HUS

[hebr. bạjith; gr. oikos eller oikịa]. Ordet «hus» blir i Bibelen brukt i flere forskjellige betydninger. Det kan bl.a. betegne (1) en husstand eller en manns etterkommere (1Mo 12: 1; 17: 13, 23; Ob 17, 18; Mi 1: 5); (2) en bolig (1Mo 19: 2–4); (3) et fengsel eller, i overført betydning, et land hvor man er i slaveri (1Mo 40: 3, 14; 2Mo 13: 3); (4) dyrs og fuglers tilholdssted eller bolig (Job 39: 6; Sl 104: 17); (5) et edderkoppnett (Job 8: 14); (6) en kongebolig eller et palass (2Sa 5: 11; 7: 2); (7) en presteslekt (1Sa 2: 35); (8) et kongelig dynasti (1Sa 25: 28; 2Sa 7: 11); (9) Jehovas tabernakel eller tempel, både bokstavelig og brukt billedlig (2Mo 23: 19; 34: 26; 1Kg 6: 1; 1Pe 2: 5); (10) Jehovas bolig, selve himmelen (Joh 14: 2); (11) en helligdom for en falsk gud (Dom 9: 27; 1Sa 5: 2; 1Kg 16: 32; 2Kg 5: 18); (12) menneskets forgjengelige, fysiske legeme (For 12: 3; 2Kt 5: 1–4); (13) det uforgjengelige, åndelige legeme (2Kt 5: 1); (14) menneskehetens felles grav (Job 17: 13; For 12: 5); (15) en sammenslutning av arbeidere som utøver det samme fag (1Kr 4: 21); (16) en bygning hvor statens offisielle opptegnelser blir oppbevart (Esr 6: 1).

En form av det hebraiske ordet for hus (bạjith) utgjør ofte en del av et egennavn, som i «Betel» (som betyr «Guds hus») og «Betlehem» (som betyr «brødhus»).

Byggematerialer og byggemetoder. Bolighusene var i gammel tid likså forskjellige som de er i dag. Byggemåten varierte fra periode til periode og i forhold til den enkeltes økonomiske situasjon og hvilke materialer man hadde til rådighet. Da Babel ble bygd, brukte man for eksempel tegl i stedet for stein, og «asfalt tjente som mørtel». – 1Mo 11: 3.

Mange av israelittene flyttet inn i de husene som kanaaneerne var blitt fordrevet fra, og brukte sannsynligvis i mange år kanaaneernes byggemetoder. (5Mo 6: 10, 11) Man foretrakk tydeligvis steinhus (Jes 9: 10; Am 5: 11), ettersom de var mer stabile og gav bedre beskyttelse mot ubudne gjester enn hus som var oppført i leirstein. Den sistnevnte typen kunne innbruddstyver lett bryte seg inn i. (Jf. Job 24: 16.) I lavlandet, hvor det fantes lite kalkstein eller sandstein av god kvalitet, oppførte man imidlertid bolighusene av soltørket eller ovnsbrent leirstein. Til bærebjelker og tverrbjelker brukte man morbærfikentre og einertre og, især i de bedre husene, sedertre. – Høy 1: 17; Jes 9: 10.

Arkeologer har gravd ut ruiner av atskillige typer gamle palestinske bolighus. Ofte var det en ovn på gårdsplassen og i noen tilfeller også en brønn eller en cisterne. (2Sa 17: 18) De ruinene som er blitt gravd ut, viser at husene varierte en god del i størrelse. Ett hus var bare 5 × 5 m, mens et annet var 32 × 30 m. Rommene var ofte kvadratiske, med sider på mellom 3,5 og 4,5 m.

Noen hus ble bygd oppå brede bymurer. (Jos 2: 15) Men helst bygde man på klippegrunn (Mt 7: 24), og som regel la man først to–tre lag med naturstein før man bygde videre med leirstein. Hvis et hus ikke kunne bygges på berggrunn, laget man ofte et solid fundament som gikk så langt ned i jorden som steinsokkelen gikk over jorden. Noen fundamenter ble laget av store, utilhogde steiner, og mellomrommene ble fylt ut med mindre steiner; andre ble laget av tilhogde steiner. Ett hus av leirstein som ble gravd ut, hadde en steinsokkel som var 50 cm høy; et annet hadde en sokkel på ca. 1 m. I noen tilfeller var husveggene omkring 1 m tykke. Ofte ble ytterveggene pusset med en slags hvittekalk (Ese 13: 11, 15), og den siden av en leirsteinvegg som vendte ut mot gaten, ble ofte beskyttet ved at man satte småstein inn i pussoverflaten.

