Kapittel 10

Hvis Skaperen bryr seg om oss, hvorfor skjer det da så mye vondt?

FOR hvert 60. sekund er det over 30 mennesker som dør av infeksjonssykdommer, 11 som taper kampen mot kreft, og 9 som bukker under for hjertesykdom. Og dette er jo bare noen få av alle de sykdommene som volder smerte og død.

I vestibylen i FN-bygningen i New York var det i 1996 et ur som symbolsk tikket hver gang det ble født et barn i en fattig familie — 47 ganger i minuttet. Hver dag er det 20 prosent av verdens befolkning som går sultne til sengs. Og hva om du prøvde å beregne hvor mye kriminalitet det er der du bor?

Vi må innse at det er mye vondt i verden i dag.

«Likevel er det mange av oss som ikke tar innover oss den urettferdighet som er overalt rundt oss,» sier en tidligere politibetjent. Men hvis vi føler at vi er uberørt av det som skjer, blir nok holdningen en annen når vi selv får merke vanskelighetene på kroppen eller får se at en vi er glad i, lider. Prøv for eksempel å sette deg i Masakos sted. Hun pleiet foreldrene sine, som begge var kreftsyke, og etter hvert som de ble mer avmagret og stønnet av smerte, følte hun seg fullstendig hjelpeløs. Eller tenk på den fortvilelse som den ni år gamle Sharada i Asia følte da hennes far solgte henne for et beløp som tilsvarte cirka 100 kroner. Hun måtte flytte fra landsbyen til en fremmed storby og ble tvunget til å tilby seksuelle tjenester til seks menn om dagen.

Hvorfor er det så mye vondt i verden? Og hvorfor setter ikke Skaperen en stopper for det? På grunn av alle lidelsene er det mange som vender Gud ryggen. Den tidligere politibetjenten vi nettopp siterte, hadde en mor som var blitt offer for en psykopat. Han sier om hvordan han reagerte på det: «Tanken om at det finnes en allmektig, kjærlig Gud som styrer universet, hadde aldri vært fjernere for meg.» Kanskje du også spør: Hvorfor? Ja, hvorfor finnes det slike lidelser? Hva er årsaken til dem, og bryr Skaperen seg om at mennesker lider?

En følge av et tidligere liv?

Verden over er det millioner av mennesker som tror at årsaken til en persons lidelser er hans fortid. De mener at de nåværende lidelsene er en straff for det han har gjort i et tidligere liv. «Menneskenes lidelser skyldes at vi er bundet i karma, for så snart vi er født, bærer vi alle sammen en tung bør i form av vår tidligere karma.»a Det mente Daisetz T. Suzuki, en filosof som gjorde zenbuddhismen populær i den vestlige verden. Hinduiske vismenn hadde uttenkt «karma-loven» mens de lette etter en forklaring på menneskenes lidelser. Men er deres forklaring fornuftig og fullt ut tilfredsstillende?

En buddhistisk kvinne sa: «Jeg syntes det var meningsløst at jeg måtte lide for noe jeg var født med, men som jeg ikke visste noe om. Jeg måtte godta det som min skjebne.» Hun kom til at denne forklaringen på lidelsene ikke var god nok. Kanskje du også mener det. Det er kanskje ikke vanlig der du bor, å tro på reinkarnasjon, men den læren som ligger til grunn for denne oppfatningen, er utbredt i hele kristenheten og også andre steder — læren om at mennesket har en udødelig sjel som lever videre etter at kroppen er død. Det sies at denne «sjelen» erfarer lidelser, det være seg i det nåværende liv eller i et liv etter døden.

Slike oppfatninger er vanlige, men hva slags beviser har vi for at de er riktige? I slike viktige spørsmål som dette burde det vel være fornuftig å høre på det vår Skaper har å si. Menneskers oppfatninger og meninger kan være uriktige, men vi har sett at Guds utsagn alltid er pålitelige.

Som vi så i det forrige kapitlet, førte den synd som våre første foreldre begikk, til at menneskene ble underlagt døden. Skaperen advarte Adam: «På den dag du [synder], skal du visselig dø.» (1. Mosebok 2: 17; 3: 19) Gud sa ikke noe om at Adam hadde en udødelig sjel; han var et menneske. Det betyr, sagt med Bibelens ord, at han var en sjel. Da han døde, døde følgelig den sjelen som het Adam. Han var ikke ved bevissthet mer og led ikke.

