HEBREERBREVET

Et inspirert brev i De kristne greske skrifter. De foreliggende vitnesbyrd tyder på at det ble skrevet av apostelen Paulus til de kristne hebreerne i Judea omkring 61 e.v.t. For disse hebreerne var det et høyst betimelig brev. Det ble skrevet omkring 28 år etter Jesu Kristi død og oppstandelse. I begynnelsen av denne perioden hadde de jødiske religiøse lederne satt i gang en kraftig forfølgelse av disse jødiske kristne i Jerusalem og Judea med den følge at noen av de kristne ble drept, mens de fleste av de øvrige ble drevet bort fra Jerusalem og spredt omkring. (Apg 8: 1) De som ble spredt omkring, fortsatte aktivt å utbre det gode budskap der de kom. (Apg 8: 4) Apostlene var blitt boende i Jerusalem og hadde holdt resten av menigheten sammen der, og den hadde vokst, trass i hard forfølgelse. (Apg 8: 14) Deretter gikk menigheten inn i en periode med fred. (Apg 9: 31) Herodes Agrippa I henrettet senere apostelen Jakob, Johannes’ bror, og mishandlet andre i menigheten. (Apg 12: 1–5) En tid etter dette oppstod det materiell nød blant de kristne i Judea. Da fikk deres trosfeller i Akaia og Makedonia (i 55 e.v.t. eller der omkring) anledning til å vise kjærlighet og samhørighet ved å sende gaver til hjelp for dem. (1Kt 16: 1–3; 2Kt 9: 1–5) Menigheten i Jerusalem hadde altså hatt mange vanskeligheter å stri med.

Formålet med brevet. Menigheten i Jerusalem bestod nesten utelukkende av jøder og mennesker som tidligere hadde gått over til jødenes religion. Mange av dem hadde fått kjennskap til sannheten etter at den mest intense forfølgelsen hadde opphørt. Da brevet til hebreerne ble skrevet, kunne menigheten glede seg over forholdsvis rolige forhold, for Paulus sa til dem at de ennå aldri hadde «stått imot så langt som til blodet». (He 12: 4) Men selv om den fysiske forfølgelsen i form av vold og drap hadde avtatt, betyr ikke dette at de jødiske religiøse lederne hadde sluttet å motarbeide menigheten. Dens nye medlemmer måtte i likhet med de øvrige regne med å møte motstand. Noen var umodne. De hadde ikke gjort så store framskritt mot modenhet som de burde i betraktning av tiden. (5: 12) Den daglige motstanden fra jødenes side satte deres tro på prøve. De trengte å bygge opp sin utholdenhet. – 12: 1, 2.

Tiden var i ferd med å løpe ut for Jerusalem. Verken apostelen Paulus eller de som tilhørte menigheten i Jerusalem, visste når den forutsagte ødeleggelsen skulle inntreffe, men Gud visste det. (Lu 21: 20–24; Da 9: 24, 27) Situasjonen tilsa at de kristne måtte være årvåkne og vise tro så de flyktet fra byen når de fikk se at Jerusalem var omringet av hærer som hadde leiret seg. Alle i menigheten trengte å bygge opp sin styrke med tanke på disse avgjørende begivenhetene. Ifølge tradisjonen gikk det bare omkring fem år fra dette brevet ble skrevet, til Cestius Gallus’ tropper angrep byen og deretter trakk seg tilbake. Fire år senere ble Jerusalem og templet jevnet med jorden av romerne, som da kjempet under ledelse av general Titus. Men før disse begivenhetene inntraff, hadde Jehova tilveiebrakt den inspirerte veiledning som hans tjenere trengte.

Motstand fra jødisk hold. Jødiske religiøse ledere hadde gjort sitt ytterste for å vekke hat mot Kristi etterfølgere ved hjelp av løgnaktig propaganda. Deres handlinger viste at de var fast bestemt på å bekjempe kristendommen med alle midler, slik det framgår av Apostlenes gjerninger 22: 22; 23: 12–15, 23, 24; 24: 1–4; 25: 1–3. De og deres tilhengere plaget stadig de kristne og forsøkte tydeligvis å bryte ned deres lojalitet overfor Kristus med sine resonnementer. De angrep kristendommen med argumenter som en jøde kanskje ville oppfatte som sterke og vanskelige å motsi.

