ESEL

[hebr. chamọr; ʼathọn, «eselhoppe»;ʽạjir, «fullvoksent esel»; gr. ọnos; onạrion, «ungt esel»].

Et hovdyr av hestefamilien som er mindre enn hesten, har kortere man, lengre ører og en hale som bare har en dusk med lange hår i spissen. Ettersom eselet med sine små, skarpe hover er sikrere på foten enn hesten, er det mer velegnet til å ta seg fram i det ofte ujevne og fjellendte terrenget i Palestina. Selv om eselet har ord på seg for å være dumt og sta, blir dyret faktisk regnet for å være mer intelligent enn hesten, og det er en tålmodig og godmodig skapning, som, i likhet med andre dyr, ofte er blitt mishandlet av mennesker.

Eselet (Equus asinus) har lenge tjent mennesket som både lastedyr, ridedyr og trekkdyr. Første gang det nevnes i Bibelen, er i forbindelse med Abraham. (1Mo 12: 16; 22: 3; Jos 15: 18; 2Kr 28: 15; Jes 30: 24) Jakob sammenlignet sin sønn Jissakar med et esel, åpenbart på grunn av det harde arbeidet eselet utfører som lastedyr. (1Mo 49: 14) På den annen side blir eslers brunst nevnt i forbindelse med Juda rike, som lik en prostituert gav seg hen til nasjonene. – Ese 23: 20.

I et av sine syner så profeten Jesaja «en stridsvogn med esler». (Jes 21: 7) Dette kan tyde på at esler også ble brukt i krig, sannsynligvis som lastedyr, men kanskje også for å føre soldater ut i selve kampen. Det kan i denne forbindelse være interessant å merke seg at den greske historieskriveren Herodot (Herodots historie IV, 129) forteller at det ble brukt esler i den persiske hær.

Ifølge Moseloven var eselet et urent dyr. Ettersom alle førstefødte tilhørte Jehova og et esels førstefødte ikke kunne frambæres som offer, måtte man enten løskjøpe et esels førstefødte med en sau eller bryte nakken på det. – 2Mo 13: 13; 34: 20.

Til tross for at eselet var et urent dyr, ble det spist eselkjøtt i Samaria under den alvorlige hungersnøden under kong Ben-Hadads beleiring av byen. Selv den mest uspiselige delen av dyret, hodet, som det nesten ikke fantes kjøtt på, ble luksusmat som kostet 80 sølvstykker (ca. 1200 kr, hvis det dreide seg om sekler). – 2Kg 6: 24, 25.

Ifølge Guds lov skulle husdyr, deriblant esler, behandles på en god måte. Et esel som hadde segnet under sin bør, skulle befris for børen, og et esel og en okse måtte ikke spennes i samme åk. (2Mo 23: 5; 5Mo 22: 10) Ettersom eselet var mindre og svakere og hadde et annet gemytt enn oksen, ville det lide under å være spent i et slikt ulikt åk.

Israelittene må ha hatt en meget stor bestand av esler i betraktning av at de bare i forbindelse med felttoget mot midjanittene tok 61 000 esler som krigsbytte. (4Mo 31: 3, 32–34) Det at dette dyret blir så ofte omtalt i Bibelen, kan tyde på at det fantes et esel i praktisk talt hver eneste husstand. (5Mo 5: 21; 22: 4; 1Sa 12: 3) Denne antagelsen blir også støttet av at det var ett esel for cirka hver sjette mann (slaver og sangere ikke medregnet) av dem som vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon sammen med Serubabel. (Esr 2: 1, 2, 64–67; Ne 7: 66–69) At eselet kjenner sin plass i forhold til sin herre, ble brukt som et eksempel for å refse de utro israelittene fordi de ikke kjente Jehova. – Jes 1: 3.

Når et esel døde, ble det ganske enkelt slept utenfor byen og kastet på avfallsplassen. Derfor sa Guds profet følgende om hvordan Judas konge, den stolte og troløse Jehojakim, sønn av Josjia, skulle bli fornedret: «Som en eselhingst begraves, skal han bli begravet, idet han blir slept omkring og kastet bort, utenfor Jerusalems porter.» – Jer 22: 19.

Både menn og kvinner, selv fremtredende israelitter, red på esler. (Jos 15: 18; Dom 5: 10; 10: 3, 4; 12: 14; 1Sa 25: 42) Davids sønn Salomo red ut til det stedet hvor han skulle salves og innsettes i kongeembetet, på sin fars muldyrhoppe, en krysning mellom en eselhingst og en hestehoppe. (1Kg 1: 33–40) Det var derfor meget passende at Jesus, den større Salomo, oppfylte profetien i Sakarja 9: 9 ved å ri, ikke på en hest, men på en eselfole ’som ikke noe menneske noen gang hadde sittet på’. – Lu 19: 30, 35.

Noen mener at evangelieberetningene avviker fra hverandre med hensyn til det dyret Jesus red på da han i triumf drog inn i Jerusalem. Markus (11: 7), Lukas (19: 35) og Johannes (12: 14, 15) sier at Jesus red på en fole eller et ungt esel, men sier ikke noe om at det også var et eldre esel inne i bildet. Matteus (21: 7) skriver imidlertid at disiplene «kom med eselet og folen, og på disse la de ytterkledningene sine, og han satte seg på dem». Jesus satte seg selvfølgelig ikke på begge dyrene, men på de ytterkledningene som ble lagt på folen. Tydeligvis fordi han ikke red på det voksne eselet, men på folen, nevner ikke Markus, Lukas og Johannes det voksne eselet.

Villesel. Det asiatiske villeselet [hebr. ʽarọdh; aram. ʽarạdh] skiller seg ikke ut fra tameselet ved sitt utseende, men ved sin ville og uregjerlige natur. Dette stemmer med Bibelens beskrivelse av villeselet, for den omtaler det som et dyr hvis ’bånd er løst’. – Job 39: 5.

Det asiatiske villeselet, Equus hemionus (også kalt halvesel), holder til på ørkensletten og i saltlandet, langt fra byens larm. Det unngår instinktivt steder hvor det bor mennesker, og «lydene av en jeger hører det ikke». Dette betyr ikke at villeselet hører dårlig. Tvert imot, det har skarp hørsel og god synssans og luktesans og er derfor hele tiden på vakt. Hvis et menneske skulle forsøke å snike seg innpå det, ville det lynraskt løpe av gårde. Villeslene streifer hvileløst omkring i sin søken etter føde og speider til og med i fjellene etter beite. De spiser alle slags grønne planter, som de gnager av helt ned til røttene. Salt hører også med til deres føde. (Job 39: 5–8) Villeselets forkjærlighet for det frie og ubundne liv langt fra menneskenes boliger gir økt betydning til opplysningen om at Nebukadnesars bolig var hos villeslene i de sju årene han var sinnssyk. – Da 5: 21; se SEBRA.