Kristne vitner for Guds overherredømme
«’Dere [skal] vidt og bredt . . . forkynne hans dyder’ som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys.» — 1. PETER 2: 9.
1. Hvilket mektig vitnesbyrd om Jehova ble avlagt i førkristen tid?
I FØRKRISTEN tid var det en lang rekke vitner som frimodig avla vitnesbyrd om at Jehova er den eneste sanne Gud. (Hebreerne 11: 4 til 12: 1) De var sterke i troen og adlød fryktløst Jehovas lover og nektet å gå på akkord i spørsmål som gjaldt deres tilbedelse. De avla et mektig vitnesbyrd om Jehovas universelle overherredømme. — Salme 18: 22—24; 47: 2, 3.
2. a) Hvem er Jehovas største vitne? b) Hvem trådte i stedet for Israels nasjon som vitne for Jehova? Hvordan vet vi det?
2 Det siste og største førkristne vitne var døperen Johannes. (Matteus 11: 11) Han hadde det privilegium å kunngjøre den utvalgtes komme, og han presenterte Jesus som den lovte Messias. (Johannes 1: 29—34) Jesus er Jehovas største vitne, «det trofaste og sanne vitne». (Åpenbaringen 3: 14) Fordi de kjødelige israelittene forkastet Jesus, forkastet Jehova dem og utnevnte en ny nasjon, det åndelige Guds Israel, til å være hans vitne. (Jesaja 42: 8—12; Johannes 1: 11, 12; Galaterne 6: 16) Peter siterte en profeti om Israel og viste at den gjelder «Guds Israel», den kristne menighet. Han sa: «Dere er ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom, for at dere vidt og bredt skal forkynne hans dyder’ som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys.» — 1. Peter 2: 9; 2. Mosebok 19: 5, 6; Jesaja 43: 21; 60: 2.
3. Hva er Guds Israel og den ’store skare’ først og fremst forpliktet til?
3 Peters ord viser at Guds Israel først og fremst er forpliktet til å avlegge et offentlig vitnesbyrd om Jehovas herlighet. En «stor skare» vitner har i vår tid sluttet seg til denne åndelige nasjonen, og også de ærer Gud offentlig. De roper ut med høy røst så alle kan høre: «Frelsen skylder vi vår Gud, som sitter på tronen, og Lammet.» (Åpenbaringen 7: 9, 10; Jesaja 60: 8—10) Hvordan kan Guds Israel og dets medarbeidere utføre sin gjerning som vitner? Ved sin tro og lydighet.
Falske vitner
4. Hvorfor var jødene på Jesu tid falske vitner?
4 Det å ha tro og vise lydighet innebærer å leve i samsvar med Guds prinsipper. Hvor viktig dette er, framgår av noe Jesus sa om jødenes religiøse ledere på sin tid. De hadde «satt seg på Mose stol» som lærere i Loven. De sendte til og med ut misjonærer for å omvende ikke-troende. Men Jesus sa til dem: «Dere farer over hav og tørt land for å gjøre en eneste proselytt, og når han blir det, gjør dere ham til en som er hjemfallen til Gehenna i dobbelt så høy grad som dere selv.» Disse religionsutøverne var falske vitner — arrogante, hyklerske og ukjærlige. (Matteus 23: 1—12, 15) Jesus sa en gang til noen jøder: «Dere er av deres far Djevelen, og dere vil gjøre etter deres fars ønsker.» Hvorfor sa han noe slikt til noen som tilhørte Guds utvalgte folk? Fordi de ikke ville gi akt på Jehovas største vitne. — Johannes 8: 41, 44, 47.
