UGLE

[hebr. tachmạs; kos (liten ugle); jansjụf (hornugle); ʼọach (hubro)].

Ugler, som stort sett jager etter bytte om natten, blir nevnt flere ganger i Bibelen. Tidligere mente noen at uglene var beslektet med haukene, men de blir nå vanligvis gruppert sammen med andre fugler som jager om natten, deriblant nattravnene.

Uglen har kort, krumt nebb og kraftige, tanglignende klør. Den skiller seg fra hauken med sitt brede hode, sine store øyne og ører og ved at den ytterst på hver fot har en tå som kan vendes utover og til og med bakover, mens de andre tærne peker framover. Dette gjør at fuglen kan få et fast grep om mange forskjellige gjenstander. Uglen har store øyne med en iris som kan utvide seg kraftig, og den kan derfor utnytte det svake lyset om natten best mulig. Dessuten skiller den seg fra de fleste andre fugler ved at begge øynene vender framover, slik at den kan betrakte en gjenstand med begge øyne samtidig. Den har myk, spraglete fjærdrakt i forskjellige nyanser av brunt, grått, svart og hvitt og med et komplisert fjærmønster. Fjærdrakten får det vanligvis til å se ut som om fuglen er større enn den er. Ifølge en artikkel i Scientific American (april 1962, s. 78) er uglens vinger ultrasonisk praktisk talt lydløse under flukt; de myke dunene på overflatene og fjærfrynsene på vingenes fram- og bakkanter tjener tydeligvis til å redusere luftstrømmens turbulens. Uglen kan derfor lydløst stupe gjennom mørket og ned på sitt intetanende bytte. Den jakter først og fremst på gnagere, men noen ugler spiser også mindre fugler og insekter. Låten varierer fra et hvinende skrik til en langtrekkende, tutende lyd.

Det hebraiske ordet tachmạs er en betegnelse på en ugleart som er nevnt i listen over «urene» fugler. (3Mo 11: 13, 16; 5Mo 14: 15) Dette hebraiske ordet, som er beslektet med et verb som betyr «øve vold», passer godt som betegnelse på uglen, som lever av å jakte på smågnagere og fugler. Man mener at tachmạs er det samme som ravineugle (Otus brucei ).

Også det hebraiske ordet kos forekommer i listen over «urene» fugler. Det blir i noen bibeloversettelser gjengitt med «den lille uglen» og oppfattes som en betegnelse på «kirkeuglen» (Athene noctua). (5Mo 14: 16, NV, KJ, RS; se også Lexicon in Veteris Testamenti Libros av L. Koehler og W. Baumgartner, Leiden 1958, s. 428.) Den lille uglen, eller kirkeuglen, som er omkring 25 cm lang, er en av de uglene som har størst utbredelse i Palestina. Den finnes i krattskog, olivenlunder og forlatte ruiner. En av salmistene følte seg i sin nød og ensomhet som «en liten ugle på øde steder». (Sl 102: 6) Det arabiske navnet på denne uglearten betyr «ruinenes mor», og det må sies å passe godt.

En annen fugl som ble holdt for å være «uren» ifølge Moseloven, er den som på hebraisk kalles jansjụf, et navn som ifølge noen kan henspille på en «snøftende» eller «skarpt blåsende» lyd (det hebraiske ordet nasjạf betyr «å blåse»). Andre forbinder navnet med det hebraiske ordet for «skumring» (nẹsjef ) og mener at det rett og slett betegner en nattaktiv fugl. (3Mo 11: 17; 5Mo 14: 16) Lexicon in Veteris Testamenti Libros (s. 386) identifiserer denne fuglen som «hornuglen» (Asio otus). Hornuglen er ca. 38 cm lang og har fått sitt navn fordi den har to hornlignende fjærtopper på sitt brede hode, en på hver side. Den holder gjerne til i skogkledde og øde områder, og den nevnes som en av de skapningene som skulle bo i Edoms ruiner. – Jes 34: 11.

Det ble forutsagt at de forlatte husene i Babylons ruiner skulle bli «fulle av hubroer [flertallsformen av ʼọach]». (Jes 13: 21) Denne omstendigheten og det hebraiske navnet, som oppfattes som en beskrivelse av et dyr som «uler» med en sørgmodig låt, passer godt på hubroen. Noen mener at ʼọach er en betegnelse på Bubo bubo aharonii, en underart av hubro, som holder til i ørkenområdene i Palestina. Men andre hevder at betegnelsen gjelder Bubo bubo ascalaphus, en mørkere hubro som finnes i områdene fra Marokko til Irak, og dette passer godt med stedsangivelsene i profetien i Jesaja, kapittel 13. Hubroen er den største og kraftigste av alle uglene i disse områdene. Dens tuting er kraftig og langtrekkende. I likhet med andre ugler har den store øyne som om natten reflekterer lys og avgir et rødgult skjær, og dette sammen med den sørgmodige tutingen har utvilsomt bidratt til at den blant overtroiske hedenske folkeslag ble betraktet som et symbol på forestående ulykker.

Noen forskere mener at uttrykket lilịth, som blir brukt i Jesaja 34: 14 om en av de skapningene som skulle slå seg ned i Edoms ruiner (NV: «nattravnen»), er en betegnelse på en ugleart. Det sies at denne betegnelsen i dag blir brukt om «Strix, kattuglen». (The Interpreter’s Dictionary of the Bible, redigert av G.A. Buttrick, 1962, bd. 2, s. 252.) Se imidlertid artikkelen NATTRAVN.