Velstand kan utgjøre en trosprøve

VELSTAND kan utgjøre en trosprøve for en som er oppriktig. En som streber etter å bli materielt velstående, kan nemlig miste troen. (1. Timoteus 6: 9, 10) Men velstand kan også utgjøre en trosprøve på en annen måte. Når en som er rettferdig, ser at mange urettferdige er materielt velstående, mens han selv lider, kan han bli fristet til å slå inn på en gudløs vei. Ja, dette har til og med fått enkelte av Jehovas tjenere til å trekke i tvil verdien av å bestrebe seg på å ha en rettferdig livsførsel.

Dette skjedde med den levittiske musikeren Asaf under kong Davids styre i Israel. Asaf skrev salmer som ble brukt i israelittenes offentlige tilbedelse. Sammen med Heman og Jedutun profeterte han også og lovpriste Jehova og takket ham til musikkakkompagnement. (1. Krønikebok 25: 1; 2. Krønikebok 29: 30) Men selv om Asaf var privilegert, framgår det av Salme 73 at onde menneskers materielle velstand viste seg å bli en hard trosprøve for ham.

Asafs farlige innstilling

«Ja, Gud er god mot Israel, mot dem som er rene av hjertet. Hva meg angår, hadde mine føtter nesten veket av, mine skritt var nesten blitt brakt til å gli.» (Salme 73: 1, 2, vers 2 fra NW) Ved det Asaf sa her, erkjente han at Jehova var god mot nasjonen Israel, særlig mot dem som var «rene av hjertet», ettersom de ønsket å vise Gud udelt hengivenhet og bidra til helligelsen av hans hellige navn. Hvis vi har denne innstillingen, vil vi lovprise Jehova ved å tale vel om ham også når vi blir prøvd ved at onde mennesker er velstående, eller ved en hvilken som helst annen situasjon. — Salme 145: 1, 2.

Selv om Asaf kjente til Guds godhet, vek føttene hans nesten av fra rettferdighetens vei. Det var som om de gled på det glatte veidekket i et slitsomt maratonløp. Hvorfor var hans tro blitt så svak? Han forklarte: «For jeg ble misunnelig på skrythalsene da jeg så de ondes fred. For de har ingen dødskvaler; og deres vom er fet. De har ikke engang det dødelige menneskes vanskeligheter, og de blir ikke plaget som andre mennesker.» — Salme 73: 3⁠—5, NW.

Urettferdige menneskers materielle velstand fikk Asaf til å misunne dem. De skaffet seg sin rikdom på uærlig vis; likevel hadde de tilsynelatende fred. (Jevnfør Salme 37: 1.) Til tross for det onde de gjorde, så det ut til at de var trygge. De hadde øyensynlig ikke engang dødskvaler når de døde. Noen av dem var selvsikre da de døde, og sovnet fredfullt inn i døden uten å føle noe åndelig behov. (Matteus 5: 3) På den annen side lider enkelte av Guds tjenere av smertefulle sykdommer og dør under store smerter, men Gud holder dem oppe, og de har det vidunderlige oppstandelseshåpet. — Salme 43: 1—3; Johannes 5: 28, 29.

Mange onde mennesker har ikke noe helseproblem som hindrer dem i å nyte sin overflod av mat. «Deres vom er fet.» De har heller ikke «det dødelige menneskes vanskeligheter»; til forskjell fra folk flest behøver de nemlig ikke å slite for å skaffe seg det nødvendige til livets opphold. Asaf trakk den slutning at de onde ’ikke blir plaget som andre mennesker’. Først og fremst unngår de slike prøvelser som gudfryktige mennesker blir utsatt for fordi de sistnevnte holder fast ved Jehovas rettferdige normer i Satans onde verden. — 1. Johannes 5: 19.

Fordi de onde er velstående, sa Asaf videre om dem: «Derfor er hovmod deres halsbånd, voldsferd er kappen de hyller seg i. Deres øye er blitt utstående av fedme; de har overgått hjertets fantasier. De spotter og taler om det som er ondt; om bedrageri taler de på en høystemt måte. De løfter munnen mot himmelen, og tungen farer omkring på jorden.» — Salme 73: 6⁠—9, versene 7 og 8 fra NW.

De som gjør ondt, har stolthet som et smykke rundt halsen, og de gjør så mange voldshandlinger at disse handlingene blir som ’en kappe som de hyller seg i’. De er fast bestemt på å få tingene på sin måte og herser med andre. De ondes øyne er ikke innsunkne som følge av underernæring, nei, de «er utstående av fedme» som følge av fråtsing. (Ordspråkene 23: 20) Planene deres lykkes i den grad at det ’overgår deres hjertes fantasier’. De snakker om bedrageriet sitt på en stolt, «høystemt måte». Ja, de «løfter munnen mot himmelen, og tungen farer omkring på jorden»! Fordi de ikke har respekt for noen verken i himmelen eller på jorden, spotter de Gud og snakker nedsettende om andre.

