LIV

Det å være til som levende organisme eller vesen; tilstand som levende organisme eller vesen; det tidsrom da et individ, særlig en person, eksisterer; livsprinsippet. Hva jordisk, fysisk liv angår, kjennetegnes levende organismer i alminnelighet av vekst, stoffskifte, formering og respons på ytre stimuli. Det hebraiske ordet for liv som brukes i Bibelen, er chaijịm, og det greske er zoẹ. Det hebraiske ordet nẹfesj og det greske ordet psykhẹ, som begge betyr «sjel», blir også brukt i betydningen «liv», men betegner da ikke abstrakt liv, men liv som en person eller et dyr. (Jf. bruken av ordene «sjel» og «liv» i Job 10: 1; Sl 66: 9; Ord 3: 22.) Planter har liv, i og med at livsprinsippet virker i dem, men de har ikke liv som sjeler. Liv i fullstendig forstand er i forbindelse med fornuftutstyrte skapninger ensbetydende med fullkomment liv sammen med retten til slikt liv.

Jehova Gud er livets Kilde. Det har alltid eksistert liv, for Jehova Gud er den levende Gud, den som alt liv utspringer fra, og han har ingen begynnelse og ingen slutt. (Jer 10: 10; Da 6: 20, 26; Joh 6: 57; 2Kt 3: 3; 6: 16; 1Te 1: 9; 1Ti 1: 17; Sl 36: 9; Jer 17: 13) Det første han skapte – hans enbårne Sønn, Ordet – fikk liv. (Joh 1: 1–3; Kol 1: 15) Gjennom sin Sønn skapte Gud andre levende sønner, engler. (Job 38: 4–7; Kol 1: 16, 17) Senere ble det fysiske univers til (1Mo 1: 1, 2), og på den tredje av de «skapelsesdagene» som gjaldt jorden, ble de første formene for fysisk liv skapt: gress, en mengde planter, frukttrær og så videre. På den femte «dagen» ble det skapt levende jordiske sjeler – sjødyr og vingete flygende skapninger – og på den sjette dagen ble landdyrene og til slutt mennesket til. – 1Mo 1: 11–13, 20–31; Apg 17: 25; se DAG; SKAPELSE, SKAPNING.

At livet skulle oppstå på jorden, var altså ikke avhengig av at en eller annen gunstig kombinasjon av kjemiske stoffer ved en tilfeldighet skulle oppstå når bestemte gunstige betingelser var til stede. Noe slikt har aldri vært observert og kan ganske enkelt ikke ha skjedd. Livet på jorden ble til som følge av en direkte befaling fra Jehova Gud, livets Kilde, og ved at hans Sønn gikk til handling i samsvar med denne befalingen. Liv kan bare frambringes av liv. Bibelens beretning sier i hvert enkelt tilfelle at det som ble skapt, frambrakte avkom som var «etter dets slag» og var likt sitt opphav. (1Mo 1: 12, 21, 25; 5: 3) Forskere har oppdaget at det virkelig er klare grenser mellom ’slagene’, og foruten spørsmålet om livets opprinnelse er dette evolusjonsteoriens største problem. – Se SLAG.

Livskraften og åndedrettet. Jordiske skapninger, eller «sjeler», har både en livskraft, eller «ånd», som gjør at de lever, og et åndedrett, som opprettholder denne livskraften. Både ånden (livskraften) og åndedrettet (pusten) er tilveiebrakt av Gud, og han kan få livet til å opphøre ved å fjerne en av delene. (Sl 104: 29; Jes 42: 5) Under vannflommen druknet både dyr og mennesker; åndedrettet deres opphørte, og livskraften sloknet. «Alt som hadde livskraftens pust virksom [bokst.: «som (hadde) livets virksomme krafts (el. ånds) pust»] i sine nesebor, ja alt som var på det tørre land, døde.» (1Mo 7: 22) Robert Youngs oversettelse bruker her uttrykket «en levende ånds pust». – Se ÅND.

Organisme. Alt som har liv, enten det er på det åndelige eller på det fysiske plan, har en organisme, et legeme. Livet er i seg selv upersonlig, ikke-legemlig, ettersom det dreier seg som selve livsprinsippet. I forbindelse med at apostelen Paulus drøfter hva slags legeme de som får en oppstandelse, blir oppreist med, sier han at det finnes forskjellige legemer, avhengig av hvilke omgivelser de er skapt til å leve i. Angående dem som lever på jorden, sier han: «Ikke alt kjøtt er det samme kjøtt, men ett er menneskenes, og et annet er kvegets kjøtt, og et annet er fuglenes kjøtt, og et annet er fiskenes.» Han sier også at «det er himmelske legemer og jordiske legemer; men de himmelske legemers herlighet er av ett slag, og de jordiske legemers er av et annet slag». – 1Kt 15: 39, 40.