Vår Skaper godkjenner ikke læren om karma, læren om gjenfødelser eller læren om en udødelig sjel som kan lide i en tilværelse etter døden. Men hvis vi skjønner hva følgene av Adams synd er, kan vi bedre forstå hvorfor mennesker lider i dag.

Hva er årsaken til lidelsene?

Det kan være vanskelig å forstå alt som har med menneskenes lidelser å gjøre, men det er lettere hvis vi bruker riktig hjelpemiddel. Vi ser ting som er langt unna, mye klarere når vi bruker kikkert, og vi kan likeledes se årsaken til lidelsene i verden når vi bruker Bibelen.

For det første gjør Bibelen oss oppmerksom på at «tid og uforutsett hendelse» rammer alle mennesker. (Forkynneren 9: 11) Jesus viste for eksempel til noe som hadde skjedd på hans tid — 18 mennesker hadde omkommet da et tårn falt over dem. Han slo fast at disse ofrene ikke var større syndere enn andre. (Lukas 13: 1—5) De led fordi de befant seg på galt sted på galt tidspunkt. Men Bibelen går lenger og kommer med tilfredsstillende opplysninger om hovedårsakene til lidelsene. Hva slags opplysninger er det?

Etter at de første menneskene hadde syndet, besluttet den guddommelige Dommer, Jehova, at de hadde mistet retten til å fortsette å leve. I de årene som gikk før Adam og Eva døde, led de mye. Det var selvforskyldte lidelser. De merket virkningene av aldring og sykdom, de måtte slite med å skaffe seg det nødvendige til livets opphold, og de erfarte sorgen over å se de tragiske følgene av misunnelse og vold i familien. (1. Mosebok 3: 16—19; 4: 1—12) Det er viktig å huske hvor skylden for alle disse lidelsene først og fremst lå. Den lå hos dem selv. Hvordan kan vi så forstå grunnen til at lidelsene har fortsatt helt fram til vår tid?

Selv om mange nok vil protestere mot å bli betraktet som syndere, setter Bibelen tingene i det rette perspektiv ved å si: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og . . . således spredte [døden] seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» (Romerne 5: 12) Det første menneskepar erfarte følgene av sin egen, skadelige handlemåte, men etterkommerne deres ble også berørt. (Galaterne 6: 7) De arvet ufullkommenheten, som fører til døden. Noen synes det er lettere å forstå dette når de tenker på det vitenskapelige faktum at barn den dag i dag kan arve sykdommer eller defekter fra foreldrene sine. Det kan for eksempel gjelde blødersykdom, noen former for anemi, kransarteriesykdom, en type diabetes og brystkreft. Barna kan ikke noe for at de har arvet sykdommen og av den grunn lider.

Adam og Eva, opphavet til vår genetiske arv, valgte å sette seg opp mot den måten Jehova hersket over menneskene på.b Du vet fra historien at menneskene har prøvd alle slags styreformer i et forsøk på å herske over jorden. En del menn og kvinner som har vært engasjert i styre og stell, har hatt gode forsetter. Men hva synes du om resultatene av menneskenes selvstyre? Lider folk mindre nå enn før? Så visst ikke. Den politikk mange land har ført, og kriger mellom ulike nasjoner har tvert imot ført til mer lidelse. For cirka 3000 år siden sa en vis hersker: «Menneske har hersket over menneske til skade for ham.» — Forkynneren 8: 9.

Synes du situasjonen er særlig annerledes nå? Er den blitt bedre? De fleste vil nok si nei til det. Mange menn, kvinner og barn lider, ikke bare på grunn av nedarvet synd og ufullkommenhet, men også på grunn av det som de eller andre har gjort. Tenk på hvordan menneskene har vanskjøttet jorden, ofte på grunn av griskhet. Menneskene er også skyld i forurensning og fattigdom og bidrar til sult og sykdomsepidemier. Også noen naturkatastrofer er forårsaket av mennesker. Men det finnes også en annen, viktig årsak til lidelsene, en årsak som vanligvis blir oversett.

Han som står bak lidelsene

Det er særlig én bok i Bibelen som avslører hva hovedårsaken til lidelsene er, og hvorfor vår omsorgsfulle Skaper har tillatt dem. Den boken som kan hjelpe oss til å se disse tingene klarere, er Jobs bok. Det gjør den ved å gi innsikt i de usynlige sfærer, der det fant sted visse viktige hendelser.

