Hva er Guds hensikt med menneskene?
1—4. a) Hva var Guds opprinnelige hensikt med menneskeheten? b) Hvordan gikk det til at menneskene ble ulydige? (Se rammen på side 13.)
DET løftet om en verden uten krig som vi blir gjort kjent med i Jesaja 2: 2—4 og Mika 4: 1—4, gir oss ikke bare et velbegrunnet håp for den nærmeste framtid, men sier oss også noe meget viktig om vår Skaper. Han er en Gud som har en hensikt. Profetien i Jesaja, kapittel 2, er faktisk et ledd i en lang rekke profetier som strekker seg fra de første sidene i Bibelen og til de siste, og som gjør det klart for oss hvordan Gud vil gjennomføre sin opprinnelige hensikt.
2 Da Gud skapte det første menneskepar, gjorde han det klart hva som var hans hensikt med dem. I 1. Mosebok, kapittel 1, vers 28, kan vi lese: «Gud velsignet dem og sa til dem: ’Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!’» Når vi ser denne befalingen i sammenheng med det som står i det neste kapitlet i 1. Mosebok — «Så tok Herren Gud mannen og satte ham i Eden til å dyrke og passe hagen» — er det tydelig at det var Guds mening at det første paret og deres avkom skulle utvide paradiset ut over Edens hages grenser, inntil det til slutt omfattet hele jorden.a — 1. Mosebok 2: 15.
3 Hvor lenge skulle de få være i sitt paradisiske hjem? Bibelen viser indirekte at menneskene ble skapt til å leve evig på jorden. Bare hvis de var ulydige mot sin Skaper, skulle døden ramme dem, slik det framgår av 1. Mosebok, kapittel 2, versene 16 og 17: «Herren Gud gav mannen dette påbud: ’Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.’» Det er derfor rimelig å trekke den slutning at fortsatt lydighet ville ha ført til fortsatt liv, evig liv, under disse paradisiske forholdene. — Salme 37: 29; Ordspråkene 2: 21, 22.
4 Men en engel som senere blir omtalt som Satan (som betyr «motstander»), påvirket det første menneskeparet til å misbruke sin frie vilje og velge å sette seg opp mot Gud. (Job 1: 6—12; jevnfør 5. Mosebok 30: 19, 20.) Denne opprørske engelen skapte den illusjon at det var en slange som talte, og han sa til Eva og gjennom henne til Adam at de ville bli klokere og deres liv bli rikere hvis de ikke underkastet seg Gud som Den høyeste myndighet.b (1. Mosebok 3: 1—19) Fordi de gjorde åpent opprør, ble de dømt til døden. Ville det si at Guds hensikt med menneskeheten ble forpurret eller slo feil? Nei, det betydde bare at det måtte et annet middel til for å oppfylle Guds opprinnelige hensikt, nemlig at jorden skulle bli et paradis som var fylt med lydige mennesker som gledet seg over å ha evig liv. Hvordan skulle dette bli realisert?
Løftet om en ætt
5, 6. a) Hva lovte Gud å gjøre for å løse de problemene som oppstod på jorden på grunn av Satans opprør? b) Hvilket løfte gav Gud til Abraham?
5 Da Jehova Gud avsa dommen over dem som var innblandet i opprøret mot hans myndighet, erklærte han at han skulle oppreise en «ætt» som skulle rette opp den skaden som ble forvoldt av ham som fikk i stand opprøret. I symbolske vendinger talte Gud om at denne Ætten skulle knuse hodet til slangen, som representerte Satan, og derved gjøre ende på Satans eksistens og opprør. I årenes løp er dette verset i 1. Mosebok blitt fortolket på forskjellige og motstridende måter. Men siden ordet «ætt» blir brukt i mange profetier, framgår det av andre, beslektede løfter hva det betyr. — 1. Mosebok 3: 15.
6 Ordet «ætt» står ofte i forbindelse med gjennomføringen av Guds hensikt med menneskeheten som et hele. I 1. Mosebok 22: 18 fortelles det om et løfte som den trofaste hebreeren Abraham fikk av Gud: «I din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet fordi du lød mitt ord.» (Uthevet av oss) Gud viste spesiell interesse for Abraham, en mann som søkte Ham i sannhet. Men selv om Gud lønte Abraham direkte, viser dette skriftstedet tydelig at Guds interesse ikke var rettet bare mot Abraham og heller ikke utelukkende mot Abrahams kjødelige etterkommere. Gud tenkte stadig på sin opprinnelige hensikt, at jorden skulle bli et paradisisk hjem for hele menneskeheten, for «alle folk». Nå åpenbarte han for Abraham at han som en følge av sin trofasthet skulle få det privilegium å frambringe den «ætt» som skulle bli til velsignelse for alle folk.
