Jerusalem i bibelsk tid — hva har arkeologiske funn avdekket?

ARKEOLOGENE har gjort betydelige, interessante funn i Jerusalem, særlig siden 1967. Mange av de stedene hvor det er foretatt utgravninger, er nå åpne for offentligheten, så la oss besøke noen av dem og se hvordan arkeologiske funn stemmer med Bibelens historiske beretning.

Jerusalem på kong Davids tid

Det området som Bibelen omtaler som Sion-fjellet, som Davidsbyen ble bygd på, ser nokså ubetydelig ut i den moderne storbyen Jerusalem. Utgravninger av Davidsbyen som ble foretatt under ledelse av den nå avdøde professor Yigal Shiloh mellom 1978 og 1985, avdekket en massiv, terrasseformet forstøtningsmur på østsiden av høyden.

Professor Shiloh hevdet at dette måtte være rester av et enormt fundament som jebusittene (de som bodde i byen før David erobret den) bygde en festning på. Han forklarte at den trappeformede muren han fant oppå disse terrassemurene, tilhørte den nye borgen som David bygde der hvor jebusittenes festning stod. I 2. Samuelsbok 5: 9 leser vi: «David bosatte seg i borgen, og den kom til å bli kalt Davidsbyen; og David begynte å bygge hele veien rundt, fra Vollen og innover.»

I nærheten av denne muren er inngangene til byens gamle vannforsyningssystemer. Det ser ut til at deler av disse vannsystemene skriver seg fra Davids tid. Noen uttalelser i Bibelen om Jerusalems vanntunnelsystem har reist en del spørsmål. David sa for eksempel til mennene sine: «Enhver som slår jebusittene, måtte han gjennom vanntunnelen nå fram» til fienden. (2. Samuelsbok 5: 8) Davids hærfører Joab gjorde dette. Hva ligger det egentlig i ordet «vanntunnelen»?

Andre spørsmål har med den berømte Siloam-tunnelen å gjøre, som er omtalt i 2. Kongebok 20: 20 og 2. Krønikebok 32: 30. Den ble trolig gravd ut av kong Hiskias menn i det åttende århundre før vår tidsregning. Hvordan klarte de to arbeidslagene, som gravde fra hver sin ende, å møtes? Hvorfor valgte de å grave en svingete tunnel, slik at den ble mye lengre enn om de hadde gravd i rett linje? Hvordan fikk de nok luft til å kunne puste, når de trolig brukte oljelamper?

Bladet Biblical Archaeology Review har kommet med mulige svar på slike spørsmål. Det siterer Dan Gill, en geolog som ble konsultert i forbindelse med utgravningen. Han skal ha sagt: «Under Davidsbyen er det et velutviklet naturlig karstsystem. Karst er et geologisk begrep som beskriver et ujevnt område med fordypninger, hulrom og ganger som er dannet ved at grunnvann siver inn gjennom underjordiske bergartsformasjoner. . . . Vår geologiske undersøkelse av det underjordiske vannverket under Davidsbyen tyder på at det i all hovedsak ble laget ved at dyktige folk utvidet naturlige (karstiske) kanaler og sjakter som var dannet ved at berggrunnen var gått i oppløsning, og så gjorde dette til et funksjonelt vannforsyningsanlegg.»

Dette kan hjelpe oss til å forstå hvordan Siloam-tunnelen ble gravd ut. Den kan ha fulgt en naturlig, svingete kanal under bakken. Arbeidslag som begynte i hver sin ende, kan ha gravd en provisorisk tunnel ved å forandre på eksisterende hulrom. Deretter ble bunnen i tunnelen skrånet, noe som gjorde det mulig for vannet å renne fra Gihon-kilden til Siloam-dammen, som sannsynligvis lå innenfor bymurene. Dette var avansert ingeniørkunst, for høydeforskjellen mellom de to endene er bare 32 centimeter, enda tunnelen er 533 meter lang.

