«Det gode budskap må først forkynnes»
«Det gode budskap må først forkynnes blant alle nasjonene.» — MARKUS 13: 10, NW.
1. Hva er én av de tingene som viser at Jehovas vitner skiller seg ut fra alle religionssamfunnene i kristenheten, og hvorfor gjør de det?
AV ALLE dem som hevder at de er kristne, er det bare Jehovas vitner som tar forkynnelsen av det gode budskap alvorlig. De utgjør den eneste gruppen hvor alle medlemmene ser det som en personlig forpliktelse regelmessig å henvende seg til sine medmennesker for å snakke med dem om Guds hensikter. Hvorfor gjør de dette? Fordi hver enkelt av dem mener at de som kristne må følge i Kristi fotspor. (1. Peter 2: 21) Hva innebærer det?
2. Hvordan betrakter mange Jesus Kristus, men hva var han først og fremst opptatt med da han var på jorden?
2 Mange mener at Jesus Kristus bare var en som gjorde gode gjerninger. Han helbredet de syke, gav de sultne mat og viste de nødstilte kjærlighet og godhet. Men Jesus gjorde mye mer. Han var først og fremst en nidkjær forkynner av evangeliet, det gode budskap, om Guds rike. Få måneder etter at han var blitt døpt i Jordan-elven, begynte han å forkynne offentlig: «Vend om, for himmelriket er nær!» (Matteus 4: 17) Markus’ beretning lyder: «Jesus [kom] til Galilea og forkynte Guds evangelium og sa: ’Tiden er kommet, Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!’» — Markus 1: 14, 15.
3, 4. a) Hva la Jesus vekt på i sin tjeneste, selv om han helbredet alle slags sykdommer? b) Hvorfor ble Jesus utsendt? c) Hva sammenlignet Jesus forkynnelsesarbeidet med, og hva sa han til disiplene sine at de skulle gjøre?
3 Jesus kalte Peter, Andreas, Jakob og Johannes til å følge ham, og vi leser: «Siden drog Jesus omkring i hele Galilea; han lærte folket i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet alle sykdommer og plager hos folket.» Da folk i Galilea forsøkte å holde ham tilbake, sa han: «Også i de andre byene må jeg forkynne det glade budskap om Guds rike. Det er det jeg er utsendt for.» Han forkynte så i synagogene i Judea. — Matteus 4: 18—23; Lukas 4: 43, 44.
4 Da Jesus kom tilbake til Galilea, «drog [han] omkring og forkynte i byer og landsbyer, og bar fram det glade budskap om Guds rike». (Lukas 8: 1) Han sammenlignet forkynnelsesarbeidet med innhøstningsarbeid og sa: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» (Matteus 9: 35—38) Selv når folk ikke lot ham få hvile, «tok [han] imot dem og talte til dem om Guds rike, og han helbredet dem som trengte legedom». — Lukas 9: 11.
5. Hvilken veiledning gav Jesus apostlene og de andre disiplene da han sendte dem ut i tjenesten?
5 Det er sant at Jesus helbredet de syke og ved noen anledninger gav de sultne mat. Men mer enn noe annet var han travelt opptatt med å fortelle folk om Guds rike. Og han ville at disiplene hans skulle gjøre det samme. Etter at han hadde lært opp apostlene, sendte han dem ut to og to for å forkynne og sa: «Der dere kommer, skal dere forkynne: Himmelriket er nær!» (Matteus 10: 7) Lukas sier: «Så sendte han dem ut for å forkynne budskapet om Guds rike og helbrede syke.» (Lukas 9: 2) Jesus gav også de 70 disiplene befaling om å ’helbrede syke og si at Guds rike er kommet nær’. — Lukas 10: 9.
6. Hva sa Jesus til sine disipler før han fór opp til himmelen, angående deres tjeneste?
6 Før Jesus fór opp til himmelen, gav han sine disipler i oppdrag å fortsette forkynnelsesarbeidet og å utvide det. Han befalte dem: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere . . . lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matteus 28: 19, 20, NW) Han sa også: «Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.» (Apostlenes gjerninger 1: 8) Vi ser altså at både Jesus og apostlene først og fremst viet forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike oppmerksomhet.
