SYND

Alt som ikke er i harmoni med, og derfor i strid med, Guds personlighet, normer, handlemåte og vilje; alt som ødelegger et menneskes forhold til Gud. En kan synde i ord (Job 2: 10; Sl 39: 1), i gjerning (ved å handle urett [3Mo 20: 20; 2Kt 12: 21] eller ved å unnlate å gjøre det en burde [4Mo 9: 13; Jak 4: 17]) eller ved sin sinns- eller hjertetilstand (Ord 21: 4; jf. også Ro 3: 9–18; 2Pe 2: 12–15). Mangel på tro på Gud er en stor synd, ettersom det vitner om at en ikke stoler på Gud, at en ikke har tillit til hans evne til å gjennomføre sin vilje. (He 3: 12, 13, 18, 19) En kort drøftelse av de aktuelle ordene i grunnteksten og noen eksempler på hvordan de er brukt, vil belyse dette.

Det vanlige hebraiske ordet for «synd» er chattạʼth; det tilsvarende greske ordet er hamartịa. På begge språkene betyr verbformene (hebr. chatạʼ; gr. hamartạno) «å forfeile målet», det vil si å bomme på eller ikke treffe et mål, feile, å ta feil av veien eller ikke leve opp til det som er rett. I Dommerne 20: 16 er chatạʼ brukt sammen med en nektelse i beskrivelsen av noen benjaminitter som var «slyngekastere som kunne treffe på en hårsbredd, og som ikke bommet». Greske skribenter brukte ofte hamartạno om en spydkaster som bommet på det han siktet på. Ordene ble imidlertid ikke bare brukt om det å forfeile eller ikke treffe bokstavelige mål, men også om det å forfeile moralske eller intellektuelle mål. I Ordspråkene 8: 35, 36 står det at den som finner guddommelig visdom, finner livet, men at ’den som ikke finner [en form av det hebraiske ordet chatạʼ] den, øver vold mot sin sjel’, noe som vil føre til døden. I Bibelen blir både de hebraiske og de greske uttrykkene i første rekke brukt om synd begått av Guds fornuftutstyrte skapninger – det at de forfeiler det mål Skaperen har satt for dem.

Menneskets plass i Guds hensikt. Mennesket ble skapt i «Guds bilde». (1Mo 1: 26, 27) I likhet med skaperverket for øvrig ble menneskene til på grunn av Guds vilje. (Åp 4: 11) Det at Gud gav menneskene et arbeid å utføre, viste at de skulle tjene Guds hensikt på jorden. (1Mo 1: 28; 2: 8, 15) Ifølge det apostelen Paulus skrev under inspirasjon, ble mannen skapt for å være «Guds bilde og ære» (1Kt 11: 7), det vil si for å gjenspeile sin Skapers egenskaper ved å ha en oppførsel som gjenspeilte Guds ære. Som Guds jordiske sønn skulle han ligne og etterligne sin himmelske Far. Hvis menneskene ikke gjør det, vil det være som om de benekter at Gud er deres himmelske Far, og de vil vanære ham. – Jf. Mal 1: 6.

Jesus påpekte dette da han oppmuntret sine disipler til å vise kjærlighet og godhet i høyere grad enn «synderne», det vil si mennesker som var kjent for sine syndige gjerninger. Han sa at det bare var ved å følge Guds eksempel når det gjaldt å vise barmhjertighet og kjærlighet, at hans disipler kunne ’vise at de var sønner av sin Far, som er i himlene’. (Mt 5: 43–48; Lu 6: 32–36) Paulus viser at det er en forbindelse mellom Guds herlighet og menneskenes synd, med disse ordene: «Alle har syndet, og de når ikke opp til Guds herlighet.» (Ro 3: 23; jf. Ro 1: 21–23; Ho 4: 7.) I 2. Korinter 3: 16–18; 4: 1–6 viser apostelen at de som vender seg fra synden og til Jehova, «med utilslørte ansikter lik speil reflekterer Jehovas herlighet» og blir «forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet» fordi det herlige gode budskap om Kristus, som er Guds bilde, skinner igjennom til dem. (Jf. også 1Kt 10: 31.) Apostelen Peter siterer fra De hebraiske skrifter da han beskriver Guds uttrykte vilje med hensyn til sine jordiske tjenere med ordene: «I samsvar med Den Hellige som kalte dere, skal også dere selv bli hellige i all deres ferd, for det står skrevet: ’Dere skal være hellige, for jeg er hellig.’» – 1Pe 1: 15, 16; 3Mo 19: 2; 5Mo 18: 13.

Synden hindrer således menneskene i å etterligne Gud og reflektere hans herlighet; den gjør dem vanhellige, det vil si urene, tilsmusset og besmittet i åndelig og moralsk forstand. – Jf. Jes 6: 5–7; Sl 51: 1, 2; Ese 37: 23; se HELLIGHET.

Alle de ovenstående skriftstedene viser at det var Guds opprinnelige hensikt at menneskene skulle være i harmoni med Guds personlighet, at de skulle etterligne sin Skaper – akkurat som en jordisk far som elsker sin sønn, ønsker at sønnen skal tilegne seg det samme syn på livet, de samme normer for oppførsel og de samme indre egenskaper som han. (Jf. Ord 3: 11, 12; 23: 15, 16, 26; Ef 5: 1; He 12: 4–6, 9–11.) Dette må nødvendigvis innebære at menneskene adlyder og underordner seg under Guds vilje, enten den er blitt overbrakt i form av et klart uttrykt bud eller ikke. Synd er derfor en moralsk feil, det å forfeile målet, i alle disse henseender.

Syndens opprinnelse. Før synden oppstod på jorden, hadde den allerede gjort sin inntreden i åndeverdenen. I en periode av ukjent lengde var hele universet i full harmoni med Gud. Harmonien ble ødelagt av en åndeskapning som blir omtalt som Motstanderen (hebr. Satạn; gr. Satanạs; Job 1: 6; Ro 16: 20), Guds største Anklager og Baktaler (gr. Diạbolos). (He 2: 14; Åp 12: 9) Apostelen Johannes sa derfor: «Den som øver synd, er av Djevelen, for Djevelen har syndet fra begynnelsen.» – 1Jo 3: 8.

Med uttrykket «begynnelsen» sikter Johannes åpenbart til det tidspunkt da Satan begynte å motstå Gud. (Dette kan sammenlignes med bruken av ordet «begynnelsen» i 1. Johannes 2: 7; 3: 11, der det refererer til det tidspunkt da de kristne ble disipler.) Johannes’ ord viser at Satan fortsatte sin syndige kurs etter at han hadde innført synden i verden. Enhver som «gjør synden til sin beskjeftigelse eller praktiserer den», viser seg å være ’et barn’ av Motstanderen, et åndelig avkom som gjenspeiler sin «fars» egenskaper. – The Expositor’s Greek Testament, redigert av W.R. Nicoll, 1967, bd. V, s. 185; Joh 8: 44; 1Jo 3: 10–12.

Ettersom det er slik at et galt begjær må utvikle seg og bli fruktbart før det ’føder synd’ (Jak 1: 14, 15), må den åndeskapningen som ble en motstander, ha begynt å vike av fra rettferdigheten og utvikle en opprørsk holdning overfor Gud før synden kom tydelig til uttrykk.