Job var en mann som bodde i det som nå er Arabia, for omkring 3500 år siden, kort tid før Moses skrev de første bibelske bøkene. Beretningen viser at Job var rettskaffen, godgjørende og høyt respektert. Som eier av en stor buskap var han velstående og ble til og med omtalt som «den største av alle orientalerne». Han hadde en kone, sju sønner og tre døtre — en lykkelig familie. (Job 1: 1—3; 29: 7—9, 12—16) En dag kom et sendebud løpende med melding om at noe av Jobs verdifulle buskap var blitt tatt av røvere. Like etterpå kom en annen og meldte at Job hadde tapt saueflokker. Så kom kaldeerne og tok de 3000 kamelene hans og drepte alle tjenerne bortsett fra én. Til slutt kom den verste nyheten. En uvanlig vind hadde fått huset til hans førstefødte til å rase sammen, og alle barna til Job, som var samlet der, hadde omkommet. Klandret Job Gud for alt det vonde han opplevde? Hvordan hadde du følt det hvis du var i hans sted? — Job 1: 13—19.

Det skulle skje enda mer. Job ble rammet av en forferdelig sykdom som gjorde at han fikk ondartede byller over hele kroppen.c Han ble så syk og frastøtende at hans kone klandret Gud. «Forbann Gud og dø!» sa hun. Job visste ikke hvorfor han hadde det vondt, men han ville ikke anklage Gud for å ha forårsaket lidelsene. Vi leser: «I alt dette syndet Job ikke med sine lepper.» — Job 2: 6—10.

Tre bekjente av Job som fikk høre om hvor ille han hadde det, kom til ham. «Hvem som er uskyldig, har noensinne gått til grunne?» spurte Elifas, som gikk ut fra at Job hadde gjort noe ondt. (Job, kapitlene 4, 5) Han beskyldte Job for å ha begått synder i det skjulte og til og med for å ha nektet de trengende brød og for å ha undertrykt enker og foreldreløse. (Job, kapitlene 15, 22) De to andre falske trøsterne kritiserte også Job, som om han selv var skyld i at han led. Hadde de rett? Overhodet ikke.

Jobs bok hjelper oss til å se den egentlige årsaken til Jobs lidelser og hvorfor Gud tillot lidelsene. Kapitlene 1 og 2 avslører hva som nettopp hadde funnet sted i himmelen, i åndeverdenen. Den opprørske ånden som blir kalt Satan,d hadde sammen med andre ånder trådt fram for Gud. Da Jobs uklanderlige livsførsel ble nevnt, sa Satan utfordrende: «Er det for ingenting Job har fryktet Gud? . . . Rekk til en forandring ut din hånd og rør ved alt han har, og se om han ikke kommer til å forbanne deg like opp i ansiktet.» — Job 1: 9—12.

Med andre ord: Satan anklaget Gud for å bestikke Job. Denne opprørske åndeskapningen påstod at hvis Job ble fratatt sin velstand og mistet helsen, kom han til å forbanne Jehova. I videre forstand kan vi si at Satan hevdet at ingen mennesker ville elske Gud og være lojale mot ham hvis de hadde det vondt. Denne utfordringen hadde global og varig betydning. Det stridsspørsmålet som Satan reiste, måtte avgjøres. Gud gav derfor Satan frihet til å plage Job, og Satan påførte ham disse forskjellige lidelsene.

Job kjente naturligvis ikke til og kunne heller ikke kjenne til det universelle stridsspørsmålet som var reist i himmelen. Og Satan fikk det til å se ut som om det var Gud som forårsaket all motgangen for Job. Da Jobs saueflokker ble rammet av lyn, trakk for eksempel den tjeneren som overlevde, den konklusjon at det var «Guds ild». Selv om Job ikke visste hvorfor alt dette skjedde, ville han ikke forbanne Jehova Gud eller vende ham ryggen. — Job 1: 16, 19, 21.

Hvis du analyserer omstendighetene bak det Job opplevde, kan du se hva stridsspørsmålet dreide seg om: Vil mennesker tjene Jehova av kjærlighet, trass i vanskeligheter? Job kom med et svar på det. Det er bare sann kjærlighet til Gud som kan få en person til å forbli trofast mot ham, og det var det Job var. For et kraftig bevis for at Satans anklager var falske! Men denne saken endte ikke med Job; den har fortsatt i flere hundre år. Den angår også oss.