Om denne forskjellen mellom de forskjellige typene av kjøtt i jordiske legemer sier 1942-utgaven av Encyclopædia Britannica (bd. 14, s. 42): «Et annet trekk er den kjemiske individualitet som viser seg overalt, ettersom hver enkelt type organisme later til å ha sitt eget spesielle protein og sin egen karakteristiske hastighet eller rytme i stoffskiftet. I forbindelse med den stabilitet som generelt sett kjennetegner det uopphørlige stoffskiftet, kan det således nevnes tre forhold: (1) den oppbyggingen som kompenserer for nedbrytningen av proteiner, (2) forekomsten av disse proteinene i en kolloid tilstand og (3) deres særegenhet fra type til type.» – Uthevet av oss.

Videreføring av livskraften. Etter at Jehova ved skapelsen hadde satt livskraften i virksomhet hos det første par av hvert slag (for eksempel hos det første menneskepar), kunne den videreføres til avkommet ved forplantningen. Hos pattedyrene forsyner moren fosteret med oksygen og annen næring fra unnfangelsen og fram til fødselen, og så begynner ungen å puste gjennom nesen, å die og etter hvert å spise.

Da Gud skapte Adam, formet han først legemet hans. For at dette legemet som var blitt formet, skulle bli levende og fortsette å leve, trengtes både ånden (livskraften) og åndedrettet. I 1. Mosebok 2: 7 blir det sagt at Gud gikk i gang med «å blåse livspust [’pust’: form av nesjamạh] inn i hans nesebor, og mennesket ble en levende sjel». Med «livspust» siktes det nødvendigvis til noe mer enn åndedrettet, eller den luften som strømmer inn i og ut av lungene. Gud gav åpenbart Adam både livsånden, eller livsgnisten, og åndedrettet, som han trengte for å opprettholde livet. Fra nå av hadde Adam liv som en person og begynte å legge for dagen sine personlighetstrekk, og ved det han sa og gjorde, kunne han vise at han stod høyere enn dyrene, at han var en «Guds sønn», en som var skapt i Guds likhet, i Guds bilde. – 1Mo 1: 27; Lu 3: 38.

Menneskers og dyrs liv er avhengig av både den livskraft som ble inngitt i de første av hvert slag, og av åndedrettet, som opprettholder denne livskraften. Naturvitenskapen støtter dette. Dette ser man tydelig av hvordan noen forskere har prøvd å inndele dødsprosessen i flere faser: klinisk død, karakterisert ved opphør av åndedrett og hjerteslag; hjernedød, karakterisert ved fullstendig og irreversibelt opphør av hjernefunksjonen; somatisk død, karakterisert ved at livsfunksjonene i alle legemets organer og i alt vev til slutt opphører fullstendig. Selv etter at åndedrettet, hjerteslagene og hjernefunksjonen har opphørt, er livskraften altså fremdeles en stund til stede i cellene i kroppsvevet.

Aldring og død. Alle former for plante- og dyreliv er forgjengelige. Vitenskapen har lenge beskjeftiget seg med spørsmålet om hvorfor menneskene blir gamle og dør.

Noen forskere framholder den teori at hver enkelt celle har en levetid som er genetisk fastlagt. Til støtte for dette henviser de til eksperimenter hvor det viste seg at celler dyrket i et kunstig miljø sluttet å dele seg etter omkring 50 celledelinger. Andre forskere hevder imidlertid at disse eksperimentene ikke gir noe svar på spørsmålet om hvorfor hele organismer eldes. Det er også blitt lansert en rekke andre forklaringer, deriblant den teori at hjernen frigir noen hormoner som spiller en viktig rolle i forbindelse med aldring og død. At man ikke uten videre bør akseptere én teori framfor en annen, framgår av følgende uttalelse fra dr.med. Roy L. Walford: «Det er ingen grunn til å bli urolig, nei ikke engang overrasket, over at Hayflicks paradigme [teorien om at aldringen er programmert inn i cellenes gener] til slutt kan vise seg å være helt galt, eventuelt bli erstattet med et bedre, men til sjuende og sist like galt paradigme. Alt er sant i sin tid.» – Maximum Life Span, 1983, s. 75.

Når man vurderer forskernes oppdagelser og konklusjoner, bør man ha i tankene at de færreste forskere tilskriver en Skaper æren for å ha frambrakt livet. Mange håper at de ved egne anstrengelser vil kunne avdekke aldringens og dødens mysterium, for derved å kunne forlenge menneskers liv i det uendelige. De overser at Skaperen selv felte en dødsdom over det første menneskepar, at han har fullbyrdet denne dødsdommen på en måte som menneskene ikke fullt ut forstår, og at han holder fram evig liv som lønn for dem som viser tro på hans Sønn. – 1Mo 2: 16, 17; 3: 16–19; Joh 3: 16.

