EDOM

(Ẹdom) [rød], EDOMITTER.

«Edom» var et tilnavn som ble gitt til Jakobs tvillingbror, Esau. (1Mo 36: 1) Han fikk dette tilnavnet fordi han solgte sin førstefødselsrett for litt rød stuing. (1Mo 25: 30–34) Dessuten hadde Esau en svært rødlig farge ved fødselen (1Mo 25: 25), og dette var også den framherskende fargen i deler av det området hvor han og hans etterkommere bosatte seg.

Se’ir og Edom. I løpet av de 20 årene Jakob oppholdt seg i Karan, begynte Esau (Edom) å etablere seg i Se’ir-landet, «Edoms område». (1Mo 32: 3) Allerede før hans far, Isak, døde (1Mo 35: 29), hadde han altså etter alt å dømme begynt å oppfylle sin fars profetiske velsignelse, idet han søkte bort fra den fruktbare jorden omkring Hebron og utvilsomt begynte å ’leve ved sitt sverd’ sammen med de 400 mennene som han var leder for. (1Mo 27: 39, 40; 32: 6, 8) Det framgår imidlertid av beretningen at han fremdeles bodde i nærheten av Hebron eller hadde sin hovedleir der, og at han ikke flyttet til Se’irs fjellområde for godt før hans far var død (1738 f.v.t.). Han hadde nå stor familie og mye gods. – 1Mo 36: 6–8.

Se’ir-landet hadde tidligere tilhørt horittene (1Mo 14: 6; 36: 20–30), men Esaus sønner drev bort de horittiske sjeikene og overtok området. (5Mo 2: 12) Området ble nå kjent som Edoms land, selv om navnet Se’ir stadig var i bruk. – 4Mo 24: 18.

Geografisk beskrivelse. Edoms territorium strakte seg ca. 160 km fra Zered-elvedalen i nord, som utgjorde grensen mot Moab, til Elat (Elot) ved Akababukta i sør. (5Mo 2: 1–8, 13, 14; 1Kg 9: 26) Mot øst nådde det trolig helt til Den arabiske ørken, mens det mot vest nådde over Araba og til Zin-ødemarken og omfattet Negevs høyland, som strakte seg fra det sørvestlige hjørnet av Salthavet til Kadesj-Barnea. Edoms vestgrense dannet altså Judas sørøstgrense. – Jos 15: 1; jf. 4Mo 34: 3.

Kjerneområdet i edomittenes territorium lå imidlertid høyst sannsynlig øst for Araba, for i høylandet her, hvor noen av toppene når opp i 1700 meters høyde, faller det en del nedbør. Dette skyldes at området vest for Araba, Negev, ligger betydelig lavere, slik at restene av regnskyer fra Middelhavet kan passere og nå inn til Edoms fjellområder, hvor de avgir noe av vannet. Ved arkeologiske undersøkelser har man da også avdekket en rekke av gamle bosetninger og festninger langs en smal stripe av dyrkbar jord øverst på den langstrakte høysletten, men disse forsvinner gradvis etter hvert som man nærmer seg Akababukta i sør. I dagens Tafileh, som ligger 30 km sør for Dødehavet (Salthavet), finnes det store olivenlunder, noe som for en stor del må kunne tilskrives åtte vannrike kilder, ettersom det ikke faller mer enn ca. 280 mm nedbør i året der.

Det var riktignok knapt med fruktbar jord i dette barske fjellområdet, men det fantes rike forekomster av kobber og jern. Det meste av gruvedriften og utsmeltingen foregikk i det området hvor dagens Feinan ligger, 48 km sør for Dødehavet. Her kan man også se tegn på at det en gang har vært store furuskoger.

Da Moses sendte sendebud til Edoms konge, omtalte han Kadesj-Barnea, hvor israelittene hadde slått leir, som «en by i utkanten av ditt område», og da han bad om tillatelse til å reise fredelig gjennom edomittisk territorium, nevnte han åkrene, vingårdene og brønnene der. Alt dette harmonerer med det ovenstående. – 4Mo 20: 14–17.

Strategisk beliggenhet. Moses bad om at israelittene måtte få dra gjennom Edom på «kongeveien». (4Mo 20: 17) Denne veien kan ha gått fra Akababukta og helt opp til Damaskus i Syria, og gjennom Edom fulgte den kanten av høysletten langs østsiden av Araba. De største byene i Edom lå langs kongeveien. (1Mo 36: 33; 2Kg 14: 7) Det var også en vei som førte østover fra Negev gjennom Ma’an ved utkanten av Den arabiske ørken, hvor den munnet ut i en annen vei som gikk i retningen nord-sør. Langs disse veiene ble det fraktet store laster med kostbare varer fra Egypt, Arabia, Syria og Mesopotamia. De avgifter som Edom tok av kamel- og eselkaravaner som reiste langs disse veiene, bidrog nok i høy grad til nasjonens velstand. Trette ørkenvandrere betalte kanskje også for mat og overnatting når de nådde fram til Edom.