Hvordan reagerer mange når de ser andre lide, eller når de selv har det vondt, uansett årsak? Det kan være at de ikke kjenner til det stridsspørsmålet som ble reist på Jobs tid, eller at de ikke tror at Satan finnes. Derfor tviler de kanskje på at det finnes en Skaper, eller de mener at han har skylden for lidelsene. Hva mener du? Ut fra det du vet om Skaperen, er du trolig enig med bibelskribenten Jakob, som trass i alle lidelser hadde denne overbevisningen: «La ingen si når han blir prøvd: ’Jeg blir prøvd av Gud.’ For Gud kan ikke prøves med onde ting, og han prøver heller ikke selv noen med onde ting.» — Jakob 1: 13.

Noe som hjelper oss til å ha det rette syn på dette, er å tenke på Jesu tilfelle. Vi vet at Jesus blir aktet for sin innsikt, kunnskap og evne til å undervise. Hva sa han om Satan og lidelser? Jesus var sikker på at Satan Djevelen både er til og kan forårsake lidelser. Satan, som prøvde å få Job til å bryte sin ulastelighet, forsøkte åpent å gjøre det samme med Jesus. I tillegg til at dette beviser at Satan er en virkelig person, viser det at den utfordringen som Satan kom med på Jobs tid, fortsatt gjaldt. Jesus viste i likhet med Job at han var trofast mot Skaperen, selv om det kostet ham mye. For å være trofast ofret Jesus rikdom og makt, tålte fysiske lidelser og var villig til å lide døden på en torturpæl. Jesu tilfelle viser at Gud fremdeles lot mennesker bevise at de ville være lojale mot ham trass i problemer. — Lukas 4: 1—13; 8: 27—34; 11: 14—22; Johannes 19: 1—30.

Gode grunner til at Gud ikke har grepet inn ennå

For å forstå hvorfor det skjer så mye vondt, må vi være innforstått med at lidelser skyldes ulykker, menneskenes syndige tilbøyeligheter, menneskenes vanskjøtsel av jorden og Satan Djevelens innflytelse. Men det er ikke nok bare å vite hva som er årsaken til lidelsene. Når en lider, er det lett å føle det på samme måte som profeten Habakkuk i gammel tid, som sa: «Hvor lenge, Jehova, må jeg skrike om hjelp uten at du hører? Hvor lenge skal jeg rope til deg om bistand på grunn av vold uten at du frelser? Hvorfor lar du meg se det som er skadelig, og hvorfor fortsetter du å betrakte vanskeligheter? Og hvorfor er det herjing og vold foran meg, og hvorfor oppstår det trette, og hvorfor pågår det strid?» (Habakkuk 1: 2, 3) Ja, hvorfor fortsetter Jehova «å betrakte vanskeligheter» uten at det virker som om han gjør noe? Som Den Allmektige har han den makt og den kjærlighet til rettferdigheten som skal til for å sette en stopper for lidelsene. Når skal han så gjøre det?

Som nevnt visste Skaperen da det første menneskepar valgte å være fullstendig uavhengige, at noen av deres etterkommere kom til å handle annerledes enn dem. I sin visdom lot han tiden gå. Hvorfor? For å bevise at et styre uavhengig av Skaperen bare fører til ulykkelige forhold, og også motsatt, at det å leve i samsvar med Skaperens vilje er rett og fører til sann lykke.

I mellomtiden har Gud sørget for at jorden fortsatt er et ganske godt sted å bo på. Apostelen Paulus skrev: «I de generasjoner som er gått, har han tillatt alle nasjonene å gå sine egne veier, selv om han slett ikke har latt seg uten vitnesbyrd, idet han har gjort godt og gitt dere regn fra himmelen og fruktbare tider og fylt deres hjerter i fullt mål med føde og glede.» (Apostlenes gjerninger 14: 16, 17) Det er tydelig at Skaperen ikke forårsaker lidelser; han har tillatt lidelser for å avgjøre ytterst viktige stridsspørsmål.

Når skal Gud gjøre noe med det?

Det at menneskenes lidelser tiltar, viser faktisk at det ikke er lenge til det blir slutt på lidelsene. Hvordan kan vi si det? Bibelen forteller hva som skjedde i himmelen på Jobs tid, og den forteller også hva som har funnet sted i himmelen i vår tid. Den siste boken i Bibelen, Åpenbaringen, forteller om en konflikt som fant sted i himmelen. Hva ble utfallet av den? Satan «ble kastet ned til jorden» sammen med sine demoner. «Derfor gled dere, dere himler og dere som bor i dem!» sier denne bibelske boken videre. «Ve jorden og havet, for Djevelen er kommet ned til dere og har stor vrede, idet han vet at han har en kort tidsperiode.» — Åpenbaringen 12: 7—12.

