RIKDOM

Store materielle verdier; også åndelige egenskaper, tjenesteprivilegier, og Guds godkjennelse.

Det som er viktig ifølge Bibelen, er ikke det å eie materiell rikdom, men det å stå i et godt forhold til Jehova Gud, et forhold man kan bevare ved å fortsette å gjøre Guds vilje i tro. Kristus Jesus viste at man bør være «rik overfor Gud» (Lu 12: 21), og oppfordret sine disipler til å samle seg «skatter i himmelen». (Mt 6: 20; Lu 12: 33) Det gode omdømme et menneske skaffer seg ved å gjøre gode gjerninger, blir som en rikdom som er deponert hos Skaperen i himmelen, en rikdom som vil sikre et slikt menneske varige velsignelser. De som ble Jesu Kristi åndssalvede etterfølgere, kunne se fram til «den herlige rikdom» som består i en himmelsk arv (Ef 1: 18), og mens de var «midlertidige innbyggere» på jorden, ville de være rike i tro, kjærlighet, godhet og andre egenskaper som Gud er opphav til. – Jf. Ga 5: 22, 23; Jak 2: 5; 1Pe 2: 11, 12; 2Pe 1: 5–8.

De velstående patriarkene. Patriarkene Abraham og Job og andre trofaste tjenere for Jehova Gud fikk ikke i oppgave å hjelpe folk utenfor sin egen husstand til å anta den sanne tilbedelse. De brukte derfor etter alt å dømme det meste av tiden sin til å ta seg av sine respektive husstanders fysiske og åndelige behov. Jehova velsignet disse sine tjeneres flid og anstrengelser slik at de fikk store hjorder, mange tjenere og mye gull og sølv. – 1Mo 12: 16; 13: 2; 14: 14; 30: 43; 32: 10; Job 1: 2, 3; 42: 10–12.

Selv om disse mennene var rike, var de ikke materialister. De var klar over at deres materielle velstand skyldtes Jehovas velsignelse, og de traktet ikke grådig etter rikdom. Da Abraham hadde beseiret fire allierte konger og tatt tilbake alt det godset som de hadde tilranet seg i Sodoma, kunne han ha forøkt sin rikdom i høy grad. Men da kongen i Sodoma sa at han kunne beholde det godset han hadde tatt tilbake, avslo Abraham tilbudet med disse ord: «Jeg løfter min hånd og avlegger ed overfor Jehova, Den Høyeste Gud, han som har frambrakt himmel og jord, på at jeg ikke skal ta noe som helst av det som er ditt, ikke engang en tråd eller en sandalrem, for at du ikke skal si: ’Det var jeg som gjorde Abram rik.’ Ingenting til meg!» (1Mo 14: 22–24) Da Job mistet hele sin husdyrbestand og alle sine barn, utbrøt han: «Jehova har gitt, og Jehova har tatt. Måtte Jehovas navn fortsatt være velsignet.» – Job 1: 21.

Abraham, Job og andre viste seg verdige til å bli betrodd rikdom. De var arbeidsomme og brukte sine materielle verdier på en rett måte. Job var for eksempel alltid parat til å hjelpe fattige og nødstilte. (Job 29: 12–16) Fordi slike tjenere for Jehova Gud hadde en rett innstilling, hadde han god grunn til å beskytte dem mot å bli bedratt av selviske og griske mennesker. – 1Mo 31: 5–12; Job 1: 10; Sl 105: 14.

Lydighet mot Gud ville bety velstand for Israel. Israelittenes materielle velstand var – i likhet med de trofaste patriarkenes velstand – avhengig av at de bevarte et rett forhold til Jehova Gud. Moses oppfordret dem inntrengende til å huske at det var Jehova deres Gud som gav dem kraft til å skaffe seg velstand. (5Mo 8: 18) Ja, det var Jehova selv som gav sitt paktsfolk et land som arvelodd. (4Mo 34: 2–12) Han hadde også makt til å sørge for at de fikk regn i rette tid, at høsten ikke slo feil, og at fiendehærer ikke trengte inn i landet. – 3Mo 26: 4–7.

Det var Guds hensikt at israelittene skulle bli en velstående nasjon hvis de var lydige mot Gud. Moses sa: «Jehova skal åpne sitt gode forrådshus, himlene, for deg, for å gi regn over ditt land i rette tid og for å velsigne alt det din hånd gjør; og du kommer sannelig til å låne ut til mange nasjoner, men selv kommer du ikke til å låne. Og Jehova skal i sannhet sette deg til hode og ikke til hale; og du skal bare være øverst, og du kommer ikke til å være nederst, fordi du fortsetter å adlyde Jehova din Guds bud.» (5Mo 28: 12, 13) Nasjonens velstand ville ha vært til ære for Jehova og utgjort et mektig vitnesbyrd for de omkringboende nasjoner om at han «gjør rik» (1Sa 2: 7), og om at den loven han hadde gitt sitt folk, var helt enestående når det gjaldt å sikre dette folkets velferd.