Adam forspilte livet for seg selv og sine etterkommere. Da Adam var blitt skapt, lot Gud «livets tre» vokse opp i Edens hage. (1Mo 2: 9) Dette treets frukt hadde tydeligvis ikke livgivende egenskaper i seg selv, men treet stod for Guds garanti for at den som Gud tillot å spise av frukten på treet, ville få «leve til uavgrenset tid». Ettersom Gud må ha hatt en hensikt med å anbringe treet der, ville han utvilsomt ha latt Adam få spise av frukten når han hadde vist seg trofast i en grad som Gud anså for å være tilfredsstillende og tilstrekkelig. Da Adam hadde overtrådt Guds bud, fikk han ingen mulighet til å spise av treet. Jehova sa: «Og nå, for at han ikke skal rekke ut sin hånd og ta frukt også av livets tre og spise og leve til uavgrenset tid –», og så fulgte Jehova opp denne uttalelsen ved handling. Han ville ikke tillate noen som var uverdig til liv, å leve i en hage som var laget for rettferdige personer, og å spise av livets tre. – 1Mo 3: 22, 23.

Adam, som hadde hatt fullkomment liv, noe han kunne ha bare så lenge han var lydig mot Jehova (1Mo 2: 17; 5Mo 32: 4), erfarte nå at synden og syndens frukt, døden, virket i ham. Likevel hadde han stor livskraft. Selv i denne sørgelige situasjonen, som innebar at han var avskåret fra Gud og fra å leve som et sant åndelig menneske, levde han til han ble 930 år, før døden innhentet ham. I mellomtiden var han i stand til å videreføre livet – ikke liv i fullstendig forstand, men et visst mål av liv – til sine etterkommere, som i mange tilfeller ble mellom 700 og 900 år gamle. (1Mo 5: 3–32) Jesu halvbror Jakob gir en god beskrivelse av det som skjedde med Adam: «Enhver blir prøvd ved at han blir dratt og lokket av sitt eget begjær. Deretter, når begjæret er blitt fruktbart, føder det synd; og når så synden er blitt fullbyrdet, frambringer den død.» – Jak 1: 14, 15.

Hva mennesket trenger for å leve. I tillegg til at de fleste naturvitenskapelige forskere overser årsaken til at alle mennesker dør, ignorerer de den viktigste forutsetningen for å kunne leve evig. Menneskekroppen må riktignok stadig næres og holdes frisk og sterk ved at man puster, spiser og drikker, men for at livet skal vedvare, er man avhengig av noe langt viktigere. Jehova har framsatt det prinsipp at «mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hver uttalelse fra Jehovas munn». (5Mo 8: 3) Jesus Kristus gjentok dette prinsippet og sa dessuten: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» (Joh 4: 34; Mt 4: 4) Og en gang sa han: «Liksom den levende Far har utsendt meg og jeg lever på grunn av Faderen, slik skal også den som spiser meg, ja han, leve på grunn av meg.» – Joh 6: 57.

Mennesket ble skapt i Guds bilde, i hans likhet. (1Mo 1: 26, 27) Dette gjaldt naturligvis ikke i fysisk forstand, for Gud er en Ånd, mens mennesket er kjød. (1Mo 6: 3; Joh 4: 24) Det betydde at mennesket, til forskjell fra «fornuftløse dyr» (2Pe 2: 12), var utstyrt med fornuft; det hadde egenskaper som lignet Guds egenskaper, for eksempel kjærlighet, rettferdighetssans, visdom og makt. (Jf. Kol 3: 10.) Det kunne forstå hvorfor det var til, og hva som var Skaperens hensikt med det. Til forskjell fra dyrene hadde altså mennesket anlegg for åndelighet. Det kunne ære og tilbe sin Skaper. Dette anlegget for åndelighet skapte et behov hos Adam. Han måtte ha noe mer enn bokstavelig føde; han trengte åndelig næring. Hans mentale og fysiske velvære avhang av at hans åndelige behov ble dekket.

Atskilt fra Jehova Gud og hans åndelige foranstaltninger kan altså ikke noe liv fortsette å eksistere for evig. Angående evig liv sa Jesus: «Dette betyr evig liv, at de stadig tilegner seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham som du har utsendt, Jesus Kristus.» – Joh 17: 3.

Gjenreisning. For å gjøre det mulig for menneskene å få fullkomne organismer igjen og utsikter til evig liv har Jehova tilveiebrakt sannheten, «livets ord». (Joh 17: 17; Flp 2: 16) Å adlyde sannheten vil innebære at man tilegner seg kunnskap om Guds foranstaltning ved Jesus Kristus, som gav seg selv «som en løsepenge i bytte for mange». (Mt 20: 28) Bare ved hjelp av dette midlet kan mennesket bli gjenreist og oppnå full åndelighet og fysisk fullkommenhet. – Apg 4: 12; 1Kt 1: 30; 15: 23–26; 2Kt 5: 21; se LØSEPENGE, GJENLØSNING.