Når vi studerer Bibelens profetier nøye, forstår vi at det som beskrives her, skjedde i det 20. århundre. Som du kanskje vet, har respekterte historikere uttalt at 1914, det året da den første verdenskrig brøt ut, var et stort vendepunkt i historien.e Siden den gang har lidelsene og veene tiltatt. Jesus omtalte den samme tidsperioden da hans nærmeste disipler spurte ham om hva som skulle være «tegnet på [hans] nærvær og på avslutningen på tingenes ordning». Han sa: «Nasjon skal reise seg mot nasjon og rike mot rike; og det skal bli store jordskjelv og på det ene stedet etter det andre pest og matmangel; og det skal bli fryktelige ting å se og store tegn fra himmelen.» (Matteus 24: 3—14; Lukas 21: 5—19) Disse ordene, som forutsa mye lidelse, får nå en fullstendig oppfyllelse for første gang i historien.

Bibelen forteller at disse tingene skulle danne opptakten til «en stor trengsel, en slik som det ikke har vært siden verdens begynnelse og inntil nå, nei som det heller ikke mer skal bli». (Matteus 24: 21) Dette er Guds avgjørende inngripen i forholdene på jorden. Han skal gå til handling for å gjøre slutt på den onde tingenes ordning, som har forårsaket lidelser i uminnelige tider. Men dette betyr ikke «verdens ende» i form av et kjernefysisk ragnarok som utsletter menneskeheten. Guds Ord forsikrer oss om at det er noen som kommer til å overleve. «En stor skare . . . av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål» skal komme ut av denne trengselen i live. — Åpenbaringen 7: 9—15.

For å få hele bildet kan vi tenke på det Bibelen sier kommer til å skje deretter. Menneskenes hjem kommer igjen til å bli som en hage, slik det var meningen til å begynne med. (Lukas 23: 43) Det er ingen som er hjemløse. Jesaja skrev: «’De skal visselig bygge hus og bo i dem; og de skal visselig plante vingårder og spise deres frukt. . . . For som treets dager skal mitt folks dager være; og sine henders verk kommer mine utvalgte til å bruke fullt ut. De skal ikke slite forgjeves, og de skal ikke føde barn til en plutselig forferdelse; for de er det avkom som består av Jehovas velsignede, og deres etterkommere med dem. . . . Ulven og lammet skal beite sammen, og løven skal ete halm som oksen . . . De skal ikke volde noen skade og ikke ødelegge noe på hele mitt hellige fjell,’ har Jehova sagt.» — Jesaja 65: 21—25.

Det kommer heller ikke til å være krig eller vold eller kriminalitet. (Salme 46: 8, 9; Ordspråkene 2: 22; Jesaja 2: 4) Menneskenes Skaper og Livgiver vil hjelpe lydige mennesker til å oppnå fullkommen helse. (Jesaja 25: 8; 33: 24) Ingen kommer til å sulte mer, for den økologiske balansen i naturen blir gjenopprettet, og jorden gir rike avlinger. (Salme 72: 16) Alt det som nå medfører lidelser, vil altså høre fortiden til. — Jesaja 14: 7.

Dette er så avgjort de beste nyheter vi kunne få. Noen tenker kanskje likevel på at det fortsatt er to mørke skyer, for å si det slik. Man ville ikke glede seg like mye over disse godene hvis man regnet med å måtte dø etter bare 70—80 år. Og ville det ikke være trist å tenke på dem av ens nærmeste som døde før Skaperen gjorde slutt på lidelsene? Hva er løsningen?

Til og med slutt på det som gjør oss aller mest vondt

Skaperen har løsningen. Han som har skapt universet og dannet menneskene her på jorden, kan gjøre det som ikke står i menneskelig makt, og utrette det som mennesker bare så vidt har fått en anelse om kan være mulig. La oss se på to eksempler på dette.

Vi har potensial til å leve evig.

