FANGENSKAP

Bibelens historiske beretning omtaler flere forskjellige fangenskap. (4Mo 21: 29; 2Kr 29: 9; Jes 46: 2; Ese 30: 17, 18; Da 11: 33; Na 3: 10; Åp 13: 10; se FANGE.) Men uttrykket «fangenskapet» betegner i alminnelighet den perioden da jøder var forvist fra det lovte land på 700- og 600-tallet f.v.t. av den assyriske og den babylonske verdensmakt, noe som også kalles «Landflyktigheten» og «bortførelsen». – Esr 3: 8; 6: 21; Mt 1: 17; se LANDFLYKTIGHET.

Jeremia, Esekiel og andre profeter advarte om denne store ulykken med uttalelser som: «Den som skal komme i fangenskapet, til fangenskapet!» «Og du, Pasjhur, og alle som bor i ditt hus, dere skal gå i fangenskap; og til Babylon skal du komme.» «Dette utsagnet [lyder] mot Jerusalem og hele Israels hus . . . ’I landflyktighet, i fangenskap, skal de gå.’» (Jer 15: 2; 20: 6; Ese 12: 10, 11) Senere skrev Nehemja (7: 6) følgende om tilbakevendingen fra fangenskapet i Babylon: «Dette er de av provinsens sønner som drog opp fra det landflyktige folks fangenskap, det som Nebukadnesar, kongen i Babylon, hadde ført i landflyktighet, og som senere vendte tilbake til Jerusalem og til Juda.» – Se også Esr 2: 1; 3: 8; 8: 35; Ne 1: 2, 3; 8: 17.

Det ser ut til at det var assyrerne som først begynte med å flytte hele befolkninger i erobrede byer fra deres hjemland og la fanger fra andre deler av riket bosette seg der i stedet. Denne deportasjonspolitikken ble ikke bare benyttet overfor jødene, for da Damaskus, hovedstaden i Syria, falt for det andre verdensrikes stormangrep, ble folket forvist til Kir, slik det var forutsagt av profeten Amos. (2Kg 16: 8, 9; Am 1: 5) Dette hadde en dobbelt virkning: Det avskrekket de få som var igjen, fra å gjøre opprør, og omkringliggende nasjoner som hadde vært vennlig innstilt til dem som ble ført i fangenskap, var mindre tilbøyelige til å hjelpe og bistå en ny, fremmed befolkning fra fjerntliggende steder.

Det var én og samme bakenforliggende årsak til at tistammeriket Israel i nord og tostammeriket Juda i sør måtte gå i fangenskap: at befolkningen hadde falt fra den sanne tilbedelse av Jehova og begynt å dyrke falske guder. (5Mo 28: 15, 62–68; 2Kg 17: 7–18; 21: 10–15) Jehova sendte gang på gang sine profeter for å advare begge rikene, men til ingen nytte. (2Kg 17: 13) Ingen av tistammeriket Israels konger renset nasjonen fullstendig for den falske tilbedelse som dens første konge, Jeroboam, hadde innført. Sørriket Juda gav verken akt på Jehovas direkte advarsler eller på det at Israel var blitt ført i fangenskap. (Jer 3: 6–10) Begge rikenes innbyggere ble til slutt ført i landflyktighet, og begge nasjonene fikk oppleve mer enn én stor deportasjon.

Deportasjonene. Mens Israel-kongen Pekah regjerte i Samaria (ca. 778–759 f.v.t.), gikk assyrerkongen Pul (Tiglat-Pileser III) til angrep på Israel, erobret en stor del av det nordlige området og bortførte innbyggerne til de østlige delene av sitt rike. (2Kg 15: 29) Den samme kongen erobret også områder øst for Jordan, og fra dette området «førte [han] dem som tilhørte rubenittene og gadittene og halve Manasse stamme, i landflyktighet og brakte dem til Halah og Habor og Hara og elven Gosan, hvor de er den dag i dag,» fortelles det. – 1Kr 5: 26.