5. Hvordan vet vi at kristenheten har avlagt et falskt vitnesbyrd om Gud?
5 I de århundrene som er gått siden Jesu tid, har flere hundre millioner mennesker i kristenheten på en tilsvarende måte utgitt seg for å være hans disipler. Men de har ikke gjort Guds vilje og blir derfor ikke godkjent av Jesus. (Matteus 7: 21—23; 1. Korinter 13: 1—3) Kristenheten har sendt ut misjonærer, og mange av dem har sikkert vært oppriktige. Men de har lært folk å tilbe en treenig gud som brenner syndere i helvete, og de fleste av dem de har omvendt, viser i liten grad ved sin atferd at de er kristne. Det afrikanske landet Rwanda har for eksempel vært en fruktbar misjonsmark for katolske misjonærer. Likevel deltok rwandiske katolikker helhjertet i den etniske krigføringen som nylig har funnet sted i landet. Fruktene på denne misjonsmarken viser at den ikke har fått et sant kristent vitnesbyrd fra kristenheten. — Matteus 7: 15—20.
Vi må følge Guds prinsipper
6. På hvilke måter tjener en rett oppførsel som et viktig vitnesbyrd?
6 Når folk som utgir seg for å være kristne, gjør urette gjerninger, fører de skam over «sannhetens vei». (2. Peter 2: 2) Sanne kristne lever i samsvar med Guds prinsipper. De stjeler ikke, lyver ikke, bedrar ikke og begår ikke umoralske handlinger. (Romerne 2: 22) Og de dreper avgjort ikke sine medmennesker. Kristne ektemenn leder sin familie med kjærlighet. Hustruene støtter deres ledelse på en respektfull måte. Barna blir opplært av sine foreldre og settes derved i stand til å bli ansvarsbevisste kristne som voksne. (Efeserne 5: 21 til 6: 4) Det er nok så at vi alle er ufullkomne og gjør feil, men en sann kristen respekterer Bibelens normer og anstrenger seg oppriktig for å følge dem. Dette er noe andre legger merke til, og det er et godt vitnesbyrd. Det har hendt at tidligere motstandere er blitt vunnet for sannheten fordi de har lagt merke til en kristens rette oppførsel. — 1. Peter 2: 12, 15; 3: 1.
7. Hvor viktig er det at kristne mennesker elsker hverandre?
7 Jesus pekte på en vesentlig side ved kristen oppførsel da han sa: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Johannes 13: 35) Det som kjennetegner menneskene i Satans verden, er at de er fylt av «urettferdighet, ugudelighet, begjærlighet, ondskap; fulle av misunnelse, mord, strid, svik, ondsinnethet; slike som hvisker og tisker, baktalere, slike som hater Gud, er frekke, hovmodige, selvgode, oppfinnsomme med hensyn til skadelige ting, ulydige mot foreldre». (Romerne 1: 29, 30) I et slikt miljø ville en verdensomfattende organisasjon som er kjennetegnet av kjærlighet, utgjøre et kraftig og virkningsfullt vitnesbyrd om at Guds ånd er i virksomhet. Jehovas vitner er en slik organisasjon. — 1. Peter 2: 17.
Jehovas vitner studerer Bibelen
8, 9. a) Hvordan ble salmisten styrket ved å studere og meditere over Guds lov? b) Hvordan vil bibelstudium og meditasjon styrke oss til å fortsette å vitne?
8 For å kunne avlegge et godt vitnesbyrd må en kristen kjenne og elske Jehovas rettferdige prinsipper og virkelig hate verdens forderv. (Salme 97: 10) Verden fremmer sin egen tenkning med stor påvirkningskraft, og verdens ånd kan være vanskelig å motstå. (Efeserne 2: 1—3; 1. Johannes 2: 15, 16) Hva kan hjelpe oss til å bevare den rette sinnsinnstilling? Det kan et regelmessig og meningsfylt studium av Bibelen. Den som skrev Salme 119, gav gang på gang uttrykk for at han elsket Jehovas lov. Han leste den og mediterte over den til stadighet, «hele dagen». (Salme 119: 92, 93, 97—105) Derfor kunne han skrive dette: «Jeg hater og avskyr løgn, og jeg elsker din lov.» Hans dype kjærlighet drev ham også til handling. Han sier: «Sju ganger om dagen priser jeg deg for dine rettferdige dommer.» — Salme 119: 163, 164.
