TIENDE

En tiendedel, eller ti prosent, som ble gitt eller betalt som en avgift, spesielt til religiøse formål.

Bibelen forteller om to tilfeller før lovpakten ble opprettet, da en person gav en tiendedel av sine eiendeler til Gud, eller til en som representerte ham. Den første som er nevnt, er Abraham, som gav Melkisedek en tiendedel av det byttet han hadde tatt ved sin seier over Kedorlaomer og hans allierte. (1Mo 14: 18–20) Apostelen Paulus omtaler denne hendelsen som et bevis for at Kristi prestedømme på Melkisedeks vis er det levittiske prestedømme overlegent, ettersom Levi – mens han ennå var i Abrahams lend – på en måte betalte tiende til Melkisedek. (He 7: 4–10) Den andre som er nevnt, er Jakob, som ved Betel avla et løfte om å gi Gud en tiendedel av det han eide. – 1Mo 28: 20–22.

I begge tilfellene ble imidlertid tiendedelen gitt frivillig, og det sies ikke noe om at Abraham eller Jakob gav sine etterkommere befaling om å gjøre det samme og derved innførte en religiøs skikk eller lov. Hvis Jakob allerede hadde vært forpliktet til å betale tiende, var det for øvrig ingen grunn til at han skulle avlegge et løfte om å gjøre det, slik som han gjorde. Det er derfor tydelig at man i patriarkalsk tid ikke hadde noen skikk eller lov som påbød at man skulle gi tiende. Det var først da lovpakten ble opprettet, at en slik lov ble innført.

Tiende under Moseloven. Da Jehova gav israelittene lover om tiende, hadde han bestemte formål med det. Noen forskere mener at det bare var tale om én tiende, men det ser ut til at israelittene i virkeligheten betalte to tiendedeler av sin årlige inntekt, unntatt i sabbatsårene, da de ikke skulle betale tiende siden de da ikke kunne regne med noen inntekt. (3Mo 25: 1–12) Tienden skulle gis i tillegg til den førstegrøde israelittene var forpliktet til å gi til Jehova. – 2Mo 23: 19; 34: 26.

Den første tienden, som bestod av en tiendedel av det jorden og frukttrærne bar, og av storfeet og småfeet (tydeligvis av tilveksten til hjordene), ble brakt til helligdommen og gitt til levittene ettersom de ikke hadde noen arvelodd i landet, men var viet til tjenesten i helligdommen. (3Mo 27: 30–32; 4Mo 18: 21, 24) Av det levittene fikk, gav de på sin side en tiendedel til underhold for det aronittiske presteskap. – 4Mo 18: 25–29.

Kornet ble tydeligvis tresket og frukten fra vinrankene og oliventrærne gjort om til vin og olje før tienden ble gitt. (4Mo 18: 27, 30; Ne 10: 37) Hvis en israelitt ønsket å gi penger i stedet for slike produkter, kunne han gjøre det, forutsatt at han la til en femtedel av produktenes verdi. (3Mo 27: 31) Det forholdt seg annerledes med storfeet og småfeet. Når dyrene kom ut av kveen og ett etter ett gikk gjennom en port, stod eieren ved porten med en stav og merket av hvert tiende dyr som en tiende, uten å undersøke eller velge ut dyrene. – 3Mo 27: 32, 33.

Det ser som nevnt ut til at det var enda en tiende, en sekundær tiende, som hvert år ble satt til side. Den tjente ikke direkte til underhold for det levittiske presteskap, selv om levittene fikk del i den, men den ble vanligvis brukt til glede for de enkelte israelittiske familiene når man kom sammen ved de nasjonale høytidene. Når veien til Jerusalem var for lang til at det var praktisk å ta med denne tienden, ble den omsatt i penger, og disse ble så brukt til underhold av husstanden og til glede for den under den hellige sammenkomsten i byen. (5Mo 12: 4–7, 11, 17, 18; 14: 22–27) Ved slutten av det tredje og det sjette året i den sju år lange sabbatssyklusen ble denne tienden satt til side til levittene, de fastboende utlendingene, enkene og de farløse guttene i lokalsamfunnet i stedet for å bli brukt til dekning av utgifter ved de nasjonale høytidene. – 5Mo 14: 28, 29; 26: 12.