Det riket vi skal forkynne om i dag
7. Hva sa Jesus om et forkynnelsesarbeid som skulle utføres i «avslutningen på tingenes ordning»?
7 Jesus sa i sin profeti om begivenheter som skulle finne sted i «avslutningen på tingenes ordning» (NW): «Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matteus 24: 3, 14) Ifølge Markus 13: 10 (NW) sa han: «Og det gode budskap må først forkynnes blant alle nasjonene.» — Se også Åpenbaringen 14: 6, 7.
8. a) Hva innbefattet det gode budskap på apostlenes tid? b) Hva innbefatter det gode budskap i dag?
8 Nå i «de siste dager» innbefatter evangeliet, det gode budskap, om Guds rike mer enn det gjorde da Jesus var på jorden. Jesus forkynte at Riket var nær, og henledet oppmerksomheten på det faktum at han befant seg blant folket som Messias og Konge. (2. Timoteus 3: 1; Matteus 4: 17; Lukas 17: 21) Det gode budskap som de første kristne forkynte, innbefattet budskapet om Jesu oppstandelse og himmelfart, og det oppmuntret de saktmodige til å tro på det kommende Riket. (Apostlenes gjerninger 2: 22—24, 32; 3: 19—21; 17: 2, 3; 26: 23; 28: 23, 31) Nå som vi har kommet fram til «avslutningen på tingenes ordning», innbefatter forkynnelsen av det gode budskap om Riket det betydningsfulle budskap at Riket er opprettet i himmelen. — Åpenbaringen 11: 15—18; 12: 10.
Hvem skal forkynne det gode budskap?
9. a) Hva vil noen kanskje vise til når de hevder at ikke alle de kristne i dag er forpliktet til å forkynne det gode budskap? b) Hvem brukte Jehova til å forkynne hans ord i fortiden, og hva betyr dette for oss i dag?
9 Hvem skal delta i forkynnelsesarbeidet i dag? Kristenheten mener tydeligvis at det ikke er alle som er forpliktet til det. Da Jesus sa at det gode budskap skulle forkynnes, sa han riktignok ikke noe om hvem som skulle utføre arbeidet. Men hvem andre ville Jehova bruke til et slikt arbeid enn dem som har fått tro på hans Ord og begynt å følge det i sitt liv? Da Jehova bestemte seg for å advare den onde menneskeverdenen på Noahs tid om at det skulle komme en ødeleggelse, brukte han en mann som «vandret med Gud». (1. Mosebok 6: 9, 13, 14; 2. Peter 2: 5, EN) Da han ville overbringe Israel profetiske budskaper, sendte han sine «tjenere profetene». (Jeremia 7: 25; Amos 3: 7, 8) Israels innviede nasjon var en nasjon av hans vitner. (2. Mosebok 19: 5, 6; Jesaja 43: 10—12) Ja, Jehova bruker sine innviede tjenere som sine vitner.
10. Hvordan fremgår det av Matteus 28: 19, 20 at befalingen om å gjøre disipler gjelder alle de kristne?
10 Noen har sagt at befalingen i Matteus 28: 19, 20 (NW) om å gjøre disipler ble gitt bare til apostlene og derfor ikke gjelder de kristne i sin alminnelighet. Men legg merke til hva Jesus sa: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere . . . lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» Jesu etterfølgere skulle lære nye disipler å holde alt det Jesus befalte. Og en av de tingene han befalte, var at de skulle ’gå og gjøre disipler’. Det er klart at alle de nye disiplene også måtte lære å følge denne befalingen.
11. a) Hva var den kristne menighet i det første århundre forpliktet til? b) Hva er nødvendig for at en skal bli frelst, og hva innbefatter dette?
11 Den kristne menighet i det første århundre ble kalt ’et folk som var Guds eiendom, for at de skulle forkynne hans storverk, han som kalte dem fra mørket til sitt underfulle lys’. (1. Peter 2: 9) Dens medlemmer forkynte nidkjært om Guds rike. (Apostlenes gjerninger 8: 4, 12) Alle de «hellige», de salvede kristne, i Roma fikk vite at «med munnen kunngjør en offentlig til frelse», og at «enhver som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst». (Romerne 1: 7; 10: 9, 10, 13, NW) Denne offentlige kunngjøringen til frelse, som en kommer med når en blir døpt, innbefatter også den offentlige forkynnelsen av det gode budskap om Jehovas rike.