9 Når vi regelmessig studerer Guds Ord og mediterer over det, vil det likeledes påvirke vårt hjerte og anspore oss til å ’prise ham’ — vitne om Jehova — ofte, ja, «sju ganger om dagen». (Romerne 10: 10) Den som skrev den første av Salmene, sier at en som regelmessig grunner på Jehovas ord, vil bli «lik et tre, plantet ved bekker med rennende vann: det gir sin frukt i rette tid, og løvet visner ikke på det. Alt det han gjør, skal lykkes for ham». (Salme 1: 3) Apostelen Paulus viste også hvilken makt Guds Ord har, da han skrev: «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til undervisning, til irettesettelse, til å bringe ting i rette skikk, til opptuktelse i rettferdighet, for at gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning.» — 2. Timoteus 3: 16, 17.
10. Hva kan man trygt si om Jehovas folk nå i de siste dager?
10 Den raske økningen i antall sanne tilbedere nå i det 20. århundre tyder på at de har Jehovas velsignelse. Det er ikke tvil om at vår tids vitner for Guds overherredømme som gruppe betraktet har framelsket kjærlighet til Jehovas lov i sitt hjerte. I likhet med salmisten blir de ansporet til å adlyde Jehovas lov og vitne om hans herlighet «dag og natt». — Åpenbaringen 7: 15.
Jehovas mektige gjerninger
11, 12. Hva ble oppnådd ved de miraklene som ble utført av Jesus og hans etterfølgere?
11 I det første århundre fikk trofaste kristne vitner kraft gjennom den hellige ånd til å utrette mirakler, noe som var en sterk bekreftelse på at deres vitnesbyrd var sant. Da døperen Johannes var i fengsel, sendte han sine disipler av sted til Jesus for å spørre: «Er du Den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte verken ja eller nei. Han sa: «Gå av sted og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser igjen, og uføre går omkring, spedalske blir renset, og døve hører, og døde blir oppreist, og for fattige blir det gode budskap forkynt; og lykkelig er den som ikke finner noen årsak til snubling hos meg.» (Matteus 11: 3—6) Disse kraftige gjerningene tjente som et vitnesbyrd for Johannes om at Jesus virkelig var ’Den som skulle komme’. — Apostlenes gjerninger 2: 22.
12 Også noen av Jesu etterfølgere helbredet syke og oppreiste til og med døde. (Apostlenes gjerninger 5: 15, 16; 20: 9—12) Disse miraklene var som et vitnesbyrd fra Gud selv til fordel for dem. (Hebreerne 2: 4) Slike gjerninger vitnet også om Jehovas allmakt. Det er sant at Satan, «verdens hersker», har midlene til å volde død. (Johannes 14: 30; Hebreerne 2: 14) Men da Peter oppreiste den trofaste kvinnen Dorkas fra de døde, kunne han bare ha gjort det ved Jehovas makt, siden bare Han kan gi noen livet tilbake. — Salme 16: 10; 36: 10; Apostlenes gjerninger 2: 25—27; 9: 36—43.
13. a) Hvordan vitner Bibelens mirakler fremdeles om Jehovas makt? b) Hvordan spiller oppfyllelsen av profetiene en viktig rolle i vitnesbyrdet om Jehovas guddommelighet?
13 Slike mirakuløse gjerninger finner ikke sted i vår tid. De har tjent sin hensikt. (1. Korinter 13: 8) Men vi har fremdeles beretningen om dem i Bibelen. Mange som så dem, har vitnet om dem. Når de kristne i vår tid henleder folks oppmerksomhet på disse historiske beretningene, er disse gjerningene fremdeles et virkningsfullt vitnesbyrd om Jehovas makt. (1. Korinter 15: 3—6) På Jesajas tid pekte dessuten Jehova på at hans nøyaktige profetier utgjør et enestående bevis for at han er den sanne Gud. (Jesaja 46: 8—11) En rekke av de bibelske profetiene som er inspirert av Gud, blir oppfylt i vår tid — mange av dem på den kristne menighet. (Jesaja 60: 8—10; Daniel 12: 6—12; Malaki 3: 17, 18; Matteus 24: 9; Åpenbaringen 11: 1—13) I tillegg til at disse profetiene viser at vi lever i «de siste dager», tjener oppfyllelsen av dem til å opphøye Jehova som den eneste sanne Gud. — 2. Timoteus 3: 1.
