Jesus — herskeren som «har sin opprinnelse i de tidligste tider»
SPENNINGEN stiger mens du venter på å få besøk av en slektning du ikke har sett på lenge. Omsider kommer han, og du hilser ham hjertelig velkommen. Du hører oppmerksomt etter mens han forteller deg hvorfor faren hans har sendt ham for å besøke deg. Så er tiden inne til at han skal reise igjen. Trist til sinns tar du avskjed med ham. Det savnet du føler da han drar, blir mindre da du får høre at han har kommet trygt hjem.
Senere, da du blar i noen gamle papirer, blir du oppmerksom på en del brev som kort omtaler noe av det din slektning utrettet lenge før han la ut på sin reise for å treffe deg. Det som står i brevene, gir deg et interessant innblikk i hans bakgrunn og øker din verdsettelse av både hans besøk og hans nåværende virksomhet.
«I de tidligste tider»
Blant de «gamle papirene» som var tilgjengelige for jødene i det første århundre, var skriftene til Guds profet Mika, som var blitt nedtegnet omkring 700 år tidligere. De angir Messias’ fødested. «Du, Betlehem Efrata, som er for liten til å befinne deg blant Judas tusener, fra deg skal den som skal bli hersker i Israel, utgå for meg; han har sin opprinnelse i de tidligste tider, i den uavgrensede tids dager.» (Mika 5: 2) I overensstemmelse med disse ordene ble Jesus født i den judeiske landsbyen Betlehem i det som nå blir kalt år 2 f.v.t. Men hvordan kunne han ha sin opprinnelse «i de tidligste tider»?
Jesus hadde hatt en førmenneskelig tilværelse. I Paulus’ brev til de kristne i Kolossai blir Jesus beskrevet som «den usynlige Guds bilde, all skapnings førstefødte». — Kolosserne 1: 15.
Jehova, visdommens Kilde, skapte sin første Sønn som sitt ’tidligste verk’, for å bruke det uttrykket kong Salomo skrev ned under inspirasjon i Ordspråksboken. Etter at Jesus hadde vært på jorden og hadde vendt tilbake til himmelen, bekreftet han at han virkelig var «Guds skapnings begynnelse». Som den personifiserte visdom hadde Jesus erklært i sin førmenneskelige tilværelse: «Da [Jehova] beredte himlene, var jeg der.» — Ordspråkene 8: 22, 23, 27; Åpenbaringen 3: 14.
Fra begynnelsen av fikk Guds Sønn et unikt oppdrag — han skulle være en «mesterarbeider» ved sin Fars side. For en glede dette brakte Jehova! «Jeg var den han [Jehova] holdt særlig av dag etter dag,» sier Ordspråkene 8: 30. Det samme verset tilføyer: «Mens jeg hele tiden gledet meg framfor ham.»
Senere innbød Jehova sin førstefødte Sønn til å være med på skapelsen av menneskene. «La oss danne mennesker i vårt bilde, i vår likhet,» erklærte han. (1. Mosebok 1: 26) Som følge av det fikk Jesus i sin førmenneskelige tilværelse en ny kilde til glede. «De ting jeg holdt av, var forbundet med menneskesønnene,» uttalte han. (Ordspråkene 8: 31) I begynnelsen av sitt evangelium viste apostelen Johannes at han var klar over hvilken rolle Jesus hadde hatt under skapelsen: «Alt ble til ved ham, og uten ham ble ikke en eneste ting til.» — Johannes 1: 3.
Jehovas talsmann
Johannes’ ord henleder oppmerksomheten på et annet privilegium Guds Sønn hadde fått del i, nemlig å være talsmann. Fra begynnelsen av tjente han som Ordet. Da Jehova talte til Adam, og senere da han henvendte seg til både Adam og Eva, gjorde han sannsynligvis det gjennom Ordet. Og hvem kunne være bedre egnet til å overbringe Guds gagnlige instrukser til menneskene enn en som holdt av dem? — Johannes 1: 1, 2.
Så vondt det må ha vært for Jesus å se Eva og deretter Adam være ulydige mot sin Skaper! Og som han må ha lengtet etter å rette på de ulykkelige forholdene deres ulydighet førte over deres etterkommere! (1. Mosebok 2: 15—17; 3: 6, 8; Romerne 5: 12) Henvendt til Satan, som hadde egget Eva til å gjøre opprør, erklærte Jehova: «Jeg skal sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt.» (1. Mosebok 3: 15) Ordet var vitne til det som skjedde i Eden, og som den primære delen av kvinnens «ætt» forstod han at han ville bli gjenstand for ondsinnet hat. Han visste at Satan var en manndraper. — Johannes 8: 44.
