Kileskrifttekster og Bibelen

ETTER at menneskenes språk ble forvirret i Babel, oppstod det forskjellige skriftsystemer. Folk som bodde i Mesopotamia, for eksempel sumererne og babylonerne, brukte kileskrift. Navnet på skriften kommer av sammenstillingen av tegn som har form av kiler eller vinkler. Disse tegnene skrev man med griffel i våt leire.

Arkeologer har gravd fram kileskrifttekster som omtaler mennesker og hendelser som er nevnt i Bibelen. Hva vet vi om dette gamle skriftsystemet? Og hva kan kileskrifttekster fortelle oss om Bibelens pålitelighet?

Tekster som er blitt bevart

Forskere mener at det skriftsystemet som opprinnelig ble brukt i Mesopotamia, var en billedskrift, der et symbol eller bilde stod for et ord eller begrep. Tegnet for okse, for eksempel, lignet opprinnelig på et oksehode. Etter hvert som behovet for dokumenter økte, ble kileskriften utviklet. «Tegn kunne nå representere ikke bare ord, men også stavelser, og flere slike kunne settes sammen så de svarte til alle stavelsene i et ord,» sies det i en studiebibel. (NIV Archaeological Study Bible) Etter hvert fantes det omkring 200 forskjellige tegn, noe som gjorde at kileskriften «virkelig representerte talespråket, med hele dets kompliserte ordforråd og grammatikk».

På Abrahams tid, omkring år 2000 fvt., var kileskriften høyt utviklet. I løpet av de neste 2000 årene var det omkring 15 språk som tok denne skriften i bruk. Over 99 prosent av de kileskrifttekstene som er blitt funnet, er skrevet på leirtavler. I løpet av de siste 150 årene er det blitt funnet enormt mange slike tavler i Ur, Uruk, Babylon, Nimrud, Nippur, Assur, Ninive, Mari, Ebla, Ugarit og Amarna. Et blad om arkeologi skriver: «Eksperter anslår at det hittil er blitt gravd fram omkring mellom én og to millioner kileskrifttavler, og hvert år blir det funnet ytterligere 25 000 eller deromkring.» — Archaeology Odyssey.

For kileskrifteksperter verden over er det en kolossal oppgave å oversette tekstene. Det er blitt anslått at ikke mer enn omkring en tiendedel av de eksisterende kileskrifttekstene er blitt lest så mye som én gang i moderne tid.

Funnet av tospråklige og trespråklige kileskrifttekster ble nøkkelen til tydningen av kileskrift. Forskerne oppdaget at disse dokumentene inneholdt samme tekst på forskjellige språk, alle skrevet med kileskrift. Noe som var til hjelp i prosessen med å tyde skriften, var at de skjønte at navn, titler, herskeres slektstavler og også selvskrytende uttrykk ofte ble gjentatt.

I 1850-årene kunne forskerne lese det fellesspråket som ble brukt i oldtidens Midtøsten, nemlig akkadisk, eller assyrisk-babylonsk, skrevet med kileskrift. Leksikonet Encyclopædia Britannica forteller: «Så snart man hadde klart å dechiffrere den akkadiske skriften, var selve kjernen i systemet forståelig, og man hadde et mønster å gå ut fra når man skulle tyde kileskrifttekster på andre språk.» Hvilken forbindelse er det mellom slike tekster og Bibelen?

Vitnesbyrd som stemmer overens med Bibelen

Bibelen sier at Jerusalem ble styrt av kanaaneiske konger inntil David erobret byen omkring 1070 fvt. (Jos. 10: 1; 2. Sam. 5: 4—9) Men noen forskere betvilte dette. I 1887 fant så en bondekone en leirtavle ved Amarna i Egypt. Omkring 380 tekster som etter hvert ble funnet der, viste seg å være diplomatisk korrespondanse mellom egyptiske faraoer (Amenhotep III og Akhnaton) og kanaaneiske kongeriker. Seks av brevene var fra Abdi-Heba, Jerusalems hersker.