Gjenreisningen til liv skjer altså ved Jesus Kristus. Jesus blir omtalt som «den siste Adam», som «ble en livgivende ånd». (1Kt 15: 45) I Guds profetiske Ord blir han omtalt som «Evig Far» (Jes 9: 6) og som den som «utøste sin sjel til døden» – den hvis sjel er ’satt som et skyldoffer’. Som en slik «Far» kan han gjenreise, eller regenerere, menneskeheten, idet han gir liv til dem som viser tro på det offer han har gitt ved å overgi sin sjel, og adlyder ham. – Jes 53: 10–12.

Det håp Guds tjenere i fortiden hadde. Fortidens trofaste hadde håp om liv. Apostelen Paulus understreker dette. Han henviser til Abrahams etterkommere i tiden før Moseloven ble gitt, og omtaler seg selv, en hebreer, som om han levde på den tiden, i den forstand at han var ’i sine forfedres lend’. Han sier: «Jeg var i virkeligheten en gang levende uten lov; men da budet kom, ble synden levende igjen, men jeg døde. Og budet, som var til liv, det fant jeg å være til død.» (Ro 7: 9, 10; jf. He 7: 9, 10.) Menn som Abel, Enok, Noah og Abraham satte sitt håp til Gud. De trodde på den ’ætten’ som skulle knuse slangens hode, noe som ville bety utfrielse. (1Mo 3: 15; 22: 16–18) De ventet med lengsel på Guds rike, «den byen som har virkelige grunnvoller». De trodde på de dødes oppstandelse til liv. – He 11: 10, 16, 35.

I forbindelse med at Jehova gav israelittene Moseloven, sa han: «Dere skal rette dere etter mine forskrifter og mine rettslige avgjørelser, for hvis et menneske gjør etter dem, skal han også leve ved dem.» (3Mo 18: 5) De israelittene som opplevde at Moseloven ble gitt, hilste den utvilsomt velkommen som noe som gav dem håp om liv. Loven var «hellig og rettferdig», og de som fullt ut kunne leve i samsvar med dens normer, ville bli erklært fullstendig rettferdige. (Ro 7: 12) Men i stedet for å gi liv viste Moseloven at alle israelittene – og menneskene i sin alminnelighet – var ufullkomne og var syndere. Den dømte dessuten jødene til døden. (Ga 3: 19; 1Ti 1: 8–10) Som Paulus skrev: «Da budet kom, ble synden levende igjen, men jeg døde.» Moseloven kunne altså ikke gi liv.

Apostelen sier: «Hvis det var gitt en lov som kunne gi liv, ville rettferdigheten virkelig ha kommet ved lov.» (Ga 3: 21) I og med at jødene ble fordømt av Moseloven, ble det ikke bare vist at de som etterkommere av Adam var syndere, men de kom også i en annen ugunstig situasjon. Det var derfor Kristus måtte dø på en torturpæl. Som Paulus sier: «Kristus kjøpte oss fri fra Lovens forbannelse ved å bli en forbannelse i stedet for oss, for det står skrevet: ’Forbannet er enhver som er hengt på en pæl.’» (Ga 3: 13) Ved å ta bort denne hindringen for liv, den forbannelsen som jødene var underlagt fordi de overtrådte Moseloven, gjorde Jesus Kristus det mulig for dem å oppnå liv. Den løsepengen han betalte, kunne derfor bli til gagn for dem, så vel som for alle andre.

Evig liv er en lønn fra Gud. Gjennom hele Bibelen blir det tydelig vist at Guds tjenere alltid har hatt det håp at Gud skulle gi dem evig liv. Dette håpet har oppmuntret dem til å forbli trofaste. Dette er ikke et selvisk håp. Apostelen skriver: «Men uten tro er det umulig å behage ham, for den som nærmer seg Gud, må tro at han er til, og at han skal lønne dem som oppriktig søker ham.» (He 11: 6) Det er en slik Gud Jehova er; dette er en av grunnene til at han fortjener sine skapningers fulle hengivenhet.

Udødelighet, uforgjengelighet, guddommelig liv. Bibelen omtaler Jehova som udødelig og uforgjengelig. (1Ti 1: 17) Han har også gitt sin Sønn udødelighet og uforgjengelighet. Da apostelen Paulus skrev til Timoteus, var Kristus den eneste som hadde fått udødelighet. (1Ti 6: 16) Men andre, Kristi åndelige brødre, får løfte om det. (Ro 2: 7; 1Kt 15: 53, 54) Disse får dessuten del i «guddommelig natur»; de får en andel i Kristi herlighet. (2Pe 1: 4) Englene er åndeskapninger, men de er ikke udødelige, for de som ble onde engler, demoner, kommer til å bli tilintetgjort. – Mt 25: 41; Lu 4: 33, 34; Åp 20: 10, 14; se UDØDELIGHET; UFORGJENGELIGHET.