På den tiden hadde jødedommen mye å vise til i form av håndgripelige, materielle ting og ytre vitnesbyrd. Jødene kan ha sagt at dette var et tegn på at jødedommen var overlegen, og at kristendommen var dårskap. De hadde jo sagt til Jesus at deres folk var barn av Abraham, som hadde fått løftene. (Joh 8: 33, 39) Moses, som Gud hadde talt med «munn til munn», var Guds store tjener og profet. (4Mo 12: 7, 8) Jødene hadde hatt Loven og profetenes ord fra begynnelsen. De kan ha spurt om ikke det at jødedommen var så gammel, bekreftet at den var den sanne religion. Da lovpakten ble opprettet, hadde Gud talt gjennom engler; ja, Loven var faktisk blitt overbrakt ved engler, ved mellommannen Moses’ hånd. (Apg 7: 53; Ga 3: 19) Ved den anledning hadde Gud demonstrert sin makt på en fryktinngytende måte ved å ryste Sinai-fjellet og innhylle det i røyk og ved å la dette overveldende skue bli ledsaget av en kraftig lyd av horn og av torden og lyn. – 2Mo 19: 16–19; 20: 18; He 12: 18–21.

I tillegg til alt dette som skjedde i gammel tid, kunne jødene peke på det praktfulle templet som stod der, og dets presteskap, som var innsatt av Jehova. Prestene gjorde tjeneste ved templet og frambar hver dag mange ofre. De var iført kostbare prestedrakter når de utførte sin tjeneste i templet. Jødene kan ha sagt som så: «Har ikke Jehova befalt at det skal føres syndofre til helligdommen, og har ikke øverstepresten, en etterkommer av Moses’ egen bror, Aron, gått inn i Det aller helligste på soningsdagen med et offer for hele nasjonens synder? Har han ikke ved denne anledning på en billedlig måte trådt inn i Guds nærhet?» (3Mo 16) De kan videre ha sagt: «Tilhørte ikke riket jødene, og skulle ikke én av dem (Messias, som etter deres mening skulle komme senere) sitte på tronen i Jerusalem og herske?»

Hvis brevet til hebreerne ble skrevet for at de kristne skulle bli rustet til å imøtegå innvendinger som ble reist av jødene, må disse fiendene av kristendommen ha argumentert slik: «Hva kan disse nye kjetterne anføre som bevis for at de er Guds sanne tjenere og har hans gunst? Hvor er deres tempel, og hvor er deres presteskap? Ja, hvor er deres leder? Nøt han noen anseelse blant nasjonens ledere i sin levetid – denne Jesus, en galileer, sønn av en tømmermann, en som helt manglet utdannelse som rabbiner? Døde han ikke også i vanære? Hvor var hans rike? Og hvem var hans apostler og tilhengere? Ubetydelige fiskere og skatteoppkrevere. Hvem har kristendommen stort sett tiltrukket seg? Fattige og ringe folk, og verre enda: Uomskårne hedninger som ikke tilhører Abrahams ætt, er også blitt tatt imot. Hvorfor skulle noen sette sin lit til denne Jesus, som ble henrettet som en gudsbespotter og opprører? Hvorfor høre på hans disipler, som er ulærde og alminnelige mennesker?» – Apg 4: 13.