Opprøret i Eden. De påbud som Gud gav Adam og hans hustru, var hovedsakelig positive; han gav dem forskjellige oppgaver som de skulle utføre. (1Mo 1: 26–29; 2: 15) Det eneste unntaket var det forbudet Adam fikk mot å spise av (eller så mye som røre ved) treet til kunnskap om godt og ondt. (1Mo 2: 16, 17; 3: 2, 3) Denne måten å prøve Adams lydighet og hengivenhet på vitner om at Gud respekterte hans verdighet. Han tilla ikke Adam noe ondt; han prøvde ham ikke ved for eksempel å forby bestialisme, mord eller en annen skjendig handling, noe som ville ha antydet at Adam hadde onde og foraktelige tilbøyeligheter. Å spise var noe normalt, og Adam hadde fått vite at han kunne ’spise seg mett’ av det Gud hadde gitt ham. (1Mo 2: 16) Men her prøvde Gud altså Adam ved å forby ham å spise frukten av dette ene treet, slik at det å spise av denne frukten ble et symbol på at den som spiste av den, oppnådde en kunnskap som gjorde at han selv kunne avgjøre hva som var «godt» og hva som var «ondt» for mennesket. Gud la ikke noen tung byrde på Adam, og han tilla ham heller ikke noe som var under hans verdighet som en jordisk sønn av Gud.

Kvinnen var det første menneske som syndet. Guds Motstander, som snakket gjennom en slange (se FULLKOMMENHET [Den første synderen og kongen av Tyrus]), prøvde ikke å friste henne med en oppfordring til seksuell umoral, men forsøkte å vekke et ønske i henne om å komme opp på et høyere intellektuelt nivå og oppnå større frihet. Etter at Fristeren først hadde fått henne til å gjenta Guds lov, som hun tydeligvis hadde fått kjennskap til gjennom sin mann, rettet han et angrep mot Guds sannferdighet og godhet. Han hevdet at det å spise av frukten på det bestemte treet, ikke ville føre til døden for menneskene, men til at de fikk større innsikt og i likhet med Gud selv kunne bestemme hva som var godt, og hva som var ondt. Denne uttalelsen viser at Fristeren i sitt hjerte nå fullstendig hadde vendt seg bort fra sin Skaper, for den var i åpenbar strid med det Gud hadde sagt, og var dessuten en tilslørt bakvaskelse av Gud. Han anklaget ikke Gud for å ha begått en feil av vanvare, men for med overlegg å ha gitt en uriktig framstilling av situasjonen, slik det framgår av ordene: «For Gud vet . . .» Hvor alvorlig denne synden var, og hvor avskyelig dette opprøret var, framgår av den framgangsmåten denne åndesønnen tydde til for å nå sitt mål. Han gjorde seg til en bedragersk løgner og en ærgjerrig morder, ettersom han helt opplagt visste hvilke skjebnesvangre konsekvenser det å følge hans forslag ville få. – 1Mo 3: 1–5; Joh 8: 44.

Som beretningen viser, oppstod det nå et urett begjær hos kvinnen. I stedet for å reagere med den største avsky og rettferdig harme da hun hørte at det ble reist tvil om hvorvidt Guds lov var rettferdig, begynte hun nå å synes at treet så innbydende ut. Hun begjærte noe som med rette tilhørte Jehova Gud, hennes suverene Herre, nemlig evnen og retten til å avgjøre hva som er godt og hva som er ondt for hans skapninger. Hun begynte på den måten å gi etter for Motstanderen og følge hans veier, normer og vilje, enda han hadde motsagt hennes Skaper og det hode som Gud hadde satt over henne, hennes mann. (1Kt 11: 3) Fordi hun stolte på Fristerens ord, lot hun seg forlede og spiste av frukten, slik at den synd som var blitt født i hennes sinn og hjerte, kom tydelig til uttrykk. – 1Mo 3: 6; 2Kt 11: 3; jf. Jak 1: 14, 15; Mt 5: 27, 28.

Senere spiste Adam av frukten da hans hustru tilbød ham den. Apostelen Paulus viser at Adams synd skilte seg ut fra hans hustrus synd ved at han ikke ble bedratt av Fristerens propaganda og altså ikke trodde på påstanden om at de ustraffet kunne spise av frukten på treet. (1Ti 2: 14) Da Adam spiste av frukten, må det derfor ha vært for å få beholde sin hustru; det må ha vært det som gjorde at han ’lyttet til hennes røst’ i stedet for å lytte til sin Guds røst. (1Mo 3: 6, 17) Han fulgte hennes handlemåte og gjorde som hun ville, og adlød dermed også Guds Motstander. Dermed ’forfeilet han målet’. Han handlet ikke i samsvar med Guds bilde og likhet og reflekterte ikke Guds herlighet; hans handlemåte var en fornærmelse mot hans himmelske Far.

Syndens virkninger. Synden førte til at det harmoniske forhold mennesket hadde stått i til sin Skaper, ble ødelagt. Og den skadet ikke bare menneskets forhold til Gud, men også dets forhold til Guds øvrige skapninger, ja, synden skadet også mennesket selv, både hva hjerte, sinn og kropp angår. Den fikk svært alvorlige konsekvenser for hele menneskeslekten.

Denne disharmonien gjenspeilte seg straks i de to menneskenes oppførsel. Det at de tildekket deler av sin kropp, som Gud hadde skapt, og deretter forsøkte å skjule seg for Gud, var tydelige tegn på at de i hjerte og sinn hadde fjernet seg fra ham. (1Mo 3: 7, 8) Synden framkalte skyldfølelse, angst, usikkerhet og skam hos dem. Dette illustrerer det som apostelen Paulus nevner i Romerne 2: 15, nemlig at Guds lov var ’skrevet i menneskets hjerte’. Det at menneskene hadde overtrådt denne loven, resulterte nå i en indre uro hos dem, ettersom deres samvittighet anklaget dem for det gale de hadde gjort. De hadde i virkeligheten en slags innebygd løgndetektor som gjorde det umulig for dem å skjule sin syndige tilstand for sin Skaper, og da Gud hørte mannens unnskyldning for deres endrede holdning overfor sin himmelske Far, spurte han straks: «Har du spist av det treet som jeg befalte deg at du ikke skulle spise av?» – 1Mo 3: 9–11.

For å være tro mot seg selv, og av hensyn til resten av sin universelle familie, kunne Jehova Gud ikke tolerere en slik syndig handlemåte, verken hos sine jordiske skapninger eller hos den åndesønnen som hadde gjort opprør. Han bevarte sin hellighet og felte med rette dødsdommen over dem alle. De to menneskene ble drevet ut av Guds hage i Eden, slik at de ikke hadde adgang til det treet som Gud kalte «livets tre». – 1Mo 3: 14–24.

Konsekvenser for menneskeheten som et hele. I Romerne 5: 12 står det at «synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden», og at «døden således spredte seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet». (Jf. 1Jo 1: 8–10.) Noen har forklart dette slik at det betyr at alle Adams framtidige etterkommere hadde del i hans opprinnelige synd fordi han som deres familieoverhode representerte dem og de derfor så å si ble delaktige i hans synd. Apostelen Paulus sier imidlertid at døden «spredte seg» til alle mennesker, et uttrykk som viser at Adams etterkommere ble berørt gradvis, ikke samtidig.