Jordisk liv uten forgjengelighet. Hvordan forholder det seg så med menneskeheten for øvrig, de menneskene som ikke får himmelsk liv? Apostelen Johannes siterer følgende uttalelse av Jesus: «For Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» (Joh 3: 16) I sin lignelse om sauene og geitene sier Jesus at de menneskene fra nasjonene som blir stilt på Jesu høyre side, de symbolske sauene, går bort «til evig liv». (Mt 25: 46) Paulus skriver om dem som er «Guds sønner» og «Kristi medarvinger», og sier at «skapningen venter . . . med spent forventning på Guds sønners åpenbarelse». Deretter sier han at «skapningen selv også skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet». (Ro 8: 14–23) Da Adam ble skapt som et fullkomment menneske, var han «Guds sønn», eller Guds barn. (Lu 3: 38) Det profetiske synet som er nedskrevet i Åpenbaringen 21: 1–4, peker fram til den tid da det vil være «en ny himmel» og «en ny jord», og framholder dette løftet: «Døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer.» Ettersom dette løftet ikke blir gitt til åndeskapninger, men uttrykkelig gjelder «menneskene», utgjør det en forsikring om at et nytt jordisk samfunn av mennesker som er underlagt den ’nye himmel’, vil få erfare at sinn og legeme blir gjenreist til fullkommen helse, og vil oppnå evig liv som «Guds barn» på jorden.

I det budet Gud gav Adam, var det underforstått at Adam ikke kom til å dø hvis han var lydig mot Gud. (1Mo 2: 17) Når den siste fiende, døden, er blitt gjort til intet, kommer det ikke til å finnes noen synd som virker i menneskenes legemer og fører til døden. Som i Adams tilfelle vil det da være slik at enhver som fortsetter å være lydig, aldri vil måtte dø. (1Kt 15: 26) Døden blir gjort til intet ved slutten av Kristi styre, som ifølge Åpenbaringsboken kommer til å vare i tusen år. Det blir sagt om dem som blir konger og prester sammen med Kristus, at de «ble levende og hersket som konger sammen med Kristus i tusen år». «De andre av de døde», som ikke ble levende «før de tusen år var endt», må være de som lever i slutten av de tusen år, like før Satan blir sluppet løs fra avgrunnen og stiller menneskeheten på den siste, avgjørende prøven. Ved slutten av de tusen år vil menneskene på jorden ha oppnådd menneskelig fullkommenhet og dermed være i den tilstand som Adam og Eva var i før de syndet. Da har de et virkelig fullkomment liv. De som består prøven når Satan deretter blir sluppet løs fra avgrunnen for en kort tid, vil kunne glede seg over et fullkomment liv i all evighet. – Åp 20: 4–10.

Veien til liv. Jehova, livets Kilde, har i sitt sannhetsord åpenbart hvilken vei som fører til liv. Herren Jesus Kristus har «kastet lys over liv og uforgjengelighet ved det gode budskap». (2Ti 1: 10) Han sa til disiplene sine: «Det er ånden som er livgivende; kjødet er ikke til noen som helst nytte. De ord som jeg har talt til dere, er ånd og er liv.» Litt senere spurte Jesus apostlene om de ville forlate ham, slik andre hadde gjort. Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.» (Joh 6: 63, 66–68) Apostelen Johannes omtalte Jesus som «livets ord», og han sa også: «Det som er blitt til ved hjelp av ham, var liv.» – 1Jo 1: 1, 2; Joh 1: 3, 4.

Jesu ord viser tydelig at menneskers bestrebelser for å forlenge livet i det uendelige og alle teorier om at et bestemt kosthold eller en bestemt kur vil kunne gi menneskene liv, er fånyttes. De kan i beste fall forbedre helsen en tid. Den eneste vei som fører til liv, er lydighet mot det gode budskap, «livets ord». (Flp 2: 16) For å få liv må den enkelte holde sitt sinn rettet «mot de ting som er der oppe, ikke mot de ting som er på jorden». (Kol 3: 1, 2) Jesus sa til sine tilhørere: «Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, har evig liv, og han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.» (Joh 5: 24; 6: 40) De som gjør dette, er ikke lenger syndere som er fordømt; de befinner seg ikke lenger på veien til døden. Apostelen Paulus skriver: «Derfor er det ingen fordømmelse for dem som er i forening med Kristus Jesus. For åndens lov, den ånd som gir liv i forening med Kristus Jesus, har frigjort dere fra syndens og dødens lov.» (Ro 8: 1, 2) Johannes sier at en kristen vet at han er «gått over fra døden til livet», hvis han elsker sine brødre. – 1Jo 3: 14.