Den kristne ordnings overlegenhet. Noen umodne kristne hadde kanskje begynt å miste verdsettelsen av den frelse som kom gjennom Kristus. (He 2: 1–4) Eller kanskje de ikke-kristne jødene som de var omgitt av, hadde fått dem til å vakle. Apostelen kom dem til hjelp med en mesterlig argumentasjon ut fra De hebraiske skrifter, som jødene hevdet at de stolte på. Han kom med ugjendrivelige argumenter for at den kristne ordning og Jesu Kristi prestestilling og kongeverdighet var den overlegent beste. Han viste ut fra Skriftene at Jesus Kristus er Guds Sønn, større enn englene (1: 4–6), større enn Abraham (7: 1–7), større enn Moses (3: 1–6) og større enn profetene (1: 1, 2). Ja, Kristus er innsatt som arving til alle ting – han er kronet med herlighet og ære og satt over Jehovas henders verk. – 1: 2; 2: 7–9.

Videre er Kristi prestedømme høyt hevet over det aronittiske, som var knyttet til Levi stamme. Kristi prestedømme hviler ikke på en arv fra syndige, kjødelige forfedre, men på en ed som Gud har sverget. (He 6: 13–20; 7: 5–17, 20–28) Hvorfor måtte da Kristus gjennomgå så store prøvelser og lide en smertefull død? Det var forutsagt at dette var nødvendig for at menneskene skulle kunne bli frelst, og for at han skulle bli kvalifisert til å tjene som Øversteprest og være den som Gud skulle legge alt under. (2: 8–10; 9: 27, 28; jf. Jes 53: 12.) Han måtte bli blod og kjød og dø for å kunne frigjøre alle dem som var i trelldom av frykt for døden. Ved sin død ble han i stand til å gjøre Djevelen til intet, noe ingen menneskelig prest kunne klare. (He 2: 14–16) Fordi han har lidd på denne måten og er blitt prøvd i alle henseender, er han en Øversteprest som kan vise medfølelse med oss i våre svakheter og komme oss til hjelp. – 2: 17, 18; 4: 15.

Apostelen peker videre på at denne Øverstepresten har «gått gjennom himlene» og trådt fram for Gud selv; han har ikke gått inn i et jordisk telt eller en jordisk bygning som bare var et bilde på himmelske ting. (He 4: 14; 8: 1; 9: 9, 10, 24) Fordi hans offer var fullkomment og syndfritt, trengte han bare å tre fram én gang, ikke om og om igjen. (7: 26–28; 9: 25–28) Han har ingen etterfølgere i sin stilling, slik de aronittiske prestene hadde, men lever evig, slik at han fullt ut kan frelse dem han tjener til gagn for. (7: 15–17, 23–25) Kristus er Mellommann for den bedre pakt som ble forutsagt gjennom Jeremia, en pakt som kan føre til at synder virkelig blir tilgitt og at samvittigheten blir renset, noe som ikke kunne oppnås under Loven. «De ti ord», lovpaktens grunnleggende lover, ble skrevet på stein, mens den nye pakts lover blir skrevet på hjerter. Dette profetiske ord som Jehova talte gjennom Jeremia, gjorde lovpakten foreldet. Den skulle forsvinne i tidens løp. – 8: 6–13; Jer 31: 31–34; 5Mo 4: 13; 10: 4.

Den som skrev Hebreerbrevet, erkjente at Guds makt på en fryktinngytende måte var blitt demonstrert ved Sinai som et tegn på at Gud godkjente lovpakten. Men Gud hadde med enda større kraft vitnet ved innstiftelsen av den nye pakt, med tegn og varsler og kraftige gjerninger og ved utdelinger av hellig ånd til alle menighetens medlemmer som var forsamlet. (He 2: 2–4; jf. Apg 2: 1–4.) Og med hensyn til Kristi kongedømme så er hans trone i himlene, høyt hevet over den trone som kongene i Davids slektslinje satt på i det jordiske Jerusalem. (He 1: 9) Gud er Kristi trones grunnvoll, og hans rike kan ikke bli rystet, slik det riket som hadde sin hovedstad i Jerusalem, ble i 607 f.v.t. (1: 8; 12: 28) Dessuten har Gud samlet sitt folk foran noe som er langt mer ærefryktinngytende enn de mirakuløse hendelsene ved Sinai-fjellet. Han har latt de salvede kristne nærme seg det himmelske Sions fjell, og han skal i framtiden ryste ikke bare jorden, men også himmelen. – 12: 18–27.