Apostelen sier videre at døden hersket som konge «fra Adam og fram til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved den slags overtredelse som ble begått av Adam». (Ro 5: 14) Adams synd blir med rette kalt en «overtredelse» ettersom han overtrådte en uttrykkelig befaling som Gud hadde gitt ham. Da Adam syndet, var det dessuten av egen fri vilje, som et menneske som var fullkomment, uten feil. Hans etterkommere har aldri vært i en slik fullkommen tilstand. Disse faktorene strider mot den oppfatning at alle Adams ennå ufødte etterkommere syndet sammen med ham da han syndet. Hvis alle Adams etterkommere skulle kunne trekkes til ansvar for delaktighet i Adams synd, måtte de ha hatt mulighet til selv å velge ham som sitt familieoverhode. Men det er ingen som av egen fri vilje er en etterkommer av Adam; alle er født som etterkommere av ham som følge av foreldrenes vilje. – Joh 1: 13.

Alt taler således for at synden er blitt videreført fra Adam til etterfølgende generasjoner på grunn av de alminnelig anerkjente arvelovene. Det var åpenbart dette salmisten siktet til da han skrev: «Med misgjerning ble jeg frambrakt under fødselsveer, og i synd unnfanget min mor meg.» (Sl 51: 5) Synden og dens virkninger kom ikke bare inn i verden og ble spredt til hele menneskeheten fordi Adam var menneskenes familieoverhode, men fordi han, ikke Eva, var menneskenes jordiske livskilde, deres stamfar. Fra både ham og Eva ville hans etterkommere nødvendigvis arve ikke bare fysiske trekk, men også personlighetstrekk, deriblant tilbøyeligheten til å synde. – Jf. 1Kt 15: 22, 48, 49.

Dette er også den tanken som kommer fram i disse ordene av Paulus: «For liksom mange ble stilt som syndere ved det ene menneskes [Adams] ulydighet, så skal også mange bli stilt som rettferdige ved den enes [Jesu Kristi] lydighet.» (Ro 5: 19) De som skulle bli «stilt som rettferdige» ved Kristi lydighet, ble ikke stilt slik i det øyeblikk Kristus frambar sitt gjenløsningsoffer for Gud, men godene av dette offeret blir dem til del etter hvert som de viser tro på denne foranstaltningen og blir forlikt med Gud. (Joh 3: 36; Apg 3: 19) På lignende måte er den ene generasjonen etter den andre av Adams etterkommere blitt «stilt som syndere» etter hvert som de er blitt unnfanget av sine syndige foreldre i Adams slektslinje.

Syndens makt og lønn. «Den lønn synden betaler, er døden» (Ro 6: 23), og i og med at alle mennesker er blitt født i Adams slektslinje, er de alle blitt underlagt «syndens og dødens lov». (Ro 8: 2; 1Kt 15: 21, 22) Synden har, sammen med døden, «hersket som konge» over menneskene og holdt dem i trelldom, en trelldom som de ble solgt til av Adam. (Ro 5: 17, 21; 6: 6, 17; 7: 14; Joh 8: 34) Disse uttalelsene viser at synden ikke bare blir betraktet som det å gjøre (eller unnlate å gjøre) visse handlinger, men også som en lov, et ledende prinsipp eller en kraft som virker i menneskene, nemlig deres medfødte tilbøyelighet til å synde, som de har arvet fra Adam. Denne arven fra Adam har resultert i ’kjødets svakhet’, det vil si ufullkommenhet. (Ro 6: 19) Syndens «lov» er hele tiden virksom i deres kjødelige lemmer og forsøker som en konge å herske over dem som sine undersåtter og styre deres kurs, slik at de ikke kan stå i et harmonisk forhold til Gud. – Ro 7: 15, 17, 18, 20–23; Ef 2: 1–3.

’Kong’ synd kan gi sine ordrer, for å si det slik, på forskjellige måter til forskjellige personer og på forskjellige tidspunkter. Da Gud la merke til hvor sint Adams første sønn, Kain, var på sin bror, Abel, advarte han ham derfor ved å si at han skulle begynne å gjøre det gode, og sa: «Synden [ligger] på lur ved inngangen, og til deg står dens attrå; og kommer du for din del til å få herredømme over den?» Kain lot imidlertid den synd som består i misunnelse og hat, få herredømme over seg, slik at han slo sin bror i hjel. – 1Mo 4: 3–8; jf. 1Sa 15: 23.

Sykdom, smerte og alderdom. Ettersom døden som regel er forbundet med sykdom eller alderdom, er det logisk å trekke den slutning at disse ondene også skyldes synden. Under den mosaiske lovpakt som Gud inngikk med Israel, het det i lovene om syndofre at det skulle bringes et offer til soning for dem som hadde lidd av spedalskhet. (3Mo 14: 2, 19) De som rørte ved et lik eller bare kom inn i et telt hvor et menneske hadde dødd, ble urene og skulle rense seg seremonielt. (4Mo 19: 11–19; jf. 4Mo 31: 19, 20.) Jesus satte også sykdom i forbindelse med synd (Mt 9: 2–7; Joh 5: 5–15), selv om han understreket at bestemte lidelser ikke nødvendigvis var en følge av bestemte syndige handlinger. (Joh 9: 2, 3) Av andre skriftsteder framgår det at en rettferdig levemåte (det motsatte av en syndig levemåte) har gagnlige virkninger på helsen. (Ord 3: 7, 8; 4: 20–22; 14: 30) Under Kristi styre vil ikke bare døden, som hersker sammen med synden (Ro 5: 21), men også smerte bli fjernet. – 1Kt 15: 25, 26; Åp 21: 4.

Synd og Loven. Apostelen Johannes skriver: «Enhver som praktiserer synd, praktiserer også lovløshet, og synd er altså lovløshet» (1Jo 3: 4), og: «All urettferdighet er synd.» (1Jo 5: 17) Apostelen Paulus taler på den annen side om dem «som har syndet uten lov». Og han sier videre: «Inntil Loven [som ble gitt ved Moses] var det synd i verden, men synd blir ikke tilregnet noen når det ikke er noen lov. Likevel hersket døden som konge fra Adam og fram til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved den slags overtredelse som ble begått av Adam.» (Ro 2: 12; 5: 13, 14) Paulus’ ord må forstås ut fra den sammenheng de står i. Av det han sier tidligere i brevet til romerne, framgår det at han sammenlignet dem som var under lovpakten, med dem som ikke var underlagt den (og dermed heller ikke var underlagt dens lover), men samtidig viste at begge grupper var syndige. – Ro 3: 9.

I løpet av de omkring 2500 årene som gikk fra Adam syndet, og til lovpakten ble inngått, i 1513 f.v.t., hadde Gud ikke gitt menneskene noen omfattende lovsamling eller noen systematisk oppbygd lov som inneholdt noen detaljert beskrivelse av synden i alle dens former og med alle dens følger. Han hadde riktignok gitt visse bud, for eksempel dem Noah fikk etter vannflommen (1Mo 9: 1–7), og omskjærelsespakten, som han inngikk med Abraham og hans husstand, inkludert slaver som var av en annen ætt. (1Mo 17: 9–14) Men om Israel kunne salmisten si: «Han [Gud] kunngjør sitt ord for Jakob, sine forordninger og sine rettslige avgjørelser for Israel. Slik har han ikke gjort for noen annen nasjon; og hans rettslige avgjørelser, dem har de ikke kjent.» (Sl 147: 19, 20; jf. 2Mo 19: 5, 6; 5Mo 4: 8; 7: 6, 11.) Med hensyn til den lovpakten som ble inngått med Israel, kunne det sies at «det menneske som har handlet etter Lovens rettferdighet, skal leve ved den», for det var bare et syndfritt menneske (som Kristus Jesus) som til fullkommenhet kunne overholde og etterleve denne Loven. (Ro 10: 5; Mt 5: 17; Joh 8: 46; He 4: 15; 7: 26; 1Pe 2: 22) Dette kunne ikke sies om noen annen lov fra Adams tid og fram til lovpakten ble inngått.