Ettersom «det . . . ikke [er] noe annet navn under himmelen som er blitt gitt blant mennesker, som vi skal bli frelst ved», må den som søker evig liv, bli en disippel av Jesus Kristus og følge ham. (Apg 4: 12) Jesus viste at en slik person må være klar over sitt åndelige behov; han må hungre og tørste etter rettferdighet. (Mt 5: 3, 6) Han må ikke bare høre det gode budskap, men må også vise tro på Jesus Kristus og påkalle Jehovas navn ved Jesus Kristus. (Ro 10: 13–15) I samsvar med Jesu eksempel må han la seg døpe i vann. (Mt 3: 13–15; Ef 4: 5) Deretter må han fortsette å søke Riket og Jehovas rettferdighet. – Mt 6: 33.

Det er viktig å vokte hjertet. En person som er blitt en disippel av Jesus Kristus, må fortsette å gå på livets vei. Paulus gir denne formaningen: «La derfor den som mener at han står, vokte seg så han ikke faller.» (1Kt 10: 12) Ordspråksboken gir følgende veiledning: «Vokt ditt hjerte mer enn alt annet som skal voktes, for ut fra det går livets kilder.» (Ord 4: 23) Jesus viste at onde resonnementer, ekteskapsbrudd, mord og så videre utgår nettopp fra hjertet. Slike tanker og handlinger fører til døden. (Mt 15: 19, 20) For å forhindre at hjertet skal lede en på avveier og føre en bort fra livets vei, må man vokte hjertet mot slike resonnementer ved å tilføre det livgivende åndelig næring, det vil si sannheten fra livets rene Kilde. – Ro 8: 6; se HJERTE.

Når man går inn for å vokte sitt hjerte og dermed sitt liv, må man holde tungen i tømme. «Død og liv er i tungens makt, og den som elsker den, kommer til å spise dens frukt.» (Ord 18: 21) Jesus forklarte hvorfor det forholder seg slik: «De ting som går ut av munnen, kommer fra hjertet, og de besmitter et menneske.» (Mt 15: 18; Jak 3: 5–10) Men når man bruker tungen på rette måte, nemlig til å lovprise Gud og til å tale sant og riktig, fortsetter man å vandre på livets vei. – Sl 34: 12–14; 63: 3; Ord 15: 4.

Det nåværende liv. Etter å ha prøvd alt som det nåværende liv kan tilby når det gjelder rikdom, hus, hager og fornøyelser, kom kong Salomo til følgende konklusjon: «Jeg hatet livet, for det arbeid som er blitt gjort under solen, forekom meg ulykkelig, for alt var tomhet og jag etter vind.» (For 2: 17) Det var ikke livet i seg selv Salomo hatet, for livet er en ’god og fullkommen gave ovenfra’. (Jak 1: 17) Det han hatet, var det ulykkelige, tomme livet som er forbundet med det å leve som folk flest i den nåværende menneskeverdenen, som er underlagt nytteløsheten. (Ro 8: 20) I slutten av sin bok kommer Salomo med en formaning om å frykte den sanne Gud og holde hans bud; dette er veien til det virkelige liv. (For 12: 13, 14; 1Ti 6: 19) Apostelen Paulus sa om seg selv og sine medkristne, som tross forfølgelse hadde gjort seg store anstrengelser i forkynnelsen og avlagt vitnesbyrd om Jesus Kristus: «Hvis vi bare i dette liv har håpet på Kristus, er vi de mest ynkverdige av alle mennesker.» Hvorfor ville det være slik? Fordi de i så fall hadde satt sin lit til et falskt håp. Paulus fortsetter: «Men nå er Kristus blitt oppreist fra de døde.» «Derfor, mine elskede brødre,» avslutter han, «bli standhaftige, urokkelige, idet dere alltid har rikelig å gjøre i Herrens gjerning, og idet dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i forbindelse med Herren.» – 1Kt 15: 19, 20, 58.

Livets trær. Foruten Bibelens omtale av livets tre i Edens hage (1Mo 2: 9), som er drøftet tidligere i denne artikkelen, forekommer uttrykkene «livets tre» og «livets trær» en rekke ganger i Bibelen, da alltid i billedlig, eller symbolsk, betydning. Visdommen blir omtalt som «et livets tre for dem som griper den», noe som betyr at visdommen vil kunne gi en det man trenger, ikke bare for å kunne glede seg over livet nå, men også for å få det evige liv, nemlig kunnskap om Gud og innsikt og forstand til å adlyde hans bud. – Ord 3: 18; 16: 22.