Den bratte skråningen fra høysletten ned mot Araba var som en mur og gav Edoms kjerneområde utmerket beskyttelse på den siden. Den trange, dype Zered-elvedalen hindret invasjon fra Moab. (Legg imidlertid merke til Amos 2: 1.) Langs den mer sårbare østgrensen, mot ørkenen, var det en kjede av festninger, som utgjorde forsvarsverket mot midjanitter og andre nomadestammer. De kløftene som skjærer seg inn i fjellene og platåene, er dessuten for det meste omgitt av røde sandsteinsklipper som det ikke lar seg gjøre å forsere. Det er med god grunn at Jehova i en profeti gjennom Jeremia omtaler edomittene som et folk som «bor på den steile klippens tilfluktssteder, og som behersker åsens høyde», og at han omtaler dem som en ørn på sitt rede. – Jer 49: 7, 16.

Edoms befolkning. Som etterkommere av Esau var edomittene i første rekke semitter, men de hadde et sterkt hamittisk islett. To av Esaus hustruer var nemlig av hamittisk-kanaaneisk avstamning (hetittisk og hevittisk), mens bare én av de hustruene som er nevnt ved navn, var delvis semitt, gjennom Abrahams sønn Ismael. (1Mo 36: 2, 3) Hvis betegnelsen horitt ganske enkelt betyr «huleboer», noe noen bibelkommentatorer tror, kan det være at Esaus hevittiske hustru Oholibama, Anas datter, stammet fra de horittene som holdt til i Se’ir. (Jf. 1Mo 36: 2, 20, 24, 25.) Uansett var edomittene nær beslektet med israelittene, i likhet med Lots etterkommere, moabittene og ammonittene (jf. Da 11: 41), og opprinnelig praktiserte også de omskjærelse. (Jer 9: 25, 26; jf. Ese 32: 29.) Jehova omtalte dem som Israels «brødre», og israelittene skulle ikke krenke deres jordrettigheter når de rykket fram gjennom ødemarken, ettersom Jehova hadde gitt Edoms etterkommere Se’ir-fjellet til eiendom. – 5Mo 2: 1–8.

De edomittiske stammene dannet først sjeikdømmer, men ble senere organisert som et kongerike. Av listen over konger framgår det at kongene kom fra ulike stammer, eller sjeikdømmer; tronen gikk altså ikke i arv. (1Mo 36: 15–19, 31–43) Noen kritikere har ment at uttalelsen i 1. Mosebok 36: 31 om «de kongene som regjerte i Edoms land før det regjerte noen konge over Israels sønner», må være en anakronisme eller en senere tilføyelse. Men dette er ikke tilfellet, ettersom Moses, som skrev ned 1. Mosebok, allerede kjente til Guds løfte til Jakob (Israel): «Konger skal utgå av dine lender.» (1Mo 35: 11) Ja, Moses forutsa selv at israelittene en dag skulle få en konge over seg. – 5Mo 28: 36.

Den greske oversettelsen Septuaginta har en tilføyelse til Job 42: 17 hvor Job blir identifisert med Jobab, den edomittiske kongen som er omtalt i 1. Mosebok 36: 33. Men Job bodde i landet Us. Navnet Us ble opprinnelig gitt til en arameisk stamme og forekommer senere også i en oversikt over arameeren Nakors etterkommere. (Job 1: 1; jf. 1Mo 10: 23; 22: 20, 21.) I Klagesangene 4: 21 står det riktignok at Edom ’bodde i landet Us’, men dette skriftstedet, som ble nedskrevet flere hundre år etter den tiden da Job trolig levde, setter ikke likhetstegn mellom Us og Edom, særlig i betraktning av at det i Jeremia 25: 20, 21 skjelnes mellom «kongene i landet Us» og Edom. Det kan være at det siktes til en utvidelse av det edomittiske rike. – Se US nr. 4.

Det er mulig at en av de tre ’vennene’ av Job som besøkte ham og kritiserte ham da han var syk, nemlig temanitten Elifas, var edomitt. (Job 2: 11; jf. 1Mo 36: 11, 34.) I Jeremia 49: 7 omtales Teman som et senter for edomittisk visdom. Det at edomittene jevnlig hadde kontakt med og kommuniserte med reisende fra Østen, kan ha bidratt til at de fikk ry for å ha stor visdom.

