MESSIAS

Fra det hebraiske verbet masjạch, som betyr «smøre» eller «salve». (2Mo 29: 2, 7) Messias (masjịach) betyr «salvet» eller «(den) salvede». Det tilsvarende greske ordet er Khristọs, eller Kristus. – Mt 2: 4; se NW, fotn.

I De hebraiske skrifter blir verbaladjektivet masjịach brukt om mange menn. David ble offisielt utnevnt til å være konge ved at han ble salvet med olje, og han blir derfor omtalt som Jehovas «salvede», eller «messias». (2Sa 19: 21; 22: 51; 23: 1; Sl 18: 50) Andre konger, deriblant Saul og Salomo, blir også omtalt som ’(den) salvede’ eller «Jehovas salvede». (1Sa 2: 10, 35; 12: 3, 5; 24: 6, 10; 2Sa 1: 14, 16; 2Kr 6: 42; Kla 4: 20) Også øverstepresten blir omtalt som «den salvede». (3Mo 4: 3, 5, 16; 6: 22) Patriarkene Abraham, Isak og Jakob blir kalt Jehovas «salvede». (1Kr 16: 16, 22; se NW, fotn.) Perserkongen Kyros blir omtalt som Guds «salvede» i den forstand at han ble utnevnt av Gud til å utføre en bestemt oppgave. – Jes 45: 1; se SALVET, SALVING.

I De kristne greske skrifter forekommer den transkriberte formen Messịas i den greske teksten til Johannes 1: 41 sammen med forklaringen: «som oversatt betyr Kristus». (Se også Joh 4: 25.) Noen ganger blir ordet Khristọs brukt alene om den som er eller om en som utgir seg for å være Messias, eller Den salvede. (Mt 2: 4; 22: 42; Mr 13: 21) Men de fleste stedene ordet Khristọs forekommer, står det sammen med egennavnet Jesus, enten som «Jesus Kristus» eller som «Kristus Jesus», for å tilkjennegi at han er Messias. Noen ganger står ordet alene, men med tydelig henblikk på Jesus, som et uttrykk for at Jesus er Kristus, for eksempel i uttalelsen: «Kristus døde for oss.» – Ro 5: 8; Joh 17: 3; 1Kt 1: 1, 2; 16: 24; se KRISTUS.

Messias i De hebraiske skrifter. I Daniel 9: 25, 26 blir ordet masjịach brukt om den kommende Messias, og utelukkende om ham. (Se SYTTI UKER.) Også mange andre passasjer i De hebraiske skrifter dreier seg om den kommende Messias, men ikke utelukkende om ham. Salme 2: 2 fikk for eksempel åpenbart sin første anvendelse på den tiden da filisterkongene forsøkte å styrte den salvede kong David fra tronen. Men at dette verset får sin andre anvendelse i forbindelse med den forutsagte Messias, framgår av Apostlenes gjerninger 4: 25–27, hvor det blir knyttet til Jesus Kristus. Mange av de mennene som ble kalt «salvede», og det de gjorde, var på forskjellige måter forbilder på Jesus Kristus og den gjerningen han skulle utføre. Dette gjelder blant andre David og Israels øversteprest og Moses (omtalt som ’Kristus’ i He 11: 23–26).

Profetier som ikke inneholder ordet «Messias». En rekke andre vers i De hebraiske skrifter som ikke inneholder ordet «Messias», ble av jødene oppfattet som messianske profetier. Alfred Edersheim har funnet 456 passasjer som «den gamle synagoge omtalte som messianske», og det er funnet 558 henvisninger i de eldste rabbinske skrifter som støtter slike anvendelser. (The Life and Times of Jesus the Messiah, 1906, bd. I, s. 163; bd. II, s. 710–737) I 1. Mosebok 49: 10 er det for eksempel forutsagt at septeret, symbolet på herskermyndighet, skulle tilhøre Juda stamme, og at Sjilo skulle komme i Judas slektslinje. Både Onkelos’ targum, de jerusalemske targumer og Midrasj støtter den oppfatning at uttrykket «Sjilo» henspiller på Messias.

De hebraiske skrifter inneholder mange profetier som kaster lys over forskjellige enkeltheter i forbindelse med Messias’ bakgrunn, når han skulle framstå, hans virksomhet, hvordan han skulle bli behandlet av andre, og hvilken plass han skulle ha i Guds ordning. De forskjellige opplysningene om Messias dannet til sammen et omfattende bilde som ville hjelpe sanne tilbedere til å identifisere ham. Dette ville utgjøre et grunnlag for å tro på ham som den sanne Leder som var sendt av Jehova. Selv om jødene ikke på forhånd forstod alle de profetiene som gjaldt Den salvede, framgår det av evangelieberetningene at de hadde tilstrekkelig kunnskap til å erkjenne hvem Messias var, da han trådte fram.

Forståelsen i det første århundre e.v.t. De historiske opplysningene som foreligger, viser i store trekk hvilken forståelse jødene hadde i forbindelse med Messias i det første århundre. Disse opplysningene finnes først og fremst i evangelieberetningene.