Brevet til hebreerne er av uvurderlig verdi for de kristne. Hvis det ikke hadde vært for dette brevet, ville det ha rådd uklarhet om mange av de «virkelige ting» i forbindelse med Kristus som Loven hadde en skygge av. Ut fra De hebraiske skrifter hadde jødene for eksempel hele tiden visst at øverstepresten representerte dem overfor Jehova når han gikk inn i Det aller helligste i helligdommen. Men de fattet ikke den realitet at den virkelige Øverstepresten en dag faktisk skulle tre fram for Jehova selv i himlene. Og hvordan skulle noen ved å lese De hebraiske skrifter kunne forstå den vidtrekkende betydningen av beretningen om Abrahams møte med Melkisedek eller få en klar forståelse av hva denne konge og prest var et forbilde på? Dette er bare to av de mange «virkelige ting» man får øynene opp for ved å lese dette brevet.

Den tro som blir bygd opp hos de kristne ved hjelp av dette brevet, hjelper dem til å holde fast ved sitt håp på grunnlag av «det tydelige bevis for virkelige ting, enda de ikke ses». (He 11: 1) I en tid da mange setter sin lit til gamle tradisjoner, til forskjellige organisasjoners materielle rikdom og makt og til imponerende ritualer og seremonier og søker denne verdens visdom i stedet for Gud, kan dette inspirerte brevet til hebreerne i høy grad bidra til å gjøre gudsmennesket «fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning». – 2Ti 3: 16, 17.

Når, hvor og av hvem brevet ble skrevet. Det er en utbredt oppfatning at det er apostelen Paulus som har skrevet Hebreerbrevet. Flere skribenter i gammel tid regnet det som et av hans brev. Det finnes blant ni av Paulus’ brev i Chester Beatty-papyrus nr. 2 (P⁴⁶) (fra omkring 200 e.v.t.), og det står oppført blant «apostelen Paulus’ fjorten brev» i «Athanasius’ kanon» fra 300-tallet.

Den som skrev Hebreerbrevet, oppgav ikke sitt navn. Dette utelukker ikke at Paulus har skrevet det, selv om hans navn er oppgitt i alle hans andre brev. De indre vitnesbyrdene i brevet peker sterkt i retning av at det ble skrevet av Paulus, og at det ble skrevet i Italia, sannsynligvis i Roma. (He 13: 24) Det var i Roma Paulus først satt i fangenskap, sannsynligvis i årene 59–61. Timoteus var sammen med Paulus i Roma og blir nevnt i hans brev til filipperne, kolosserne og Filemon, som ble skrevet fra Roma i løpet av denne perioden. (Flp 1: 1; 2: 19; Kol 1: 1, 2; Flm 1) Disse omstendighetene passer med bemerkningen i Hebreerne 13: 23 om at Timoteus var blitt løslatt, og at skribenten håpet å kunne komme til Jerusalem snart.

Brevet ble skrevet før Jerusalem ble ødelagt i år 70, for byens tempel stod fremdeles, og tjenestene ble forrettet der, slik det framgår av argumentasjonen i brevet. Og Paulus’ bemerkning om at Timoteus var frigitt, gjør det rimelig å gå ut fra at brevet ble skrevet omkring ni år tidligere, altså i år 61, da Paulus selv, etter det man antar, ble løslatt fra sitt første fangenskap. – He 13: 23.

[Ramme på side 866]

HOVEDPUNKTER I HEBREERNE

En grundig avhandling som styrket de hebraiske kristne og satte dem i stand til å hjelpe oppriktige landsmenn i de siste årene av den jødiske tingenes ordning

Etter alt å dømme skrevet av apostelen Paulus mindre enn ti år før Jerusalem ble ødelagt i år 70 e.v.t.

