Ånd

Definisjon: Det hebraiske ordet rụach og det greske ordet pneuma, som ofte oversettes med «ånd», har mange betydninger. De sikter alle til noe som er usynlig for menneskeøyne, og som vitner om kraft i bevegelse. Det hebraiske og det greske ordet brukes om 1) vind, 2) den virksomme livskraft i jordiske skapninger, 3) den tilskyndende kraft som utspringer fra et menneskes symbolske hjerte, og som driver det til å si og gjøre ting på en bestemt måte, 4) inspirerte uttalelser som skriver seg fra en usynlig kilde, 5) åndepersoner og 6) Guds virksomme kraft eller hellige ånd. Flere av disse bruksmåtene blir her drøftet i forbindelse med emner som kan dukke opp i felttjenesten.

Hva er den hellige ånd?

En sammenligning av skriftsteder som handler om den hellige ånd, viser at mennesker kan bli «fylt» av den, at de kan bli ’døpt’ med den, og at de kan bli «salvet» med den. (Luk. 1: 41; Matt. 3: 11; Apg. 10: 38) Ingen av disse uttrykkene ville passe hvis den hellige ånd var en person.

Jesus omtalte også den hellige ånd som en «talsmann» eller en «hjelper» (NV) (gresk: parạkletos), og han sa at denne hjelperen skulle «lære», «vitne», «tale» og ’høre’. (Joh. 14: 16, 17, 26; 15: 26; 16: 13) Det er ikke uvanlig at noe blir personifisert i Bibelen. Det sies for eksempel at visdommen har «barn». (Luk. 7: 35, EN) Synden og døden omtales som konger. (Rom. 5: 14, 21, LB, NV) Noen skriftsteder sier at ånden «talte», men andre gjør det klart at dette skjedde gjennom engler eller mennesker. (Apg. 4: 24, 25; 28: 25; Matt. 10: 19, 20; sammenlign Apostlenes gjerninger 20: 23 med 21: 10, 11.) I 1. Johannes 5: 6—8 sies det at ikke bare ånden, men også «vannet og blodet» «vitner». Vi kan derfor si at ingen av uttalelsene i disse skriftstedene i seg selv beviser at den hellige ånd er en person.

Den riktige identifiseringen av den hellige ånd må passe med alle de skriftsteder som nevner denne ånden. Med dette synspunktet er det logisk å trekke den slutning at den hellige ånd er Guds virksomme kraft. Den er ikke en person, men en mektig kraft som Gud lar strømme ut fra seg selv for at hans hellige vilje skal bli fullført. — Sal. 104: 30; 2. Pet. 1: 21; Apg. 4: 31.

Se også side 384, under overskriften «Treenigheten».

Hva er det som viser at en person har den hellige ånd?

Luk. 4: 18, 31—35: «[Jesus leser fra bokrullen med Jesajas profeti:] Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap . . . Jesus tok veien ned til Kapernaum, en by i Galilea, og lærte folket der på sabbaten. De var slått av undring over hans lære, for han talte med myndighet. I synagogen var det en mann som var besatt av en uren ånd. Han satte i å rope . . . Men Jesus talte strengt til ånden og sa: ’Ti stille, og far ut av ham!’ Den onde ånd rev mannen over ende midt iblant dem og fór ut av ham, men uten at han ble skadet.» (Hva var det som viste at Jesus hadde Guds ånd? Beretningen sier ikke at han skalv eller ropte og skrek eller beveget seg omkring med en spesiell iver eller glød. Nei, det sies at han talte med myndighet. Det er imidlertid verdt å merke seg at en uren ånd, en demon, ved den anledningen fikk en mann til å rope og falle over ende.)

Apostlenes gjerninger 1: 8 sier at Jesu etterfølgere skulle være hans vitner når de fikk den hellige ånd. Apostlenes gjerninger 2: 1—11 forteller at da det skjedde, talte de om Guds storverk på språk som var kjent av de mange utlendingene som var til stede, enda alle de som talte, var galileere. Dette gjorde sterkt inntrykk på alle tilhørerne. Beretningen sier imidlertid ikke at de som fikk den hellige ånd, kom med noen følelsesladede utbrudd.

Det er verdt å legge merke til at Elisabet ikke var til stede på et religiøst møte da hun fikk den hellige ånd og «ropte med høy røst». Det hun sa, var en hilsen til en slektning som kom på besøk. (Luk. 1: 41, 42, EN) Apostlenes gjerninger 4: 31 forteller at da den hellige ånd kom over en gruppe disipler som var samlet, skalv stedet, men ånden bevirket ikke at disiplene skalv eller rullet rundt, men at de «talte Guds ord med frimodighet». Også i dag er det frimodighet i forkynnelsen av Guds ord og nidkjærhet i vitnearbeidet som viser at en person har den hellige ånd.