At Israels velstand fikk andre til å lovprise Jehova, framgår av beretningen om kong Salomo. Da han i begynnelsen av sin regjeringstid fikk anledning til å be Jehova om hva han ville, bad han ikke om stor rikdom, men om visdom og forstand til å dømme folket. Jehova oppfylte Salomos ønske og gav ham også «velstand og rikdom og ære». (2Kr 1: 7–12; 9: 22–27) Dette førte til at ryktet om Salomos visdom og rikdom ble knyttet til Jehovas navn. Dronningen av Saba fikk for eksempel høre om Salomo i forbindelse med Jehova, og hun kom fra et land langt borte for å se om ryktet om hans visdom og velstand stemte med virkeligheten. (1Kg 10: 1, 2) Det hun så, fikk henne til å erkjenne at Jehova elsket Israel. Hun sa: «Sant har det ord vist seg å være som jeg hørte i mitt eget land om dine anliggender og om din visdom. Og jeg trodde ikke på ordene før jeg var kommet, så mine egne øyne kunne se det; og se, jeg var ikke blitt fortalt halvparten. Du har i visdom og velstand overgått det ryktet som jeg hørte. Lykkelige er dine menn; lykkelige er disse dine tjenere som stadig står framfor deg og lytter til din visdom! Måtte Jehova din Gud bli velsignet, han som har funnet behag i deg, så han har satt deg på Israels trone; fordi Jehova elsker Israel til uavgrenset tid, har han innsatt deg som konge, for at du skal avsi rettslige avgjørelser og øve rettferdighet.» – 1Kg 10: 6–9.

I sin velstand kunne israelittene spise og drikke og glede seg (1Kg 4: 20; For 5: 18, 19), og deres rikdom beskyttet dem mot de problemene som er forbundet med fattigdom. (Ord 10: 15; For 7: 12) Men selv om det var i overensstemmelse med Jehovas hensikt at israelittene skulle høste velstand av sitt harde arbeid (jf. Ord 6: 6–11; 20: 13; 24: 33, 34), sørget han også for at de ble advart om faren ved å glemme at han var kilden til deres velstand, og ved å begynne å sette sin lit til sin rikdom. (5Mo 8: 7–17; Sl 49: 6–9; Ord 11: 4; 18: 10, 11; Jer 9: 23, 24) De ble minnet om at et menneskes rikdom bare er noe midlertidig (Ord 23: 4, 5), at den ikke kan gis til Gud som en løsepenge som kan benyttes til å løskjøpe noen fra døden (Sl 49: 6, 7), og at den ikke har noen verdi for en som er død (Sl 49: 16, 17; For 5: 15). De ble gjort oppmerksom på at det å tillegge rikdom overdreven betydning, ville føre til bedragerske handlinger og til Jehovas mishag. (Ord 28: 20; jf. Jer 5: 26–28; 17: 9–11.) De ble også oppfordret til å ’ære Jehova med sine verdifulle ting’. – Ord 3: 9.

Det at nasjonen var rik, betydde selvfølgelig ikke at hver enkelt innbygger var velstående, eller at de som hadde lite, nødvendigvis hadde Guds mishag. Uforutsette hendelser kunne føre til at noen havnet i fattigdom. (For 9: 11, 12) Døden kunne gjøre noen til farløse og enker. Ulykker og sykdom kunne føre til at noen midlertidig eller for resten av livet ble hindret i å utføre nødvendig arbeid. Israelittene ble derfor ansporet til å være gavmilde og bruke av sin rikdom til å hjelpe de fattige og nødlidende som de hadde blant seg. – 3Mo 25: 35; 5Mo 15: 7, 8; Sl 112: 5, 9; Ord 19: 17; se BARMHJERTIGHETSGAVER; FATTIGDOM.

Rikdom blant Jesu Kristi etterfølgere. I motsetning til patriarkene og Israels folk fikk Jesu Kristi etterfølgere i oppdrag å ’gjøre disipler av mennesker av alle nasjonene’. (Mt 28: 19, 20) For å kunne utføre dette oppdraget måtte de bruke tid og krefter som de ellers med full rett kunne ha brukt til verdslige gjøremål. En som fortsatte å klamre seg til sin rikdom i stedet for å frigjøre seg tilstrekkelig til å kunne bruke sin tid og sine ressurser til å utføre dette oppdraget, kunne derfor ikke være en Jesu disippel, en som hadde utsikt til å oppnå liv i himmelen. Jesus sa derfor: «Hvor vanskelig det vil være for dem som har penger, å komme inn i Guds rike! Ja, det er lettere for en kamel å komme gjennom øyet på en synål enn for en rik å komme inn i Guds rike.» (Lu 18: 24, 25) Foranledningen til at han kom med denne uttalelsen, var den måten en rik ung styresmann reagerte på da Jesus rettet følgende oppfordring til ham: «Selg alt det du har, og del ut til fattige, og du skal få en skatt i himlene; kom så og bli min etterfølger.» (Lu 18: 22, 23) Denne rike unge styresmannen var forpliktet til å hjelpe nødstilte landsmenn. (Ord 14: 21; 28: 27; Jes 58: 6, 7; Ese 18: 7–9) Men fordi han ikke var villig til å skille seg av med sine materielle verdier og bruke dem til gagn for andre, og fordi han heller ikke ville bli en Jesu Kristi etterfølger, ødela han muligheten for seg selv til å komme inn i himlenes rike.

