BEN, KNOKLER

Knoklene, som består av levende vev, danner et sterkt skjelett i kroppen på virveldyr og mennesker. Mennesket er ’gjennomvevd’ med et skjelett som består av over 200 knokler med tilhørende sener, og det hele er så sinnrikt konstruert at vitenskapsfolk ikke fullt ut forstår det. (Job 10: 11; For 11: 5) I forhold til vekten er benvev sterkere enn stål, og hva oppbygning angår, kan det sammenlignes med armert betong. I en beskrivelse av «Behemot» sier Jehova: «Dens knokler er kobberrør; dens sterke knokler er som stenger av smijern.» (Job 40: 15, 18) Denne beskrivelsen passer godt på flodhesten, for dens korte, sterke ben og dens kraftig bygde hofter bærer vekten av en kropp som veier mellom 2300 og 3600 kg.

Det alminneligste hebraiske ordet for «ben» eller «knokkel» er ʽẹtsem (1Mo 2: 23), mens gẹrem er et synonym. (Ord 25: 15) Det greske uttrykket er ostẹon. – Joh 19: 36.

Eva, den første kvinne, ble dannet av et ribben som var tatt fra Adam. Dette var passende i betraktning av at knoklene støtter opp kroppen, består av levende celler og produserer blodceller. Adam kunne med rette si om Eva: «Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.» Hun var så nær beslektet med Adam som det var mulig å være. (1Mo 2: 22, 23) En lignende talemåte er brukt flere steder i Bibelen om nært slektskap. – 1Mo 29: 14; Dom 9: 2; 2Sa 5: 1; 19: 12; 1Kr 11: 1.

Nevnt i trosstyrkende vitnesbyrd. Josef visste at det skulle gå en viss tid før Gud kom til å føre israelittene ut av Egypt og la dem slå seg ned i Kanaan. Som et vitnesbyrd for israelittene gav han i tro befaling om at de skulle føre hans ben med seg når de drog ut. (1Mo 50: 25; He 11: 22) De husket på dette, og Moses handlet i tråd med befalingen da han førte Israel ut av Egypt. (2Mo 13: 19) Josefs ben ble til slutt gravlagt i Sikem, på et markstykke som Jakob hadde kjøpt. – Jos 24: 32.

En død mann som ble kastet inn i Elisjas grav, ble levende straks han kom i berøring med Elisjas ben. Dette var et bevis for at de miraklene Elisja hadde utført i sin levetid, var utført ved Guds kraft, ikke hans egen, og det var et mektig vitnesbyrd fra Gud om at Elisja hadde vært en trofast og sann profet. – 2Kg 13: 20, 21.

Da Jesus etter sin oppstandelse viste seg for noen av sine disipler, trodde de at det var en ånd de så. For å berolige dem sa Jesus: «Ta på meg og se, for en ånd har ikke kjøtt og ben, slik som dere ser at jeg har.» (Lu 24: 39) Det at Jesus ikke sa kjøtt og blod, har fått noen til å trekke den slutning at han hadde et «åndeliggjort» legeme som bestod av kjøtt og ben, men var uten blod. Det finnes imidlertid ikke noe grunnlag for en slik slutning. Jesus henviste ganske enkelt til det disiplene kunne se, og som de kunne merke når de tok på ham, nemlig at han hadde kjøtt og ben; det strømmet ikke noe blod ut av kroppen hans som han kunne henlede oppmerksomheten på. Jesus satte her sine elleve apostler og andre som var til stede, i stand til å bevitne at han virkelig var blitt oppreist, og at disiplene ikke bygde på hallusinasjoner når de kunngjorde at han var blitt oppreist.

Urenhet. Under den loven som ble gitt gjennom Moses, var en person uren i religiøs henseende i sju dager hvis han berørte et lik, et menneskeben eller et gravsted. (4Mo 19: 16) Kong Josjia bekjempet avgudsdyrkelse ved å fylle de stedene hvor det hadde stått hellige pæler knyttet til hedensk tilbedelse, med menneskeben og ved å brenne ben fra gravsteder på altrene og på den måten besmitte altrene og gjøre dem uegnet for bruk. – 2Kg 23: 14, 16, 19; 2Kr 34: 5.