Gal. 5: 22, 23: «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse.» (Når en prøver å finne mennesker som virkelig har Guds ånd, er det disse fruktene en bør se etter, ikke glødende, religiøse følelsesutbrudd.)

Er evnen til å tale med sterk følelse på et språk en aldri har lært, et bevis for at en har Guds ånd?

Se overskriften «Tungetale».

Står Guds ånd bak mirakuløs helbredelse i vår tid?

Se overskriften «Helbredelse».

Hvem er det som blir døpt med hellig ånd?

Se side 100, 101, under «Dåp», og overskriften «Født på ny».

Finnes det en åndelig del av mennesket som lever videre når kroppen dør?

Esek. 18: 4, GN: «Den sjel som synder, den skal dø.» (Også RS, NE, KJ, Dy, dansk 1931 og Åk gjengir det hebraiske ordet nẹfesj i dette verset med «sjel» og sier altså at det er sjelen som dør. Noen oversettelser som gjengir nẹfesj med «sjel» i andre skriftsteder, bruker uttrykk som «det menneske» og «den» i dette verset. En nẹfesj, en sjel, er altså en person, ikke en immateriell del av personen som lever videre når kroppen dør.) (Se overskriften «Sjel» for nærmere detaljer.)

Sal. 146: 4, NV: «Hans ånd farer ut [de utånder, 1978-overs.], han vender tilbake til sin jord; på den dagen går hans tanker til grunne.» (Det hebraiske ordet som her er oversatt med «ånd», er avledet av rụach. Når denne rụach, den virksomme livskraften, forlater kroppen, opphører personens tanker. Tankene fortsetter ikke i en annen verden.)

Fork. 3: 19—21: «Den samme lagnad venter både mennesker og dyr. Den ene skal dø som den andre, samme livsånde har de alle. Mennesker har ingen fortrinn framfor dyr. For alt er tomhet. Alle går til det samme sted. Alle er kommet av jord og skal bli til jord igjen. Hvem vet om menneskers ånd stiger opp, mens dyrenes ånd farer ned i jorden?» (Fordi alle mennesker har arvet synd og død etter Adam, dør alle og blir til jord igjen, akkurat som dyrene. Men har hvert menneske en ånd som fortsetter å leve som en fornuftutstyrt personlighet etter at den slutter å virke i kroppen? Nei, vers 19 forteller at mennesker og dyr har «samme livsånde [ånd, GN]». Hvis en bare hadde menneskelige observasjoner å gå etter, ville det ikke være noen som kunne gi et autoritativt svar på det spørsmålet som blir stilt i vers 21 om ånden. Men Guds Ord svarer at menneskene ikke er født med noe som gir dem fortrinn framfor dyrene når de dør. Men på grunn av Guds barmhjertige foranstaltning gjennom Kristus har mennesker som viser tro, fått utsikter til å leve evig. Det har ingen dyr fått. For manges vedkommende vil evig liv bli mulig ved hjelp av en oppstandelse, ved at de blir gjenopplivet av en virksom livskraft fra Gud.)

Luk. 23: 46: «Jesus ropte med høy røst: ’Far, i dine hender overgir jeg min ånd [gresk: pneuma]!’ Da han hadde sagt det, utåndet han.» (Legg merke til at Jesus utåndet. Han begynte ikke å stige opp til himmelen idet hans ånd fór ut. Det var først den tredje dagen etter dette at Jesus ble oppreist fra de døde. Som Apostlenes gjerninger 1: 3, 9 viser, gikk det så ytterligere 40 dager før han steg opp til himmelen. Hva betyr da det Jesus sa like før han døde? Han sa at han visste at når han døde, var hans utsikter til framtidig liv helt og holdent i Guds hender. Ytterligere kommentarer om ’ånden som går til Gud’ finner du på sidene 346, 347, under overskriften «Sjel».)

Noen sier . . .

Har du den hellige ånd?

Du kan svare: Ja. Det er derfor jeg har ringt på hos deg i dag. — Apg. 2: 17, 18.

Eller du kan si: Det er den som gjør det mulig for meg å delta i den kristne forkynnelse. Men folk har delte meninger om hva som viser at en person har Guds ånd. Hvilke ting ser du etter? Så kan du kanskje si: (Drøft noe av stoffet på sidene 436, 437.)