«Den rettferdiges frukt er et livets tre, og den som vinner sjeler, er vis,» sier et annet ordspråk. (Ord 11: 30) Ved sin tale og ved sitt eksempel vinner den rettferdige sjeler, idet de som lytter til ham, får åndelig næring og blir ledet til å tjene Gud og til slutt får det liv som Gud gjør det mulig å få. På lignende måte blir det sagt at «tungens ro er et livets tre, men fordreid tale med den innebærer at ånden brytes ned». (Ord 15: 4) Den vises rolige tale støtter og styrker ånden hos dem som hører på ham, slik at de framelsker gode egenskaper, noe som hjelper dem til å gå framover på livets vei, men en tunge som fører fordreid tale, kan sammenlignes med dårlig frukt; den skaper problemer og mismot og skader dem som hører på.

Ordspråkene 13: 12 sier: «Langvarig forventning gjør hjertet sykt, men det etterlengtede er et livets tre når det virkelig kommer.» Å få innfridd et ønske som man lenge har hatt, virker styrkende og opplivende; det gir en nye krefter.

Den herliggjorte Jesus Kristus lover kristne som seirer, at han vil gi dem å «spise av livets tre, som er i Guds paradis». (Åp 2: 7) Og i de siste versene i Åpenbaringen sies det: «Hvis noen tar noe bort fra ordene i bokrullen med denne profeti, skal Gud ta hans del bort fra livets trær og ut av den hellige by, ting som det er skrevet om i denne bokrullen.» (Åp 22: 19) Sammenhengen viser at Kristus Jesus i disse to skriftstedene taler til dem som seirer, som ikke skal «bli skadet av den annen død» (Åp 2: 11), som skal få «myndighet over nasjonene» (Åp 2: 26), som skal bli gjort til ’søyler i Guds tempel’ (Åp 3: 12), og som kommer til å få sette seg med Kristus på hans himmelske trone (Åp 3: 21). Det kan derfor her ikke dreie seg om et bokstavelig tre eller bokstavelige trær; disse som seirer, og som spiser, er jo slike som har del i det himmelske kall (He 3: 1), og som det er beredt et sted i himmelen for. (Joh 14: 2, 3; 2Pe 1: 3, 4) Treet, eller trærne, må derfor være et symbol på Guds foranstaltning for et vedvarende liv, i dette tilfellet det udødelige liv i himmelen som de trofaste som seirer sammen med Kristus, får del i.

Uttrykket «livets trær» blir også brukt i en annen sammenheng ett sted, nemlig i Åpenbaringen 22: 1, 2. Her blir det sagt at bladene på trærne er til legedom for nasjonene. Trærne står langs den elven som renner ut fra Guds tempelpalass, hvor Guds trone befinner seg. Dette bildet kommer til syne etter beskrivelsen av den nye himmel og den nye jord og uttalelsen om at «Guds telt er hos menneskene». (Åp 21: 1–3, 22, 24) Disse trærne er derfor et bilde på foranstaltninger for at menneskene skal bli helbredet og skal kunne opprettholde livet, og for at de til slutt skal oppnå evig liv. Disse foranstaltningene utspringer fra Guds og Lammets, Jesu Kristi, trone.

Flere steder nevnes «livets bokrull», eller Guds «bok». Den inneholder tydeligvis navnene på alle dem som på grunn av sin tro har utsikt til å få evig liv, enten i himmelen eller på jorden. Den inneholder navnene på alle Jehovas tjenere «fra verdens grunnleggelse», det vil si fra grunnleggelsen av den menneskeverden som det er mulig å gjenløse. Det første navnet som er nedskrevet i denne ’bokrullen’, er altså tydeligvis den rettferdige Abels navn. – Åp 17: 8; Mt 23: 35; Lu 11: 50, 51.

Hva betyr det at ens navn blir skrevet i Guds «bok», eller «livets bokrull»?

At en persons navn blir skrevet i «livets bok», innebærer ikke at vedkommende er forutbestemt til evig liv. Hvorvidt ens navn skal bli stående i boken, avhenger av om man er lydig. Moses sa således i en bønn til Jehova som han bad på vegne av Israel: «Om du nå vil tilgi deres synd – og hvis ikke, stryk meg da ut, det ber jeg om, fra din bok som du har skrevet.» Og Jehova svarte: «Hver den som har syndet mot meg, ham skal jeg stryke ut av min bok.» (2Mo 32: 32, 33) Dette viser at listen over navn i denne ’boken’ kom til å bli forandret når noen viste ulydighet; navnene deres ville bli ’strøket ut’ av ’boken’. – Åp 3: 5.

I Åpenbaringen 20: 11–15, hvor dommen under Kristi tusenårige styre blir skildret, står det at «livets bokrull» blir åpnet for at det skal bli skrevet inn flere navn i den. Det blir også åpnet andre bokruller, som inneholder veiledning. De som kommer tilbake i ’oppstandelsen av de urettferdige’, vil altså kunne få sitt navn skrevet i «livets bokrull», forutsatt at de er lydige og handler i samsvar med veiledningen i de andre bokrullene. (Apg 24: 15) Navnene på trofaste tjenere for Gud som kommer tilbake i ’oppstandelsen av de rettferdige’, vil naturligvis allerede være skrevet i «livets bokrull». Når de lojalt og lydig følger veiledningen fra Gud, vil navnet deres bli stående i bokrullen.