Bibelen viser tydelig at Gud kan gi mennesker evig liv. (Johannes 3: 16; 17: 3) Etter at dr.med. Michael Fossel hadde studert genene i menneskeceller, skrev han at kvaliteten på mannlige kjønnsceller ikke blir dårligere med alderen. «De genene vi allerede er i besittelse av, kan, når de kommer til uttrykk på riktig måte, opprettholde cellene våre slik at de ikke eldes.» Og i kapittel 4 så vi at vi i løpet av vår nåværende levetid bare gjør bruk av en svært liten del av den kapasitet hjernen har; det ser ut til at hjernen er konstruert slik at den skal kunne fungere i det uendelige. Dette er selvfølgelig mindre vesentlig i forhold til det Bibelen sier rett ut — at Jehova skal gjøre det mulig for oss å oppnå et evig liv fritt for lidelser. Merk deg det han lover i den siste boken i Bibelen: «[Gud] skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer.» — Åpenbaringen 21: 4.

Skaperen er i stand til å hjelpe en som har lidd og dødd; han kan oppreise ham fra de døde, bringe ham tilbake til livet.

Lasarus var en som ble oppreist fra de døde. (Johannes 11: 17— 45; se sidene 158 —160.) Professor Donald MacKay illustrerte det som skjer i oppstandelsen, med det man kan gjøre med en datafil. Han skrev at det at en datamaskin blir ødelagt, ikke nødvendigvis betyr den endelige slutten på en matematisk ligning eller en prosess i datamaskinen. Den samme ligningen eller prosessen kan legges inn i en ny datamaskin og kjøres der «hvis matematikeren ønsker det». Professor MacKay sier videre: «Like lite ville nok mekanistisk hjerneforskning komme med innvendinger mot det håpet om evig liv som er uttrykt i [Bibelen], med dens karakteristiske betoning av ’oppstandelsen’.» Hvis et menneske døde, kunne Skaperen senere bringe ham tilbake til livet, slik han oppvekte Jesus, og slik Jesus oppvekte Lasarus. MacKay konkluderte at en persons død ikke ville være til hinder for at han ble brakt tilbake til livet i et nytt legeme «hvis vår Skaper ønsker det».

Ja, løsningen ligger til sjuende og sist hos vår Skaper. Det er bare han som kan fjerne alt som gjør vondt, oppheve virkningene av synden og fjerne døden. Jesus Kristus fortalte disiplene om en bemerkelsesverdig begivenhet, som fremdeles hører framtiden til: «Den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst og komme ut.» — Johannes 5: 28, 29.

Tenk at universets høyeste Hersker både kan og vil gi dem som er i hans minne, livet tilbake! De skal få mulighet til å vise om de er verdige til å få «det virkelige liv». — 1. Timoteus 6: 19; Apostlenes gjerninger 24: 15.

Men er det noe det forventes at vi skal gjøre, mens vi venter på at vi skal bli befridd for alt som er vondt? Og kan det i så fall gjøre vårt liv enda mer meningsfylt allerede nå? Det skal vi se nærmere på i det siste kapitlet.

[Fotnoter]

[Ramme på side 168]

Ingen udødelig sjel

Bibelen lærer at et menneske er en sjel; når en person dør, dør sjelen. I Esekiel 18: 4 står det: «Den sjel som synder — den skal dø.» De døde er uten bevissthet. De lever ikke noe sted. Salomo skrev: «De døde vet slett ingen ting.» (Forkynneren 9: 5, 10) Verken jødene eller de kristne lærte opprinnelig at sjelen er udødelig.

«’Sjelen’ i GT [Det gamle testamente] står ikke for en del av mennesket, men hele mennesket — mennesket som et levende vesen. I NT [Det nye testamente] sikter ’sjelen’ likeledes til menneskets liv . . . Bibelen snakker ikke om at en immateriell sjel lever videre etter døden.» — New Catholic Encyclopedia.

«Forestillingen om sjelens udødelighet og troen på de dødes oppstandelse . . . er to begreper som befinner seg på vidt forskjellige plan.» — Dopo la morte: immortalità o resurrezione? av teologen Philippe H. Menoud.

«Ettersom mennesket som et hele er en synder, dør mennesket helt og holdent ved døden, med både legeme og sjel (en fullstendig død). . . . Mellom døden og oppstandelsen er det et stort svelg.» — Den lutherske katekismen Evangelischer Erwachsenenkatechismus.

[Ramme på side 175]

Har det egentlig gått så lang tid?