Da Satan senere drog den trofaste Jobs ulastelighet i tvil, må Ordet ha blitt svært oppbrakt over de ærekrenkende beskyldningene som ble rettet mot hans Far. (Job 1: 6—10; 2: 1—4) Ja, i sin rolle som erkeengel er Ordet kjent under navnet Mikael, som betyr «Hvem er lik Gud?» Dette navnet gir en pekepinn om hvordan han forsvarer Jehova mot alle som trakter etter å tilrane seg Jehovas overherredømme. — Daniel 12: 1; Åpenbaringen 12: 7—10.
I løpet av Israels historie la Ordet merke til Satans forsøk på å vende mennesker bort fra den rene tilbedelse. Etter utgangen av Egypt sa Gud til Israel gjennom Moses: «Se, jeg sender en engel foran deg for å bevare deg på veien og for å føre deg til det sted som jeg har beredt. Ta deg i akt på grunn av ham og adlyd hans røst. Sett deg ikke opp mot ham, for han kommer ikke til å tilgi deres overtredelse; for mitt navn er i ham.» (2. Mosebok 23: 20, 21) Hvem var denne engelen? Sannsynligvis Jesus i hans førmenneskelige tilværelse.
Trofast underordning
Moses døde i 1473 f.v.t., og han ble begravet «i dalen i Moabs land foran Bet-Peor». (5. Mosebok 34: 5, 6) Satan ønsket tydeligvis å gjøre bruk av hans legeme, trolig for å fremme avgudsdyrkelse. Mikael motsatte seg dette, men han underkastet seg ydmykt sin Fars, Jehovas, myndighet. Fordi han ’ikke våget å komme med en spottende dom mot Satan’, advarte han ham: «Måtte Jehova refse deg.» — Judas 9.
Deretter tok israelittene fatt på erobringen av Kanaan, det lovte land. I nærheten av byen Jeriko ble Josva forsikret om at Ordet fortsatt førte tilsyn med nasjonen. Der møtte han en mann som hadde sitt dragne sverd i hånden. Josva gikk bort til den fremmede og spurte: «Er du for oss eller for våre motstandere?» Forestill deg hvor overrasket Josva ble da den fremmede åpenbarte sin identitet ved å si: «Nei, men jeg — som fyrste over Jehovas hær er jeg nå kommet.» Det er ikke så rart at Josva falt på sitt ansikt foran denne opphøyde representanten for Jehova. Dette var uten tvil Jesus i hans førmenneskelige tilværelse, han som senere skulle bli «Messias, Lederen». — Josva 5: 13—15; Daniel 9: 25.
Enda et sammenstøt med Satan fant sted i Guds profet Daniels dager. Ved denne anledningen hjalp Mikael en annen engel da demonfyrsten over Persia ’stod engelen imot’ i tre uker. Engelen fortalte: «Se, Mikael, en av de fremste fyrstene, kom for å hjelpe meg; og jeg for min del ble igjen der i nærheten av Persias konger.» — Daniel 10: 13, 21.
Førmenneskelig og menneskelig herlighet
I 778 f.v.t., det året da Juda-kongen Ussia døde, fikk Guds profet Jesaja et syn av Jehova som satt på sin opphøyde trone. «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» spurte Jehova. Da Jesaja meldte seg frivillig, gjorde Jehova ham oppmerksom på at hans landsmenn, israelittene, ikke ville bry seg om hans budskap. Apostelen Johannes sammenlignet de vantro jødene i det første århundre med folket på Jesajas tid og sa: «Jesaja sa disse ting fordi han så hans herlighet.» Dette sikter til den herlighet som tilhørte Jehova og Jesus i hans førmenneskelige tilværelse ved Jehovas side i himmelen. — Jesaja 6: 1, 8—10; Johannes 12: 37—41.
Noen hundre år senere fikk Jesus sitt viktigste oppdrag fram til da. Jehova overførte sin elskede Sønns livskraft fra himmelen til Marias morsliv. Ni måneder senere fødte hun et guttebarn, Jesus. (Lukas 2: 1—7, 21) Apostelen Paulus beskriver det slik: «Da tidens fulle mål var nådd, utsendte Gud sin Sønn, som ble født av en kvinne.» (Galaterne 4: 4) I tråd med dette sa apostelen Johannes: «Ordet ble kjød og bodde iblant oss, og vi fikk se hans herlighet, en slik herlighet som den en enbåren sønn har fra en far; og han var full av ufortjent godhet og sannhet.» — Johannes 1: 14.
Messias står fram
Senest da den unge Jesus var tolv år, hadde han forstått at han måtte være travelt opptatt med å gjøre sin Fars vilje. (Lukas 2: 48, 49) Omkring 18 år senere kom Jesus til døperen Johannes ved Jordan og ble døpt. Mens Jesus bad, ble himmelen åpnet, og den hellige ånd kom ned over ham. Tenk deg hvordan minnene strømmet på da han nå kunne huske det som hadde hendt i de talløse årtusenene da han tjente ved sin Fars side som mesterarbeider, talsmann, fyrste over Guds hær og som erkeengelen, Mikael. Så kom det betagende øyeblikket da han hørte sin Fars røst fortelle døperen Johannes: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.» — Matteus 3: 16, 17; Lukas 3: 21, 22.