Hvordan kan man oppnå at ens navn blir stående i «livets bok» på permanent basis? De som har håp om himmelsk liv, må ’seire’ over verden ved sin tro ved at de viser seg ’trofaste like til døden’. (Åp 2: 10; 3: 5) De som har håp om evig liv på jorden, må i en siste, avgjørende prøve ved slutten av Kristi tusenårige styre vise at de er lojale mot Jehova. (Åp 20: 7, 8) De som bevarer sin ulastelighet under denne siste prøven, vil oppnå at Jehova Gud lar navnet deres bli stående i «livets bok» på permanent basis, idet han anerkjenner dem som rettferdige i fullstendig forstand og som verdige til å få retten til å leve evig på jorden. – Ro 8: 33.

’Lammets bokrull.’ «Livets bokrull som tilhører Lammet», er en egen bokrull som tydeligvis bare inneholder navnene på dem som skal regjere sammen med Lammet, Jesus Kristus, i hans rike, deriblant dem som har håp om liv i himmelen, men som fremdeles befinner seg på jorden. (Åp 13: 8; jf. Åp 14: 1, 4.) Det blir sagt om dem som er skrevet inn i ’Lammets bokrull’, at de får komme inn i den hellige by, Det nye Jerusalem, noe som vil si at de blir en del av det himmelske, messianske rike. (Åp 21: 2, 22–27) Navnene deres blir skrevet i både ’Lammets bokrull’ og den andre bokrullen, den «livets bok» som tilhører Gud. – Flp 4: 3; Åp 3: 5.

Elven med livets vann. I et syn som Johannes fikk, og som skildres i Åpenbaringsboken, så han «en elv med livets vann, klar som krystall, som rant ut fra Guds og fra Lammets trone» og nedover i midten av den hellige bys, Det nye Jerusalems, brede gate. (Åp 22: 1, 2; 21: 2) Vann er en livsnødvendighet. Synet begynner å bli oppfylt på «Herrens dag», kort tid etter opprettelsen av Guds rike. (Åp 1: 10) På dette tidspunktet er medlemmer av brudeklassen fremdeles på jorden og kan personlig innby «enhver som tørster», til å drikke av livets vann for intet. (Åp 22: 17) Etter at den nåværende tingenes ordning er blitt ødelagt, fortsetter elven å renne, med stadig større vannstand, i den nye verden. I synet ses trær langs elven som bærer frukt. Bladene er til legedom for nasjonene. Det livgivende vannet må derfor stå for de foranstaltninger for liv som Jehova har tilveiebrakt ved Lammet, Jesus Kristus, til gagn for alle på jorden som vil få liv.

’Livssaften.’ I Salme 32: 1–5 viser David hvilken lykke som er forbundet med å få tilgivelse, men han beskriver også de kvaler han led før han bekjente sin misgjerning for Jehova og fikk Jehovas tilgivelse. Mens han prøvde å skjule sin synd, var han plaget av dårlig samvittighet. Han sier i den forbindelse: «Min livssaft er blitt forvandlet som i sommerens tørre hete.» Han ble utmattet av å prøve å undertrykke sin dårlige samvittighet, og fordi han led store kvaler, ble han tappet for krefter, slik et tre kan miste den livsnødvendige saften i en tørkeperiode eller i den intense, tørre varmen om sommeren. Davids ord tyder på at han hadde lidd skade både mentalt og fysisk fordi han ikke hadde bekjent sin synd; han hadde i hvert fall mistet det meste av gleden ved livet. Det var bare ved å bekjenne sin synd for Jehova han kunne oppnå tilgivelse og lindring. – Ord 28: 13.

«Livets pose.» I forbindelse med at Abigajil appellerte til David for å få ham til å oppgi sine planer om en hevnaksjon mot Nabal og for derved å hindre ham i å pådra seg blodskyld, sa hun: «Når et menneske reiser seg for å forfølge deg og søke etter din sjel, skal min herres sjel i sannhet vise seg å være innsvøpt i livets pose hos Jehova din Gud; men når det gjelder dine fienders sjel, så kommer han til å slynge den bort som innenfra slyngens hulning.» (1Sa 25: 29–33) Man vil ofte svøpe noe verdifullt inn for å beskytte og bevare det. På lignende måte var Davids liv i den levende Guds hånd, og Han ville bevare Davids liv og berge ham fra hans fiender, såfremt David ikke prøvde å frelse seg selv, men ventet på Jehova. Jehova ville derimot slynge bort Davids fienders sjel.