Fra Jobs tid til Jesu tid gikk det omkring 1600 år. Det kan kanskje virke som om lidelsene har fortsatt i lang tid. For et menneske kan det å vente i 100 år på at lidelser skal ta slutt, fortone seg som lang tid. Men vi må være klar over at de viktige stridsspørsmålene som Satan har reist, har stilt Skaperen i et dårlig lys. I Guds øyne har den tiden han har tillatt lidelser og ondskap, vært kort. Han er «evighetens Konge». For ham er ’tusen år som dagen i går, når den er forbi’. (1. Timoteus 1: 17; Salme 90: 4) Og for mennesker som får evig liv, vil denne tidsperioden i historien da det fantes lidelser, også virke kort.

[Ramme på side 178]

Et vendepunkt i historien

«Når vi nå ser tilbake, kan vi tydelig se at den første verdenskrigs utbrudd innvarslet — slik den britiske historikeren Arnold Toynbee så treffende uttrykte det — ’vanskelighetenes tid’ i det 20. århundre, en tid som vår sivilisasjon overhodet ikke har kommet seg ut av ennå.» — The Fall of the Dynasties av Edmond Taylor.

«Det er i virkeligheten året 1914 snarere enn Hiroshima-tragedien som avmerker vendepunktet i vår tid, for nå kan vi se at . . . det var den første verdenskrig som innledet den overgangstiden som vi fortumlet virrer midt omkring i.» — Dr. René Albrecht-Carrié, Barnard College, Columbia universitet.

«Verden mistet i 1914 en samhørighet som den ikke har gjenvunnet siden. . . . Den tid som har gått siden da, har vært en tid med usedvanlig mye uro og vold, både over og innenfor landegrensene.» — The Economist.

[Ramme på side 181]

Er det mulig å bli oppreist fra de døde?

Nevrologen Richard M. Restak uttalte seg om menneskehjernen og dens nevroner. «Alt vi er, og alt vi har gjort, vil kunne leses av en iakttager som er i stand til å tyde de forbindelsene og kretsene som er blitt dannet i de 50 milliarder nervecellene vi har.» Hvis det er slik, vil ikke da vår kjærlige Skaper, med all den viten han sitter inne med, kunne gjenskape et menneske?

[Ramme på side 182]

Dine synapser er telt

Jesus sa: «Selv hårene på deres hode er telt alle sammen.» (Matteus 10: 29—31) Hva med den grå substansen inni hodet? Hjernecellene (nevronene) er så små at man bare kan se dem med et kraftig mikroskop. Tenk deg at du ikke bare skal prøve å telle nevronene, men også de mindre synapsene (kontaktpunktene, forbindelsene, mellom dem), som for noen nevroners vedkommende kan komme opp i et antall av 250 000!

Nevrobiologen Peter Huttenlocher har ved hjelp av det kraftige elektronmikroskopet utført et banebrytende arbeid når det gjelder å telle synapser ved obduksjoner — på fostre, spedbarn og gamle mennesker. Overraskende nok hadde alle prøvene, som hver var omtrent så stor som et knappenålshode, omtrent like mange nevroner, det vil si omkring 70 000.

Da Huttenlocher så telte forbindelsene mellom nevronene i slike ørsmå prøver, fant han at nevronene hos fosteret hadde 124 millioner synapser, hos en nyfødt 253 millioner og hos et barn på åtte måneder 572 millioner. Han fant at deretter, etter hvert som et barn vokste, minket tallet gradvis.

Disse oppdagelsene er av interesse i betraktning av det Bibelen sier om oppstandelsen fra de døde. (Johannes 5: 28, 29) En voksen har i hele hjernen omkring en billiard synapser (et 1-tall med 15 nuller). Er Skaperen i stand til ikke bare å telle disse synapsene, men også rekonstruere dem?

The World Book Encyclopedia sier at stjernene i universet teller 200 trillioner (et 2-tall med 20 nuller). Skaperen kjenner alle disse stjernene ved navn. (Jesaja 40: 26) Det er derfor fullt mulig for ham å huske og rekonstruere de synapsene som utgjør minnene og følelsene til de menneskene han velger å oppreise til liv igjen.

[Bilde på side 166]

Mange tror på karma og et kretsløp av død og gjenfødelse

[Bilde på side 171]

Aleksej, sønn av tsar Nikolaj II og Aleksandra, arvet blødersykdom; vi har arvet ufullkommenhet fra vår forfader, Adam

[Bilder på side 179]

Selv om Skaperen har tillatt lidelser, har han også gjort det mulig for oss å glede oss over mange ting