Fra utgangen av Egypt til slutten på Judas historie. Det at faraos hær ble tilintetgjort og Israel ble mirakuløst utfridd ved Rødehavet, gav gjenlyd i Edom, så vel som i hele Kanaan og området omkring. (2Mo 15: 14, 15) I ødemarken på Sinaihalvøya møtte Israel den første væpnede motstanden fra en edomittisk stamme som kontrollerte et stort område, nemlig amalekittene, som skulle komme til å volde Israel stort besvær gjennom hele sin historie. (2Mo 17: 8–16; jf. 1Mo 36: 12, 16; se AMALEK, AMALEKITTER.) Da ørkenvandringen nærmet seg slutten, ble Moses’ høflige anmodning om fritt leide gjennom Edom langs kongeveien avslått, og den edomittiske kongen, som ikke er navngitt, mønstret en stor styrke for å hindre israelittene i å komme inn i landet deres. (4Mo 20: 14–21) Etter Arons død på fjellet Hor nær grensen mot Edom (4Mo 20: 22–29) gikk derfor israelittene utenom Edoms kjerneområde, slo leir ved Zered-elvedalen og reiste så nordover langs Moabs østgrense. – 4Mo 21: 4, 10–13; Dom 11: 18; jf. 5Mo 2: 26–29.

I den poetiske velsignelsen som Moses uttalte over Israel før han døde, sier han at Jehova ’kom fra Sinai’, «skinte fra Se’ir [Edom]» og «strålte fram fra Parans fjellområde». Lignende beskrivelser gis i Baraks og Deboras sang og i Habakkuks profeti. (5Mo 33: 2; Dom 5: 4, 5; Hab 3: 3, 4) Denne profetiske skildringen beskriver åpenbart den skueplassen hvor Jehova hadde gitt seg til kjenne for sin nyopprettede nasjon ved å opplyse dem som ved lysstråler som skinte over fjelltoppene.

Israel hadde fått befaling om ikke å avsky en edomitt, med begrunnelsen: «For han er din bror.» (5Mo 23: 7, 8) Det viste seg imidlertid at ikke bare de aggressive amalekittene, men hele Edom til stadighet motarbeidet Israel. Saul beseiret Edom i krig. (1Sa 14: 47, 48) Ikke desto mindre hadde Saul satt en edomitt, Doeg, til å være overhode for hyrdene sine. Denne mannen angav David til Saul. Da Sauls menn vegret seg for å gå løs på prestene i Nob, brukte Saul Doeg til å få gjennomført en regelrett massakre. – 1Sa 21: 7; 22: 9–18.

Som konge vant David en stor seier over edomittene i Saltdalen. (2Sa 8: 13; se SALTDALEN.) Selv om det ikke fortelles hva som foranlediget slaget, dreide det seg utvilsomt om edomittisk aggresjon. På grunn av Davids felttog i Syria trodde kanskje edomittene at hans rike var sårbart for invasjon fra sør. I 1. Krønikebok 18: 12 og i overskriften til Salme 60 får henholdsvis Abisjai og Joab æren for seieren over edomittene. David var øverstkommanderende, Joab var hans fremste hærfører, og Abisjai var fører for en hæravdeling under Joab, så man ser her hvordan forskjellige personer kan bli tilskrevet æren for en seier i ulike beretninger, avhengig av synsvinkelen, noe som også har vært tilfellet i moderne tid. Likeledes er det sannsynlig at det at det opereres med forskjellige tall i disse skriftstedene, skyldes at fortellerne har hatt ulik synsvinkel, eventuelt at det dreier seg om ulike faser av krigen. (Jf. 1Kg 11: 15, 16.) Hvordan det enn forholder seg, stasjonerte David israelittiske garnisoner i hele Edom, og de edomittene som var igjen, ble underlagt Israel. (2Sa 8: 14; 1Kr 18: 13) Jakobs «åk» lå nå tungt på Edoms (Esaus) nakke. – 1Mo 27: 40; jf. 4Mo 24: 18.

Salomo, som giftet seg med edomittiske kvinner (1Kg 11: 1), benyttet seg av at israelittene hadde kontroll over de edomittiske kystbyene ved Rødehavet, Elot (Elat) og Esjon-Geber, til å bygge opp en skipsfartsvirksomhet. (1Kg 9: 26; 2Kr 8: 17, 18) Edoms mannlige befolkning, som var blitt sterkt redusert, greide ikke å kaste av seg det israelittiske åk, selv om en flyktning av kongelig byrd, Hadad, ble anfører for en motstandsbevegelse av et eller annet slag. – 1Kg 11: 14–22.