7, 8. Hvordan ble denne lovte Ætt knyttet til forventningene om et kongedømme og om Messias?
7 Abraham ble far til mange store folk. (1. Mosebok 17: 4, 5) Men Jehova Gud gjorde det helt klart hvilken av de mange slektslinjene den lovte Ætt skulle komme gjennom, til velsignelse for hele menneskeheten. (1. Mosebok 17: 17, 21) Det ble sagt både om Abrahams sønn Isak og om hans sønnesønn Jakob at de tilhørte den slektslinjen som «ætten» skulle komme gjennom. En av de nasjonene som utgikk fra Abraham, var Israel, som bestod av de 12 stammene som var etterkommere av sønnene til Abrahams sønnesønn Jakob. Det var i denne nasjonen den lovte «ætt» til slutt skulle tre fram. — 1. Mosebok 26: 1, 4; 28: 10, 13—15.
8 I senere profetier ble det åpenbart at en spesiell ætt, eller hersker, skulle komme gjennom Juda stamme. I 1. Mosebok 49: 10 står det: «Kongespir skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til den rette kongen [Sjilo, Chumash og Rashi’s Commentary] kommer, han som folkene skal lyde.»3 Bibelkommentatoren Rashi sier at passusen «til Sjilo kommer» betyr «til kongen Messias vil komme, han som riket skal tilhøre».4 Mange bibelkommentatorer har i likhet med Rashi oppfattet denne profetien som en messiansk profeti.
9. a) Hvilket løfte angående Ætten gav Gud til kong David? b) Hvilken forbindelse er det mellom løftet i 1. Mosebok 49: 10 og løftet i Salme 72: 7, 8?
9 Den første herskeren i Judas slektslinje, kong David, fikk dette løftet av Gud: «Ditt hus og . . . din trone skal stå støtt til evig tid.» (2. Samuelsbok 7: 16) Gud lovte også: «Når din tid er til ende . . . da vil jeg la en av dine ætlinger [din ætt, EN] stå fram . . . og jeg vil stadfeste hans kongedømme. Han skal bygge et hus for meg, og jeg vil trygge hans trone til evig tid.» (1. Krønikebok 17: 11, 12) Davids sønn og etterfølger, kong Salomo, bygde faktisk Jehovas hus, eller tempel, men han hersket ikke til evig tid. Men en som tilhørte Davids ætt, skulle være den «Sjilo», eller Messias, som det var profetert om i 1. Mosebok 49: 10. David skrev profetisk om ham: «I hans dager skal rettferd gro, og lykke og fred skal råde så lenge månen er til. La ham herske fra hav til hav, fra Storelven til jordens ender.» — Salme 72: 7, 8.
10. Hva skulle den Ætt som er lovt i 1. Mosebok 3: 15, utrette, og hvordan passer dette med det løftet Abraham fikk?
10 Hvis vi følger den gradvise åpenbaringen som er blitt gitt gjennom profetiene, forstår vi at de velsignelsene som ble lovt Abraham — «i din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet» — faktisk vil bli realisert gjennom nettopp denne herskeren i Davids slektslinje. (1. Mosebok 22: 18) På denne måten blir profetiene om Ætten knyttet til jødefolkets håp om Messias, som skal utøve et herredømme med fullstendig fred på jorden. Ja, han er den «ætten» som er nevnt i 1. Mosebok 3: 15, den som skal gjøre ende på det opprinnelige opprøret mot Guds overherredømme og rette opp den skaden det har forvoldt. (Salme 2: 5, 8, 9) Andre spørsmål og opplysninger i forbindelse med den lovte Messias blir gjennomgått på sidene 24 til 31. Men la oss nå se hvordan Gud videre handlet med Abrahams etterkommere.
Hensikten med lovpakten
11—13. Hvordan var lovpakten til gagn for folket, og var det meningen at den skulle vare evig?
11 Israelittene ble en nasjon noen hundre år etter Abrahams tid. Gud frigjorde Abrahams etterkommere fra fangenskapet i Egypt, og han sluttet en spesiell pakt eller overenskomst med dem mens de ble ledet av Moses, en annen troens mann som Han hadde utvalgt. (2. Mosebok 19: 5, 6; 5. Mosebok 5: 2, 3) Denne lovpakten gav nasjonen klare retningslinjer for hvordan Gud ønsket å bli tilbedt. Gjennom den ble de organisert som en nasjon som skulle utøve en slik tilbedelse.