Asaf var tydeligvis ikke alene om å være dypt rystet over det han så. Han sa: «Derfor fører han sitt folk tilbake hit, og vannet fra det som er fullt, blir ledet ut til dem. Og de har sagt: ’Hvordan har Gud fått vite det? Og finnes det kunnskap hos Den høyeste?’» (Salme 73: 10, 11, NW) Den hebraiske teksten kan bety at fordi de onde tilsynelatende har det så bra, kan noen blant dem som tilhører Guds folk, anta et urett syn på tingene og gjøre felles sak med de onde ved å si: ’Gud vet ikke hva som skjer, og kommer ikke til å gjøre noe med ondskapen.’ På den annen side kan det å se de onde utøve lovløshet tilsynelatende uten at de blir straffet, sammenlignes med å drikke en bitter drikk, noe som får den rettskafne til å spørre: ’Hvordan kan Gud tillate dette? Ser han ikke det som foregår?’

Asaf sammenlignet sin egen situasjon med de ondes situasjon. Han sa: «Ja, slik er de ugudelige som alltid er trygge og øker sin rikdom. Forgjeves har jeg holdt hjertet rent og vasket mine hender til tegn på uskyld. Enda ble jeg plaget hele dagen, hver morgen ble jeg tuktet.» (Salme 73: 12—14) Asaf følte at det var nytteløst å ha en rettskaffen livsførsel. De onde var velstående og ’økte sin rikdom’, trolig på uærlig vis. Det virket som om de slapp unna straffen for selv de verste overtredelsene, mens Asaf ble plaget «hele dagen» — fra han våknet, til han gikk og la seg om kvelden. Han følte at Jehova tuktet ham hver morgen. Siden dette virket urettferdig, utgjorde det en trosprøve for Asaf.

Asaf forandrer tankegang

Da det til slutt gikk opp for Asaf at dette var en urett tankegang, sa han: «Hadde jeg sagt: ’Slik vil jeg tale’, da hadde jeg sveket dine sønners ætt. Så grublet jeg for å skjønne dette; det var pinefullt for meg — til jeg gikk inn i Guds helligdom; da skjønte jeg hvordan det går dem til slutt. Ja, du fører dem ut på glatte veier, du lar dem falle og gå til grunne. Å, hvor brått de går til grunne, de blir revet bort og ender i redsel. Likesom vi forakter en drøm når vi våkner om morgenen, slik ringeakter du synet av dem når du reiser deg, [Jehova].» — Salme 73: 15—20.

Det var bra at Asaf ikke kom med klager, for hvis han offentlig hadde sagt at det var nytteløst å tjene Jehova, kunne han ha gjort noen i sin familie av tilbedere motløse, eller han kunne ha undergravd deres tro. Hvor mye bedre er det ikke å forholde seg taus og gjøre slik Asaf gjorde! Han ønsket å finne ut hvorfor de onde tilsynelatende slapp unna med sine overtredelser, mens de rettskafne led; og for å finne ut av det gikk han til Guds helligdom. Omgivelsene der gjorde det mulig for ham å meditere i fred og ro blant tilbedere av Jehova, og han forandret tankegang. Hvis vi blir rådville på grunn av noe vi ser, bør vi likeledes anstrenge oss for å få svar på spørsmålene våre ved å komme sammen med Guds folk i stedet for å isolere oss. — Ordspråkene 18: 1, NW.

Asaf forstod da at Gud hadde ført de onde «ut på glatte veier». Siden livet deres kretser om materielle ting, står de i fare for å bli rammet av en plutselig omveltning. Om ikke annet vil døden innhente dem når de blir gamle, og de rikdommene de har skaffet seg på urettmessig vis, vil ikke kunne forlenge livet deres. (Salme 49: 7—13) Deres velstand vil fortone seg som en drøm som raskt er over. Rettferdigheten kan også komme til å innhente dem før de rekker å bli gamle, ved at de høster det de sår. (Galaterne 6: 7) Det er bare én som er i stand til å hjelpe dem, og ham har de vendt ryggen. Derfor er de hjelpeløse, de har ikke noe håp. Når Jehova går til handling mot dem, kommer han til å forakte synet av den prakten de omgir seg med, og den stillingen de har.

Pass på hvordan du reagerer

Asaf hadde ikke reagert riktig på det han hadde sett, og innrømmet derfor: «For mitt hjerte var forbitret, og i mine nyrer kjente jeg en stikkende smerte, og jeg var uten fornuft, og jeg hadde ingen kunnskap; jeg ble rett og slett som dyr fra ditt synspunkt. Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg med ditt råd, og siden tar du meg opp i herlighet.» — Salme 73: 21⁠—24, versene 21 og 22 fra NW.

