FORSØMMELIGHET

Det å unnlate å gjøre eller ta seg av noe man plikter; det å unnlate å vise noen eller noe nødvendig oppmerksomhet, især omsorg, pleie og lignende; å unnlate å utføre ordre, plikter og så videre. Ordet kan innebære tanken om overlagt neglisjering eller om likegyldighet eller skjødesløshet.

Et av de hebraiske ordene som inneholder tanken om å ’være forsømmelig’ (Ord 8: 33), er verbet parạʽ, som bokstavelig betyr «løsne». (4Mo 5: 18) I forbindelse med utseende har det betydningen «være ustelt» (3Mo 10: 6), med hensyn til oppførsel «opptre tøylesløst» (2Mo 32: 25), og det brukes også om ’ikke å bry seg om’ eller ’sky’ tukt. (Ord 13: 18; 15: 32; jf. 2Mo 5: 4, hvor det er gjengitt med «unndra seg».) Et annet ord er ʽazạv, som bokstavelig betyr «forlate; vende seg fra». (5Mo 29: 25; 1Kg 12: 8) Nehemja brukte dette ordet da han oppfordret sanne tilbedere til ikke å «forsømme» den sanne Guds hus. (Ne 10: 39; jf. 13: 11.) Et annet hebraisk uttrykk som betegner forsømmelighet, betyr bokstavelig «slakkhet; slapphet», som i forbindelse med en slakk bue. – Jer 48: 10; jf. Sl 78: 57.

Det greske ordet amelẹo (av a, «ikke», og mẹlo, «bry seg om») inneholder mer tanken om likegyldighet og mangel på interesse enn tanken om utilsiktet forsømmelighet eller det å overse noe. Etter å ha beskrevet den strenge straffen for ulydighet mot Moseloven sier apostelen Paulus: «Hvordan skal da vi unnslippe hvis vi ikke har brydd oss om [gr. amelẹsantes, i 1Ti 4: 14 oversatt med ’forsømme’] en frelse av en slik storhet, den som først ble talt om gjennom vår Herre . . . mens Gud vitnet med?» Paulus taler ikke her om å overse noe av vanvare, men om å vise mangel på interesse, å «drive bort» (v. 1) i ulydighet mot det ord Gud har talt gjennom sin enbårne Sønn. – He 2: 1–4.

Matteus brukte en form av dette greske ordet da han gjengav Jesu illustrasjon om bryllupsfesten. Hva var årsaken til at de som ble innbudt til kongesønnens bryllup, ikke kom? Det skyldtes ingen forglemmelse, men «de viste ingen interesse og gikk sin vei, én til sin egen åker, en annen til sin forretningsvirksomhet». På grunn av denne mangelen på interesse ble de betraktet som uverdige. – Mt 22: 5, 8.

Da Timoteus som ung fikk et stort ansvar som tilsynsmann i Efesos, formante Paulus ham med disse ordene: «Forsøm ikke [el.: vær ikke likegyldig overfor] den gave som er i deg, den som ble gitt deg ved en forutsigelse og da eldsterådet la hendene på deg.» Timoteus måtte gjøre seg store anstrengelser for ikke å være forsømmelig. Han måtte gå helt opp i opplesningen, formaningen og den rette undervisning, idet han viste omsorg ved vedvarende, ufravendt oppmerksomhet og var et godt eksempel ved sin oppførsel. Hvis ikke, kunne han gå glipp av belønningen fordi han var forsømmelig og ikke var oppriktig interessert i den gunst han var blitt vist av Gud. – 1Ti 4: 11–16, Int.

Paulus siterer de ordene Jehova uttalte til israelittene da Han omtalte lovpakten som «’den pakten med meg som de brøt, enda jeg som ektemann eide dem’». (Jer 31: 32) Det siste leddet blir i Septuaginta gjengitt med «og jeg sluttet å ha omsorg for dem», noe som uten tvil er forklaringen på at sitatet i Hebreerne 8: 9 lyder: «For de forble ikke i min pakt, og derfor sluttet jeg å ha omsorg for dem [el.: brydde jeg meg ikke om dem].» Jehova var naturligvis ikke forsømmelig i den forstand at han var skjødesløs eller likegyldig, for han viste stor omsorg for sitt paktsfolk inntil de viste ringeakt for hans ord og gjorde opprør mot ham. Det var først da og av den grunn at han ’sluttet å ha omsorg [gr. emẹlesa] for dem’.