12 Vi kan merke oss at det helt fra begynnelsen av var knyttet betingelser til denne pakten. Før Gud gjorde Israels nasjon kjent med De ti bud og hele den pakten disse budene var en del av, sa han til dem: «Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, så skal dere være min eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg.» (2. Mosebok 19: 5, 6) For å kunne fortsette å bli brukt av Gud som en skattet eiendom måtte de adlyde ham trofast. Dette var paktens betingelser.
13 Den belønning de var lovt for å være trofaste — at de skulle få tjene som et kongerike av prester — viser at lovpakten ikke var et mål i seg selv, men et skritt på veien mot å forberede et presteskap som skulle hjelpe andre nasjoner til å lære den sanne Gud å kjenne. Helt fra begynnelsen av var det Guds hensikt at hele menneskeheten, og ikke bare en enkelt nasjon, skulle bli velsignet. — 1. Mosebok 22: 18.
14. Hvilke andre goder førte lovpakten til?
14 Når lovpakten ikke var et mål i seg selv, hvilken hensikt skulle den da tjene? Den avslørte og fordømte klart og tydelig alle falske religiøse oppfatninger som menneskene hadde begynt å utvikle på egen hånd i tiden etter opprøret i Edens hage. (5. Mosebok 18: 9—13) Den beskyttet også Israels folk mot de motbydelige skikkene og den avskyelige tilbedelsen til de nasjonene som omgav dem, ved at den begrenset all kontakt med disse nasjonene til et minimum. (5. Mosebok 7: 1—6) Så lenge israelittene holdt Loven, ville de bli bevart religiøst rene, og i en slik tilstand ville de da til slutt kunne identifisere og ta imot den lovte Ætt, eller Messias.
15, 16. Hvilken viktig åndelig lærdom som kunne utledes av lovpakten, vitner også om at den skulle være midlertidig?
15 Lovpakten understreket også behovet for en gjenløsning, for den omfattet et nøyaktig definert system med ofringer som var uløselig knyttet til den jødiske tilbedelse. (3. Mosebok 1: 1—17; 3: 1—17; 16: 1—34; 4. Mosebok 15: 22—29) Da Adam og Eva gjorde opprør, mistet menneskene den fullkommenhet som ville ha gjort det mulig for dem å leve evig med fullkommen helse. (2. Mosebok 2: 17) Den første synd førte til at Adam og Evas etterkommere (som alle ble født etter opprøret) fikk ufullkommenhet og en medfødt tilbøyelighet til synd i arv. (1. Mosebok 8: 21; Salme 51: 7; Forkynneren 7: 20) Ufullkommenhet førte til sykdom, alderdomssvakhet og død og dessuten til at det ble skapt en barriere mellom menneskene og Gud. (1. Kongebok 8: 46; jevnfør Klagesangene 3: 44.) Det var behov for et grunnlag for å gjøre denne skaden god igjen og overvinne og skaffe soning for menneskenes ufullkomne tilstand. Mennesker med tro var alltid fullstendig våkne for dette behovet. — Job 1: 4, 5; Salme 32: 1—5.
16 Lovpakten gjorde det klart at Gud har juridiske normer som må følges. Den gav også folket et grunnlag for å forstå hvordan Guds rettslige normer kan tilfredsstilles fullt ut.c De ofringene som fant sted i henhold til lovpakten, kunne aldri føre fram til det som var Guds opprinnelige hensikt med menneskene, for de hadde bare en midlertidig virkning. De framhevet menneskenes syndige tilstand, men kunne ikke fjerne den eller hindre den. Loven var derfor en overgangsordning som skulle hjelpe denne organiserte nasjon av tilbedere til å forstå hvordan de kunne identifisere Ætten når tiden var inne, og hvordan denne Ætten skulle oppheve de skadelige følgene av Adams synd. Hvor i Tora hentydes det til dette?
Et løfte om en profet som Moses
17, 18. Hva innebar Guds løfte i 5. Mosebok 18: 15, 18, 19 om at han skulle la en profet framstå?
17 I 5. Mosebok, kapittel 18, vers 15, sa Moses til Israels folk: «Av ditt eget folk, av dine landsmenn, vil Herren din Gud la det fremstå blant dere en profet som meg. Ham skal dere høre på.» I versene 18 og 19 i det samme kapitlet sa Jehova til Moses, som han hadde satt til å være mellommann mellom seg selv og sitt folk: «Av deres landsmenn vil jeg la det fremstå en profet som deg iblant dem. Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byr ham. Den som ikke hører på de ord han taler i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap.» Hvordan skulle denne profetien forstås?