De israelittiske lovene i forbindelse med tiende var ikke urimelige. Man må heller ikke glemme at Gud lovte å velsigne israelittene med velstand ved å åpne «himlenes sluser» hvis de adlød disse lovene. (Mal 3: 10; 5Mo 28: 1, 2, 11–14) Når folket forsømte å gi tiende, gikk det ut over prestene og levittene, ettersom de da ble nødt til å bruke tid på verdslig arbeid og dermed forsømte sin prestetjeneste. (Ne 13: 10) En slik troløshet hadde også en negativ virkning på den sanne tilbedelse. Da de ti stammene falt fra den sanne tilbedelse og begynte med kalvedyrkelse, brukte de sørgelig nok tienden til å støtte denne falske religionen. (Am 4: 4, 5) Når israelittene derimot var trofaste mot Jehova og ble styrt av rettferdige menn, ble det igjen gitt tiende til levittene, og i overensstemmelse med Jehovas løfte var det ingen som manglet noe. – 2Kr 31: 4–12; Ne 10: 37, 38; 12: 44; 13: 11–13.

Det var ikke fastsatt noen straff i Moseloven for det å unnlate å gi tiende. Jehova hadde imidlertid sørget for at hele folket følte seg sterkt moralsk forpliktet til å gi tiende, for ved slutten av den treårige tiendesyklusen skulle de erklære overfor ham at de hadde betalt hele tienden. (5Mo 26: 12–15) Alt som urettmessig ble holdt tilbake, ble betraktet som stjålet fra Gud. – Mal 3: 7–9.

De jødiske religiøse lederne i det første århundre, særlig blant de skriftlærde og fariseerne, gjorde et stort nummer av at de gav tiende og gjorde andre synlige gjerninger i forbindelse med sin gudsdyrkelse, men deres hjerte var langt borte fra Gud. (Mt 15: 1–9) Jesus irettesatte dem for deres selviske, hyklerske innstilling og gjorde dem oppmerksom på at de omhyggelig gav tiende til og med av «mynte og dill og spisskarve» – noe de var forpliktet til – mens de ignorerte de «viktigere ting i Loven, nemlig rett og barmhjertighet og trofasthet». (Mt 23: 23; Lu 11: 42) I en illustrasjon viste Jesus forskjellen mellom en fariseer som selvrettferdig skrøt av at han fastet og gav tiende, og en skatteoppkrever som ikke ble regnet for noe av fariseeren, men som ydmyket seg, bekjente sine synder for Gud og bad ham vise ham barmhjertighet. – Lu 18: 9–14.

Ingen tiendeordning for de kristne. De kristne i det første århundre fikk ikke på noe tidspunkt befaling om å gi tiende. Hovedhensikten med tiendeordningen under Moseloven var å støtte Israels tempel og presteskap; plikten til å gi tiende opphørte følgelig da den mosaiske lovpakt ble oppfylt og dermed opphevet ved Kristi død på torturpælen. (Ef 2: 15; Kol 2: 13, 14) De levittiske prestene fortsatte riktignok å tjene i templet i Jerusalem inntil det ble ødelagt i år 70 e.v.t., men fra og med år 33 var de kristne blitt en del av et nytt, åndelig presteskap som ikke ble støttet ved hjelp av noen tiendeordning. – Ro 6: 14; He 7: 12; 1Pe 2: 9.

De kristne ble oppmuntret til å støtte den kristne tjeneste både ved selv å delta i den og ved å gi økonomiske bidrag. De ble ikke pålagt å yte faste, spesifiserte bidrag til dekning av menighetens utgifter, men hver enkelt skulle bidra ’etter det han hadde’, og gi ’slik som han hadde besluttet i sitt hjerte, ikke motvillig eller under tvang, for Gud elsker en glad giver’. (2Kt 8: 12; 9: 7) De ble oppmuntret til å følge prinsippet: «De eldste som presiderer på en god måte, skal regnes verdige til dobbelt ære, særlig de som arbeider hardt i tale og undervisning. For skriftstedet sier: ’Du skal ikke binde munnen til på en okse når den tresker’, og: ’Arbeideren er sin lønn verd.’» (1Ti 5: 17, 18) Paulus var imidlertid et godt eksempel ved å bestrebe seg på å unngå å ligge menigheten unødig til byrde i økonomisk henseende. – Apg 18: 3; 1Te 2: 9.