seg nedtrykte. «Jeg er trett av å sukke,» skrev salmisten David. «Med tårer væter jeg mitt leie, jeg gråter hver natt, så sengen blir våt. Mitt øye er sløvet av bitter sorg.» Hvorfor følte David det slik? Hans sorg kom av ’all den motstand han møtte’. De lidelser andre påførte David, skapte så stor hjertesorg hos ham at tårene strømmet fritt. Likevel vendte han seg ikke fra Jehova på grunn av det andre mennesker gjorde mot ham. — Salme 6: 7—10.

 6. a) Hvordan kan vi bli berørt av det andre sier eller gjør? b) Hvordan er noen blitt et lett bytte for Djevelen?

⁶ Det andre sier eller gjør, kan også få oss til å bli utmattet av hjertesorg. «Tankeløs tale stikker som sverd,» sier Ordspråkene 12: 18. Når det er en kristen bror eller søster som taler tankeløst, kan «stikksåret» bli ekstra dypt. Vi mennesker kan ha en tendens til å bli opprørt og kanskje bære nag i slike tilfeller. Det gjelder særlig hvis vi føler at vi er blitt behandlet uvennlig eller urettferdig. Vi mister kanskje lysten til å snakke med den som har fornærmet oss, og det kan til og med være at vi med overlegg unngår ham eller henne. Noen som har båret nag til andre, er blitt så nedtrykte at de har gitt opp og har sluttet å komme på kristne møter. Sørgelig nok har de dermed ’gitt plass for Djevelen’ og er blitt et lett bytte for ham. — Efeserne 4: 27.

 7. a) Hvordan kan vi passe på at vi ikke går Djevelens ærend når andre skuffer eller sårer oss? b) Hvorfor bør vi ikke bære nag til andre?

⁷ Hvordan kan vi passe på at vi ikke går Djevelens ærend når andre skuffer eller sårer oss? Vi må forsøke å la være å bære nag. Ta i stedet initiativet til å stifte fred eller ordne opp i forholdene så raskt som mulig. (Efeserne 4: 26) Kolosserne 3: 13 kommer med denne oppfordringen: «Fortsett å . . . tilgi hverandre villig hvis noen har en grunn til å komme med klagemål mot en annen.» Det er særlig på sin plass å tilgi når den som har vakt anstøt, innrømmer sin feil og virkelig er lei seg for det han har gjort. (Jevnfør Salme 32: 3—5 og Ordspråkene 28: 13.) Det er dessuten til hjelp for oss å huske at det å tilgi ikke innebærer å se gjennom fingrene med eller bagatellisere det gale andre har gjort. Å tilgi vil si å la være å bære nag. Det er tungt å gå rundt og bære nag til andre. Det kan legge beslag på vår tankevirksomhet og frata oss vår glede. Det kan til og med ha innvirkning på helsen. På den annen side er det til gagn for oss å tilgi, når det er mulig. Måtte vi i likhet med David aldri gi opp og aldri vende oss fra Jehova på grunn av det andre mennesker har sagt eller gjort!

Når vi kommer til kort

 8. a) Hvorfor sliter noen til tider med sterk skyldfølelse? b) Hvorfor er det farlig å bli så oppslukt av skyldfølelse at vi helt mister troen på oss selv?

⁸ «Vi snubler alle mange ganger,» sier Jakob 3: 2. Når det skjer, er det bare naturlig at vi får skyldfølelse. (Salme 38: 4—9) Skyldfølelsen kan være særlig sterk hvis vi kjemper med en kjødelig svakhet og opplever periodiske tilbakefall.a En kristen søster som erfarte dette, sa det slik: «Jeg hadde ikke lyst til å leve lenger, for jeg visste ikke om jeg hadde begått den utilgivelige synd eller ikke. Jeg følte at jeg like godt kunne la være å anstrenge meg i tjenesten for Jehova; håpet var sikkert ute for meg uansett.» Hvis vi blir så oppslukt av skyldfølelse at vi helt mister troen på oss selv, gir vi Djevelen en mulighet til å slippe til — og han kan raskt benytte seg av den. (2. Korinter 2: 5—7, 11) Det vi trenger, er et mer likevektig syn på skyld.