Brukt billedlig. Bibelen framhever hvor stor betydning knoklene har – bokstavelige knokler for ens fysiske helse, og billedlige knokler for ens åndelige helse. Knoklene er kroppens indre, bærende rammeverk og blir derfor brukt metaforisk i Bibelen om et menneskes tilstand, særlig når det dreier seg om dype og sterke følelser. Om en som er redd, sies det for eksempel at hans ben er ’fylt med redsel’. (Job 4: 14) Ens ben kan skjelve på grunn av sterk motløshet eller bli «hete av tørrhet» på grunn av sykdom. (Jer 23: 9; Job 30: 30) Frykten for Jehova gir ’ny styrke for knoklene’. (Ord 3: 8) Det sies at et godt budskap «gjør knoklene fete», eller fyller dem med marg; det virker altså styrkende for hele legemet. (Ord 15: 30) «Liflige ord er . . . en legedom for knoklene.» (Ord 16: 24) Negative følelser kan på den annen side ha en skadelig virkning på organismen. «En nedslått ånd uttørker benene.» (Ord 17: 22) En hustru som handler skammelig, er for sin mann «som råttenskap i hans ben,» sies det. (Ord 12: 4) Det å være skinnsyk på noen kan også virke nedbrytende på en både fysisk og åndelig, så «skinnsyke er råttenskap i benene». – Ord 14: 30.

På bakgrunn av at knoklene er så sterke som de er, sier Ordspråkene 25: 15 følgende om den kraft som tålmodighet og vennlige ord har når det gjelder å overvinne sterk motstand: «Ved tålmodighet overtales en befalingsmann, og en mild tunge kan knuse ben.»

Brukt profetisk. Da påsken ble innstiftet, befalte Jehova at lammet (eventuelt kjeet) skulle helstekes, og sa: «Dere må ikke bryte et ben på det.» (2Mo 12: 46) Dette ble oppfylt på Jesus Kristus, «Guds Lam», som er det motbilledlige påskeofferet. (Joh 1: 29; 1Kt 5: 7) Jesus døde på torturpælen. Soldatene kom for å bryte bena på dem som var blitt pælfestet den dagen, slik det var vanlig å gjøre for å framskynde døden. De brøt bena på de to ugjerningsmennene, men da de kom til Jesus, oppdaget de at han allerede var død, så de brøt ikke hans ben; en av dem stakk ham imidlertid i siden med et spyd. – Joh 19: 31–36; Sl 34: 20.

Mens Esekiel var i Babylon, gav Jehova ham et syn hvor han sammenlignet Israel med tørre ben som lå på en dalslette. Da Esekiel i synet profeterte for benene, samlet de seg, og det kom kjøtt på dem. Så profeterte han for vinden, og vinden brakte livspust inn i legemene, slik at de reiste seg som en stor hær. Jehova forklarte at synet gjaldt Israel, som hadde mistet alt håp fordi nasjonen var i landflyktighet i Babylon. (Ese 37: 1–11) På tilsvarende måte framstilte Jeremia assyrerkongen, som førte tistammeriket i landflyktighet, og babylonerkongen Nebukadnesar, som førte Juda i landflyktighet, som løver som fortærte Guds folk og gnagde på deres ben. (Jer 50: 17) Jehova Gud hadde tillatt dette på grunn av Israels frafall. Men han skulle huske på dem og gi dem sin ånd, som skulle gjenopplive dem og gi dem ny styrke og også føre dem tilbake, så de kunne bosette seg i det lovte land igjen. – Ese 37: 12–14.

Når Jehova har tilintetgjort Gog og hans horder etter at disse har rettet et angrep mot Jehovas folk, skal det utføres en vedvarende tjeneste «i sju måneder» som går ut på å merke de stedene hvor det ligger ben etter Gogs hop, og begrave disse, slik at jordens overflate blir renset for all urenhet, alt som besmitter den. – Ese 39: 12–16.

Jehova henviser til knoklenes marg da han i symbolske vendinger beskriver de store velsignelser han skal bringe sitt folk når han fjerner døden; han sier at han skal gjøre i stand et gjestebud med «margfulle retter som er rike på olje». – Jes 25: 6; se også MARG.