I 742 f.v.t. ble Samaria beleiret av den assyriske hæren under Salmanassar V. (2Kg 18: 9, 10) I 740, da Samaria falt og tistammeriket fikk sin ende, ble innbyggerne ført i landflyktighet og måtte bo «i Halah og i Habor ved Gosan-elven og i medernes byer». Årsaken til dette var, som Bibelen sier, at «de ikke hadde lyttet til Jehova sin Guds røst, men stadig hadde overtrådt hans pakt, ja alt det Jehovas tjener Moses hadde befalt. De verken lyttet eller handlet deretter». – 2Kg 18: 11, 12; 17: 6; se SARGON.

Assyrerne førte nå inn fanger fra vidt forskjellige andre områder og lot dem bosette seg i byene i Samaria. «Deretter førte kongen i Assyria folk fra Babylon og Kuta og Avva og Hamat og Sefarvajim og lot dem bo i Samarias byer i stedet for Israels sønner; og de begynte å ta Samaria i eie og bosatte seg så i byene der.» (2Kg 17: 24) Disse utlendingene brakte med seg sin hedenske religion: «Hver enkelt nasjon laget seg imidlertid sin egen gud.» Og ettersom de ikke viste noen frykt eller respekt for Jehova, «sendte Jehova løver blant dem, som drepte noen av dem». Assyrerkongen lot nå en israelittisk prest vende tilbake, og denne presten «begynte å lære dem hvordan de skulle frykte Jehova». Beretningen viser hva som skjedde: «Det var Jehova de begynte å frykte, men det viste seg at det var sine egne guder de tilbad, i samsvar med religionen til de nasjonene som de hadde ført dem i landflyktighet fra.» – 2Kg 17: 25–33.

I løpet av godt og vel hundre år etter nordrikets fall fulgte andre betydelige deportasjoner. I tiden før Sankerib led sitt ydmykende nederlag for Guds hånd (732 f.v.t.), angrep han flere byer i Juda. I sine annaler hevder han at han har tatt 200 150 fanger fra småbyer og befestede byer i Judas område, men den tonen som annalene er skrevet i, tyder på at dette er en overdrivelse. (2Kg 18: 13) Også hans etterfølger, Asarhaddon, og den kongen som etterfulgte ham igjen, Asenappar (Assurbanipal), deporterte fanger til fremmede områder. – Esr 4: 2, 10.

I 628 f.v.t. sørget kongen i Egypt, farao Neko, for at Josjias sønn Jehoakas, som var konge i det sørlige riket, ble lagt i lenker og ført til Egypt som fange. (2Kr 36: 1–5) Det var litt over ti år senere, i 617 f.v.t., de første fangene ble ført i landflyktighet fra Jerusalem til Babylon. Nebukadnesar kom mot den opprørske byen og bortførte overklassen, deriblant kong Jehojakin og hans mor og menn som Esekiel, Daniel, Hananja, Misjael og Asarja, og i tillegg «fyrstene og alle de tapre veldige menn . . . – ti tusen førte han i landflyktighet – og likeså hver håndverker og alle som bygde forskansninger. Ingen ble latt tilbake, bortsett fra den ringe klassen av landets folk. . . . Hoffmenn og de fremste menn i landet førte han bort som landflyktige fra Jerusalem til Babylon. Når det gjelder alle de tapre menn, sju tusen, og håndverkerne og de som bygde forskansninger, ett tusen, alle de veldige menn som førte krig, så gikk kongen i Babylon i gang med å føre dem som landflyktige til Babylon». Han tok også en stor del av skattene fra templet. (2Kg 24: 12–16; Est 2: 6; Ese 1: 1–3; Da 1: 2, 6) Jehojakins onkel Sidkia ble værende igjen; han skulle være vasallkonge. Noen få andre fremtredende personer, blant andre profeten Jeremia, ble også igjen i Jerusalem. I betraktning av det store antallet fanger som er nevnt i 2. Kongebok 24: 14, gjelder tallet 3023 i Jeremia 52: 28 tydeligvis enten personer av en viss rang eller familieoverhodene, altså ikke medregnet hustruer og barn, som talte mange tusen.