18 Den profeten som er nevnt her, er tydeligvis en bestemt og spesiell person. Sammenhengen viser tydelig at det ikke er snakk om et alminnelig prinsipp som dreide seg om at Gud aktet å fortsette å la profeter framstå, som noen har ment. Det hebraiske ordet for profet (na·viʼʹ) står i entall, og han blir sammenlignet med Moses, som hadde en enestående stilling i nasjonens historie. Dessuten lyder avslutningsordene i 5. Mosebok slik: «Aldri mer stod det fram i Israel en profet som Moses, som Herren gav seg til kjenne for, ansikt til ansikt.» (5. Mosebok 34: 10—12) Den som nedtegnet disse ordene, var etter all sannsynlighet Josva, Nuns sønn, som selv var en stor leder og profet som var utnevnt av Gud. Men ut fra det han selv sier, er det hevet over tvil at han ikke betraktet seg selv som den profeten Moses siktet til, den som skulle være som han. Hva mente så Gud da han lovte å la det framstå en profet som Moses? Hvordan var Moses?
En profeti om en ny pakt
19. a) På hvilken måte stod Moses i en særstilling? b) Hva måtte en profet som Moses også tjene som?
19 Moses var en stor leder. Han var lovgiver og profet, lærer og dommer, og han utførte mirakler. Han var også en mellommann, den eneste profeten som hadde vært mellommann for en pakt mellom Gud og mennesker (i dette tilfellet Israels folk). En profet som virkelig var som han, måtte ha en lignende oppgave. Betyr dette at Gud aktet å la en annen pakt komme i stedet for lovpakten? Ja. Gjennom profeten Jeremia kunngjorde Gud at det var hans hensikt å slutte en ny pakt. En ny pakt måtte ha en ny mellommann. Bare en som var lik Moses, kunne oppfylle de kravene som var knyttet til en slik stilling. Hvis vi undersøker hva den nye pakt innebærer, kan vi bedre forstå hvilken rolle mellommannen skulle fylle.
20, 21. a) Hvilket løfte blir gitt i Jeremia 31: 31—34? b) Hva var den erklærte hensikt med den nye pakt? c) Hvilken betydning ville dette få for lovpakten?
20 Omkring 900 år etter Moses’ tid kunngjorde Jeremia Guds ord for Israels folk: «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels ætt og Judas ætt,d en pakt som er annerledes enn den jeg sluttet med deres fedre den gang jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av Egypt, den pakten med meg som de brøt, . . . sier Herren. Nei, slik er den pakten jeg vil slutte med Israels folk i dager som kommer, . . . jeg vil tilgi deres misgjerning og ikke komme i hu deres synd.» — Jeremia 31: 31—34.
21 Når den profeten som skulle være som Moses, skulle tjene som en ny mellommann for en ny pakt, er det innlysende at alle de spesielle detaljene i forbindelse med tilbedelsen som det var påkrevd å iaktta under Moseloven, ikke skulle gjelde bestandig, men bare inntil den nye pakt ble opprettet. Når den tid kom da Gud hadde skaffet til veie et grunnlag for å «tilgi deres misgjerning og ikke komme i hu deres synd», ville det selvfølgelig ikke lenger være behov for hele det system med ofringer som var knyttet til tempelordningen, og som bare førte til midlertidig tilgivelse. Når den nye pakt ble opprettet, ville heller ikke de seremonielle sidene ved lovpakten, for eksempel det å holde sabbaten og helligdagene, ha den samme betydning. Når tiden var inne, ville Gud selv åpenbare hva han krevde av dem som ble tatt med i den ordningen som var knyttet til den lovte, nye pakt. — Amos 3: 7.
Velsignelser for alle nasjoner
22, 23. a) Hva var hensikten med den nye pakt i forbindelse med andre folkeslag? b) Hvordan viser andre profetier hva som var Guds hensikt med alle folkeslag?
22 Når vi forstår at den profeten som skulle være som Moses, og Abrahams Ætt er én og samme person, hjelper det oss til å bli klar over en annen meget viktig side ved den nye pakt: Den vil være det lovformelige middel som gjør det mulig for mennesker av alle nasjoner å tilbe den sanne Gud. Når 1. Mosebok 22: 18 viser at dette er den «ætt» som «alle folk på jorden» kan oppnå velsignelse gjennom, er det klart at Gud fra et visst tidspunkt i menneskenes historie ikke lenger skulle handle med bare ett folk, Abrahams etterkommere. Etter at Israels folk hadde utført den viktige oppgaven som bestod i å frambringe den lovte Ætt, og etter at det var blitt opprettet en ny pakt, skulle muligheten til å tilbe den sanne Gud være åpen for mennesker av alle nasjoner og folkeslag.