14. Hvordan er Jehovas vitners historie i nyere tid et kraftig vitnesbyrd om at Jehova er den suverene Herre?
14 Jehova utfører fremdeles store og underfulle gjerninger for sitt folk. Det er Jehovas ånd som står bak det tiltagende lyset over Bibelens sannheter. (Salme 86: 10; Åpenbaringen 4: 5, 6) Den enestående økningen som det rapporteres om rundt omkring i verden, viser at Jehova ’lar det skje i hast’ når tiden er inne. (Jesaja 60: 22) Det som har gjort det mulig for Jehovas folk å vise mot og holde ut når det har brutt ut intens forfølgelse i det ene landet etter det andre i løpet av de siste dager, er den styrke og støtte de har fått ved den hellige ånd. (Salme 18: 2, 3, 18, 19; 2. Korinter 1: 8—10) Ja, Jehovas vitners historie i nyere tid er i seg selv et kraftig vitnesbyrd om at Jehova er den suverene Herre. — Sakarja 4: 6.
Det gode budskap skal forkynnes
15. Hvilket mer omfattende vitnesbyrd skulle den kristne menighet avlegge?
15 Jehova utnevnte Israel til å være hans vitne overfor nasjonene. (Jesaja 43: 10) Men det var bare noen få israelitter som fikk befaling fra Gud om å gå ut og forkynne for ikke-israelitter, og det skjedde vanligvis for at de skulle kunngjøre Jehovas dommer. (Jeremia 1: 5; Jona 1: 1, 2) Noen profetier i De hebraiske skrifter viser likevel at Jehova en dag skulle rette sin oppmerksomhet mot andre nasjoner i omfattende grad, og dette har han gjort gjennom det åndelige Guds Israel. (Jesaja 2: 2—4; 62: 2) Før Jesus fór opp til himmelen, bød han sine etterfølgere: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene.» (Matteus 28: 19) Jesus selv hadde konsentrert seg om «de bortkomne sauene av Israels hus», mens hans etterfølgere ble sendt til «alle nasjonene», ja, «til den fjerneste del av jorden». (Matteus 15: 24; Apostlenes gjerninger 1: 8) Hele menneskeheten skulle få høre det kristne vitnesbyrd.
16. Hvilket oppdrag fullførte de kristne i det første århundre, og i hvilken utstrekning?
16 Paulus viste at han forstod dette godt. I år 61 kunne han si at det gode budskap «bærer frukt og vokser i hele verden». Det gode budskap var ikke forbeholdt bare én nasjon eller én sekt, for eksempel den som drev «en form for engletilbedelse». Nei, det ble åpent «forkynt blant hele skapningen som er under himmelen». (Kolosserne 1: 6, 23; 2: 13, 14, 16—18) De som tilhørte Guds Israel i det første århundre, fullførte derfor sitt oppdrag som gikk ut på at de ’vidt og bredt skulle forkynne hans dyder som kalte dem fra mørke til sitt underfulle lys’.