’De gjør av naturen det loven sier.’ Dette vil ikke si at de som levde i tiden mellom Adam og Moses, var syndfrie fordi det i denne perioden ikke fantes noen omfattende lovsamling som deres atferd kunne måles mot. I Romerne 2: 14, 15 sier Paulus: «For når folk av nasjonene, som er uten lov, av naturen gjør de ting loven sier, da er disse, selv om de er uten lov, seg selv en lov. Det er nettopp de som viser at lovens innhold er skrevet i deres hjerter, idet deres samvittighet vitner sammen med dem, og de, mellom sine egne tanker, blir anklaget eller også unnskyldt.» Ettersom mennesket opprinnelig ble dannet i Guds bilde og likhet, har det en moralsk natur, noe som gir seg utslag i at det har en samvittighet. Selv ufullkomne, syndige mennesker har et visst mål av moralsk sans, slik det framgår av Paulus’ ord. (Se SAMVITTIGHET.) Ettersom en lov i bunn og grunn er en «regel for oppførsel», virker denne moralske natur som en lov i deres hjerte. Denne loven er imidlertid i strid med en annen nedarvet lov, «syndens lov», som fører krig mot rette tilbøyeligheter og trellbinder enhver som ikke motsetter seg dens herredømme. – Ro 6: 12; 7: 22, 23.

Denne moralske natur og den samvittighet som er forbundet med den, kunne ses selv i Kains tilfelle. Selv om Gud ikke hadde gitt noen lov som forbød drap, viste Kain ved den unnvikende måten han svarte Gud på, at hans samvittighet fordømte ham etter at han hadde drept Abel. (1Mo 4: 8, 9) Hebreeren Josef viste at Guds lov var ’skrevet i hans hjerte’, da han besvarte den forføriske oppfordringen fra Potifars hustru med ordene: «Hvordan kunne jeg da gjøre denne store ondskap og i virkeligheten synde mot Gud?» Selv om Gud ikke med rene ord hadde fordømt ekteskapsbrudd, forstod Josef at det var galt, og at det var i strid med Guds vilje med menneskene, slik den var kommet til uttrykk i Eden. – 1Mo 39: 7–9; jf. 1Mo 2: 24.

I patriarktiden, fra og med Abraham til og med Jakobs tolv sønner, talte mennesker fra mange forskjellige slekter og folkeslag ifølge Bibelen om «synd» (chattạʼth). Det kunne dreie seg om synd mot en arbeidsgiver (1Mo 31: 36), mot en hersker (1Mo 40: 1; 41: 9), mot en slektning (1Mo 42: 22; 43: 9; 50: 17) eller mot et medmenneske i sin alminnelighet (1Mo 20: 9). Ved å bruke ordet «synd» viste de i hvert fall at de erkjente at de stod i et bestemt forhold til den de hadde syndet mot eller kunne ha syndet mot, og at de derfor var forpliktet til å respektere vedkommende og ikke gjøre noe som stred imot hans interesser eller mot hans vilje eller myndighet (for eksempel hvis det dreide seg om en hersker). De viste på den måten at de var i besittelse av moralsk sans. Etter hvert som tiden gikk, fikk imidlertid synden større herredømme over dem som ikke tjente Gud, slik at Paulus kunne si om folk fra nasjonene: «De er i mørke mentalt sett og fremmedgjort for det liv som hører Gud til . . . de har mistet all moralsk sans.» – Ef 4: 17–19.

Hvordan Loven gjorde synden «stor». På grunn av sin samvittighet hadde altså mennesket en viss naturlig følelse av hva som var rett og galt, men da Gud inngikk lovpakten med Israel, gjorde han i klare ordelag oppmerksom på de mange måter synden kunne komme til uttrykk på. Derved ble ’munnen lukket’ på enhver som nedstammet fra Guds venner Abraham, Isak og Jakob, og som hevdet at han var syndfri, og ’hele verden ble straffskyldig overfor Gud’. På grunn av sitt ufullkomne kjød, som de hadde arvet fra Adam, kunne de ikke bli erklært rettferdige for Gud ved lovgjerninger, «for ved lov kommer den nøyaktige kunnskap om synd». (Ro 3: 19, 20; Ga 2: 16) Som følge av at Loven uttrykkelig påpekte hva begrepet synd omfattet, ble overtredelsen og synden «stor», idet mange handlinger og til og med holdninger nå ble tydelig definert som syndige. (Ro 5: 20; 7: 7, 8; Ga 3: 19; jf. Sl 40: 12.) De ofrene som ble frambåret, minnet stadig dem som var under Loven, om deres syndige tilstand. (He 10: 1–4, 11) Loven virket på den måten som en oppdrager som ledet dem til Kristus, for at de «skulle bli erklært rettferdige på grunn av tro». – Ga 3: 22–25.

Hvordan kunne synden ’få en anledning’ ved Guds bud til Israel?

Apostelen Paulus påpekte at det ikke er gjennom Moseloven mennesker kan oppnå en rettferdig stilling overfor Jehova Gud, og han skrev i den forbindelse: «Da vi var i samsvar med kjødet, var de syndige lidenskaper som ble vakt ved Loven, i virksomhet i våre lemmer, for at vi skulle frambringe frukt for døden. . . . Hva skal vi da si? Er Loven synd? Måtte det aldri bli slik! Jeg ville i virkeligheten ikke ha lært synden å kjenne hvis det ikke hadde vært for Loven; og jeg ville for eksempel ikke ha kjent begjærligheten hvis ikke Loven hadde sagt: ’Du skal ikke begjære.’ Men synden, som fikk en anledning ved budet, bevirket all slags begjærlighet i meg, for uten lov var synden død.» – Ro 7: 5–8.

Uten Loven ville apostelen Paulus ikke ha kjent eller forstått syndens – for eksempel begjærlighetens – fulle rekkevidde eller omfang. Som apostelen sier, ’vakte’ Loven syndige lidenskaper, og forbudet mot å begjære ble en «anledning» for synden. Dette må forstås i lys av Paulus’ ord: «Uten lov var synden død.» Så lenge synden ikke var blitt tydelig definert, kunne en person ikke anklages for å ha gjort seg skyldig i synder som juridisk sett ikke var betegnet som synder. Før Loven kom, levde israelittene, som Paulus identifiserer seg med, uten å bli fordømt for synder som ikke var nærmere definert. Men da Loven ble innført, ble de betegnet som syndere underlagt dødens fordømmelse. Loven gjorde dem mer bevisst på at de var syndere. Det betyr ikke at Moseloven fikk dem til å synde, men den avslørte at de var syndere. Synden fikk på den måten en «anledning» ved Loven og bevirket synd i Paulus og det folket han tilhørte. På grunn av Loven kunne flere dømmes som syndere – på grunnlag av mange flere juridiske anklagepunkter.