Konge og Davids sønn. Det var en alminnelig akseptert oppfatning blant jødene at Messias skulle være en konge i Davids slektslinje. Da astrologene spurte: «Hvor er den jødenes konge som er født?», visste Herodes den store at det var «Kristus» de spurte etter. (Mt 2: 2–4) Senere spurte Jesus fariseerne om hvem Kristus, eller Messias, skulle være en etterkommer av. Selv om disse religiøse lederne ikke trodde på Jesus, visste de at Messias skulle være Davids sønn. – Mt 22: 41–45.

Født i Betlehem. I Mika 5: 2, 4 var det blitt sagt at en framtidig «hersker i Israel», en som skulle «være stor like til jordens ender», skulle utgå fra Betlehem. Dette ble oppfattet som et utsagn om Messias. Da Herodes den store spurte øversteprestene og de skriftlærde hvor Messias skulle bli født, svarte de: «I Betlehem i Judea», og så siterte de fra Mika 5: 2. (Mt 2: 3–6) Også blant helt alminnelige mennesker var det noen som visste dette. – Joh 7: 41, 42.

En profet som skulle gjøre mange tegn. Gjennom Moses hadde Gud forutsagt at det skulle komme en stor profet. (5Mo 18: 18) På Jesu tid ventet jødene på denne profeten. (Joh 6: 14) Den måten apostelen Peter anvendte Moses’ ord på i Apostlenes gjerninger 3: 22, 23, viser at han var klar over at til og med disiplenes religiøse motstandere ville betrakte disse ordene som en messiansk profeti, og dette tyder på at forståelsen av 5. Mosebok 18: 18 var utbredt blant folk. Den samaritanske kvinnen ved brønnen mente også at Messias skulle være en profet. (Joh 4: 19, 25, 29) Folk ventet at Messias skulle gjøre tegn. – Joh 7: 31.

Forskjellige oppfatninger. Selv om jødene i sin alminnelighet hadde kunnskap om den kommende Messias, er det tydelig at ikke alle hadde den samme kunnskap om ham, eller den samme forståelse. Selv om det for eksempel var mange som visste at han skulle komme fra Betlehem, var det også noen som ikke var klar over det. (Mt 2: 3–6; Joh 7: 27) Noen trodde at Profeten var en annen enn Kristus. (Joh 1: 20, 21; 7: 40, 41) Det var også visse profetier om Messias som ikke engang Jesu disipler forstod. Dette gjaldt særlig de profetiene som dreide seg om at Messias skulle bli forkastet, og om at han skulle lide og dø og bli oppreist. (Jes 53: 3, 5, 12; Sl 16: 10; Mt 16: 21–23; 17: 22, 23; Lu 24: 21; Joh 12: 34; 20: 9) Men så snart disse hendelsene hadde funnet sted og profetiene var blitt forklart, begynte både disiplene og noen som ennå ikke var disipler, å forstå det profetiske budskapet i disse passasjene i De hebraiske skrifter. (Lu 24: 45, 46; Apg 2: 5, 27, 28, 31, 36, 37; 8: 30–35) Ettersom flertallet av jødene ikke forstod at Messias måtte lide og dø, la de første kristne vekt på dette når de forkynte for jøder. – Apg. 3: 18; 17: 1–3; 26: 21–23.

Urette forventninger. Av Lukas’ beretning framgår det at mange jøder gikk i forventning om at Messias skulle stå fram nettopp på den tiden da Jesus var på jorden. Simeon og andre jøder ventet på «Israels trøst» og «Jerusalems utfrielse» da spedbarnet Jesus ble brakt til templet. (Lu 2: 25, 38) Mens døperen Johannes utførte sin tjeneste, gikk folket «i forventning» om Kristus, eller Messias. (Lu 3: 15) Men mange ventet at Messias skulle svare til de forestillinger de hadde gjort seg om ham på forhånd. Profetiene i De hebraiske skrifter viste at Messias skulle fylle to forskjellige roller. På den ene side skulle han være «ydmyk og ridende på et esel», og på den annen side skulle han komme «med himlenes skyer» for å tilintetgjøre sine motstandere, med den følge at alle slags folk skulle tjene ham. (Sak 9: 9; Da 7: 13) Jødene innså ikke at disse profetiene gjaldt Messias’ fremtreden ved to forskjellige anledninger, som lå langt fra hverandre i tid.

Jødiske kilder viser i likhet med Lukas 2: 38 at folk på den tiden ventet på Jerusalems utfrielse. I The Jewish Encyclopedia heter det: «De lengtet etter den lovte befrier av Davids hus, den som skulle befri dem fra åket under den forhatte fremmede maktraner, gjøre ende på det ugudelige romerske styre og opprette sitt eget fredsherredømme.» (1976, bd. VIII, s. 508) De forsøkte å gjøre ham til en jordisk konge. (Joh 6: 15) Da han ikke ville innfri deres forventninger, forkastet de ham.