Døperen Johannes var slett ikke i tvil om at Jesus hadde hatt en førmenneskelig tilværelse. Da Jesus kom gående mot ham, erklærte han: «Se, Guds Lam som tar bort verdens synd!» Og han tilføyde: «Det var om ham jeg sa: Etter meg kommer det en mann som har rykket fram foran meg, for han var til før meg.» (Johannes 1: 15, 29, 30) Apostelen Johannes var også klar over Jesu tidligere tilværelse. «Han som kommer ovenfra, er over alle andre,» skrev han, og: «Han som kommer fra himmelen, er over alle andre. Det han har sett og hørt, det vitner han om.» — Johannes 3: 31, 32.
Omkring år 61 oppfordret apostelen Paulus de jødekristne til å gjøre seg kjent med den fulle betydningen av Messias’ komme til jorden og hans virksomhet som øversteprest. For å henlede oppmerksomheten på Jesu rolle som talsmann skrev han: «Gud . . . har ved enden av disse dager talt til oss ved en Sønn, . . . ved hvem han dannet tingenes ordninger.» Enten dette sikter til Jesu rolle som «mesterarbeider» under skapelsen eller til hans deltagelse i Guds fremadskridende tiltak for å forlike menneskene med seg selv, kommer Paulus her med en ytterligere bekreftelse på at Jesus hadde hatt en førmenneskelig tilværelse. — Hebreerne 1: 1—6; 2: 9.
Lojalitet fra «de tidligste tider»
Paulus gav de kristne i Filippi i det første århundre denne formaningen: «Bevar denne sinnsinnstilling i dere som også var i Kristus Jesus, som, skjønt han var i Guds skikkelse, ikke tenkte på en bemektigelse, nemlig at han skulle være Gud lik. Nei, han uttømte seg selv og tok en slaves skikkelse og kom til å være i menneskers likhet. Hva mer er, da han av utseende og væremåte befant seg som et menneske, ydmyket han seg og ble lydig helt til døden, ja døden på en torturpæl.» (Filipperne 2: 5—8) Jesu lojale handlemåte fikk Jehova til å vise ham sin kjærlighet ved å oppreise ham og la ham få vende tilbake til himmelen. For et strålende eksempel Jesus har etterlatt oss ved å bevare sin ulastelighet gjennom utallige årtusener! — 1. Peter 2: 21.
Så takknemlige vi er for de glimtene Bibelen gir oss av Jesu førmenneskelige tilværelse! De styrker avgjort vår beslutning om å etterligne hans eksempel med hensyn til lojal tjeneste, særlig nå som han hersker som konge i Guds messianske rike. La oss hylle ’Fredsfyrsten’, Kristus Jesus, herskeren som «har sin opprinnelse i de tidligste tider». — Jesaja 9: 6; Mika 5: 2.
[Ramme på side 24]
Vitnesbyrd om en førmenneskelig tilværelse
Jesu egne ord, som er gjengitt nedenfor, viser med all mulig tydelighet at han har hatt en førmenneskelig tilværelse:
◻ «Ingen [er] steget opp til himmelen, uten han som steg ned fra himmelen, Menneskesønnen.» — Johannes 3: 13.
◻ «Moses har ikke gitt dere brødet fra himmelen, men min Far, han gir dere det sanne brød fra himmelen. For Guds brød er han som kommer ned fra himmelen og gir liv til verden. . . . jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» — Johannes 6: 32, 33, 38.
◻ «Dette er det brød som kommer ned fra himmelen, slik at enhver kan spise av det og ikke dø. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen; hvis noen spiser av dette brød, skal han leve evig.» — Johannes 6: 50, 51.
◻ «Hva da om dere skulle se Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før?» — Johannes 6: 62.
◻ «Mitt vitnesbyrd [er] sant, for jeg vet hvor jeg er kommet fra, og hvor jeg går hen. . . . Dere er fra regionene her nede; jeg er fra regionene der oppe. Dere er fra denne verden; jeg er ikke fra denne verden.» — Johannes 8: 14, 23.
◻ «Hvis Gud var deres Far, ville dere elske meg, for fra Gud er jeg utgått og er nå her. Nei, jeg er slett ikke kommet på eget initiativ, men Han har utsendt meg.» — Johannes 8: 42.
◻ «I sannhet, ja i sannhet, sier jeg dere: Før Abraham ble til, har jeg vært.» — Johannes 8: 58.
◻ «Herliggjør du meg, Far, ved din side med den herlighet jeg hadde ved din side før verden var til. Far, med hensyn til det som du har gitt meg, så ønsker jeg at hvor jeg er, der skal også de være sammen med meg, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnleggelse.» — Johannes 17: 5, 24.
[Bilde på side 23]
Josva møter fyrsten over Jehovas hær