Svaret på spørsmålet: «Er Loven synd?» er derfor et klart og tydelig «nei». (Ro 7: 7) Loven ’forfeilet ikke målet’ ved ikke å oppfylle hensikten med at Gud gav den, men den var i stedet «midt i blinken», ikke bare ved at den var god og gagnlig som en beskyttende rettesnor, men også ved at den juridisk slo fast at alle mennesker, israelittene ikke unntatt, var syndere og hadde behov for å bli løskjøpt av Gud. Den rettet også israelittenes oppmerksomhet mot Kristus som den Gjenløser de hadde behov for.

Misgjerninger, overtredelser. I Bibelen blir «misgjerning» (hebr. ʽawọn) og «overtredelse» (hebr. pẹsjaʽ; gr. parạbasis; parạptoma) og lignende ord ofte satt i forbindelse med «synd» (hebr. chattạʼth; gr. hamartịa). Alle disse beslektede begrepene betegner syndens forskjellige aspekter, de forskjellige måter synden kan komme til uttrykk på.

Misgjerning, feil og dårskap. Det hebraiske ordet ʽawọn refererer hovedsakelig til en misgjerning, til det å handle uredelig eller urett. Ordet betegner en moralsk misgjerning, en fordreining av det som er rett. (Job 10: 6, 14, 15) De som ikke underordner seg under Guds vilje, lar seg åpenbart ikke lede av hans fullkomne visdom og rettferdighet og vil derfor uvegerlig gjøre seg skyldig i misgjerninger. (Jf. Jes 59: 1–3; Jer 14: 10; Flp 2: 15.) Det at synden får et menneske til å miste likevekten og fordreie det som er rett (Job 33: 27; Hab 1: 4), er uten tvil grunnen til at ʽawọn er det hebraiske ordet som oftest blir forbundet med eller blir brukt parallelt med chattạʼth (synd, det å forfeile målet). (2Mo 34: 9; 5Mo 19: 15; Ne 4: 5; Sl 32: 5; 85: 2; Jes 27: 9) Denne manglende likevekten skaper forvirring og disharmoni i menneskets indre og fører til vanskeligheter i dets forhold til Gud og til resten av skaperverket.

En «misgjerning» (ʽawọn) kan være overlagt eller uoverlagt; den kan være et bevisst avvik fra det som er rett, eller den kan være en «feil», et «feiltrinn», en synd begått «av vanvare» (sjeghaghạh), som ikke desto mindre medfører at en pådrar seg skyld overfor Gud. (3Mo 4: 13–35; 5: 1–6, 14–19; 4Mo 15: 22–29; Sl 19: 12, 13) Er misgjerningen begått med overlegg, er den naturligvis langt alvorligere enn om den er begått av vanvare. (4Mo 15: 30, 31; jf. Kla 4: 6, 13, 22.) Å gjøre seg skyldig i en misgjerning er det motsatte av å handle i samsvar med det som er sant og riktig; de som synder med vilje, fordreier derfor sannheten, noe som bare fører til enda større synder. (Jf. Jes 5: 18–23.) Apostelen Paulus taler om «syndens bedragerske makt», som har en forherdende virkning på menneskehjertet. (He 3: 13–15; jf. 2Mo 9: 27, 34, 35.) Den samme skribenten siterer Jeremia 31: 34, hvor det på hebraisk tales om Israels «misgjerning» og «synd», og bruker i den forbindelse uttrykkene hamartịa (synd) og adikịa (urettferdighet) i Hebreerne 8: 12 og hamartịa og anomịa (lovløshet) i Hebreerne 10: 17.

I Ordspråkene 24: 9 står det at «dårskapens løsaktige oppførsel er synd». Hebraiske ord som inneholder tanken om dårskap, blir ofte brukt i forbindelse med synd. I noen tilfeller sier synderen selv angerfullt: «Jeg har handlet dåraktig.» (1Sa 26: 21; 2Sa 24: 10, 17) Hvis synderen ikke lar seg tukte av Gud, blir han fanget av sine misgjerninger og farer vill i sin dårskap. – Ord 5: 22, 23; jf. 19: 3.

Overtredelse, en overskridelse av grenser. Synd kan ta form av en «overtredelse». Det greske ordet parạbasis (overtredelse) betegner det å overskride visse grenser, særlig ved å bryte en lov. Matteus brukte det tilsvarende verbet (parabaino) da han fortalte om fariseernes og de skriftlærdes spørsmål om hvorfor Jesu disipler ’overtrådte tradisjonen fra menn i tidligere tider’, og om Jesu motspørsmål om hvorfor disse motstanderne ’overtrådte Guds bud på grunn av sin tradisjon’, slik at de gjorde Guds ord ugyldig. (Mt 15: 1–6) Det kan også bety «å tre til side», slik som da Judas «vek bort» fra sin tjeneste og sitt apostelembete. (Apg 1: 25) I noen greske tekstutgaver blir det samme greske verbet brukt om en som «går ut over og ikke blir i Den salvedes lære». – 2Jo 9, ED.

Lignende uttrykk blir brukt i De hebraiske skrifter om mennesker som syndet ved å ’overtre’ (hebr. ʽavạr) Guds pakt eller uttrykkelige påbud. – 4Mo 14: 41; 5Mo 17: 2, 3; Jos 7: 11, 15; 1Sa 15: 24; Jes 24: 5; Jer 34: 18.

Apostelen Paulus understreker den spesielle forbindelsen mellom parạbasis og overtredelse av en bestående lov ved å si at «hvor det ikke er noen lov, er det heller ingen overtredelse». (Ro 4: 15) Hvis det ikke fantes noen lov, kunne synderen altså ikke betegnes som «overtreder». Paulus og andre kristne skribenter bruker derfor alltid parạbasis (og parabạtes, «overtreder») i forbindelse med overtredelse av en lov. (Jf. Ro 2: 23–27; Ga 2: 16, 18; 3: 19; Jak 2: 9, 11.) Adam, som hadde fått en direkte befaling fra Gud, gjorde seg skyldig i en «overtredelse» av en klart formulert lov. Hans hustru var, selv om hun ble bedratt, skyldig i overtredelse av den samme loven. (1Ti 2: 14) Lovpakten, som ble gitt til Moses ved engler, ble lagt til Abrahamspakten «for å gjøre overtredelsene kjent», slik at ’alt sammen kunne bli overgitt til forvaring under synden’. Dette innebar at alle Adams etterkommere, israelittene innbefattet, juridisk sett kunne erklæres for skyldige i synd, og det gjorde det tydelig at alle hadde behov for tilgivelse og frelse ved tro på Kristus Jesus. (Ga 3: 19–22) Hvis Paulus igjen hadde underkastet seg Moseloven, hadde han igjen gjort seg til en «overtreder» av denne loven og var kommet under dens fordømmelse, og han hadde derved tilsidesatt Guds ufortjente godhet, som åpnet muligheten for en frigjørelse fra denne fordømmelsen. – Ga 2: 18–21; jf. 3: 1–4, 10.

Det hebraiske ordet pẹshaʽ overbringer både tanken om overtredelse (Sl 51: 3; Jes 43: 25–27; Jer 33: 8) og om «opprør», som innebærer det å vende seg bort fra eller forkaste en annens lov eller myndighet. (1Sa 24: 11; Job 13: 23, 24; 34: 37; Jes 59: 12, 13) En forsettlig overtredelse er derfor det samme som et opprør mot Guds faderlige herredømme og myndighet. Skapningen setter sin egen vilje opp imot Skaperens vilje og gjør seg på den måten skyldig i opprør mot Guds suverenitet, hans overherredømme.

