FETT

Det norske ordet «fett» og beslektede ord som «fet» og «fedme» blir brukt som oversettelser av flere hebraiske ord, som ikke bare betegner det stoffet som kalles «fett», men også det som er velnært og kjøttfullt. Ordene blir også brukt i overført betydning – om det som er frodig og fruktbart (som i «landets fedme» eller ’fett beite’), og om sinnets eller hjertets ufølsomhet eller uimottagelighet.

Det hebraiske ordet chẹlev er den vanlige betegnelsen for stoffet «fett», enten det dreier seg om dyr (3Mo 3: 3) eller om mennesker (Dom 3: 22). Om «nyrefettet», det harde fettet omkring nyrene eller på hoftene som ble frambåret som brennoffer, brukes også ordet pẹdher. (3Mo 1: 8, 12; 8: 20) Ordet chẹlev forekommer første gang i 1. Mosebok 4: 4, hvor det står at Abel bar fram «fettstykker» av de førstefødte i sin hjord. De gangene chẹlev senere forekommer, dreier det seg i de fleste tilfellene om frambæringen av ofre. Dessuten brukes det i overført betydning om den beste eller mest verdifulle delen av noe. I 1. Mosebok 45: 18 sier for eksempel farao til Josef at familien hans kan spise «landets fedme», og i 4. Mosebok 18: 12 står det: «Alt det beste [chẹlev] av oljen og alt det beste [chẹlev] av den nye vinen og kornet . . . det har jeg gitt til deg.» – Se Sl 81: 16; 147: 14.

Moselovens bestemmelser om fett. I 3. Mosebok, kapittel 3, finner vi de forskriftene Jehova gav israelittene med hensyn til hvordan fettet skulle brukes ved fellesskapsofrene. Når de ofret kveg eller geiter, skulle de frambære fettet på hoftene, innvollene og nyrene, samt det fettrike vedhenget på leveren, som røykoffer på alteret. Hvis de ofret en sau, skulle dessuten hele fetthalen ofres. (Sauene i Syria, Palestina, Arabia og Egypt har fetthaler som ofte veier 5 kg eller mer.) Loven sa uttrykkelig: «Alt fettet tilhører Jehova. . . . Dere skal ikke spise noe som helst fett eller noe som helst blod.» – 3Mo 3: 3–17.

Fett brenner voldsomt og ville bli så godt som fullstendig fortært på alteret. Fett som var brukt som offer på alteret, måtte ikke ligge natten over, ettersom det lett kunne bli bedervet og få en frastøtende, vond lukt, noe som ville være svært upassende når det gjaldt hellige ofre. – 2Mo 23: 18.

Ikke pålagt de kristne. Da Jehova etter vannflommen tillot Noah og hans familie å spise kjøtt, sa han ikke noe om fett. (1Mo 9: 3, 4) De fikk imidlertid forbud mot å spise blod. Dette var over 850 år før lovpakten – med dens forbud mot å spise så vel blod som fett – ble inngått med Israel. I det første århundre e.v.t. bekreftet den kristne menighets styrende råd at forbudet mot blod fremdeles stod ved makt for de kristne. (Apg 15: 20, 28, 29) Men som i tilfellet med Noah og hans familie ble det heller ikke her sagt noe om det å spise fett. Forbudet mot å spise fett ble således bare gitt til nasjonen Israel.

Begrunnelse for loven. Under lovpakten ble både blodet og fettet betraktet som noe som utelukkende tilhørte Jehova. Livet er i blodet, og ettersom det bare er Jehova som kan gi liv, tilhører blodet ham. (3Mo 17: 11, 14) Fettet ble betraktet som den mest verdifulle delen av dyrets kjøtt. Når fettet av et dyr ble frambåret som offer, var det således et tydelig uttrykk for at de beste delene tilhører Jehova Gud, som sørger så rikelig for sine skapninger, og av at den som frambar offeret, ønsket å gi det beste til ham. Ettersom dette røykofferet på alteret var et symbol på at israelittene gav det beste til Jehova, ble det sagt at det skulle ryke på alteret som «føde» og til «en formildende duft» for ham. (3Mo 3: 11, 16) Å spise fett var derfor å tilegne seg noe som var viet til Gud, en krenkelse av Jehovas rettigheter, og medførte dødsstraff. I motsetning til blodet kunne imidlertid fettet bli brukt til andre formål, i hvert fall hvis det stammet fra et selvdødt dyr eller et dyr som var blitt drept av et annet dyr. – 3Mo 7: 23–25.

Hva loven omfattet. Mange bibelkommentatorer har med henvisning til det sistnevnte skriftstedet (v. 25) forsøkt å finne hjemmel for å begrense forbudet i 3. Mosebok 3: 17 til bare å omfatte fettet fra de dyrene som kunne frambæres som offer, for eksempel okser, sauer og geiter. De jødiske rabbinerne er uenige hva dette angår. Forbudet i 3. Mosebok 3: 17 mot å spise fett blir imidlertid nevnt sammen med forbudet mot å spise blod, en lov som entydig gjaldt blodet av alle dyr. (Jf. 3Mo 17: 13; 5Mo 12: 15, 16.) Det ser derfor ut til å være mer rimelig å anta at Moselovens bestemmelse om fett gjaldt fettet av alle dyr, også fettet av de dyrene som israelittene slaktet for at de skulle brukes på vanlig måte.