Det ser ut til at også døperen Johannes og hans disipler ventet at Messias skulle være en jordisk konge. Johannes visste at Jesus var Messias og Guds Sønn, for han hadde sett at Jesus ble salvet med hellig ånd og hørt at Guds røst kom med en godkjennelse av ham. Johannes manglet ikke tro. (Mt 11: 11) Da han stilte spørsmålet: «Skal vi vente en annen?», kan han ha ment: «Skal vi også vente en annen, en som skal oppfylle alle jødenes forhåpninger?» Jesus besvarte spørsmålet ved å peke på de gjerningene han utførte (gjerninger som var blitt forutsagt i De hebraiske skrifter). Til slutt sa han: «Lykkelig er den som ikke har snublet på grunn av meg.» Dette svaret innebar at det var nødvendig å ha tro og dømmekraft, samtidig med at det ville tilfredsstille og trøste Johannes og forsikre ham om at Jesus var den som skulle oppfylle Guds løfter. (Mt 11: 3; Lu 7: 18–23) Før Jesus steg opp til himmelen, tenkte også hans disipler at han på den tiden skulle utfri Israel fra hedningenes herredømme og opprette Riket (gjenopprette det riket som var knyttet til Davids slektslinje) på jorden. – Lu 24: 21; Apg 1: 6.

Falske messiaser. Etter Jesu død fulgte jødene mange falske messiaser, slik Jesus hadde forutsagt. (Mt 24: 5) «Av det Josefus sier, ser det ut til at det i det første århundre, før templet ble ødelagt [i år 70 e.v.t], framstod en rekke messiaser som kom med løfter om befrielse fra det romerske åk, og som fikk villige tilhengere.» (The Jewish Encyclopedia, bd. X, s. 251) En av de mest fremtredende falske messiaser, Bar-Kokba (Bar-Kosba, Ben-Koseva), ble så i år 132 hyllet som messiansk konge. Han ledet et opprør som ble slått ned av romerne med den følge at tusenvis av jøder ble drept. Når det dukket opp så mange falske messiaser, tyder det på at mange jøder først og fremst var interessert i en politisk Messias, men det viser også at de med rette ventet en personlig Messias, ikke bare en messiansk tidsalder eller en messiansk nasjon. Enkelte mener at Bar-Kokba var en etterkommer av David, noe som ville ha gitt en viss tyngde til hans påstand om at han var Messias. Men siden slektsregistrene åpenbart ble ødelagt i år 70, kunne ingen som deretter utgav seg for å være Messias, legge fram beviser for at de var av Davids slekt. (Messias måtte derfor stå fram før år 70, slik Jesus gjorde, for å kunne bevise at han var Davids arving. Dette viser at mennesker som fremdeles venter på at Messias skal stå fram på jorden, tar feil.) Blant dem som senere med urette hevdet at de var Messias, var Moses fra Kreta, som påstod at han skulle få havet mellom Kreta og Palestina til å dele seg, og Serenus, som villedet mange jøder i Spania. I The Jewish Encyclopedia er det en fortegnelse over 28 falske messiaser som opptrådte i tiden mellom 132 og 1744 e.v.t. – Bd. X, s. 252–255.

Jesus ble anerkjent som Messias. De historiske vitnesbyrdene i evangelieberetningene viser at Jesus virkelig var Messias. Folk i det første århundre, som hadde mulighet til å stille spørsmål til vitner og granske vitnesbyrdene, godtok de historiske opplysningene som sanne. Deres overbevisning om sannheten i vitnesbyrdene var så sterk at de var villige til å utholde forfølgelse og dø for sin tro, som var basert på disse bekreftede opplysningene. I de historiske evangelieberetningene fortelles det om flere enkeltpersoner som åpent erkjente at Jesus var Kristus, eller Messias. (Mt 16: 16; Joh 1: 41, 45, 49; 11: 27) Jesus motsa dem ikke, og noen ganger bekreftet han at han var Kristus. (Mt 16: 17; Joh 4: 25, 26) Noen ganger ville Jesus ikke uttrykkelig si at han var Messias. Det hendte også at han påla noen å la være å bekjentgjøre det. (Mr 8: 29, 30; 9: 9; Joh 10: 24, 25) Ettersom Jesus gikk omkring blant folk på steder hvor de kunne høre ham og se hans gjerninger, ville han at deres oppfatning skulle være basert på disse sikre vitnesbyrdene, at deres tro skulle være grunnlagt på den oppfyllelsen av De hebraiske skrifter som de hadde sett med sine egne øyne. (Joh 5: 36; 10: 24, 25; jf. Joh 4: 41, 42.) Evangelieberetningene om hva slags menneske Jesus var, og hva han gjorde, er nå skaffet til veie i tillegg til De hebraiske skrifter, som har gitt rikelig med opplysninger om hva han skulle gjøre, slik at enhver kan skaffe seg visshet om og tro på at Jesus virkelig er Messias. – Joh 20: 31; se JESUS KRISTUS.