Forskerne har lenge vært klar over at det først og fremst var Gihon-kilden som forsynte byen med vann i gammel tid. Den lå utenfor bymurene, men såpass nær at innbyggerne ved hjelp av en tunnel og en elleve meter dyp sjakt kunne hente vann uten å behøve å gå utenfor de beskyttende murene. Denne sjakten er kjent som Warrens sjakt — oppkalt etter Charles Warren, som oppdaget anlegget i 1867. Men når ble tunnelen og sjakten til? Fantes de på Davids tid? Var det denne vanntunnelen Joab brukte? Dan Gill svarer: «For å finne ut om Warrens sjakt i virkeligheten var et naturlig jordfallshull, tok vi en bit fra noen kalkavleiringer fra de ujevne veggene i den for å analysere den med karbon 14-metoden. Den inneholdt ikke noe karbon 14, noe som indikerer at den er mer enn 40 000 år gammel. Dermed har vi klare beviser for at sjakten ikke kan ha vært gravd ut av mennesker.»

Levninger som skriver seg fra Hiskias tid

Kong Hiskia levde da nasjonen Assyria erobret alt som lå i dens vei. I Hiskias sjette regjeringsår inntok assyrerne Samaria, hovedstaden i tistammeriket. Åtte år senere (732 f.v.t.) var assyrerne tilbake igjen, og denne gangen truet de Juda og Jerusalem. Andre Krønikebok 32: 1—8 beskriver Hiskias forsvarsstrategi. Finnes det noen synlige spor fra denne tiden?

Ja, i 1969 oppdaget professor Nahman Avigad noen levninger fra denne perioden. Utgravninger avdekket et stykke av en massiv mur. Den første delen av den var 40 meter lang, 7 meter bred og, ifølge anslag som ble gjort, 8 meter høy. Muren stod delvis på fjellgrunn og delvis på nyoppførte hus. Hvem var det som bygde muren, og når? «Det var to passasjer i Bibelen som hjalp Avigad med å angi tidspunktet og formålet med muren,» melder et arkeologisk tidsskrift. Disse passasjene lyder: «Videre fattet han mot og bygde opp hele den nedbrutte muren og reiste tårn på den, og utenfor bygde han en annen mur.» (2. Krønikebok 32: 5) «Dere kommer også til å rive husene ned for å gjøre muren umulig å komme over.» (Jesaja 22: 10) I dag kan besøkende se en del av Den brede mur, som den kalles, i den jødiske delen av Gamlebyen.

Forskjellige utgravninger viser også at Jerusalem var mye større på den tiden enn man hadde trodd tidligere, trolig på grunn av tilstrømningen av flyktninger som kom fra det nordlige riket etter at det var blitt inntatt av assyrerne. Professor Shiloh anslo at jebusittenes by dekket et område på omkring 6 hektar. På Salomos tid dekket byen nesten 16 hektar (160 mål). På kong Hiskias tid, omkring 300 år senere, hadde byens befestede område vokst til omkring 60 hektar.

Gravplasser fra den første tempelperioden

Gravplasser fra den første tempelperioden, det vil si før babylonerne ødela Jerusalem i år 607 f.v.t., har vært en annen kilde til informasjon. Det ble gjort noen oppsiktsvekkende funn da man avdekket en gruppe gravhuler i skråningene ved Hinnom-dalen i 1979/80. «Enda det har vært foretatt arkeologisk forskning i Jerusalem i så lang tid, er dette et av de svært få gravstedene fra den første tempelperioden som vi har funnet med alt innholdet i. Det inneholdt over tusen gjenstander,» sier arkeologen Gabriel Barkay. Han sier videre: «Ønskedrømmen til enhver arkeolog som arbeider i Israel, og særlig i Jerusalem, er å finne skrevet materiale.» Det ble funnet to små skriftruller i sølv. Hva stod det på dem?

Barkay forklarer: «Da jeg fikk se sølvstrimmelen, som var rullet ut, og la den under forstørrelsesglasset, kunne jeg se at overflaten var dekket med sirlige bokstaver som var skrevet med et skarpt redskap på det tynne og skjøre sølvet. . . . Guds navn, som man kan se helt tydelig i innskriften, består av de fire hebraiske bokstavene jod-he-waw-he skrevet med gammelhebraisk skrift.» I en senere publikasjon tilføyer Barkay: «Til vår store overraskelse var det på begge sølvplatene inngravert velsignelsesformularer som er nesten identiske med den bibelske prestevelsignelsen.» (4. Mosebok 6: 24—26) Dette var første gang Jehovas navn ble funnet i en innskrift som var oppdaget i Jerusalem.