Hvis vi dveler ved de ondes materielle velstand og de lidelsene de rettskafne gjennomgår, kan vårt hjerte bli forbitret. Dypt inni seg — i nyrene — kjente Asaf stor smerte fordi han grublet over disse omstendighetene. Fra Jehovas synspunkt ble han som et dyr, som er uten fornuft, ved at han utelukkende reagerte på et følelsesmessig grunnlag. Men Asaf ble likevel ’alltid hos Gud, som hadde grepet hans høyre hånd’. Hvis vi har en urett tankegang, men så søker Jehovas råd, slik Asaf gjorde, vil Gud ta oss ved hånden og holde oss oppe og lede oss. (Jevnfør Jeremia 10: 23.) Det er bare ved å anvende den veiledningen han gir, at vi kan bli ledet til en lykkelig framtid. Vi blir kanskje ydmyket en tid, men Jehova vil snu opp ned på dette ved å ’ta oss opp i herlighet’, eller gi oss ære.

Asaf forstod at det var nødvendig å ha tillit til Jehova, for han la til: «Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, ønsker jeg ikke noe på jorden. Om kropp og sjel [hjerte, NW] forgår [har sviktet, NW], er Gud for evig min klippe og min del. Se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne, du gjør ende på alle som er utro mot deg. Men for meg er det godt å være nær [nærme meg, NW] Gud. Jeg tar min tilflukt til [Jehova]. Jeg vil vitne om alle dine gjerninger.» — Salme 73: 25⁠—28.

I likhet med Asaf har vi ingen andre enn Jehova å sette vår lit til for å oppnå virkelig sikkerhet og sann trøst. (2. Korinter 1: 3, 4) I stedet for å ha lyst på noens jordiske rikdommer bør vi derfor tjene Gud og samle skatter i himmelen. (Matteus 6: 19, 20) Vi bør først og fremst være opptatt av å stå i en godkjent stilling innfor Gud. Om så vår kropp og vårt hjerte svikter, vil han styrke oss og gjøre vårt hjerte fast, slik at vi ikke mister håpet og motet når vi møter motgang. Et nært forhold til Jehova er en uvurderlig skatt. Hvis vi gav avkall på det, ville det føre til katastrofe for oss sammen med alle som forlater Jehova. La oss derfor i likhet med Asaf nærme oss Gud og kaste all vår bekymring på ham. (1. Peter 5: 6, 7) Dette får vårt åndelige velvære til å øke og tilskynder oss til å fortelle andre om Jehovas vidunderlige gjerninger.

Forbli lojal mot Jehova

Asaf ble urolig fordi han så at onde mennesker hadde framgang i hans hjemland, Israel. Midt iblant Jehovas lojale tjenere fantes det ’onde mennesker’ som gjorde seg skyldig i hovmod, vold, spott og svindel, og som benektet at Gud visste hva de gjorde. (Salme 73: 1—11) For en advarsel til oss! For å behage Jehova må vi unngå å legge for dagen slike dårlige egenskaper som stolthet og uærlighet, og vi må unnlate å gjøre bruk av vold og spott. Måtte alle Jehovas tjenere i likhet med Asaf ’gå inn i Guds helligdom’ ved regelmessig å komme sammen med Hans lojale tilbedere. Ja, måtte alle som elsker Jehova, ’nærme seg Gud’ og stole på at han vil holde dem oppe når de lider, uansett hva andre måtte finne på å si eller gjøre. — Salme 73: 12—28; 3. Johannes 1—10.

Onde menneskers velstand kan riktignok utgjøre en trosprøve for oss, slik som i Asafs tilfelle. Men vi kan utholde denne prøvelsen hvis vi gjør tjenesten for Jehova til det viktigste i vårt liv. I så fall vil vi bli rikt velsignet, for ’Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme vårt arbeid og den kjærlighet vi har vist til hans navn’. (Hebreerne 6: 10) De prøvelsene vi blir utsatt for, er ’kortvarige og lette’ sammenlignet med den belønningen vi får. (2. Korinter 4: 17) Selv 70 eller 80 år med lidelse er bare som et pust i forhold til det evige liv i lykke som Jehova lover sine lojale tjenere. — Salme 90: 9, 10.

Måtte vi aldri la kontrasten mellom onde menneskers materielle velstand og det at vi må lide for rettferdigheten, hindre oss i å legge for dagen den tro som er en frukt av Guds hellige ånd. (Galaterne 5: 22, 23; 1. Peter 3: 13, 14) Satan ville glede seg hvis vi etterlignet de onde, som ofte har framgang og oppnår rikdom fordi de er skruppelløse. La oss i stedet ære Jehovas navn ved å motstå alle fristelser til å kaste vrak på hans rettferdige normer. (Sefanja 2: 3) La oss unngå å bli bedrøvet fordi de onde har framgang, for de kan i høyden oppnå materiell velstand. Og hvilken verdi har vel den? Den tåler ingen sammenligning med den åndelige velstand som de som viser tro på den suverene Herre, Jehova, kan glede seg over.