Kristi etterfølgere skulle imidlertid heller ikke innrette seg slik at de ble fattige og dermed avhengige av støtte fra andre. De skulle i stedet arbeide hardt, slik at de kunne forsørge sine familier og dessuten ha «noe å dele ut til den som trenger det». (Ef 4: 28; 1Te 4: 10–12; 2Te 3: 10–12; 1Ti 5: 8) De skulle være tilfreds når de hadde mat og klær og husly, og ikke streve etter å bli rike. Alle som først og fremst var opptatt av å jage etter materielle goder, stod i fare for å la seg innvikle i uhederlige handlinger og miste sin tro ved at de forsømte åndelige interesser. Dette skjedde med noen, slik det framgår av Paulus’ ord til Timoteus: «De som er bestemt på å bli rike, faller i fristelse og en snare og mange uforstandige og skadelige begjær, som styrter mennesker i tilintetgjørelse og ødeleggelse. For kjærligheten til penger er en rot til alle slags skadelige ting, og ved å trakte etter denne kjærlighet er noen blitt ført vill fra troen og har gjennomboret seg selv overalt med mange smerter.» – 1Ti 6: 9, 10.

Det Jesus sa til den rike unge styresmannen, betydde naturligvis ikke at en kristen ikke kan være rik materielt sett. I det første århundre var det for eksempel noen velstående kristne som var knyttet til menigheten i Efesos. Apostelen Paulus sa ikke at Timoteus skulle gi disse rike brødrene noe bestemt råd om å kvitte seg med alle materielle ting. Han skrev: «Pålegg dem som er rike i den nåværende tingenes ordning, at de ikke skal være hovmodige, og at de ikke skal sette sitt håp til usikker rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig av alle ting, for at vi skal nyte dem – at de skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde, rede til å dele med andre, så de i sikkerhet legger seg opp som en skatt en god grunnvoll for framtiden, for at de skal få et fast grep om det virkelige liv.» (1Ti 6: 17–19) Disse rike kristne skulle altså passe på sine holdninger og ha et nøkternt syn på sin rikdom og bruke den gavmildt til hjelp for andre.

Mammon. Ved ordet mamonạs, som benyttes på grunnspråket (og det tilsvarende norske ordet «mammon»), forstår man gjerne penger eller rikdom. (Mt 6: 24; Lu 16: 9, 11, 13; jf. NO, EN, NB.) Det er ikke noe som tyder på at det har vært brukt som navnet på en bestemt guddom. Jesus benyttet dette uttrykket da han påpekte at man ikke kan være en Guds slave hvis man har Rikdom som sin herre. (Mt 6: 24) Han sa inntrengende til sine tilhørere: «Skaff dere venner ved hjelp av den urettferdige rikdom, slik at de, når den svikter, kan ta imot dere i de evige boliger.» (Lu 16: 9) Grunnen til at materiell rikdom i motsetning til åndelig rikdom blir betegnet som ’urettferdig rikdom’, kan være at det å eie eller strebe etter slik rikdom kan føre til lovstridige handlinger. Dessuten er materiell rikdom, og spesielt penger, noe som faktisk hører inn under og kontrolleres av «keiseren», som setter pengene i omløp og knytter en bestemt verdi til dem. Slik rikdom er forgjengelig og kan gå tapt på grunn av økonomiske forhold eller andre omstendigheter. De som har slik rikdom, bør derfor ikke sette sin lit til den eller bruke den slik verden i sin alminnelighet gjør, nemlig til selviske formål, for eksempel til å skaffe seg enda større rikdom. (1Kt 7: 31) De bør heller være ivrige etter å bli venner med dem som eier «de evige boliger».

Det er Jehova Gud og hans Sønn, Kristus Jesus, som eier «de evige boliger». (Jf. Joh 6: 37–40, 44.) De som ikke bruker sin «urettferdige rikdom» på en rett måte (for eksempel til gagn for nødstilte og til fremme av utbredelsen av «det gode budskap»; Ga 2: 10; Flp 4: 15), kan aldri bli venner av Gud og hans Sønn, Kristus Jesus. Det at de ikke er tro i sin bruk av den urettferdige rikdom, viser at de ikke er verdige til å bli betrodd åndelig rikdom. (Lu 16: 10–12) Slike mennesker kan aldri bli gode forvaltere av Guds ufortjente godhet og dele ut åndelige rikdommer til andre. – 1Pe 4: 10, 11.