Hvorvidt denne situasjonen virkelig vedvarte uforandret i et helt århundre etter Davids erobring, vet man ikke. Det angrepet som «Ammons sønner og Moab og folket fra Se’irs [Edoms] fjellområde» gjennomførte (2Kr 20: 1, 2, 10, 22), kan ha funnet sted før Juda, Israel og Edom sammen angrep Moab. (2Kg 3: 5–9; se MOAB, MOABITTER.) Edom deltok tydeligvis i begge disse forbundene og kjempet først på den ene siden og deretter på den andre. Det fortelles også at Edom på et visst tidspunkt i Jehosjafats regjeringstid ikke hadde noen konge, men at landet ble styrt av en fogd, som etter alt å dømme var ansvarlig overfor Judas konge. Juda hadde derfor uhindret adgang til Akababukta og dens havn eller havner. (1Kg 22: 47, 48) Hva felttoget mot Moab angår, kan den forutsagte flommen i den uttørrede elvedalen hvor de allierte hærene hadde slått leir, ha blitt forårsaket av en ørkenstorm med skybrudd på høysletten ovenfor. Det forekommer også i vår tid at slike uvær får det til å strømme store vannstrømmer nedover elvedalene mot Araba. En annen mulighet er at vannet ganske enkelt kom ved et mirakel. – 2Kg 3: 16–23.

Edom gjorde opprør og kastet av seg judeernes åk i Jehosjafats sønn Jehorams regjeringstid og opprettet et uavhengig monarki igjen. Selv om Jehoram vant et slag mot edomittene, fortsatte de å gjøre opprør. (2Kg 8: 20–22; 2Kr 21: 8–10) I den første halvdelen av Amasjas regjeringstid (858–830 f.v.t.) ble Saltdalen igjen åsted for en militær katastrofe for Edom, og Amasja tok den viktige edomittiske byen Sela, men ble besnæret av tilbedelsen av Edoms maktesløse, falske guder. (2Kg 14: 7; 2Kr 25: 11–20) Hans sønn Ussia (Asarja) sørget for at Elat kom under judeisk kontroll igjen. – 2Kg 14: 21, 22.

I Akas’ regjeringstid (761–746 f.v.t.) gjorde Syria en offensiv mot Juda og gav Elat tilbake til Edom. (2Kg 16: 5, 6) På et tidspunkt da edomittene åpenbart hadde frigjort seg fra Judas herredømme, samarbeidet de med andre nasjoner, deriblant Assyria, om å gjøre innfall i Juda. – 2Kr 28: 16–20; jf. Sl 83: 4–8.

Det er ikke blitt funnet noen opptegnelser som stammer fra edomittene, men edomittene er nevnt i andre nasjoners opptegnelser. En egyptisk papyrus som antas å være fra det andre årtusen f.v.t., nevner beduinstammer fra Edom som beveget seg inn i Nildeltaet på jakt etter beite til dyrene sine. Faraoene Mernefta og Ramses III gjorde krav på herredømmet over Edom, og det gjorde også den assyriske monarken Adadnirari III. På et eller annet tidspunkt etter den sistnevnte kongens tid sier Tiglat-Pileser (som levde samtidig med kong Akas) skrytende at han har mottatt tributt av «Kaushmalaku av Edom», mens Asarhaddon, Sankeribs etterfølger, omtaler en «Qaushgabri» som en edomittisk vasallkonge. – Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 282, 291.

Edom i profetiene. Allerede i kong Ussias regjeringstid kunngjorde profetene Joel og Amos Jehovas klare fordømmelse av Edom fordi Edom hadde vist et uforsonlig raseri mot Israel ved ubarmhjertig å gjøre bruk av sverdet. (Am 1: 6, 11, 12) På grunn av sin ondskapsfulle motstand mot Jehovas paktsfolk hadde Edom mistet eiendomsretten til det landet som Gud hadde reservert for dem. (Joe 3: 19; Am 9: 11, 12) Edomittene beseglet sin skjebne da babylonerne erobret Juda og Jerusalem i 607 f.v.t. Det hatet edomittene nærte, framgikk tydelig av at de var med på å oppildne dem som ødela Jerusalem (Sl 137: 7), at de frydet seg over den tragedien som rammet Juda, og at de i fiendtlighet og hevntørst til og med utleverte judeiske flyktninger til babylonerne for at disse skulle slakte dem ned. Sammen med andre nabofolk plyndret de landet, og de hadde planer om å overta Juda land og Israels land, som ble lagt øde, idet de brisket seg mot Jehova. På grunn av dette lot Jehova profetene Jeremia, Esekiel og Obadja forsikre Edom om at jubelen kom til å bli kortvarig, og at Edom skulle få samme behandling som Juda hadde fått. (Kla 4: 21, 22; Ese 25: 12–14; 35: 1–15; 36: 3–5; Ob 1–16) Slik profeten Jesaja tidligere hadde forutsagt, skulle edomittene, som selv hadde svingt sverdet, bli rammet av Jehovas rettferdige domssverd. Alle samfunnslag skulle bli viet til tilintetgjørelse lik offerdyr. – Jes 34: 5–8.