 9. Hvorfor bør vi ha tillit til Guds barmhjertighet?

⁹ Når vi synder, er det på sin plass å føle en viss grad av skyld. Men noen ganger vedvarer en kristens skyldfølelse fordi han føler at han aldri vil kunne bli verdig til å få Guds barmhjertighet. Bibelen forsikrer oss imidlertid: «Hvis vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss våre synder og renser oss fra all urettferdighet.» (1. Johannes 1: 9) Finnes det noen god grunn til å tro at Gud ikke vil gjøre dette i vårt tilfelle? Husk at Jehova i sitt Ord sier at han «tilgir gjerne». (Salme 86: 5; 130: 3, 4) Siden han ikke kan lyve, vil han gjøre det han lover i sitt Ord, så lenge vi vender oss til ham med et angrende hjerte. — Titus 1: 2.

10. Hvilken hjertevarmende forsikring gav et tidligere nummer av Vakttårnet når det gjaldt det å kjempe med en kjødelig svakhet?

¹⁰ Hva bør du gjøre hvis du kjemper med en svakhet og får et tilbakefall? Gi ikke opp! Et tilbakefall opphever ikke nødvendigvis de framskrittene du allerede har gjort. Vakttårnet for 15. juni 1954 kom med denne hjertevarmende forsikringen: «[Kanskje] vi snubler og faller mange ganger på grunn av en dårlig vane som har bitt seg bedre fast i vårt tidligere livsmønster enn vi var klar over. . . . Fortvil ikke. Trekk ikke den slutning at du har begått den utilgivelige synd. Det er nettopp slik Satan gjerne vil at du skal tenke. Det at du føler deg misfornøyd og skuffet over deg selv, er i seg selv bevis for at du ikke har drevet det for vidt. Gå aldri trett av å vende deg ydmykt og alvorlig til Gud og søke hans tilgivelse og renselse og hjelp. Gå til ham som et barn går til sin far når det er i vanskeligheter, uten å ta hensyn til hvor ofte det gjelder den samme svakhet, og Jehova vil nådig gi deg hjelpen på grunn av sin ufortjente godhet. Hvis du er oppriktig, vil han også gi deg vissheten om å ha en renset samvittighet.»

Når vi føler at vi ikke gjør nok

11. a) Hvordan bør vi se på det å delta i forkynnelsesarbeidet? b) Hvilke vonde følelser sliter noen kristne med i forbindelse med det de utretter i tjenesten?

¹¹ Det arbeidet som består i å forkynne om Riket, spiller en viktig rolle i en kristens liv, og det bringer glede å delta i det. (Salme 40: 9) Men noen kristne har sterk skyldfølelse fordi de ikke er i stand til å utrette mer i tjenesten. En slik skyldfølelse kan frata oss vår glede og få oss til å gi opp, fordi vi innbiller oss at Jehova aldri synes at vi gjør nok. Tenk over de vonde følelsene noen sliter med.

«Vet dere hvor tidkrevende det er å være fattig?» skrev en kristen søster som sammen med mannen sin oppfostrer tre barn. «Jeg må gjøre alt jeg kan for å få pengene til å strekke til. Det betyr at jeg må bruke tid på å lete etter billige varer i bruktbutikker og utsalgshyller og sy klær selv. Jeg bruker også et par timer hver uke på å samle rabattkuponger — jeg klipper dem ut, tar vare på dem og bytter dem inn når jeg handler. Til tider får jeg sterk skyldfølelse fordi jeg holder på med disse tingene; jeg tenker på at jeg heller burde bruke tiden i felttjenesten.»

«Jeg trodde at jeg i virkeligheten ikke hadde stor nok kjærlighet til Jehova,» sa en søster med fire barn og en ikke-troende mann. «Derfor opplevde jeg tjenesten for Jehova som litt av en kamp. Jeg prøvde virkelig hardt, men jeg følte aldri at det var nok. Dere forstår, jeg hadde overhodet ingen selvaktelse, så jeg kunne ikke forestille meg hvordan Jehova noensinne ville kunne godta min tjeneste for ham.»

En forkynner som fant det nødvendig å slutte i heltidstjenesten, følte det på denne måten: «Jeg kunne ikke holde ut tanken på at jeg kom til kort når det gjaldt min beslutning om å tjene Jehova på heltid. Dere kan ikke forestille dere hvor skuffet jeg var! Jeg gråter nå når jeg tenker på det.»

12. Hvorfor får noen kristne sterk skyldfølelse fordi de ikke klarer å utrette mer i tjenesten?

¹² Det er bare naturlig at vi ønsker å tjene Jehova i så stor utstrekning som mulig. (Salme 86: 12) Men hvorfor får noen sterk skyldfølelse på grunn av at de ikke klarer å gjøre mer? For noens vedkommende ser dette ut til å ha sammenheng med en generell følelse av udugelighet, noe som kanskje kommer av smertelige opplevelser tidligere i livet. I andre tilfeller kan urimelig skyldfølelse være en følge av at man har et urealistisk syn på hva Jehova krever av oss. «Jeg følte at jeg ikke gjorde nok hvis jeg ikke slet meg helt ut,» innrømmet en kristen søster. Resultatet var at hun satte seg uforholdsmessig høye mål — og så fikk enda sterkere skyldfølelse når hun ikke klarte å nå dem.