Den oppfatning at forbudet gjaldt alt fett, er ikke i strid med 5. Mosebok 32: 14, hvor det sies at Jehova skal gi Israel «fett av værer» å spise. Her er det tale om et billedlig, poetisk uttrykk som hentyder til de beste dyrene i hjorden. Dette framgår av at det etterpå i samme vers tales om «nyrefett av hvete» og «drueblod». Det forholder seg på lignende måte med Nehemja 8: 10, hvor folket blir oppfordret til å ’gå og spise de fete rettene’. Det skal ikke forstås slik at de i bokstavelig forstand skulle spise fett. «De fete rettene» sikter til rikholdige retter med kjøtt som ikke er magert eller tørt, men mørt og saftig, tilsatt velsmakende ingredienser og tilberedt med vegetabilske oljer. De engelske bibeloversettelsene som er laget av Knox og av Moffatt, sier derfor henholdsvis: «Forsyn dere med kraftig kjøtt», og: «Spis de lekre stykkene.»

Moseloven forbød ikke det å fôre opp eller gjø sauer og annet kveg til slakting. Vi leser for eksempel om «den gjødde oksekalven» som ble slaktet til den bortkomne sønnen. (Lu 15: 23) Til Salomos matvareforsyninger hørte «fett kveg» og «gjødde gjøker». (1Kg 4: 23) Det hebraiske ʽẹghel-marbẹq, «gjøkalv», forekommer i 1. Samuelsbok 28: 24; to andre ord, mẹach og merịʼ, brukes om ’velfødde dyr’ og «gjøfe». (Jes 5: 17; Ese 39: 18) Men hensikten med denne oppfetingen var ikke å frambringe nyrefett eller et fettlag. Tanken var at dyrene skulle bli velfødde og kjøttfulle og ikke magre. – Jf. 1Mo 41: 18, 19.

Andre hebraiske uttrykk. Noen av de hebraiske uttrykkene som ble brukt som beskrivelse av noe som var «fett», er avledet av roten sjamẹn, som betyr «å bli fet» (5Mo 32: 15; Jer 5: 28), men som også overbringer tanken om å være «hardfør». Sjamẹn forekommer i Jesaja 6: 10, hvor King James Version sier: «Gjør dette folks hjerte fett», det vil si uimottagelig og sløvt, som om det var omsluttet av fett. I Dommerne 3: 29 blir noen av moabittene omtalt som «alle sammen hardføre [sjamẹn, bokst.: «fete»] og alle sammen tapre menn». Det beslektede ordet sjẹmen blir vanligvis oversatt med «olje».

Det er mulig at verbet dasjẹn, som også bokstavelig betyr «å bli fet», inneholder tanken om «å trives». Hvis det er tilfellet, henleder dasjẹn (og det beslektede dẹsjen) tanken på velstand, fruktbarhet eller overflod. Jehova sa til israelittene at han skulle føre dem til et land som ’fløt med melk og honning’, og at de kom til å «spise og bli mette og bli fete [wedhasjẹn]». (5Mo 31: 20) I Ordspråkene sies det at den som er gavmild og flittig, og som stoler på Jehova, «vil bli gjort fet», det vil si, det vil gå ham svært godt. (Ord 11: 25; 13: 4; 28: 25) I Ordspråkene 15: 30 står det at et godt budskap «gjør knoklene fete», det vil si fyller dem med marg – det styrker med andre ord hele legemet. Substantivet dẹsjen overbringer også tanken om velstand, som i Salme 36: 8, hvor det sies at menneskesønnene «drikker seg utørste av fedmen [middẹsjen; «overfloden», RS; «av det beste», Sl 36: 9, NO]» i Guds hus. – Jf. Jer 31: 14.

Substantivet dẹsjen blir av mange oversettere også gjengitt med «aske», for eksempel i skriftsteder som taler om avfallsproduktene fra ofringen på alteret i tabernaklet. (3Mo 1: 16; 4: 12; 6: 10, 11; KJ, JB, RS, EN, NB) Andre mener imidlertid at ordet «aske» ikke fullt ut gjengir tanken i det hebraiske ordet, og de har derfor valgt å gjengi det med «fettaske» (Ro, NV) eller «den fete offerasken» (3Mo 1: 16; 4: 12; NO) med den begrunnelse at uttrykket tyder på at det varme fettet fra ofrene trengte ned i asken av veden som lå under.

Ordet barịʼ kan uttrykke tanken om å være «sunn» (Hab 1: 16), men dette ordet blir også oversatt med «fet» i forbindelse med både mennesker, buskap og korn. – 1Mo 41: 2, 7; Dom 3: 17; Ese 34: 3, 20.