Hvordan ble disse sølvrullene aldersbestemt? Hovedsakelig på grunnlag av den arkeologiske sammenheng de ble funnet i. I gravkammeret ble det funnet over 300 pottemakerarbeider som kunne dateres, og som viste seg å stamme fra det sjuende og det sjette århundre før vår tidsregning. Man har kommet til at rullene skriver seg fra samme periode, etter å ha sammenlignet skriften med andre tidfestede innskrifter. Rullene er utstilt på Israel-museet i Jerusalem.

Jerusalems ødeleggelse i år 607 f.v.t.

Bibelen forteller om hvordan Jerusalem ble ødelagt i år 607 f.v.t., i 2. Kongebok, kapittel 25, i 2. Krønikebok, kapittel 36, og i Jeremia, kapittel 39, og sier at Nebukadnesar satte byen i brann. Har utgravninger som har vært gjort i den senere tid, bekreftet denne historiske beretningen? Professor Yigal Shiloh sier: «Bibelens vitnesbyrd [om babylonernes ødeleggelse] . . . blir supplert av tydelige arkeologiske vitnesbyrd; den totale ødeleggelsen av de forskjellige bygningene, og en storbrann som fortærte de forskjellige delene av tre på husene.» Han sa videre: «Det er funnet spor etter denne ødeleggelsen i alle de utgravningene som er gjort i Jerusalem.»

Besøkende kan se levninger fra denne ødeleggelsen som fant sted for over 2500 år siden. Det israelittiske tårn, Det brente rom og Seglhuset er navn på populære funnsteder som er bevart og åpne for offentligheten. Arkeologene Jane M. Cahill og David Tarler sier i boken Ancient Jerusalem Revealed: «Babylonernes omfattende ødeleggelse av Jerusalem framgår ikke bare av de tykke lagene med forkullede rester som er avdekket i slike bygninger som Det brente rom og Seglhuset, men også av de dype lagene med steinblokker fra sammenraste bygninger som man har funnet dekker den østlige skråningen. De bibelske beskrivelsene av byens ødeleggelse . . . og de arkeologiske vitnesbyrdene utfyller hverandre.»

Bibelens bilde av Jerusalem fra Davids tid fram til ødeleggelsen i 607 f.v.t. er altså på mange måter blitt bekreftet av arkeologiske utgravninger som er gjort de siste 25 årene. Men hva med Jerusalem i det første århundre etter vår tidsregning?

Jerusalem på Jesu tid

Utgravninger, Bibelen, den jødiske historieskriveren Josefus (som levde i det første århundre) og andre kilder hjelper forskerne til å danne seg et bilde av hvordan Jerusalem var på Jesu tid, før romerne ødela byen i år 70. Bak et stort hotell i byen er det en modell av det gamle Jerusalem, og fra tid til annen blir det foretatt forandringer på den, i samsvar med det man får vite gjennom nye utgravninger. Byens viktigste kjennetegn var tempelplassen, som Herodes hadde gjort dobbelt så stor som den var på Salomos tid. Det var den største menneskelagde plattform i oldtidens verden, omkring 480 × 280 meter. Noen byggesteiner veide 50 tonn. Én stein veide bortimot 400 tonn og «er uten sidestykke den største noe sted i oldtidens verden,» ifølge én kilde.

Det er ikke noe rart at noen ble rystet da de hørte Jesus si: «Bryt dette tempel ned, og på tre dager vil jeg reise det opp.» De trodde han mente den enorme tempelbygningen, men han siktet til «sitt legemes tempel». Derfor sa de: «Dette templet er blitt bygd på førtiseks år, og du vil reise det opp på tre dager?» (Johannes 2: 19—21) Som følge av utgravninger i området omkring Tempelhøyden kan besøkende nå se deler av murene og annen byggekunst fra Jesu tid og kan til og med gå opp en trapp som det er sannsynlig at Jesus gikk opp, den som fører opp til de sørlige tempelportene.