Nebukadnesar fullførte sin endelige erobring av Jerusalem i 607 f.v.t., etter ett og et halvt års beleiring. (2Kg 25: 1–4) Denne gangen ble byen nærmest tømt for innbyggere. Noen av de ringe i landet fikk bli igjen «som vindyrkere og som pliktarbeidere» under stattholderen Gedalja, som bodde i Mispa. (Jer 52: 16; 40: 7–10; 2Kg 25: 22) Blant dem som ble ført som fanger til Babylon, var «noen av de ringe blant folket og resten av folket, de som var blitt latt tilbake i byen, og overløperne . . . og resten av de dyktige håndverkerne». Ordene «som var blitt latt tilbake i byen» tyder på at mange var omkommet som følge av hungersnød, sykdom og brann eller hadde falt i kamp. (Jer 52: 15; 2Kg 25: 11) Sidkias sønner, Judas fyrster, noen prester og mange andre framstående borgere ble drept etter ordre fra babylonerkongen. (2Kg 25: 7, 18–21; Jer 52: 10, 24–27) Alt dette kan være forklaringen på at beretningen sier at det ble bortført et relativt lite antall fanger, bare 832, et tall som trolig bare omfatter familieoverhodene, slik at hustruer og barn kom i tillegg. – Jer 52: 29.

Etter mordet på Gedalja omkring to måneder senere flyktet resten av de jødene som var blitt igjen i Juda, til Egypt. De tok med seg Jeremia og Baruk. (2Kg 25: 8–12, 25, 26; Jer 43: 5–7) Noen av jødene kan ha flyktet til andre omkringliggende nasjoner. De 745 jødene (igjen står tallet trolig for familieoverhodene) som ble ført i landflyktighet fem år senere, da Nebukadnesar, Jehovas symbolske klubbe, knuste de nasjonene som lå omkring Juda, kom antageligvis fra disse nasjonene. (Jer 51: 20; 52: 30) Josefus sier at Nebukadnesar fem år etter Jerusalems fall feide over Ammon og Moab og så fortsatte sørover og tok hevn over Egypt. – Jewish Antiquities, X, 181, 182 (ix, 7).

Jerusalem var i en annen situasjon enn andre erobrede byer, for eksempel Samaria, som ble befolket med importerte fanger fra andre deler av det assyriske rike. Til forskjell fra den framgangsmåten babylonerne vanligvis fulgte overfor de byene de erobret, ble Jerusalem og områdene omkring tømt for folk og ble liggende øde, akkurat slik Jehova hadde forutbestemt. Bibelkritikere stiller seg nok skeptisk til at det en gang så fruktbare Juda plutselig skal ha blitt til «en ødslig ødemark, uten en innbygger», men det er en kjensgjerning at det ikke finnes noe historisk vitnesbyrd, altså ingen opptegnelser fra denne tidsperioden, som motbeviser dette. (Jer 9: 11; 32: 43) Arkeologen G. Ernest Wright sier: «At Juda ble hjemsøkt av vold, framgår tydelig . . . av arkeologiske undersøkelser som viser at by etter by ble fullstendig avfolket i den tidsperioden, og mange av disse ble aldri bebodd igjen.» (Biblical Archaeology, 1962, s. 182) William F. Albright samstemmer: «Vi kjenner ikke til et eneste tilfelle der en by i selve Juda var permanent bebodd i den tiden landflyktigheten varte.» – The Archaeology of Palestine, 1971, s. 142.

Hvordan de landflyktige hadde det. Fangenskapet ble i det store og hele betraktet som en tid med undertrykkelse og trelldom. Jehova sa at Babylon ikke hadde vist barmhjertighet mot Israel, men tvert om hadde ’gjort sitt åk meget tungt på den gamle mannen’. (Jes 47: 5, 6) De ble sikkert, i likhet med andre fanger, pålagt å yte noe økonomisk (i form av skatter og avgifter) av det de dyrket og av sine inntekter. Og det at Jehovas storslåtte tempel i Jerusalem var blitt utplyndret og ødelagt, at prestene var blitt enten drept eller bortført, og at de som ellers hadde tilbedt i templet, var blitt ført i fangenskap og underlagt en fremmed makt, virket selvsagt i seg selv undertrykkende på israelittene.

