LØNN, LEIE

Vanligvis betaling til en person som vederlag for et arbeid eller en tjeneste. (3Mo 19: 13) Man kunne «leie» en person (Mt 20: 1), et dyr (2Mo 22: 14, 15) eller en ting (Apg 28: 30). «Lønn» kan være synonymt med «belønning». Kong Nebukadressar (Nebukadnesar) fikk for eksempel lov til å erobre og utplyndre den velstående nasjonen Egypt som lønn eller belønning for at han hadde tjent som Jehovas domsfullbyrder ved ødeleggelsen av Tyrus. (Ese 29: 18, 19; se også Rut 2: 12; Jes 61: 8; 62: 11.) Som en oppfyllelse av Sakarja 11: 12 fikk Judas Iskariot 30 sølvstykker (450 kr, hvis det dreide seg om sekler) av prestene som «lønn» for å forråde Jesus Kristus. (Mt 26: 14–16; 27: 3–10; Apg 1: 18; se BESTIKKELSE.) «Lønn» kan noen ganger også bety «gjengjeldelse». «Den lønn synden betaler, er døden.» – Ro 6: 23; se også Sl 109: 20; Jes 65: 6, 7.

Lønn ble ikke bare utbetalt i form av penger eller sølv (2Kr 24: 11, 12; 25: 6), men også i form av husdyr, jordbruksprodukter og så videre. Jakobs lønn for 14 års arbeid var Lea og Rakel, hans to hustruer. Han tjente i ytterligere seks år for den avtalte delen av Labans hjord. (1Mo 29: 15, 18, 27; 31: 41) Lea ’leide’ Jakob av Rakel for en natt for noen alruner som hennes sønn hadde plukket, og omtalte derfor den sønnen som hun så fødte, som sin «leiearbeiders lønn». (1Mo 30: 14–18) På den tiden da Jesus var på jorden, var den vanlige daglønnen til en jordbruksarbeider øyensynlig en denar (5,20 kr). – Mt 20: 2.

Ifølge Guds lov til Israel skulle en leiekar få sin lønn utbetalt når arbeidsdagen var slutt. (3Mo 19: 13; 5Mo 24: 14, 15) Bibelen retter kraftig kritikk mot dem som unnlot å betale leiearbeiderne deres lønn. – Jer 22: 13; Mal 3: 5; Jak 5: 4.

Når man leier noen til å utføre et arbeid, er det forstandig å sikre seg at den som blir leid, kan utføre arbeidet. Det heter derfor i ordspråket: «Som en bueskytter som gjennomborer alt, er den som leier en tåpe, eller den som leier forbipasserende.» – Ord 26: 10.

Den gjestfrihet som blir vist dem som utelukkende arbeider for den sanne tilbedelses interesser, og den materielle hjelp de får, kan betraktes som en lønn som tilkommer dem, i samsvar med prinsippet: «Arbeideren er sin lønn verd.» (Lu 10: 7; 1Ti 5: 17, 18) Den tiende israelittene betalte, var levittenes lønn for den tjeneste de utførte ved helligdommen. (4Mo 18: 26, 30, 31) De som tjener Gud, får imidlertid ikke det privilegium å stå i en rettferdig stilling innfor ham og heller ikke det evige liv som en lønn, men dette er gaver som Gud i sin ufortjente godhet gir dem ved Jesus Kristus på grunn av at de viser tro på Kristi gjenløsningsoffer. – Ro 4: 2–8; 6: 23.

På profeten Haggais tid førte forsømmelighet når det gjaldt helligdommen, til at Jehova holdt sin velsignelse tilbake, slik at de som leide seg selv ut, gjorde det for «en hullet pung», det vil si, den lønn de fikk, var liten og tok snart slutt. (Hag 1: 3–6) Og om tiden forut for gjenoppbyggingen av templet sa Jehova gjennom Sakarja: «For før de dager ble det ikke noen lønn til mennesker; og når det gjaldt lønn til husdyr, så fantes det ikke noe slikt.» – Sak 8: 9, 10; se GAVER; GAVER FRA GUD; LEIEKAR.

Mens hovedordet for «lønn, leie» i De hebraiske skrifter, sakhạr, vanligvis refererer til lønn eller leie som betales for et arbeid eller en tjeneste som er ytet, blir ordet ʼethnạn, som er avledet av roten nathạn (gi), i Bibelen utelukkende brukt om den lønn som blir betalt for prostitusjon, i bokstavelig eller i billedlig betydning. Den sistnevnte formen for lønn blir altså betraktet snarere som en gave enn som en lønn som en har gjort seg fortjent til ved arbeid, og begrepet blir vanligvis brukt i nedsettende betydning. Ifølge Moseloven var det forbudt å bringe «en skjøges lønn» eller «en hunds betaling» (noe som sannsynligvis refererte til den betaling en mannlig homoseksuell fikk) inn i helligdommen i forbindelse med et løfteoffer. (5Mo 23: 18) Når det sies at Tyrus’ skjøgelønn, som byen hadde skaffet seg ved å drive utukt med jordens riker, skulle bli noe som var hellig for Jehova, må dette i betraktning av det ovenstående bety at Den Høyeste ville hellige Tyrus’ materielle fortjeneste av denne virksomheten ved å sørge for at den ble brukt i samsvar med hans vilje, slik at den kom hans tjenere til gode. (Jes 23: 17, 18; jf. Ne 13: 16.) Både Juda og Israel hadde gjort seg skyldige i å drive utukt med andre nasjoner. (Ese 23: 1–16; Ho 9: 1; Mi 1: 6, 7) Men Gud fordømte Jerusalem for noe ganske usedvanlig i denne forbindelse. Til forskjell fra skjøger som tar imot skjøgelønn, gav Jerusalem lønn til de nasjonene som drev utukt med henne. – Ese 16: 26–34, 41.