Byggesteinene ble rettet inn etter og holdt på plass av omhyggelig tilpassede hjørnesteiner. (Jf. Sl 118: 22; Jes 28: 16.) Som mørtel brukte man som regel en blanding av leire og strå, noen ganger tilsatt kalk, aske, pulveriserte potteskår, støtte strandskjell eller knust kalkstein. Denne blandingen ble brukt som bindemiddel mellom steinene og som puss på innerveggene. (3Mo 14: 41, 42) I noen tilfeller ble imidlertid steinene så nøyaktig tilhogd at det ikke var bruk for mørtel.

Gulv. Gulvene og gårdsplassen bestod av hardtrampet jord eller var belagt med stein, tegl eller kalkpuss. En fordypning i gulvet tjente vanligvis som ildsted; de bedre husene ble imidlertid oppvarmet ved hjelp av kullpanner. (Jer 36: 22, 23) Røyken steg opp gjennom ljoren, et hull i taket. (Ho 13: 3) I fornemme hus kunne rommene ha tregulv, slik templet hadde. – 1Kg 6: 15.

Vinduer. Rektangulære åpninger i veggene tjente som vinduer. I det minste noen av disse var store nok til at en mann kunne komme gjennom dem. (Jos 2: 15; 1Sa 19: 12; Apg 20: 9) Noen vinduer, ofte de som vendte ut mot gaten, hadde gitter. – Dom 5: 28; Ord 7: 6.

Dører. Dørene var vanligvis framstilt av tre og dreide seg på tapper (Ord 26: 14) som var passet inn i huller i terskelen og i overliggeren av tre eller stein. To opprettstående trestolper tjente som karmer. (2Mo 12: 22, 23) Noen hus hadde to innganger, men vanligvis fantes det bare én dør, som førte fra gaten og inn til gårdsplassen. Herfra kunne man gå inn i alle rommene i huset.

Interiør. I fornemme hus var veggene ofte panelt med sedertre eller andre kostbare treslag og overstrøket med sinober. (Jer 22: 14; Hag 1: 4) I de rikes ’elfenbenshus’ hadde tydeligvis rommene trepanel innlagt med elfenben. (1Kg 22: 39; Am 3: 15) Til husets innredning hørte, foruten forskjellige slags kokekar, kurver og annet husholdningsutstyr, møbler som senger, divaner, stoler, bord og lampestaker. (Jf. 2Sa 4: 11; 2Kg 4: 10; Sl 6: 6; 41: 3; Mt 5: 15.) I noen rikmannshus var møblene innlagt med elfenben og med gull og sølv. – Jf. Est 1: 6; Am 3: 12; 6: 4.

Tak og takkamre. De fleste takene var flate, og ifølge Moseloven skulle israelittene omgi taket sitt med et rekkverk for å forebygge ulykker. (5Mo 22: 8) En svak helning på taket gjorde at regnvannet rant av. Taket hvilte på tykke trebjelker som gikk fra den ene veggen til den andre. På tvers av disse bjelkene var det plassert mindre trebjelker, som var dekket med grener, siv og lignende. Ovenpå dette var det et flere centimeter tykt jordlag som besto av en tyktflytende leirmasse eller en blanding av leire og kalk. I et slikt jordtak kunne man lett lage en åpning, slik som noen menn gjorde da de firte ned en lam mann til Jesus for at han skulle bli helbredet. (Mr 2: 4) Takbjelkene ble ofte understøttet av trestolper som hvilte på steinfundamenter. Det kunne vokse gress på slike tak (Sl 129: 6), og de ble lett utette. (Ord 19: 13; 27: 15; For 10: 18) Før regntiden begynte, reparerte man sannsynligvis taket og glattet det ut, slik at vannet lettere rant av.

Både i fredstid og i ulykkestider foregikk det mye på takene. (Jes 22: 1; Jer 48: 38) Herfra kunne man komme med kunngjøringer, og det man foretok seg her, ville hurtig bli kjent blant folk. (2Sa 16: 22; Mt 10: 27) På takene la man linstengler til tørk (Jos 2: 6), og der kunne man snakke sammen (1Sa 9: 25), gå omkring når det ble kjølig om kvelden (2Sa 11: 2), tilbe den sanne Gud eller falske guder (Jer 19: 13; Sef 1: 5; Apg 10: 9) eller sove (1Sa 9: 26). Under innsamlingshøytiden reiste man løvhytter på takene og på gårdsplassene. – Ne 8: 16.

