GIHON

(Gịhon) [frambryting; framfossing].

1. En av de fire elvene som den elven som hadde sitt utspring i Eden, delte seg i; det sies om den at den ’rant omkring hele landet Kusj’. (1Mo 2: 10, 13) Det er ikke mulig med noen grad av sikkerhet å identifisere denne elven i dag. Ut fra et geografisk synspunkt virker det ikke sannsynlig at det med «landet Kusj» her skulle siktes til Etiopia, slik tilfellet ofte er i senere beretninger. Navnet kan referere til det området som var bebodd av Kusj før folkeslagene ble spredt som følge av språkforvirringen ved Babel. (1Mo 11: 9) Noen forbinder Gihon med elven Araxes (vår tids Araks), som har sitt utspring i fjellene nordvest for Vansjøen og munner ut i Kaspihavet, og noen leksikografer forbinder «landet Kusj» i 1. Mosebok 2: 13 med kassittene (akkadisk: kassu), et folk på den sentralasiatiske høysletten som blir nevnt i gamle kileskrifttekster, men hvis historie stort sett ligger i mørke. (Lexicon in Veteris Testamenti Libros av L. Koehler og W. Baumgartner, Leiden 1958, s. 429; A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament av Brown, Driver og Briggs, 1980, s. 469) På den annen side ble visse arabiske stammer på den arabiske halvøy kalt Kusi eller Kusjim, slik det blir antydet i Habakkuk 3: 7, hvor Kusjan blir nevnt parallelt med Midjan, enten som det samme stedet eller som et naboområde. Det er således forskjellige muligheter, men ettersom den verdensomfattende vannflommen må ha forårsaket store topografiske forandringer i jordens overflate, er det umulig å komme fram til noen sikker konklusjon. – Se KUSJ nr. 2.

2. En kilde som i dag blir kalt ha-Gihon, og som har sitt utspring i en naturlig hule i Kedron-dalen litt øst for den nordlige enden av den delen av Jerusalem som i gammel tid ble kalt «Davidsbyen». (2Kr 32: 30) Byen fikk i bibelsk tid en stor del av sin vannforsyning herfra, ettersom det bare fantes to kilder i nærheten av byen. Navnet Gihon er passende, for kilden «fosser fram» med visse mellomrom, opptil fire–fem ganger om dagen etter en regnfull vinter og mindre hyppig i den tørre årstiden.

Det blir vanligvis antatt at Gihon-kilden var inne i bildet da hærføreren Joab trengte inn i den nesten uinntagelige jebusittiske festningen og derved gjorde det mulig for David å erobre Jerusalem. (1Kr 11: 6) Selv om oversettelsen av den hebraiske teksten i 2. Samuelsbok 5: 8 byr på visse problemer, tyder den vanlige gjengivelsen på at det fantes en ’vanntunnel’ der, og at det var den David tenkte på da han oppfordret til et angrep på byen. I 1867 oppdaget Charles Warren en vannkanal som gikk fra hulen hvor Gihon-kilden har sitt utspring, og inn i fjellet, og som endte i en dam, eller et reservoar, ca. 20 m derfra. En loddrett sjakt i fjellet ovenfor førte 11 m opp, og øverst oppe, hvor sjakten endte, var det et sted hvor man kunne stå og senke beholdere med et reip ned i dammen nedenfor og trekke opp vann. En nesten 39 meter lang, lett skrånende gang førte fra toppen av sjakten og inn i byen. På denne måten mener man at jebusittene hadde sikret seg adgang til vann når de på grunn av et fiendtlig angrep ikke kunne gå utenfor bymurene. Selv om Gihon-kilden ikke er spesielt nevnt i beretningen, antar man at Joab og hans menn med stort vågemot trengte inn i byen gjennom denne vanntunnelen.

Det var ved Gihon-kilden Salomo på Davids befaling ble salvet til konge. De glade ropene fra den prosesjonen som fulgte ham tilbake til byen, kunne, selv om prosesjonen ikke kunne ses fra En-Rogel-kilden, som lå ca. 700 m derfra, med letthet høres av den ærgjerrige Adonja og hans gjester, som holdt et festmåltid der. – 1Kg 1: 9, 10, 33–41.

Arkeologiske utgravninger har også avdekket en gammel overflatekanal som førte fra Gihon-kilden mot sør langs foten av den fjellskråningen hvor «Davidsbyen» lå. Denne kanalen endte i en dam ved sørspissen av den utløperen som den gamle byen først var bygd på, der hvor Kedron-dalen og Tyropoion-dalen møttes. Kanalen var bygd slik at den skrånet svært lite, noe som førte til at vannet fløt sakte og rolig. Det er sannsynligvis denne kanalen det siktes til i Jesajas profeti, som ble uttalt på kong Akas’ tid (761–746 f.v.t.), hvor «Siloas vann, som flyter stille», blir stilt opp som en motsetning til den veldige oversvømmelse som den invaderende assyriske hær ville utgjøre når den angrep Juda. – Jes 8: 5–8.

Da assyrerne på Hiskias tid (732 f.v.t.) truet med å angripe Jerusalem, sørget kong Hiskia for at byens vannforsyning ikke falt i fiendens hender. (2Kr 32: 2–4) Andre Krønikebok 32: 30 viser at Hiskia, muligens på et annet tidspunkt, stoppet vannet som rant fra Gihon gjennom den tidligere kanalen, og ledet det til vestsiden av «Davidsbyen», et godt stykke innenfor byens festningsverker. Hvordan han gjorde dette, ble man klar over i 1880, da man fant en innskrift hogd inn i veggen på en vanntunnel som endte i det som i dag kalles Siloam-dammen, på vestsiden av den gamle «Davidsbyen». Innskriften, som er skrevet med gammelhebraiske bokstaver og anses for å være fra 700-tallet f.v.t., beskriver hvordan tunnelen ble laget gjennom fjellet av to arbeidslag som arbeidet mot hverandre fra hver sin side. Da tunnelen i 1910 var blitt helt ryddet, viste den seg ved en oppmåling å være 533 m lang og ha en gjennomsnittshøyde på 1,8 m, mens den på visse steder bare var 50 cm bred. Denne bemerkelsesverdige ingeniørbedriften er øyensynlig et resultat av de forholdsregler Hiskia tok for å beskytte og bevare Jerusalems vannforsyning fra Gihon.

Hiskias sønn, kong Manasse, utvidet i sin regjeringstid (716–662 f.v.t.) Jerusalems festningsverker, idet han bygde en ytre mur for «Davidsbyen» «vest for Gihon», noe som betydde at Gihon ikke kom til å ligge innenfor muren. – 2Kr 32: 33; 33: 14.

Vannet fra Gihon renner den dag i dag gjennom Siloam-tunnelen, som man mener at Hiskia bygde.