Det greske ordet parạptoma betyr bokstavelig «et fall ved siden av», med andre ord et «feiltrinn» (Ro 11: 11, 12), eller en bommert, en ’overtredelse’. (Ef 1: 7; Kol 2: 13) Den synd Adam begikk ved å spise av den forbudte frukt, var en overtredelse i den forstand at han overtrådte Guds lov, og også i den forstand at han ’falt ved siden av’ eller trådte ved siden av den rette vei. Han vandret ikke lenger i samsvar med Guds rettferdige krav og anerkjente ikke lenger hans myndighet. Lovpaktens mange krav og forskrifter innebar at de som var underlagt denne pakten, på grunn av sin ufullkommenhet begikk mange overtredelser (Ro 5: 20); som folk betraktet trådte Israel feil når det gjaldt å holde denne pakten. (Ro 11: 11, 12) Ettersom alle Lovens forskrifter var en del av samme pakt, ble den som ’feilet’ på ett punkt, betraktet som ’overtreder’ av hele pakten og alle dens forskrifter. – Jak 2: 10, 11.

«Syndere.» Ettersom ’det ikke finnes noe menneske som ikke synder’ (2Kr 6: 36), kan det med rette sies at alle Adams etterkommere av natur er «syndere». Men i Bibelen blir ordet «syndere» som regel brukt i en mer spesifikk betydning, nemlig om personer som praktiserer synd, eller som er kjent for å synde. Deres synder er blitt offentlig kjent. (Lu 7: 37–39) Amalekittene, som Jehova gav Saul befaling om å tilintetgjøre, blir kalt ’syndere’ (1Sa 15: 18); salmisten bad om at Gud ikke måtte rive bort hans sjel «sammen med syndere», som han deretter beskriver som «menn som har blodskyld, de som har løsaktig oppførsel i sine hender og sin høyre hånd full av bestikkelse». (Sl 26: 9, 10; jf. Ord 1: 10–19.) Jesus ble fordømt av de religiøse lederne fordi han var sammen med «skatteoppkrevere og syndere», og skatteoppkreverne utgjorde en samfunnsgruppe som generelt sett hadde dårlig rykte blant jødene. (Mt 9: 10, 11) Jesus sa imidlertid at disse og skjøger ville gå inn i Riket før jødenes religiøse ledere. (Mt 21: 31, 32) Sakkeus, en skatteoppkrever som i manges øyne var en «synder», erkjente at han hadde handlet lovstridig ved å presse penger av andre. – Lu 19: 7, 8.

Da Jesus sa at ’det vil være større glede i himmelen over én synder som angrer, enn over nittini rettferdige som ikke trenger å angre’, brukte han tydeligvis disse uttrykkene i relativ forstand (se RETTFERDIGHET [Godhet og rettferdighet]), for alle mennesker er av natur syndere, og ingen er rettferdig i absolutt forstand. – Lu 15: 7, 10; jf. Lu 5: 32; 13: 2; se ERKLÆRE RETTFERDIG.

Forskjellige grader av synd. Selv om synd er synd og den som synder, uansett fortjener syndens «lønn», døden, viser Bibelen at det i Guds øyne finnes forskjellige grader av synd. Det sies for eksempel at mennene i Sodoma «syndet grovt mot Jehova», og at deres synd var «meget stor». (1Mo 13: 13; 18: 20; jf. 2Ti 3: 6, 7.) Det at israelittene laget en gullkalv, ble også betegnet som «en stor synd» (2Mo 32: 30, 31), og det sies på lignende måte at Jeroboam ved sin kalvedyrkelse fikk folk i det nordlige riket til «å synde med en stor synd». (2Kg 17: 16, 21) Kongeriket Judas synd ble «som Sodomas» og gjorde Juda avskyelig i Guds øyne. (Jes 1: 4, 10; 3: 9; Kla 1: 8; 4: 6) En slik ringeakt for Guds vilje kan føre til at selv ens bønner blir en synd. (Sl 109: 7, 8, 14) Ettersom synd er en personlig krenkelse av Gud, er synden ikke likegyldig i hans øyne, og det er forståelig at hans vrede øker jo alvorligere synden er. (Ro 1: 18; 5Mo 29: 22–28; Job 42: 7; Sl 21: 8, 9) Han er imidlertid ikke bare vred på grunn av at det berører ham selv, men også fordi mennesker, og særlig hans trofaste tjenere, blir behandlet på en urettferdig måte eller blir tilføyd skade. – Jes 10: 1–4; Mal 2: 13–16; 2Te 1: 6–10.

Menneskelig svakhet og uvitenhet. Jehova tar hensyn til at Adams ufullkomne etterkommere er beheftet med svakhet. De som oppriktig søker ham, kan derfor si: «Han har ikke gjort med oss etter våre synder, og han har ikke ført over oss det vi fortjener etter våre misgjerninger.» Som Bibelen viser, har Gud hatt stor tålmodighet med menneskene og vist dem en enestående barmhjertighet og kjærlig godhet. (Sl 103: 2, 3, 10–18) Han tar også hensyn til at uvitenhet kan være en medvirkende faktor i forbindelse med synder (1Ti 1: 13; jf. Lu 12: 47, 48), forutsatt at denne uvitenheten ikke er forsettlig. Det finnes ingen unnskyldning for dem som med vilje forkaster den kunnskap og visdom Gud tilbyr dem, og som ’finner behag i urettferdigheten’. (2Te 2: 9–12; Ord 1: 22–33; Ho 4: 6–8) Noen kommer for en tid bort fra sannheten, men når de får hjelp, vender de om (Jak 5: 19, 20), mens andre ’lukker sine øyne for lyset og glemmer sin renselse fra sine tidligere synder’. – 2Pe 1: 9.

Hva er utilgivelig synd?

Kunnskap medfører større ansvar. Pilatus begikk ikke en så stor synd som jødenes religiøse ledere, som overgav Jesus til stattholderen, eller som Judas, som forrådte sin Herre. (Joh 19: 11; 17: 12) Jesus sa til datidens fariseere at hvis de var blinde, ville de ikke ha noen synd. Med det mente han tydeligvis at Gud kunne tilgi deres synder hvis de skyldtes uvitenhet; men ettersom de benektet at de var uvitende, ’forble deres synd’. (Joh 9: 39–41) Jesus sa at de ikke hadde noen «unnskyldning for sin synd» ettersom de hørte de kraftfulle ord han talte, og var vitne til de mektige gjerninger han gjorde ved at Guds ånd virket på ham. (Joh 15: 22–24; Lu 4: 18) De som i ord eller handling med vitende og vilje spottet Guds hellige ånd når den ble åpenbart på denne måten, ville gjøre seg skyldige i «evig synd» og kunne ikke få tilgivelse. (Mt 12: 31, 32; Mr 3: 28–30; jf. Joh 15: 26; 16: 7, 8.) Dette kunne være tilfellet med noen som ble kristne og så med overlegg vendte seg bort fra den rene tilbedelse av Gud. I Hebreerne 10: 26, 27 sies det: «Hvis vi med vilje praktiserer synd etter at vi har fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, er det ikke lenger noe offer for synder tilbake, men det er en fryktelig forventning om dom, og det er en brennende nidkjærhet som skal fortære dem som står imot.»

