AKASJA
(Akạsja) [Jehova har grepet].
Navnet på to konger, den ene i Israel, den andre i Juda.
1. Sønn av Akab og Jesabel; konge over Israel i to år fra omkring 919 f.v.t. I likhet med sine avgudsdyrkende foreldre dyrket han Ba’al. (1Kg 22: 51–53) Etter Akabs død benyttet Moab anledningen til å gjøre opprør mot Israel og derved frigjøre seg fra plikten til å betale en stor tributt som bestod av 100 000 lam og like mange uklipte værer. (2Kg 1: 1; 3: 4, 5) Moabittkongen Mesja beskriver dette opprøret på Mesja-steinen. Akasja gjorde ikke noe forsøk på å undertvinge moabittene, muligens fordi han kort tid etter ble rammet av en ulykke og led en tidlig død.
Akasja inngikk partnerskap med Juda-kongen Jehosjafat for at de skulle bygge skip i Esjon-Geber ved Akababukta. Dette prosjektet mishaget Gud på grunn av Akasjas ondskap, og skipene ble slått til vrak. (2Kr 20: 35–37) Ifølge beretningen i 1. Kongebok 22: 48, 49 ville Akasja at Jehosjafat skulle la skipene bli bemannet med israelittiske sjøfolk sammen med de judeiske sjøfolkene, men Jehosjafat avslo. Hvis denne anmodningen ble framsatt før skipene ble slått til vrak, kan Jehosjafats avslag ha vært et uttrykk for at han ikke hadde tillit til Akasja og var på vakt mot utilbørlig innflytelse fra det nordlige riket. Hvis anmodningen ble framsatt etter at flåten forliste, kan den ha vært en antydning fra Akasjas side om at Jehosjafats menn ikke var dyktige nok og var skyld i at skipene var blitt slått til vrak, og altså et forslag om at skipene skulle bli satt i stand igjen og bli sendt ut på nytt, denne gang også med israelittiske sjøfolk om bord. I så fall kan Jehosjafats avslag ha vært et uttrykk for at han erkjente at Gud åpenbart var imot dette prosjektet.
Akasja ble så rammet av en ulykke i sitt hjem. Han falt gjennom et gitter (som kanskje dekket en lyssjakt) i takkammeret sitt, ble alvorlig syk og måtte holde sengen. (2Kg 1: 2) Som om den sanne Gud ikke lenger var til, sendte Akasja bud for å spørre filisterguden Ba’al-Sebub (navnet betyr «fluenes eier») om han ville bli frisk igjen. Underveis ble sendebudene møtt av profeten Elia, som sendte dem tilbake med beskjed om at kongens sykeleie ville bli hans dødsleie. Akasja ydmyket seg ikke, men sendte ut 50 mann under deres fører for at de skulle hente Elia. Både disse og en gruppe til ble fortært av ild etter at de hadde overbrakt Elia kongens ordre om å komme ned fra det fjellet hvor han satt. En tredje gruppe som ble sendt av den stivnakkete kongen, unnslapp døden utelukkende på grunn av førerens respektfulle anmodning om at hans og hans menns liv måtte ’være dyrebart i Elias øyne’. Elia gikk så ned fra fjellet og kunngjorde personlig dødsbudskapet for Akasja. Etter en tid døde Akasja, og fordi han ikke hadde noen sønn, ble han etterfulgt på tronen av sin bror Jehoram. – 2Kg 1: 2–17.
2. Sønn av Jehoram og Atalja; konge over Juda i ett år (ca. 906 f.v.t.). Under hans fars regjeringstid invaderte filisterne og araberne Juda og tok alle Jehorams sønner, bortsett fra Jehoakas (Akasja), den yngste, til fange. (2Kr 21: 16, 17; 22: 1) Han var en ung mann på 22 år da han ble konge, og hans dominerende mor, Atalja, som var datter av Akab og Jesabel, påvirket ham til å handle ondt. (2Kg 8: 25–27; 2Kr 22: 2–4) Akasja fulgte kong Jehoram av Israel (hans morbror) i en kamp mot Syria ved Ramot-Gilead. Jehoram ble såret i slaget. Senere besøkte Akasja ham i Jisre’el, mens han var på bedringens vei. – 2Kg 8: 28, 29; 9: 15; 2Kr 22: 5, 6.
En sammenligning av beretningene i 2. Kongebok 9: 21–28 og 2. Krønikebok 22: 7–9, tyder på at det var det følgende som deretter skjedde: Da Jehu nærmet seg Jisre’el, møtte han Jehoram og Akasja. Jehu drepte Jehoram, men Akasja flyktet. Jehu satte ikke etter Akasja på dette tidspunktet, men fortsatte til Jisre’el for å fullføre sitt verk som domsfullbyrder der. I mellomtiden prøvde Akasja å komme seg tilbake til Jerusalem, men han kom ikke lenger enn til Samaria, hvor han forsøkte å gjemme seg. Jehus menn, som hadde satt etter Akasja, fant ham i Samaria og tok ham til fange. Deretter førte de ham til Jehu, som befant seg i nærheten av byen Jibleam, ikke langt fra Jisre’el. Da Jehu så Akasja, gav han sine menn ordre om å drepe ham i vognen hans. De slo ham ned så han ble såret, på veien opp til Gur, i nærheten av Jibleam. Så lot de imidlertid Akasja slippe unna, og han flyktet til Megiddo, hvor han døde av de sårene han hadde fått. Deretter ble han ført til Jerusalem, og der ble han begravet. Beretningene om hans død er ikke i strid med hverandre; de utfyller hverandre.
I 2. Krønikebok 22: 7 blir det påpekt at Akasjas død var «fra Gud». Jehu handlet altså som Guds domsfullbyrder da han drepte denne mannen, som hadde sluttet seg til Akabs hus, som var fordømt av Gud. Akasja blir også omtalt som «Asarja», i 2. Krønikebok 22: 6 (skjønt her har 15 hebraiske håndskrifter «Akasja»), og som «Jehoakas», i 2. Krønikebok 21: 17; 25: 23 (her er Guds navn flyttet fram, slik at det står som prefiks i stedet for som suffiks).