Men det å bli deportert til et fremmed land var tross alt ikke så ille som å bli ugjenkallelig solgt som slave, eller å bli henrettet på den sadistiske måten som var så typisk ved assyriske og babylonske erobringer. (Jes 14: 4–6; Jer 50: 17) Det ser ut til at de landflyktige jødene hadde et visst mål av frihet til å reise omkring, og at de hadde en viss grad av indre selvstyre. (Esr 8: 1, 16, 17; Ese 1: 1; 14: 1; 20: 1) Jeremia skrev: «Dette er hva hærstyrkenes Jehova, Israels Gud, har sagt til hele det landflyktige folket, det som jeg har latt gå i landflyktighet fra Jerusalem til Babylon: ’Bygg hus og bo i dem, og plant hager og spis deres frukt. Ta dere hustruer og bli fedre til sønner og til døtre; og ta hustruer til deres sønner og gi deres døtre til menn, så de kan føde sønner og døtre; og bli mange der, og bli ikke få. Søk også fred for den byen som jeg har latt dere gå i landflyktighet til, og be for den til Jehova, for i dens fred skal det vise seg å være fred for dere selv.’» (Jer 29: 4–7) Noen av dem tilegnet seg ferdigheter innenfor ulike håndverk, ferdigheter som kom til stor nytte etter landflyktigheten. (Ne 3: 8, 31, 32) Det var forretningsvirksomhet og handel i sin alminnelighet som ble deres spesialitet. Det er blitt funnet mange jødiske navn i forretningsdokumenter. Som følge av et slikt handelssamkvem og av sosial kontakt med ikke-jøder kom det hebraiske språk til å bli påvirket av arameisk.

Fangenskapet, som for noens vedkommende strakte seg over 80 år, fikk naturligvis innvirkning på det jødiske samfunns tilbedelse av den sanne Gud, Jehova. Uten tempel, uten alter og uten noe organisert presteskap var det umulig å frambære daglige ofre. Men omskjærelsen, avholdenhet fra uren mat, sabbaten og vedholdenhet i bønn var slikt som de trofaste kunne holde fast ved trass i at de ble hånt og latterliggjort. Både kong Dareios og andre kjente godt til at den landflyktige Daniel ’stadig tjente’ sin Gud. Selv da det ble nedlagt forbud mot å be til andre enn kongen og fastsatt dødsstraff for å bryte denne loven, «falt [Daniel] på kne, ja tre ganger om dagen, og bad og frambar lovprisning for sin Guds ansikt, slik som han regelmessig hadde gjort før dette». (Da 6: 4–23) En slik trofasthet i den begrensede tilbedelsen de hadde mulighet til å utøve, hjalp de landflyktige til ikke å miste sin nasjonale identitet. Det var også gagnlig for dem å iaktta kontrasten mellom den rene, enkle måten tilbedelsen av Jehova foregikk på, og den prangende, avguderiske materialisme som preget Babylon. Noe annet som utvilsomt var til gagn for dem, var at de hadde to av Jehovas profeter, Daniel og Esekiel, blant seg. – Ese 8: 1; Da 1: 6; 10: 1, 2.

Da ordningen med lokale synagoger utviklet seg blant jødene, ble det stadig større behov for avskrifter av De hellige skrifter som de jødiske eksilsamfunnene rundt omkring i Media, Persia og Babylon kunne bruke. Esra var kjent som «en dyktig avskriver av Mose lov», noe som viser at avskrifter av Jehovas lov var blitt medbrakt fra Juda, og at det ble laget nye avskrifter av disse. (Esr 7: 6) Denne dyrebare samlingen av gamle skriftruller omfattet utvilsomt Salmenes bok, men det er sannsynlig at Salme 137 og kanskje også Salme 126 ble skrevet under eller like etter fangenskapet. De seks såkalte hallel-salmene (Sl 113 til 118) ble sunget på de store påskefestene etter at en rest av jøder hadde vendt tilbake fra Babylon.

Tilbakevendingen og diasporaen. Babylons politikk, som gikk ut på at fanger aldri skulle slippes fri, gav ikke jødene noe grunnlag for håp om å få vende tilbake. Egypt, som Israel tidligere hadde sett hen til for å få hjelp, var ikke i stand til å yte verken militær eller annen bistand, og andre nasjoner var enten ute av stand til å gjøre noe eller direkte fiendtlig innstilt overfor jødene. Det var bare Jehovas løfter som gav grunnlag for håp. Både Moses og Salomo hadde flere hundre år i forveien sagt at israelittene skulle få vende tilbake etter å ha vært i fangenskap. (5Mo 30: 1–5; 1Kg 8: 46–53) Også andre profeter forsikret at fangene skulle bli utfridd av landflyktigheten. (Jer 30: 10; 46: 27; Ese 39: 25–27; Am 9: 13–15; Sef 2: 7; 3: 20) Jesaja bygger dette temaet opp til et stort klimaks i de siste 18 kapitlene av sin profeti (kap. 49–66). Men det viste seg at de falske profetene tok feil når de forutsa en tidlig utfrielse, og de som stolte på dem, ble sørgelig skuffet. – Jer 28: 1–17.