I 1. Johannes 5: 16, 17 sikter Johannes tydeligvis til synd som blir begått med vitende og vilje, når han taler om synd som «fører til døden», i motsetning til synd som ikke gjør det. (Jf. 4Mo 15: 30.) En kristen vil ikke be for en som etter alt å dømme har begått en slik overlagt synd. Men det er naturligvis Gud som til sjuende og sist skal bedømme synderens hjertetilstand. – Jf. Jer 7: 16; Mt 5: 44; Apg 7: 60.

Enkelte tilfeller av synd og praktisering av synd. Johannes skjelner også mellom enkeltstående syndige handlinger og praktisering av synd. Dette framgår av en sammenligning mellom 1. Johannes 2: 1 og 3: 4–8, slik disse versene er gjengitt i Ny verden-oversettelsen. At gjengivelsen «enhver som praktiserer synd [poiọn ten hamartịan]» (1Jo 3: 4), er korrekt, blir bekreftet av Robertsons Word Pictures in the New Testament (1933, bd. VI, s. 221), hvor det sies: «Den aktive formen av presens partisipp (poion) uttrykker den vane å synde.» Om formuleringen i 1. Johannes 3: 6, hvor det står oukh hamartạnei i den greske teksten, sier den samme kilden (s. 222): «Linear presens . . . indikativ aktiv av hamartano, ’fortsetter ikke å synde’.» En trofast kristen kan nok ved en anledning begå en synd som følge av svakhet eller fordi han er blitt villedet, men han «øver ikke synd»; han fortsetter ikke å vandre i synden. – 1Jo 3: 9, 10; jf. 1Kt 15: 33, 34; 1Ti 5: 20.

Delaktighet i andres synder. En kan gjøre seg skyldig i synd i Guds øyne ved frivillig å omgås overtredere, ved å godkjenne deres overtredelser, eller ved å dekke over deres oppførsel, slik at menighetens eldste ikke får kjennskap til den og derfor ikke kan gripe inn på rette måte. (Jf. Sl 50: 18, 21; 1Ti 5: 22.) De som blir værende i den symbolske byen «Babylon den store», får derfor også «del i hennes plager». (Åp 18: 2, 4–8) En kristen som kommer sammen med eller bare «hilser på» en som har vendt seg bort fra Kristi lære, blir «delaktig i hans onde gjerninger». – 2Jo 9–11; jf. Tit 3: 10, 11.

Paulus advarte Timoteus mot å være «delaktig i andres synder». (1Ti 5: 22) Det han sa like forut for dette, om ’aldri å være snar til å legge hendene på noen’, må henspille på den myndighet Timoteus hadde fått til å utnevne tilsynsmenn i menighetene. Han skulle ikke utnevne en nyomvendt mann, ettersom en slik mann kunne bli oppblåst av stolthet. Hvis Timoteus ikke fulgte denne veiledningen, ville han i en viss forstand bli medskyldig i de overtredelser en slik mann måtte begå. – 1Ti 3: 6.

Ifølge disse prinsippene kunne en hel nasjon gjøre seg skyldig i synd overfor Gud. – Ord 14: 34.

Synder mot mennesker, mot Gud og mot Kristus. Som tidligere nevnt omtaler De hebraiske skrifter synder begått av mennesker av forskjellige nasjoner i patriarktiden. Det dreier seg hovedsakelig om synder mot andre mennesker.

Gud alene er normen for rettferdighet og godhet, og det er ham mennesker skal etterligne. Når et menneske synder mot et annet menneske, består derfor ikke synden i at man ikke handler i samsvar med dette menneskets ’bilde og likhet’, men i at man unnlater å vise respekt for og ta hensyn til vedkommendes rettigheter og interesser, slik at han blir krenket eller påført skade. (Dom 11: 12, 13, 27; 1Sa 19: 4, 5; 20: 1; 26: 21; Jer 37: 18; 2Kt 11: 7) Jesus framsatte noen retningslinjer som en bør følge hvis noen begår visse alvorlige synder mot en. (Mt 18: 15–17) Selv om en bror syndet mot en 77 ganger, eller 7 ganger på samme dag, skulle en tilgi ham hvis han angret når han ble irettesatt. (Mt 18: 21, 22; Lu 17: 3, 4; jf. 1Pe 4: 8.) Peter taler om hustjenere som ble slått fordi de hadde syndet mot sine herrer. (1Pe 2: 18–20) En kan synde mot myndighetene ved ikke å vise dem den rette respekt. Paulus sa at han ikke hadde begått noen synd «mot jødenes Lov eller mot templet eller mot keiseren». – Apg 25: 8.

Synder mot andre mennesker er imidlertid også synder mot Skaperen, som alle mennesker skal avlegge regnskap overfor. (Ro 14: 10, 12; Ef 6: 5–9; He 13: 17) Etter at Gud hadde hindret filisterkongen Abimelek i å ha kjønnslig omgang med Sara, sa han til ham: «Jeg har også hindret deg i å synde mot meg.» (1Mo 20: 1–7) Josef var på lignende måte klar over at ekteskapsbrudd var en synd mot mannens og kvinnens Skaper og mot ekteskapets Innstifter. (1Mo 39: 7–9) Det samme var kong David. (2Sa 12: 13; Sl 51: 4) Slike synder som «rov», svik og underslag av en annens eiendeler blir i Moseloven omtalt som ’troløse handlinger mot Jehova’. (3Mo 6: 2–4; 4Mo 5: 6–8) De som forherdet sitt hjerte og lukket hånden for sine fattige brødre eller holdt noens lønn tilbake, ville bli irettesatt av Gud. (5Mo 15: 7–10; 24: 14, 15; jf. Ord 14: 31; Am 5: 12.) Samuel sa at det ville være utenkelig for ham «å synde mot Jehova ved å holde opp med å be for» sine israelittiske landsmenn, og særlig når de bad ham om det. – 1Sa 12: 19–23.

I Jakob 2: 1–9 blir det på lignende måte vist at det er en synd når kristne favoriserer enkelte personer eller har klasseskille blant seg. Paulus sier at de som ikke tar hensyn til sine brødres svake samvittighet og dermed får dem til å snuble, ’synder mot Kristus’, Guds Sønn, som gav sitt livsblod for sine etterfølgere. – 1Kt 8: 10–13.

Mens alle synder i virkeligheten er synder mot Gud, betrakter Gud noen synder som mer direkte rettet mot hans egen person. Det gjelder for eksempel slike synder som avgudsdyrkelse (2Mo 20: 2–5; 2Kg 22: 17), mangel på tro (Ro 14: 22, 23; He 10: 37, 38; 12: 1), mangel på respekt for hellige ting (4Mo 18: 22, 23) og alle former for falsk tilbedelse (Ho 8: 11–14). Det var uten tvil derfor øverstepresten Eli sa til sine sønner, som ikke hadde respekt for Guds tabernakel og tjenesten der: «Hvis en mann synder mot en annen mann, skal Gud være dommer for ham [jf. 1Kg 8: 31, 32]; men hvis det er mot Jehova en mann synder, hvem skal da be for ham?» – 1Sa 2: 22–25; jf. v. 12–17.