23 Ingen kan med rimelighet bestride at det var rett og riktig av Gud å gi oppriktige mennesker av alle nasjoner og folkeslag anledning til å tilbe ham. Dette var Guds hensikt helt fra begynnelsen av, og det er mange profetier i Bibelen som bekrefter det faktum at alle folkeslag skulle bli velsignet ved hjelp av Abrahams ætt. (Sakarja 8: 20—23) Et eksempel på dette kan vi finne i Sefanja, kapittel 3, vers 9, hvor Gud erklærer: «Da vil jeg skape folkene om og gi dem rene lepper, så de alle skal kalle på Herren og tjene ham skulder ved skulder.» Den profetien i Jesaja, kapittel 2, som er nevnt i begynnelsen av denne brosjyren, viser tydelig at tilbedelsen av Gud virker forenende ved at folk av mange nasjoner begynner å tjene ham i sannhet og lærer å vandre på fredens veier. Den viser også når dette skulle skje: «I de siste dager skal det skje.» (Jesaja 2: 2) Hva menes med uttrykket «de siste dager»?
24. a) Hva menes med uttrykket «de siste dager»? b) Hva blir beskrevet i Esekiel, kapitlene 38 og 39?
24 Bibelen henviser gang på gang til den dag da Gud skal holde dom over alle nasjoner. (Jesaja 34: 2, 8; Jeremia 25: 31—35; Joel 3: 7; Habakkuk 3: 12; Sefanja 1: 18; 3: 8) Helt siden menneskene forkastet Guds overherredømme i Edens hage, er det blitt stadig tydeligere at de ikke er i stand til å styre seg selv på en vellykket måte. Menneskenes styreformer har vært en fullstendig fiasko og ført til uante lidelser. Hvis menneskene fikk lov til å holde det gående stort lenger i denne tiden med kjernefysiske våpen og verdensomfattende miljøforurensning, kunne de ødelegge seg selv og sitt hjem, jorden. Derfor vil Gud gripe inn ved den Messias, Ætten, som han har utpekt. (Salme 2: 1—11; 110: 1—6) Profeten Esekiel forutså den endelige kamp Gud skal føre mot menneskenes regimer. I kapitlene 38 og 39 i sin bok beskriver han Guds krig mot «Gog i Magog-landet». (Esekiel 38: 2) Dette oppfattes i vide kretser som en profeti om de siste dager. Et omhyggelig studium av Bibelen viser at «Gog» her er et symbolsk navn på den samme opprørske ånd, Satan, som forledet Adam og Eva til å være ulydige mot Gud. Det nederlaget som blir påført denne ånd og hans styrker, som så lenge har vært Guds fiender, er faktisk begynnelsen på oppfyllelsen av det gamle løftet om at en «ætt» symbolsk talt skulle tilføye «slangen», Satan, et knusende slag i hodet. — 1. Mosebok 3: 15.
25. Hva skal ifølge profetiene finne sted etter at Satans styrker er tilintetgjort?
25 Etter at Satans styrker er tilintetgjort, vil de paradisiske forhold som opprinnelig rådde i Eden, bli gjenopprettet. Men denne gangen vil menneskene være lydige mot Gud innenfor ordningen med den nye pakt. (Jesaja 11: 1—9; 35: 1—10) Menneskene vil ikke bare få tilgivelse for synder, men de vil også bli fullstendig gjenreist til en fullkommen tilstand. (Jesaja 26: 9) Det vil føre til at de får evig liv. (Salme 37: 29; Jesaja 25: 8) På den tiden vil også de døde få liv igjen i en oppstandelse — både de som har dødd trofaste mot Gud, og milliarder som aldri har fått fullgod anledning til å lære sannheten om ham. (Daniel 12: 2, 13; Jesaja 26: 19) Fører ikke dette strålende håpet til at vi blir dratt nærmere til den Gud som har uttenkt alt dette?
26. Hva kreves det av oss i forbindelse med at det skulle komme en profet som Moses?
26 Det som er nevnt her, er bare en del av de velsignelser som er i beredskap for mennesker av alle nasjoner som kommer til å identifisere og høre på ham som er en profet som Moses, den Ætt som skal sitte på Davids trone og herske «så lenge månen er til», det vil si bestandig. (Salme 72: 7) Om denne profeten som er som Moses, sier 5. Mosebok 18: 19 også: «Den som ikke hører på de ord han taler i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap.» Vil du ta deg tid og gjøre deg de nødvendige anstrengelser for å kunne identifisere denne profeten som er som Moses, denne Messias, og derved lære alt det Gud krever? Vil du personlig lære den sanne Gud å kjenne?