13. Hva krever Jehova av oss?

¹³ Hva krever så Jehova egentlig av oss? For å si det enkelt venter Jehova at vi skal tjene ham av hele vår sjel, at vi skal gjøre det vi kan ut fra den situasjonen vi er i. (Kolosserne 3: 23) Det kan imidlertid være stor forskjell på det vi skulle ønske å gjøre, og det vi realistisk sett kan gjøre. Vi er kanskje hemmet av slike faktorer som høy alder, dårlig helse, liten fysisk utholdenhet eller familieforpliktelser. Men når vi gjør det vi makter, kan vi ikke desto mindre være forvisset om at vi tjener Jehova av hele vår sjel — og det i samme grad som en som har god helse og er i en situasjon som gjør det mulig for ham å være i heltidstjenesten. — Matteus 13: 18—23.

14. Hva kan du gjøre hvis du trenger hjelp til å finne ut hva du realistisk sett bør vente av deg selv?

¹⁴ Hvordan kan du så vite hva du realistisk sett bør vente av deg selv? Kanskje du kan drøfte dette spørsmålet med en betrodd, kristen venn, for eksempel en eldste eller en erfaren søster, som kjenner dine evner, dine begrensninger og dine familieforpliktelser. (Ordspråkene 15: 22) Husk at i Guds øyne måles ikke din verdi som menneske etter hvor mye du utretter i felttjenesten. Alle Jehovas tjenere er dyrebare for ham. (Haggai 2: 7; Malaki 3: 16, 17) Det du utretter i forkynnelsesarbeidet, kan være mer eller mindre enn det andre utretter, men så lenge du yter ditt beste, behager du Jehova, og da behøver du ikke å ha skyldfølelse. — Galaterne 6: 4.

Når det blir krevd mye av oss

15. Hvorfor kan man si at det blir krevd mye av de eldste i menigheten?

¹⁵ «Enhver som mye er blitt gitt, av ham skal mye bli krevd,» sa Jesus. (Lukas 12: 48) Det blir utvilsomt ’krevd mye’ av dem som tjener som eldste i menigheten. I likhet med Paulus gir de av seg selv til gagn for menigheten. (2. Korinter 12: 15) De må utarbeide taler, foreta hyrdebesøk og behandle saker i dømmende utvalg — samtidig som de må passe på at de ikke forsømmer sin egen familie. (1. Timoteus 3: 4, 5) Noen eldste er også travelt opptatt med å hjelpe til med byggingen av Rikets saler, tjene i sykehuskontaktutvalg og utføre frivillig tjeneste under kristne stevner. Hvordan kan disse hardt arbeidende og selvoppofrende mennene unngå å bli trette på grunn av slike forpliktelser?

16. a) Hvilket praktisk forslag fikk Moses av Jetro? b) Hvilken egenskap vil sette en eldste i stand til å delegere en passende del av ansvaret til andre?

¹⁶ Da Moses, en beskjeden og ydmyk mann, slet seg ut med å ta seg av andres problemer, kom svigerfaren hans, Jetro, med et praktisk forslag: Han burde la andre kvalifiserte menn få være med på å bære noe av ansvaret. (2. Mosebok 18: 17—26; 4. Mosebok 12: 3) «De beskjedne har visdom,» sier Ordspråkene 11: 2 ifølge New World Translation. Å være beskjeden vil si å være klar over og godta sine begrensninger. En beskjeden mann er ikke uvillig til å delegere ansvar til andre, og han er heller ikke redd for at han på en eller annen måte vil miste kontrollen hvis han lar andre kvalifiserte menn få være med på å bære en passende del av ansvaret.b (4. Mosebok 11: 16, 17, 26—29) I stedet er han ivrig etter å hjelpe dem til å gjøre framskritt. — 1. Timoteus 4: 15.

17. a) Hvordan kan menighetens medlemmer bidra til at de eldste får en lettere bør å bære? b) Hvilke ofre bringer de eldstes koner, og hvordan kan vi vise dem at vi ikke tar disse ofrene for gitt?