Den trofaste profeten Jeremia forutsa det riktige antall år som Jerusalem og Juda skulle bli liggende øde, nemlig 70 år. Når denne tiden var utløpt, skulle jødene få vende tilbake og gjenreise sitt land. (Jer 25: 11, 12; 29: 10–14; 30: 3, 18) I mederen Dareios’ første år la Daniel «i bøkene merke til det antall år som ifølge Jehovas ord, som hadde kommet til profeten Jeremia, skulle gå for at Jerusalems ødeleggelser skulle fullbyrdes, nemlig sytti år». – Da 9: 1, 2.

Hvor mange vendte tilbake til Jerusalem fra landflyktigheten i Babylon i 537 f.v.t.?

I begynnelsen av 537 f.v.t. utstedte perserkongen Kyros II et dekret som tillot fangene å vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge templet. (2Kr 36: 20, 21; Esr 1: 1–4) Snart var forberedelsene i full gang. Under stattholderen Serubabels og øverstepresten Jesjuas ledelse foretok 42 360 landflyktige og dessuten 7537 slaver og sangere denne reisen, som tok omkring fire måneder. Esra og Nehemja oppgir forskjellige tall på hvor mange fra de enkelte slekter eller fedrehus som vendte tilbake, men det totale antallet de oppgir, er det samme. (Se NEHEMJAS BOK.) Innen den sjuende måneden, om høsten, hadde de bosatt seg i sine byer. (Esr 1: 5 til 3: 1) Ved Guds ledelse var Davids kongelige slektslinje, som førte fram til Kristus, blitt bevart gjennom Jehojakin (Jekonja) og Serubabel. Øversteprestenes slektslinje, i Levi stamme, ble heller ikke brutt, men fortsatte gjennom Jehosadak og hans sønn Jesjua. – Mt 1: 11–16; 1Kr 6: 15; Esr 3: 2, 8.

Senere vendte flere tilbake til Palestina fra fangenskapet. I 468 f.v.t. var det over 1750 som reiste tilbake sammen med Esra – et tall som tydeligvis bare omfatter de voksne mennene. (Esr 7: 1 til 8: 32) Noen år senere reiste Nehemja minst to ganger fra Babylon til Jerusalem, men det fortelles ikke hvor mange jøder som vendte tilbake sammen med ham. – Ne 2: 5, 6, 11; 13: 6, 7.

I og med fangenskapet opphørte skillet mellom Juda og Israel. Ved deportasjonen skjelnet ikke erobrerne mellom de forskjellige stammene. «Israels sønner og Judas sønner blir undertrykt sammen,» sa Jehova. (Jer 50: 33) I den første gruppen som vendte tilbake, i 537 f.v.t., var det representanter for alle Israels stammer. Senere, da gjenoppbyggingen av templet var fullført, ble tolv geitebukker frambåret som offer, «etter tallet på Israels stammer». (Esr 6: 16, 17) Denne gjenforeningen etter fangenskapet var forutsagt i flere profetier. Jehova hadde for eksempel gitt løfte om å «føre Israel tilbake». (Jer 50: 19) Han hadde også sagt: «Jeg vil føre Judas fangne og Israels fangne tilbake, og jeg vil bygge dem opp slik som i begynnelsen.» (Jer 33: 7) Esekiels illustrasjon med to staver som ble til én stav (37: 15–28), viste at de to rikene igjen skulle bli til én nasjon. Jesaja hadde forutsagt at Jesus Kristus skulle bli en snublestein «for begge Israels hus», noe som neppe kunne bety at Jesus eller de tolv som han sendte ut under sin tredje reise i Galilea, skulle måtte besøke bosetninger i det fjerne Media for å kunne forkynne for israelitter fra nordriket. (Jes 8: 14; Mt 10: 5, 6; 1Pe 2: 8) Profetinnen Anna, som var i Jerusalem på den tiden da Jesus ble født, tilhørte Asjers stamme, en av de stammene som hadde inngått i nordriket. – Lu 2: 36.