Edom skulle bli ubebodd for all framtid, akkurat som Sodoma og Gomorra. (Jer 49: 7–22; jf. Jes 34: 9–15.) Edom fortjente å bli hatet av Jehova og skulle bli kalt «ondskapens område» og «det folk som Jehova har fordømt til uavgrenset tid». (Mal 1: 1–5) Edom blir således tydeligvis brukt som bilde på Guds paktsfolks hardnakkete fiender i Jesaja 63: 1–6, hvor det meget passende sies om den guddommelige Kriger, som har blodflekkede klær etter å ha tråkket en vinpresse som står for Guds hevn, at han kommer fra Edom (navnet betyr som nevnt «rød») og fra Edoms viktigste by, Bosra (her kanskje brukt som et ordspill, siden det hebraiske ordet batsịr betyr «druehøst»). – Jf. Åp 14: 14–20; 19: 11–16.

Nasjonens senere historie og dens undergang. Edoms konge ble gjennom Jehovas profet Jeremia formant til å legge sin nakke under babylonerkongen Nebukadnesars åk. (Jer 27: 1–7) Det finnes ingen opptegnelser som viser hva edomittene egentlig gjorde i så henseende, men etter ødeleggelsen av Jerusalem i 607 f.v.t. fant noen judeere midlertidig tilflukt i Edom. Da den babylonske hæren hadde forlatt området, vendte disse flyktningene tilbake til sitt land, og senere flyktet de sørover til Egypt. (Jer 40: 11, 12; 43: 5–7) Snart var tiden inne til at Edom skulle drikke i dype drag av Jehovas vredes beger. (Jer 25: 15–17, 21) Dette skjedde omkring midten av 500-tallet f.v.t., i babylonerkongen Nabonids regjeringstid. Ifølge C.J. Gadd, som er ekspert på babylonsk historie og litteratur, var det jødiske soldater blant de troppene i Nabonids hær som erobret Edom og Tema. I en kommentar til dette skriver John Lindsay: «Profetens ord om at Jahve sa: ’Jeg vil la min hevn komme over Edom ved mitt folk Israels hånd’ (Esek. 25.14), ble således i det minste delvis oppfylt. Vi ser også en delvis oppfyllelse av Obadjas ord om at Edoms ’paktsfeller’, ’forbundsfeller’, ’gode venner’ skulle ’bedra’, ’få overtaket på’ og ’sette snarer for’ dem. Her kan vi se en hentydning til babylonerne, som i Nebukadressars dager var villige til å la dem dra fordel av Judas nederlag, men som under Nabonids ledelse en gang for alle temmet Edoms kommersielle og merkantile ambisjoner (jf. Ob. 1 og 7).» – Palestine Exploration Quarterly, London 1976, s. 39.

Malakis bok, som er skrevet omkring hundre år etter Nabonids felttog i Edom, forteller at Gud på dette tidspunktet allerede hadde gjort Edoms «fjell til en ødslig ødemark» og hadde gitt «hans arv til ødemarkens sjakaler». (Mal 1: 3) Edomittene håpet å få vende tilbake og gjenoppbygge de herjede stedene, men de skulle ikke lykkes. – Mal 1: 4.

På 300-tallet f.v.t. hadde nabateerne bosatt seg i edomittenes land, og edomittene fikk aldri vendt tilbake. De holdt i stedet til i Negev, sør for Juda. Edomittene beveget seg etter hvert nordover til Hebron, og den sørlige delen av Juda ble med tiden kjent som Idumea. Ifølge Josefus ble de en gang mellom 130 og 120 f.v.t. undertvunget av Johannes Hyrkanus I, som tvang dem til å konvertere til jødedommen. (Jewish Antiquities, XIII, 257, 258 [ix, 1]; XV, 253, 254 [vii, 9]) Deretter ble de gradvis innlemmet i det jødiske folk, og etter at Jerusalem var blitt ødelagt av romerne i år 70 e.v.t., opphørte de å eksistere som et eget folk. – Ob 10, 18; se IDUMEA.