¹⁷ Menighetens medlemmer kan bidra mye til at de eldste får en lettere bør å bære. Når andre forstår at de eldste har sin egen familie å ta seg av, vil de ikke legge urimelig stort beslag på de eldstes tid og oppmerksomhet. De vil heller ikke ta for gitt de ofre de eldstes koner villig bringer ved at de uselvisk deler sin manns tid og oppmerksomhet med menigheten. En trebarnsmor som er gift med en eldste, sa: «Noe jeg aldri klager over, er den ekstra børen jeg er villig til å bære i hjemmet, slik at mannen min kan tjene som eldste. Jeg vet at Jehova rikt velsigner familien vår på grunn av den tjenesten han utfører, og jeg er bare glad for at han kan bruke tid og krefter på å hjelpe andre. Men fordi han er så travelt opptatt, må jeg nok ofte jobbe mer i hagen og ta på meg mer av ansvaret for oppdragelsen av barna enn jeg ellers ville ha vært nødt til.» Sørgelig nok erfarte denne søsteren at noen ikke forstod å verdsette den ekstra børen hun bar, men i stedet kom med slike tankeløse bemerkninger som: «Hvorfor er du ikke pioner?» (Ordspråkene 12: 18) Hvor mye bedre er det ikke å rose andre for det de gjør, enn å kritisere dem for det de ikke er i stand til å gjøre! — Ordspråkene 16: 24; 25: 11.

Fordi enden fortsatt ikke har kommet

18, 19. a) Hvorfor er ikke dette tiden for å stoppe opp i det løpet som gjelder evig liv? b) Hvilken betimelig veiledning gav apostelen Paulus de kristne i Jerusalem?

¹⁸ Når en løper vet at han nærmer seg slutten på et langdistanseløp, gir han ikke opp. Han kan ha presset kroppen sin til det ytterste og være sliten, varm og uttørret, men han har ikke lyst til å bryte løpet så nær målstreken. På lignende måte deltar vi som kristne i et løp hvor seiersprisen består i evig liv, og vi har svært kort vei igjen til målstreken. Dette er ikke tiden for å slutte å løpe! — Jevnfør 1. Korinter 9: 24; Filipperne 2: 16; 3: 13, 14.

¹⁹ De kristne i det første århundre befant seg i en lignende situasjon. Omkring år 61 skrev apostelen Paulus et brev til de kristne i Jerusalem. Tiden var i ferd med løpe ut — den onde «generasjon», den frafalne jødiske tingenes ordning, skulle snart «forsvinne». Særlig de kristne i Jerusalem måtte være på vakt og forbli trofaste, for de ville bli nødt til å flykte fra byen når de så at den ble omringet av hærer som hadde leiret seg. (Lukas 21: 20—24, 32) Paulus’ inspirerte veiledning var derfor høyst betimelig: ’Bli ikke trette og gi ikke opp i deres sjeler.’ (Hebreerne 12: 3) Apostelen Paulus brukte her to meget beskrivende verb: «bli trette» (kaʹmno) og «gi opp» (e·klyʹo·mai). Ifølge en bibelforsker ble disse greske ordene «brukt av Aristoteles om løpere som stopper opp og faller sammen etter at de har passert målstreken. Leserne [av Paulus’ brev] var fortsatt med i løpet. De måtte ikke gi seg for tidlig. De måtte ikke tillate seg å tape motet og falle sammen på grunn av tretthet. Nok en gang lyder oppfordringen til å holde ut under trengsler».

20. Hvorfor er Paulus’ veiledning betimelig for oss som lever i dag?

²⁰ Hvor betimelig er ikke Paulus’ veiledning for oss som lever i dag! Fordi vi blir utsatt for et stadig større press, kan vi til tider føle oss som en løper med stive og verkende ben. Men så nær målstreken må vi ikke gi opp! (2. Krønikebok 29: 11) Det er nettopp det vår store motstander, den «brølende løve», vil at vi skal gjøre. Heldigvis har Jehova truffet foranstaltninger som «gir den trette kraft». (Jesaja 40: 29) Den neste artikkelen vil vise hvilke foranstaltninger dette er, og hvordan vi kan dra nytte av dem.

[Fotnoter]

Hva svarer du?

◻ Hva må til for at vi skal unngå å gi opp når andre skuffer eller sårer oss?

◻ Hvilket likevektig syn på skyld vil hjelpe oss til ikke å gi opp?

◻ Hva krever Jehova av oss?

◻ Hvordan kan beskjedenhet hjelpe menighetens eldste til ikke å gå trett?

◻ Hvorfor er Paulus’ veiledning i Hebreerne 12: 3 betimelig for oss i dag?