Synd mot ens eget legeme. I en advarsel mot utukt (seksuelle forhold utenfor et bibelsk godkjent ekteskap) sier Paulus at «enhver annen synd som et menneske kan begå, er utenfor hans legeme, men den som praktiserer utukt, synder mot sitt eget legeme». (1Kt 6: 18; se UTUKT.) Som det framgår av sammenhengen, hadde Paulus understreket at kristne skulle være forent med sin Herre og sitt Hode, Kristus Jesus. (1Kt 6: 13–15) Den som driver utukt, handler urett og synder ved å bli ett kjød med en annen (ofte en skjøge). (1Kt 6: 16–18) Når alle andre synder her blir betraktet som ’utenfor ens legeme’, er det uten tvil fordi ingen annen synd på samme måte kan skille en kristens legeme fra fellesskapet med Kristus og gjøre det til «ett» med en annen. Utukt kan også resultere i at en person påfører sitt legeme uhelbredelige skader.

Englers synder. Ettersom Guds åndesønner også skal reflektere Guds herlighet og lovprise sin Skaper ved å utføre hans vilje (Sl 148: 1, 2; 103: 20, 21), kan de i grunnleggende forstand synde på samme måte som mennesker. I 2. Peter 2: 4 blir det vist at noen av Guds åndesønner syndet og ble overgitt «til det tykke mørkes huler for at de skulle holdes i forvaring til dom». I 1. Peter 3: 19, 20 siktes det tydeligvis til den samme situasjonen når det snakkes om «åndene i fengsel, de som en gang hadde vært ulydige, da Guds tålmodighet ventet i Noahs dager». Og Judas 6 viser at disse åndeskapningene «forfeilet målet», eller syndet, fordi de «ikke bevarte sin opprinnelige stilling, men forlot sin egen, rette bolig», som var i himmelen, i Guds nærhet.

Ettersom Jesu Kristi offer ikke innebærer at åndeskapningers synder blir sonet, er det ingen grunn til å tro at disse ulydige englenes synder kan bli tilgitt. (He 2: 14–17) I likhet med Adam var de fullkomne skapninger som ikke hadde de medfødte svakheter som syndige mennesker har. Det fantes derfor ingen formildende omstendigheter som kunne tas i betraktning ved bedømmelsen av deres overtredelser.

Tilgivelse av synd. Som det framgår av artikkelen ERKLÆRE RETTFERDIG (Hvordan man ble «regnet» rettferdig), får de som lever i samsvar med tro, «tilregnet» rettferdighet av Jehova Gud. Derved blir de synder som ellers ville utgjøre en anklage mot slike trofaste tjenere, «dekket over», ’utslettet’ eller «strøket ut» av Gud. (Jf. Sl 32: 1, 2; Jes 44: 22; Apg 3: 19.) Jesus sammenlignet «overtredelser» og «synder» med gjeld. (Jf. Mt 6: 14; 18: 21–35; Lu 11: 4.) Om så de synder Guds tjenere har begått, skulle være som skarlagen, vil Jehova ’vaske bort’ de pletter som gjør dem vanhellige. (Jes 1: 18; Apg 22: 16) Hvordan Gud på den måten kan gi uttrykk for sin inderlige barmhjertighet og kjærlige godhet og likevel bevare sin fullkomne rettferdighet, blir forklart i artiklene ANGER, BEKLAGELSE; FORLIKELSE; LØSEPENGE, GJENLØSNING og artikler som tar opp beslektede emner.

Hvordan synd kan unngås. Kjærlighet til Gud og ens neste er det som i første rekke kan hjelpe en til å unngå synd, som er lovløshet, for kjærlighet er en av Guds mest fremtredende egenskaper, og den loven han gav Israel, var grunnlagt på kjærlighet. (Mt 22: 37–40; Ro 13: 8–11) Hvis de kristne handler i samsvar med denne kjærligheten, vil de ikke bli fremmedgjort for Gud, men de vil kunne fortsette å ha et gledebringende fellesskap med ham og hans Sønn. (1Jo 1: 3; 3: 1–11, 24; 4: 16) De er åpne for Guds hellige ånds ledelse og kan «fra Guds synspunkt . . . leve hva ånden angår» ved å avstå fra synder (1Pe 4: 1–6) og framelske Guds ånds rettferdige frukt i stedet for det syndige kjøds onde frukt. (Ga 5: 16–26) På den måten kan de bli frigjort fra syndens herredømme. – Ro 6: 12–22.

Troen på at Gud med sikkerhet vil belønne rettferdige handlinger (He 11: 1, 6), kan hjelpe en til å motstå fristelsen til å få del i «den midlertidige nytelse av synd». (He 11: 24–26) Hvis en husker at «hva et menneske enn sår, det skal han også høste», en regel som alltid gjelder, og at ’Gud ikke kan holdes for narr’, vil en være beskyttet mot syndens bedragerske makt. (Ga 6: 7, 8) En innser at syndige handlinger ikke kan holdes skjult for bestandig (1Ti 5: 24), og at «selv om en synder kan gjøre det som er ondt, hundre ganger og fortsette i lang tid som han lyster», vil det «gå dem som frykter den sanne Gud, godt», mens det ikke vil gå godt med de onde, som ikke frykter Gud. (For 8: 11–13; jf. 4Mo 32: 23; Ord 23: 17, 18.) De onde kan ikke kjøpe Guds beskyttelse ved hjelp av de materielle ting de måtte ha samlet seg (Sef 1: 17, 18), og med tiden vil det vise seg at synderens velstand er «gjemt til den rettferdige». (Ord 13: 21, 22; For 2: 26) De som jager etter rettferdighet ved tro, kan unngå å måtte bære syndens ’tunge byrde’, som består i at en mister freden i sinn og hjerte og blir svekket av åndelig sykdom. – Sl 38: 3–6, 18; 41: 4.

En slik tro er basert på og blir styrket av kunnskap fra Guds ord. (Sl 119: 11; jf. Sl 106: 7.) Den som har hastverk og ikke først søker kunnskap om den veien han skal gå, vil ’forfeile målet’, synde. (Ord 19: 2, NW, fotn.) Det at den rettferdige er klar over at «én synder kan ødelegge mye godt», vil få ham til å søke å handle i samsvar med sann visdom. (Jf. For 9: 18; 10: 1–4.) Det vil være forstandig å unngå omgang med dem som utøver falsk tilbedelse eller har umoralske tilbøyeligheter, for de lokker andre i syndens snare og ødelegger gode vaner. – 2Mo 23: 33; Ne 13: 25, 26; Sl 26: 9–11; Ord 1: 10–19; For 7: 26; 1Kt 15: 33, 34.

Det finnes naturligvis mye som en kan gjøre, og som en kan unnlate å gjøre, eller som kan gjøres på forskjellige måter, uten at det ene eller det andre blir fordømt som synd. (Jf. 1Kt 7: 27, 28.) Gud har ikke gitt menneskene en mengde instrukser som i minste detalj forteller hvordan alle ting skal gjøres. Det er tydelig at det var meningen at menneskene skulle bruke sin forstand, og de har også fått rikelig med frihet til å utfolde sin personlighet og treffe sine egne valg. Lovpakten inneholdt mange forskrifter, men selv disse fratok ikke menneskene friheten til å utfolde seg. Kristendommen, som legger stor vekt på at kjærlighet til Gud og ens neste skal være det ledende prinsipp, gir på lignende måte mennesker mulighet til å oppnå den størst mulige frihet som personer med et rettskaffent hjerte kan ønske seg. – Jf. Mt 22: 37–40; Ro 8: 21; se FRIHET; JEHOVA (En Gud med moralnormer).