Ofte innrettet man et kammer på taket. Et slikt takkammer var et behagelig, kjølig rom som ofte tjente som gjesterom. (Dom 3: 20; 1Kg 17: 19; 2Kg 1: 2; 4: 10) Det fantes naturligvis også toetasjes hus med en vanlig andre etasje. I ’et stort rom ovenpå’, enten et takkammer eller et rom i andre etasje, feiret Jesus den siste påsken sammen med sine disipler og innstiftet deretter Herrens aftensmåltid. (Lu 22: 11, 12, 19, 20) Og det var tydeligvis i et ’rom ovenpå’ i et hus i Jerusalem at omkring 120 disipler var samlet på pinsedagen i år 33 da Guds ånd ble utøst over dem. – Apg 1: 13–15; 2: 1–4.

Det var som regel en utendørs trapp eller, i de fattigere husene, en stige som førte fra gårdsplassen opp på taket. Derfor kunne man, om nødvendig, forlate taket uten å gå inn i selve huset. Ettersom mange hus lå tett sammen, var det ofte mulig å gå fra det ene hustaket til det andre. Disse forholdene hjelper en til å forstå Jesu veiledning i Matteus 24: 17 og Markus 13: 15. I mer velstående hjem hadde man en innvendig trapp som førte opp til overetasjen.

Loven beskyttet eiendomsretten. Det var Jehovas hensikt at hans lydige tjenere skulle ha den glede å bo i sine egne hus. (Jf. Jes 65: 21.) At en annen enn den som hadde bygd et hus, tok det i besittelse, ble beskrevet som en ulykke som ville ramme de ulydige. (5Mo 28: 30; Kla 5: 2) Og en mann som ennå ikke hadde innviet sitt nye hus, ble fritatt for militærtjeneste. – 5Mo 20: 5, 6.

Guds lov til Israel inneholdt bestemmelser som beskyttet eiendomsretten. Loven forbød israelittene å begjære en annens eiendom, deriblant hans hus (2Mo 20: 17), og gjennom sine profeter fordømte Jehova dem som ulovlig bemektiget seg andres hus. (Mi 2: 2; jf. Ne 5: 1–5, 11.) En fordringshaver kunne ikke tiltvinge seg adgang til en skyldners hus og ta et pant. (5Mo 24: 10, 11) En israelitt som helliget sitt hus til Jehova, kunne kjøpe det tilbake ved å betale tilbake 120 prosent av den beregnede verdien til helligdommen. (3Mo 27: 14, 15) De som var nødt til å selge sine hus, hadde også gjenkjøpsrett, i hvert fall en tid. Hus som lå i landsbyer uten murer rundt, kunne kjøpes tilbake av de opprinnelige eierne, og i jubelåret skulle de leveres tilbake til dem. Men hus i byer med murer rundt ble kjøperens varige eiendom, med mindre de ble kjøpt tilbake i løpet av det året gjenkjøpsretten varte. Når det gjaldt hus som lå i levittiske byer med murer rundt, var gjenkjøpsretten permanent. Alle hus som tidligere hadde tilhørt levitter, skulle leveres tilbake til de opprinnelige eierne i jubelåret hvis de ikke var blitt kjøpt tilbake tidligere. – 3Mo 25: 29–33.

Et sted for åndelig opplæring. Fra de tidligste tider var hjemmet et sted hvor det ble gitt undervisning i den sanne tilbedelse. Guds lov til israelittene påla uttrykkelig fedrene å undervise sine sønner når de satt i huset, og på andre tidspunkter. (5Mo 6: 6, 7; 11: 19) Guds lov skulle også, tydeligvis i billedlig forstand, skrives på dørstolpene i deres hus (5Mo 6: 9; 11: 20), og ingenting som hadde med avgudsdyrkelse å gjøre, måtte bringes inn i huset (5Mo 7: 26). Ettersom hjemmet tjente et slikt hellig formål, skulle hus som ble angrepet av «ondartet spedalskhet», rives. (Se SPEDALSKHET.) Loven om spedalskhet i hus ville minne israelittene om at de bare kunne bo i hus som var rene i Guds øyne. – 3Mo 14: 33–57.

I og med kristendommens grunnleggelse ble forkynnelse og undervisning fra hus til hus en viktig side av den sanne tilbedelse. (Apg 20: 20) Jesu etterfølgere tok imot den gjestfrihet ’de som fortjente det’, eller ’fredens venner’, viste, og ble værende i husene til slike mennesker inntil de hadde fullført sin tjeneste i en bestemt by. (Mt 10: 11; Lu 10: 6, 7; se FORKYNNELSE [«Fra hus til hus»].) Grupper eller menigheter av kristne kom ofte sammen regelmessig i private hus for å granske Guds Ord. (Ro 16: 5; Kol 4: 15; Flm 2) De som vendte seg bort fra Kristi lære, ble imidlertid ikke tatt imot i de kristnes hjem. – 2Jo 10.