[Fotnoter]
a Beskrivelsen av Edens hage i 1. Mosebok er ikke en lignelse. Eden var et geografisk område, og det var ganske stort. Teksten viser til et sted nord for Mesopotamias sletter, et sted hvor elvene Eufrat og Tigris hadde sitt utspring. (1. Mosebok 2: 7—14) Eden skulle tjene som et mønster som menneskene kunne gå ut fra når de underla seg og dyrket opp resten av jorden.
b En grundigere redegjørelse for hva dette opprøret innebar, blir gitt i rammen på sidene 16 og 17.
c Den tidligere juridiske praksis som Moses lovfester når han forklarer hvordan det skal gjøres opp for brudd på Loven — «liv for liv, øye for øye, tann for tann» — gjenspeiler det ledende prinsipp Gud selv anvender i sin løsning på spørsmålet om menneskenes frelse. (5. Mosebok 19: 21) Et fullkomment menneske, Adam, var skyld i at menneskeslekten ble fordømt, og det var derfor nødvendig at et annet fullkomment menneske gav sitt liv for å sone for dette tapet. Hans død ville på en fullkommen måte sone for Adams synd og de følger den fikk for menneskeheten. En slik fullstendig utløsning kunne bare skje ved at den lovte «ætt» kom og hans liv ble ofret som en lovmessig løsepenge. (1. Mosebok 3: 15) Denne siden ved Ættens rolle i forbindelse med Guds hensikt blir nærmere drøftet på sidene 28 og 29, i avsnittene 17 til 20.
d En vanlig forklaring som blir gitt i våre dagers jødedom, går ut på at Jeremia simpelthen forutsa en fornyelse eller bekreftelse av lovpakten med Israel, i likhet med det som fant sted etter at de kom tilbake fra landflyktigheten i Babylon i 537 e.v.t. (Esra 10: 1—14) Men også i dette tilfellet utelukker selve profetien en slik forklaring. Gud sa tydelig at denne pakten skulle være en «ny pakt», ikke bare en fornyet pakt. Dessuten la han vekt på at den ikke skulle være som den pakt som ble opprettet da han førte dem ut fra trelldommen i Egypt. Noen har sagt at den var «ny» i den forstand at de nå trofast skulle holde den samme pakten, men historien viser noe annet. Deres mangel på troskap førte faktisk til at det andre templet ble ødelagt. — 5. Mosebok 18: 19; 28: 45—48.
[Ramme på side 13]
HVEM ER SATAN?
BIBELEN omtaler ikke Satan som «den onde tilbøyelighet» i menneskene, men som en usynlig åndeskapning, en engel. (Job 1: 6) Som en av englene, en av Guds sønner, ble han skapt fullkommen, men han gjorde senere seg selv til den første opprører mot Gud, til Guds første motstander. (5. Mosebok 32: 4; jevnfør Esekiel 28: 12—17.) Som et ledd i sitt opprør mot Guds overherredømme beskylder han menneskene for å være troløse og bare handle i egeninteresse. Legg merke til noen av de skriftstedene som tydelig avdekker Satans listige forsøk på å forføre menneskene til ulydighet og urett oppførsel:
[Ramme/bilder på sidene 16, 17]
HVORFOR TILLATER GUD DET ONDE?
DET har kanskje hendt at du har spurt: ’Hvis det finnes en Gud, hvorfor tillater han da lidelser?’ eller: ’Hvis lidelsene finnes fordi Gud tillater det, hvorfor har han da tillatt det så lenge?’ Slike spørsmål er vanskelige å besvare, spesielt når de stilles i forbindelse med nazistenes jødeutryddelser, som kanskje i høyere grad enn noen annen enkeltforeteelse er blitt stående som det største uttrykk for menneskelig lidelse. I sine anstrengelser for å finne en forklaring benekter noen at Gud er til, mens andre benekter at det onde eksisterer. Er deres konklusjoner realistiske? Finnes det et tilfredsstillende svar på spørsmålene?
Noen hevder at slike spørsmål ikke engang bør stilles. Men trofaste profeter som Habakkuk følte ikke at det var upassende å bringe dem på bane. Habakkuk spurte Gud: «Hvor lenge, Herre, skal jeg rope uten at du gir meg svar, klage og skrike til deg om vold uten at du frelser? Hvorfor lar du meg se urett og være vitne til ulykke [hvorledes kan du selv se på slik elendighet, EN]?» — Habakkuk 1: 2, 3.