17. Hvordan fortsetter Matteus 24: 14 å bli oppfylt i stor målestokk?
17 Dette forkynnelsesarbeidet i det første århundre var likevel bare en forsmak på hva som skulle bli utrettet i de siste dager. Med henblikk spesielt på vår tid sa Jesus: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene; og så skal enden komme.» (Matteus 24: 14; Markus 13:10) Er denne profetien blitt oppfylt? Ja, avgjort. Forkynnelsen av det gode budskap som hadde sin ringe begynnelse i 1919, foregår nå i over 230 land. Vitnesbyrdet kan høres både i det kalde nord og i tropiske land. Det blir forkynt på store kontinenter, og fjerne øyer blir også oppsøkt så de som bor der, kan få høre vitnesbyrdet. Også under slike store omveltninger som krigen i Bosnia-Hercegovina fortsetter det gode budskap å bli forkynt. Som i det første århundre bærer vitnearbeidet frukt «i hele verden». Det gode budskap blir åpent forkynt «blant hele skapningen som er under himmelen». Hva har dette ført til? For det første er resten av dem som tilhører Guds Israel, blitt sanket ut «fra hver stamme og hvert tungemål og hvert folk og hver nasjon». Dernest begynte arbeidet med å samle millioner av mennesker som utgjør en «stor skare», ut fra «alle nasjoner og stammer og folk og tungemål». (Åpenbaringen 5: 9; 7: 9) Matteus 24: 14 blir fortsatt oppfylt i stor målestokk.
18. Nevn noe av det som er blitt utrettet gjennom den verdensomfattende forkynnelsen av det gode budskap.
18 Den verdensomfattende forkynnelsen av det gode budskap bidrar til å bekrefte at Jesu nærvær som konge har begynt. (Matteus 24: 3) Den er også det viktigste middel til å få høstet inn «jordens høst», for den henviser folk til det som er menneskehetens eneste virkelige håp, nemlig Jehovas rike. (Åpenbaringen 14: 15, 16) Siden bare sanne kristne deltar i forkynnelsen av det gode budskap, kan dette viktige arbeidet også hjelpe oss til å skjelne mellom sanne og falske kristne. (Malaki 3: 18) På den måten fører det til frelse både for dem som forkynner, og for dem som reagerer positivt på forkynnelsen. (1. Timoteus 4: 16) Forkynnelsen av det gode budskap bringer framfor alt pris og ære til Jehova Gud, til ham som befalte at dette arbeidet skulle utføres, som støtter dem som utfører det, og som sørger for at det bærer frukt. — 2. Korinter 4: 7.
19. Hva bør alle kristne være fast besluttet på når de går inn i det nye tjenesteåret?
19 Det er ikke så merkelig at apostelen Paulus følte seg tilskyndt til å si: «Ve meg om jeg ikke forkynte det gode budskap!» (1. Korinter 9: 16) Kristne i vår tid føler det også slik. Det er et stort privilegium og et stort ansvar å være «Guds medarbeidere» og spre sannhetens lys i denne formørkede verden. (1. Korinter 3: 9; Jesaja 60: 2, 3) Det arbeidet som hadde sin ringe begynnelse i 1919, er nå blitt meget omfattende. Nesten fem millioner kristne er opptatt med å vitne om Guds overherredømme. De bruker over en milliard timer hvert år til å bringe frelsens budskap ut til andre. For en glede det er å være med på dette arbeidet med å hellige Jehovas navn! La oss være fast besluttet på å bevare gløden når vi nå går inn i tjenesteåret 1996. La oss mer enn noen gang gi akt på det Paulus sa til Timoteus: «Forkynn ordet, hold iherdig på med det.» (2. Timoteus 4: 2) La oss gjøre dette og samtidig be av hele vårt hjerte om at Jehova må fortsette å velsigne våre anstrengelser.
Husker du dette?
◻ Hvem trådte i stedet for Israel som Jehovas «vitne» overfor nasjonene?
◻ Hvordan kan kristen atferd bidra til at det blir avlagt et vitnesbyrd?
◻ Hvorfor er det så viktig for kristne vitner å studere Bibelen og meditere over den?
◻ Hvordan tjener Jehovas vitners historie i nyere tid som en bekreftelse på at Jehova er den sanne Gud?
◻ Hva blir utrettet gjennom forkynnelsen av det gode budskap?
[Bilder på side 15]
Det gode budskap lar seg ikke stanse, men blir nå forkynt «blant hele skapningen som er under himmelen»