I et tidsskrift om bibelarkeologi står det: «Amarna-tavlenes klare henvisning til Jerusalem som en by, ikke en eiendom, og til Abdi-Hebas posisjon som en . . . hersker som hadde en residens og 50 egyptiske soldater liggende i garnison i Jerusalem, tyder på at Jerusalem var et lite, fjellendt kongerike.» I et senere nummer av det samme tidsskriftet står det: «På grunnlag av Amarna-brevene kan vi være sikker på at det den gang eksisterte en by, og at den var betydelig på den tiden.» — Biblical Archaeology Review.

Navn i assyriske og babylonske opptegnelser

Assyrerne, og senere babylonerne, skrev sin historie på leirtavler og på sylindere, prismer og monumenter. Da forskerne tydet den akkadiske kileskriften, fant de tekster som nevnte personer som også er nevnt ved navn i Bibelen.

Boken The Bible in the British Museum forteller: «I sin tale til den nyopprettede foreningen Society of Biblical Archaeology i 1870 var dr.jur. Samuel Birch i stand til å påvise [i kileskrifttekster navnene på] de hebraiske kongene Omri, Akab, Jehu, Asarja . . . , Menahem, Pekah, Hosjea, Hiskia og Manasse, de assyriske kongene Tiglat-Pileser . . . [III], Sargon, Sankerib, Asarhaddon og Assurbanipal, . . . og syrerne Ben-Hadad, Hasael og Resin.»

I boken The Bible and Radiocarbon Dating blir Bibelens beretning om Israels og Judas historie sammenholdt med gamle kileskrifttekster. Resultatet? «I alt 15—16 konger av Juda og Israel er nevnt i fremmede lands kilder, og deres navn og regjeringstid stemmer fullstendig overens med [de bibelske] Kongebøkene. Det er ikke en eneste konge som ikke passer inn; de fremmede kildene nevner ikke én som vi ikke kjenner fra Kongebøkene.»

Et berømt kileskriftdokument, Kyros’ sylinder, som ble funnet i 1879, forteller at Kyros etter å ha inntatt Babylon i 539 fvt. sendte fanger tilbake til deres respektive hjemland, slik han pleide. Blant dem som nøt godt av dette, var jødene. (Esra 1: 1—4) Mange forskere på 1800-tallet hadde dratt i tvil at det dekretet som er sitert i Bibelen, var autentisk. Men kileskriftdokumenter fra persertiden, deriblant Kyros’ sylinder, utgjør overbevisende vitnesbyrd om at Bibelens beretning er nøyaktig.

I 1883 ble det funnet et arkiv med over 700 kileskrifttekster i Nippur i nærheten av Babylon. Av de 2500 navnene som er nevnt der, kan omkring 70 fastslås å være jødiske. Historikeren Edwin Yamauchi sier at de forekommer «som avtaleparter, forhandlere, vitner, skatteoppkrevere og kongelige embetsmenn». Vitnesbyrdene om at jøder fortsatte å ha slike funksjoner i nærheten av Babylon i tiden omkring jødenes frigjøring, er betydelige. Dette bekrefter Bibelens profetiske uttalelse om at en «rest» av israelitter skulle vende tilbake til Judea etter landflyktigheten i Assyria og Babylon, mens mange ikke skulle det. — Jes. 10: 21, 22.

I det første årtusen fvt. eksisterte kileskrift side om side med alfabetisk skrift. Men assyrerne og babylonerne sluttet etter hvert å bruke kileskrift og gikk i stedet over til alfabetisk skrift.

Hundretusener av leirtavler som oppbevares på museer, er ennå ikke blitt undersøkt nærmere. De tekstene som ekspertene har tydet fram til nå, utgjør talende vitnesbyrd om at Bibelen er pålitelig. Hvem vet hvilke ytterligere vitnesbyrd som kan være å finne i de tekstene som ennå ikke er blitt studert?

[Bilderettigheter på side 21]

Fotografert med tillatelse av British Museum