Dessverre er det enkelte som ikke kan godta noe som helst svar, uansett om det er riktig eller galt. Grusomme hendelser og menneskers brutalitet har svekket deres evne til å tenke objektivt. Den som søker et svar, må derfor i oppriktighet vurdere både sin egen holdning og hvor akseptabel den forklaringen som blir gitt, er.
Skylden bør plasseres der den hører hjemme
Gud er ikke og har aldri vært delaktig i menneskenes forbrytelser. Men visse religiøse oppfatninger gir folk inntrykk av det, noe som kompliserer saken ytterligere. Noen tror for eksempel at denne verden er et sted hvor menneskene blir prøvd med tanke på et framtidig liv, og at Gud sender døden og «tar til seg» mennesker som andre er glad i, også små barn. Slike oppfatninger gir folk inntrykk av at Gud er personlig ansvarlig for ulykker, forbrytelser og katastrofer. Det samme kan man si om predestinasjonslæren og skjebnetroen. Det er også noen som forsøker å forklare holocaust ved å snakke om ’Guds straff på grunn av de europeiske jødenes verdslighet’ eller ’noe Gud benyttet seg av for å få verden til å forstå behovet for en jødisk stat’. Mange finner slike resonnementer både uakseptable og støtende.
Tjener ikke slike oppfatninger til å stille Gud i et dårlig lys? Er det ikke mennesker som har forårsaket all den urettferdighet som er begått i århundrenes løp — og ikke Gud? (Forkynneren 8: 9) Som historikeren Arnold Toynbee har sagt: «Menneskene er alene om å ha mulighet til å være onde, ettersom de også er alene om å være seg bevisst hva de gjør, og om å treffe bevisste valg.»e Det at menneskene har misbrukt sin egen frie vilje, har derfor ført til veldige lidelser. Men hvorfor skapte ikke Gud menneskene på en slik måte at de ikke kunne skade sine medmennesker?
Menneskene ble skapt i Guds «bilde» og fikk en fri vilje i gave. (1. Mosebok 1: 26) Hvis det ikke hadde vært slik, ville de ikke ha kunnet erfare den tilfredsstillelse og glede som følger med det å gjøre godt mot andre. Samvittigheten ville ikke hatt noen mening, og deres tilværelse ville ha vært som lavere livsformers tilværelse. Den frie vilje er en velsignelse for menneskene; den gjør dem menneskelige og gjør at de ikke er roboter. Men den frie vilje innebærer at de har frihet til å velge og dermed også til å treffe et galt eller skadelig valg. Men selv om vi godtar det faktum at Gud ikke er ansvarlig for det onde, gjenstår disse spørsmålene: Hvorfor tillater han det, og hvorfor sørget han ikke straks for at det ble slutt på alle lidelser?
Hvordan kunne Gud tillate lidelser?
Hvorfor eksisterer det onde, når det finnes en makt som er i stand til å gjøre slutt på det? Bibelens svar på dette spørsmålet finnes først og fremst i beretningen om den første mann og kvinne, Adam og Eva. Kapitlene 2 og 3 i 1. Mosebok forteller at de valgte å trosse Gud ved å spise av «treet som gir kunnskap om godt og ondt». Ved deres ulydighet oppstod flere viktige stridsspørsmål. Den som forledet dem til å gjøre opprør (se rammen på side 13), gjorde det ved å si: «Dere kommer slett ikke til å dø!» Derved drog han Guds sannferdighet i tvil, for Gud hadde uttrykkelig sagt at ulydighet ville bli straffet med døden. (1. Mosebok 2: 17; 3: 4) Fristeren sa videre: «Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» (1. Mosebok 3: 5) Det var tydelig at han mente at Gud med urette holdt noe tilbake fra dem. Derved ble det sådd tvil med hensyn til Guds lover og hans måte å styre på. Dette utgjorde et angrep på Guds overherredømme, på selve hans rett til å være menneskenes eneste og absolutte Hersker.
Det var blitt reist dyptgripende spørsmål: Trenger menneskene virkelig Guds veiledning for å kunne styre seg selv og hele jorden på en god måte? Hvis ikke, var det kanskje urettferdig av Gud å forlange lydighet av dem. Hvis menneskene er i stand til å styre seg selv, hvorfor skulle da Gud være den eneste som kunne bestemme hva som var rett og galt for dem? Disse spørsmålene ville ikke ha blitt besvart ved at lovbryterne ble henrettet. Bare ved at det fikk gå en viss tid, ville det bli demonstrert at menneskene ikke er i stand til å styre seg selv på en god måte.
