SVANGERSKAP

Den tilstand hos en kvinne som begynner når hun blir gravid, og som varer fram til barnet er født.

Jehova gav følgende befaling til Adam og Eva: «Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden», og han viste dermed at svangerskap og barnefødsler ville være en naturlig del av en kvinnes liv. (1Mo 1: 28) Da ufullkommenheten fikk innpass i menneskeslekten, sa Gud at det ville bli større smerte forbundet med svangerskap. (1Mo 3: 16; se FØDSELSVEER.) Det hebraiske ordet harạh betyr «å unnfange, å bli gravid». (1Kr 4: 17; 7: 23) Den tilsvarende tanken ble på gresk som regel uttrykt ved idiomet «å ha i magen», som betydde «å være med barn», eller å være gravid. – Mt 1: 18, 23.

Jødene betraktet barn, og spesielt guttebarn, som en velsignelse (Sl 127: 3; 128: 3; 1Mo 29: 32–35; 30: 5, 6), mens ufruktbarhet ble betraktet som en skam og en vanære. (Lu 1: 24, 25; 1Mo 25: 21; 30: 1) Gifte kvinner ønsket derfor sterkt å bli gravide. (1Sa 1: 2, 11, 20) Det voksende embryoet eller fosteret ble helt fra unnfangelsen av betraktet som en sjel. En handling som førte til at et barn i mors liv ble drept, ble behandlet i samsvar med regelen «sjel for sjel». (2Mo 21: 22, 23) Noe av det grusomste en fiende kunne gjøre, var å sprette opp eller skjære opp en gravid kvinne. – Ho 13: 16; Am 1: 13; 2Kg 8: 12; 15: 16.

Mot slutten av svangerskapet ville den fødende kvinnen få veer. (Sl 48: 6; 1Te 5: 3) Men siden denne midlertidige smerten ville ende med at et barn ble født, ville svangerskapet vanligvis få en lykkelig og tilfredsstillende avslutning. – Joh 16: 21, 22.

«Ve de gravide kvinner.» Da apostlene stilte Jesus det kjente spørsmålet angående avslutningen på tingenes ordning, svarte han blant annet at det var nødvendig å flykte fra Judea, og sa så: «Ve de gravide kvinner og dem som gir et barn die, i de dager!» (Mt 24: 19; Mr 13: 17; Lu 21: 23) Sannheten i disse ordene ble åpenbar i tiden før og under ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e.v.t. En gravid kvinne kan vanligvis være aktiv og bevege seg i rimelig grad (Lu 1: 39, 56; 2: 5), men en lengre flukt til fots i et fjellområde ville være vanskelig for henne, spesielt hvis fødselen var nær forestående. Gravide kvinner og ammende mødre gjennomgikk forferdelige lidelser da romerske styrker beleiret Jerusalem. Det var stor hungersnød. Det er viktig at en kvinne får tilstrekkelig med næringsrik mat i løpet av svangerskapet. Hvis hun for eksempel ikke får nok kalsium, kan hun miste tennene, siden kroppen bruker kalsium i forbindelse med dannelsen av det voksende barnets knokler. Hennes morsinstinkt ville dessuten øke hennes lidelser når hun så småbarn sulte og dø og visste at hun snart skulle få et barn under slike forhold. Josefus skrev om noen menn som var rammet av hungersnøden i den beleirede byen: «Man viste ingen medlidenhet med de grå hår eller små barn. Røverne løftet opp barn, som klamret seg til de smulene de hadde, og kastet dem til jorden.» – Den jødiske krig, København 1997, 5. bok, kap. 10, pkt. 3 (s. 334); jf. Lu 23: 29.

Brukt billedlig. Svangerskapet, som ender med at et barn blir født, blir en rekke ganger nevnt i overført betydning. Israel mistet Guds gunst fordi det troløse folket hadde «unnfanget vanskeligheter og født det som var skadelig». (Jes 59: 2–8; jf. Sl 7: 14.) Denne prosessen begynte med at de lot «skadelige tanker» og urette begjær få innpass i sitt sinn og hjerte og få vokse der, slik at det ble født «skadelige gjerninger». – Jf. Jak 1: 14, 15.

Et annet sted skildrer Jesaja Israel som en gravid kvinne som skriker i fødselsveer og sier til Gud: «Slik er vi blitt på grunn av deg, Jehova. Vi er blitt gravide, vi har hatt fødselsveer; det er som om vi har født vind. Ingen virkelig frelse tilveiebringer vi for landet, og ingen innbyggere for det fruktbare land kommer til verden.» (Jes 26: 17, 18) Dette kan sikte til at Israel ennå ikke hadde opplevd den lenge etterlengtede oppfyllelsen av løftet knyttet til Ætten, som skulle bringe velsignelser (1Mo 22: 15–18), selv om Gud hadde velsignet folket (jf. Jes 26: 15) og gitt dem muligheten til å bli «et kongerike av prester og en hellig nasjon». (2Mo 19: 6) Israels egne bestrebelser på å oppnå frelse hadde vært nytteløse. Nasjonen kunne ikke frigjøre folk fra «trelldommen under forgjengeligheten», som ’hele skapningen fortsetter å sukke over og være i smerte over’. (Ro 8: 19–22; jf. 10: 3; 11: 7.) Da babylonerne erobret landet, ’visnet landet bort’ fordi det var blitt besmittet som følge av at Guds pakt var blitt brutt, og «landets innbyggere minket i antall». – Jes 24: 4–6.

Da Jehova førte sitt folk tilbake fra landflyktigheten, lot han imidlertid Jerusalem bli som en kvinne som var blitt gravid med sin ektemann, og som fødte mange barn. – Jes 54: 1–8.

Apostelen Paulus siterer denne profetien i Jesaja, kapittel 54, og anvender den på ’det Jerusalem som er der oppe, som er fritt, og som er vår mor’. (Ga 4: 26, 27) Dette er tydeligvis nøkkelen til å forstå det synet som er nedskrevet i Åpenbaringen 12: 1–5, hvor det står at en gravid «kvinne» i himmelen føder «en sønn, en gutt, som skal gjete alle nasjonene med en jernstav». Siden det at nasjonene skal gjetes med en jernstav, er direkte knyttet til Guds messianske rike, må synet ha å gjøre med frambringelsen av dette Riket. Da Satans angrep på det nyfødte barnet mislyktes, hørtes en høy røst som sa: «Nå er frelsen og makten og riket som tilhører vår Gud, og den myndighet som tilhører hans Kristus, blitt til virkelighet.» (Åp 12: 10) Smerten til den gravide «kvinnen» i himmelen forut for fødselen leder tankene hen på at Paulus i Galaterne 4: 19 snakker om «fødselsveer», som her tydeligvis står for en oppriktig interesse for og et sterkt ønske om å se det endelige resultat av en utvikling (i Paulus’ tilfelle de troende galaternes utvikling mot kristen modenhet).