Ikke så langt fra den vestlige muren ved Tempelhøyden, i Gamlebyens jødiske bydel, er det to utgravningssteder fra det første århundre som er nennsomt restaurert, kjent som Det brente hus og Det herodianske kvarter. Etter oppdagelsen av Det brente hus skrev arkeologen Nahman Avigad: «Det er nå helt klart at denne bygningen ble brent av romerne i år 70, under ødeleggelsen av Jerusalem. For første gang i byens utgravningshistorie ble det brakt for dagen levende og klare arkeologiske vitnesbyrd om at byen ble satt i brann.» — Se bildene på side 12.

Noen av disse oppdagelsene kaster lys over noen av hendelsene i Jesu liv. Bygningene lå i Øvrebyen, der Jerusalems velstående innbyggere bodde, deriblant øversteprestene. I husene ble det funnet en rekke badekar og bassenger for ritualbad. En forsker sa: «Alle badene vitner om at innbyggerne i Øvrebyen i den andre tempelperioden holdt seg strengt til lovene om rituell renselse. (Disse lovene er nedskrevet i Misjna, som vier ti kapitler til detaljer angående mikve.)» Disse opplysningene hjelper oss til å forstå Jesu bemerkninger til fariseerne og de skriftlærde om disse ritualene. — Matteus 15: 1—20; Markus 7: 1—15.

Det er også blitt funnet overraskende mange krukker og kar av stein i Jerusalem. Nahman Avigad sier: «Hvorfor kommer de til syne så plutselig og i slike mengder i den jerusalemske husholdningen? Svaret har å gjøre med halaka, de jødiske lovene om rituell renselse. Misjna forteller at steinkar er blant de gjenstandene som ikke kan bli urene . . . Stein var rett og slett ikke mottagelig for rituell besmittelse.» Noen mener at dette kan være grunnen til at det vannet som Jesus forvandlet til vin, var oppbevart i steinkrukker og ikke i leirkar. — 3. Mosebok 11: 33; Johannes 2: 6.

På Israel-museet kan man se to uvanlige urner. Biblical Archaeology Review forklarer: «Grovt regnet ble urner hovedsakelig brukt i en periode på hundre år før romernes ødeleggelse av Jerusalem i år 70. . . . Den avdøde ble lagt i en nisje som var hogd ut i veggen i en gravhule; etter at kjøttet hadde gått i forråtnelse, ble knoklene samlet og lagt i en urne — en dekorert beholder som vanligvis var av kalkstein.» De to som er utstilt, ble funnet i november 1990 i en gravhule. Arkeologen Zvi Greenhut forteller: «Ordet . . . ’Kaifa’ på to av urnene i graven forekommer her for første gang i arkeologisk sammenheng. Trolig er det navnet på familien til øverstepresten Kaifas, som er nevnt . . . i Det nye testamente . . . Det var fra hans hus i Jerusalem at Jesus ble utlevert til den romerske prokuratoren Pontius Pilatus.» Én urne inneholdt knoklene til en mann som var omkring 60 år gammel. Noen forskere lurer på om dette kan være Kaifas’ levninger. En forsker sier at funnene skriver seg fra Jesu tid: «En mynt som ble funnet i en av de andre urnene, var preget av Herodes Agrippa (37—44 e.Kr.). Det kan være at de to Kaifas-urnene skriver seg helt fra begynnelsen av århundret.»

William G. Dever, som er professor i Midtøsten-arkeologi ved Arizona universitet, sa om Jerusalem: «Det er ingen overdrivelse å si at vi har lært mer om dette viktige stedets arkeologiske historie de siste 15 årene enn i alle de foregående 150 årene.» Mange av de betydeligste arkeologiske funnene i Jerusalem de siste tiårene har så avgjort kastet lys over Bibelens historiske beretning.

[Bilde på side 9]

Modell av Jerusalem i den andre tempelperioden — ligger på eiendommen til Holyland Hotel i Jerusalem

[Bilder på side 10]

Over: Det sørvestlige hjørnet av Tempelhøyden i Jerusalem

Til høyre: Ned til Warrens sjakt