Hvem har retten til å bestemme?
Det spørsmålet som kanskje er det viktigste, og som hver og en av oss selv må svare på, er dette: Har ikke Gud rett til å avgjøre hvilke saker som er av størst betydning, og når de skal tas hånd om? Det er vanskelig for mange å forstå at et stridsspørsmål eller et moralsk spørsmål kan være viktig nok til å rettferdiggjøre at menneskelige lidelser blir tillatt. Men er det urimelig å erkjenne at Gud har evnen til å se så langt framover at han er i stand til å handle på den måten som er til det beste for alle hans skapninger?
Profeten Jesaja skrev: «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, lyder ordet fra Herren.» (Jesaja 55: 8) Gud stiller seg så avgjort ikke likegyldig til menneskenes lidelser, men fordi han er allvis og evig, er han i den best mulige posisjon til å vurdere alle faktorer som angår de stridsspørsmålene som er reist, og dessuten til å avgjøre hvordan og når de skal løses til størst mulig gagn for alle.
Ved å sette av tilstrekkelig tid til å få avgjort de stridsspørsmålene som er reist, sørger Gud for at det blir dannet en presedens som får varig gyldighet. Hvis noen i framtiden skulle komme til å utfordre Guds overherredømme på nytt, ville det ikke være nødvendig å innvilge vedkommende opprører ytterligere tid til å bevise sin påstand. (Nahum 1: 9) Alt som trenger å bli bevist, vil allerede være bevist. I mellomtiden har vi det privilegium å stille oss på Guds side i saken, slik mange trofaste i fortiden gjorde. Job, for å nevne et eksempel, var fast besluttet på å fortsette å være lojal mot Gud, selv om han var fullstendig uvitende om grunnen til at han led. (Job 2: 9, 10) Er det ikke innlysende at Gud, menneskenes Skaper, fortjener en slik lojalitet?
Hva er Guds løsning?
Den tidsperioden Gud har satt av til å løse de forskjellige stridsspørsmålene, nærmer seg nå slutten. Det onde og alle som forvolder det, vil snart bli fjernet. (Ordspråkene 2: 21, 22; Daniel 2: 44) Gud selv vil sørge for at menneskene får erfare evig fred og lykke på en paradisisk jord. (Jesaja 14: 7) Fordi Jehova er rettferdighetens Gud, vil han ikke glemme dem som har lidd og dødd på grunn av urettferdighet. De vil få en oppstandelse, de vil bli gjenreist til liv her på jorden. (Job 14: 14, 15; Jesaja 25: 6—8) Ifølge Guds eget løfte skal ingen «minnes det som var, ingen skal tenke på det mer». Det at menneskene får evig liv, vil gi dem god anledning til å se Guds grunner til å tillate det onde, i det rette perspektiv. Ingen av dem som oppnår slike velsignelser, vil være misfornøyd på grunn av sine egne eller andres tidligere lidelser. Det at de kan ’glede og fryde seg til evig tid over det han skaper’, vil mer enn oppveie disse lidelsene. — Jesaja 65: 17, 18.
Gjennom Bibelen har Gud vist hvorfor det finnes lidelser. Men en kort artikkel kan ikke gi svar på alle spørsmål som oppstår i forbindelse med et slikt dyptgripende emne.f Bare ved å undersøke hele Bibelen grundig er det mulig å finne et fullstendig svar. Vil du ta imot denne utfordringen og være villig til å bruke den nødvendige tid til å foreta en slik undersøkelse? I betraktning av hva som står på spill, vil det være anstrengelsene vel verdt.
[Fotnoter]
e Sitat fra Mankind and Mother Earth, 1976, side 13.
f Dette emnet blir grundigere behandlet i boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse?, kapittel 16, utgitt av Selskapet Vakttårnet.
1—3. Hvordan har noen forsøkt å forklare hvorfor det finnes lidelser?
4, 5. Nevn noen av de trosoppfatninger som stiller Gud i et dårlig lys.
6. Hva innebærer det at menneskene har en fri vilje?
7, 8. Hvilke stridsspørsmål ble reist tidlig i menneskenes historie?
9—11. Hvorfor har Gud tillatt lidelser så lenge?
12, 13. Hvordan vil Gud snart gjenopprette rettferdige forhold på jorden?
[Bilde på side 15]
Hvorfor lot Gud krav om ofringer inngå i lovpakten?