Guds Sønns opphøyde stilling (1: 1 til 3: 6)

Han er Guds førstefødte Sønn og innsatte arving og det nøyaktige bilde av sin Fars vesen. Gjennom ham blir alt det som er dannet, også opprettholdt

Sammenlignet med Sønnen er englene bare tjenere. Faderen kaller bare ham «min sønn». Han er den Førstefødte, som også englene skulle bøye seg ærbødig for. Bare om ham, ikke om englene, kan det sies at hans kongelige styre hviler på Gud, som altså er hans trone. Han består lenger enn himlene og jorden som ble dannet ved ham, og han har sin plass ved Faderens høyre hånd

Når det medførte straff å trosse den lov som var gitt gjennom engler, er det klart at det er nødvendig å rette mer enn vanlig oppmerksomhet mot det Gud har sagt gjennom Sønnen, som står høyere enn englene

Selv om Jesus Kristus stod lavere enn englene da han var menneske, ble han senere satt over dem og gitt herredømme over den kommende bebodde jord

Moses var en tjener i Guds hus, men Jesus Kristus er satt over hele huset

Fremdeles mulig å komme inn til Guds hvile (3: 7 til 4: 13)

På grunn av ulydighet og mangel på tro fikk de israelittene som drog ut av Egypt, ikke komme inn til Guds hvile

De kristne kan komme inn til Guds hvile dersom de unngår å være ulydige, slik israelittene var, og dersom de anstrenger seg for å følge en trofast handlemåte

Det levende ord som gir løfte om at man kan komme inn til Guds hvile, er skarpere enn et sverd og skiller (ved den måten hver især forholder seg til det på) mellom det et menneske kan synes å være som en sjel, og det vedkommende virkelig er i sin ånd

Kristi prestedømmes og den nye pakts overlegenhet (4: 14 til 10: 31)

Fordi Jesus Kristus er blitt prøvd i alle henseende uten å synde, kan han som øversteprest ha medfølelse med syndige mennesker og behandle dem med barmhjertighet

Gud har innsatt ham som prest på Melkisedeks vis, og Melkisedeks prestedømme var høyere enn det levittiske

I motsetning til de levittiske prestene i Arons slekt er Jesus Kristus i besittelse av uforgjengelig liv, og han trenger derfor ingen etterfølger til å videreføre hans frelsesgjerning. Han er syndfri og trenger ikke å frambære ofre for seg selv. Han ofret sitt eget legeme, ikke dyreofre, og gikk inn i selve himmelen, ikke i en jordisk helligdom, med verdien av sitt utgytte blod. Derved gjorde han den nye pakt gyldig

Den nye pakt, som Jesus er Mellommann for, er bedre enn lovpakten fordi de som er med i pakten, har Guds lover i sitt hjerte og oppnår en virkelig tilgivelse av synder

Hvis de kristne verdsetter disse godene, vil det få dem til å kunngjøre sitt håp offentlig og til å komme sammen regelmessig

Tro nødvendig for å behage Gud (10: 32 til 12: 29)

Jehova har ikke behag i dem som er troløse og trekker seg tilbake fra ham i stedet for å holde ut så de kan oppnå det han har lovt

Den eksemplariske tro som ble vist av ulastelige mennesker fra Abels tid og framover, tjener som en spore for leserne til å holde ut i det kristne løp mens de nøye gir akt på Jesus Kristus og hans plettfrie livsløp under lidelser

De lidelser Gud tillater at trofaste kristne blir utsatt for, kan betraktes som en form for tukt fra ham, en tukt som blir gitt for at den skal føre til fredelig frukt, nemlig rettferdighet

De kristne formanes til å ha en trofast livsførsel (13: 1–25)

Vis broderkjærlighet, vær gjestfrie, husk på troende som lider, hold ekteskapet i ære, og vær tilfreds med de nåværende ting i tillit til at Jehova hjelper sine tilbedere

Husk dem som tar ledelsen, etterlign deres tro, og unngå å bli revet med av fremmede lærdommer

Vær i likhet med Kristus villig til å bære vanære, og frambær ved ham alltid et lovprisningsoffer for Gud.

Vær lydige mot dem som tar ledelsen