Ikke alle jødene vendte tilbake til Jerusalem sammen med Serubabel; det var «bare en rest» som gjorde det. (Jes 10: 21, 22) Blant dem som vendte tilbake, var det svært få som hadde sett det opprinnelige templet. På grunn av høy alder var det mange som ikke tok sjansen på å legge ut på en slik strabasiøs reise. Andre valgte å bli igjen selv om de fysisk sett var i stand til å reise. Det var nok mange som hadde hatt en viss materiell framgang i årenes løp, og som gjerne ville bli der hvor de var. Hvis de ikke hadde satt gjenoppbyggingen av Jehovas tempel på førsteplassen i sitt liv, ville de ikke ha særlig lyst til å legge ut på en slik farefull reise og gå en uviss framtid i møte. Og de som hadde falt fra den sanne tilbedelse, hadde selvsagt ingen grunn til å reise tilbake.

Dette innebar at en del jøder forble spredt, og disse ble kjent som «diasporaen», eller «atspredelsen» (gr. Diasporạ, «spredning»). På 400-tallet f.v.t. fantes det jødiske samfunn i alle Perserrikets 127 provinser. (Est 1: 1; 3: 8) Noen av de landflyktiges etterkommere fikk til og med høye stillinger i statsforvaltningen. Dette gjaldt for eksempel Mordekai og Ester under perserkongen Ahasverus (Xerxes I) og Nehemja, som var munnskjenk for kong Artaxerxes Longimanus. (Est 9: 29–31; 10: 2, 3; Ne 1: 11) Da Esra samlet Krønikebøkene (ca. 460 f.v.t.), skrev han at mange av dem som hadde bosatt seg i visse østlige byer, var der fremdeles. (1Kr 5: 26) Da det greske verdensrike vokste fram, førte Aleksander den store mange jøder til sin nye egyptiske by, Alexandria, hvor de lærte å snakke gresk. Det var her arbeidet med å oversette De hebraiske skrifter til gresk, utarbeidelsen av Septuaginta-oversettelsen, ble påbegynt på 200-tallet f.v.t. Krigene mellom Syria og Egypt førte til at mange jøder kom til Lilleasia og Egypt og ble boende der. Da Pompeius erobret Jerusalem i 63 f.v.t., førte han mange jøder til Roma som slaver.

Det at jødene bodde spredt omkring i hele Romerriket, var noe av det som bidrog til at kristendommen spredte seg så raskt som den gjorde. Jesus Kristus forkynte bare i selve Israel, men han befalte sine etterfølgere å utvide sin tjeneste «til den fjerneste del av jorden». (Apg 1: 8) Jøder fra forskjellige deler av Romerriket var i Jerusalem og feiret pinsehøytiden i år 33, og de hørte de åndsavlede kristne forkynne om Jesus på de språk som ble talt i Partia, Media, Elam, Mesopotamia, Kappadokia, Pontos, distriktet Asia, Frygia, Pamfylia, Egypt, Libya, Kreta, Arabia og Roma. Tusener tok sin nyfunne tro med seg da de reiste tilbake dit hvor de kom fra. (Apg 2: 1–11) I de fleste av de byene som Paulus reiste til, fant han synagoger hvor han kunne tale til jøder som tilhørte diasporaen. I Lystra traff han Timoteus, som var sønn av en jødisk kvinne. Da Paulus kom til Korint omkring år 50, var Akvilas og Priskilla nylig kommet dit fra Roma. (Apg 13: 14; 14: 1; 16: 1; 17: 1, 2; 18: 1, 2, 7; 19: 8) Fordi det var en stor jødisk befolkning i og omkring Babylon, drog Peter dit for å forkynne blant «de omskårne» der. (Ga 2: 8; 1Pe 5: 13) Det jødiske samfunnet i Babylon-området fortsatte å være det viktigste sentret for jødedommen en god stund etter ødeleggelsen av Jerusalem i år 70.