12, 13. a) Hva innbefatter «den offentlige kunngjøring av vårt håp» som er nevnt i Hebreerne 10: 23 (NW)? b) Hvordan viser Salme 96 at det er nødvendig at vi kommer med en offentlig kunngjøring utenfor menigheten, og hvordan bekrefter Åpenbaringen 7: 9, 10 dette?
12 Apostelen Paulus skrev til de kristne hebreere: «La oss holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle, for han er trofast som gav løftet.» (Hebreerne 10: 23, NW) Denne offentlige kunngjøringen skal vi ikke bare komme med på menighetens møter. (Salme 40: 9, 10) I Salme 96: 2, 3, 10 ser vi tydelig en profetisk befaling om å forkynne utenfor menigheten, for folkeslagene: «Forkynn fra dag til dag hans frelse! Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under! Fortell blant folkene: [Jehova] er konge.» I Matteus 28: 19, 20 og Apostlenes gjerninger 1: 8 befalte Jesus de kristne å forkynne nettopp for folkeslagene.
13 Paulus henledet også oppmerksomheten på denne offentlige forkynnelsen da han videre sa til de salvede kristne hebreere: «La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser hans navn [som kunngjør hans navn offentlig, NW].» (Hebreerne 13: 15) I Åpenbaringsboken står det også at den ’store skare’ av alle nasjoner roper med høy røst: «Seieren tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.» (Åpenbaringen 7: 9, 10) Nå i avslutningen på tingenes ordning blir altså forkynnelsen av det gode budskap utført av Jehovas innviede vitner, resten av Kristi åndelige brødre og deres medarbeidere, som utgjør den ’store skare’. Men hvordan skal de utføre dette arbeidet?
«Offentlig og fra hus til hus»
14. Hvor forkynte Jesus, og hvilket prinsipp kan vi lære av dette?
14 Jesus forkynte direkte for folk. Vi leser for eksempel at han forkynte i synagogene. Hvorfor? Fordi folk samlet seg der på sabbaten og lyttet til en opplesning og drøftelse av skriftene. (Matteus 4: 23; Lukas 4: 15—21) Jesus forkynte også mens han gikk på veien, ved sjøen, på et fjell, ved en brønn utenfor en by og i folks hjem. Han forkynte med andre ord der hvor det var folk. — Matteus 5: 1, 2; Markus 1: 29—34; 2: 1—4, 13; 3: 20; 4: 1, 2; Lukas 5: 1—3; 9: 57—60; Johannes 4: 4—26.
15. a) Hvilken veiledning gav Jesus disiplene da han sendte dem ut for å forkynne? b) Hvordan har noen bibelkommentatorer forklart dette?
15 Da Jesus sendte ut sine disipler for at de skulle forkynne, sendte han dem også direkte til folk. Det fremgår av den veiledningen han gav, og som står i Matteus 10: 1—15, 40—42. Ifølge vers 11 sa han: «Når dere kommer til en by eller landsby, så finn ut hvem som der er verdig til å ta imot dere, og bli hos ham til dere drar videre.» The Jerusalem Bible gjengir dette verset slik: «Spør etter en som er pålitelig», som om disiplene skulle be en eller annen framstående eller velinformert person i landsbyen om å finne ut hvem som hadde et godt rykte og dermed var verdig til å høre budskapet. (Se også Erik Gunnes’ oversettelse og norsk katolsk oversettelse av Det nye testamente av 1938.) Og det er denne forklaringen enkelte bibelkommentatorer gir av vers 11.
16. Hva viser en mer objektiv vurdering av Jesu ord i Matteus 10: 11?
16 Vi bør imidlertid ha i tankene at teologene i kristenheten stort sett unnlater å gå fra hus til hus, og mange bibelkommentatorer har en tilbøyelighet til å tolke Bibelen på bakgrunn av sin egen erfaring. En mer objektiv vurdering av Jesu veiledning viser at han mente at disiplene skulle oppsøke folk, enten fra hus til hus eller offentlig, og legge fram budskapet om Riket for dem. (Matteus 10: 7) Den måten folk reagerte på, ville vise om de var verdige eller ikke. — Matteus 10: 12—15.
17. Hva er det som viser at Jesu disipler ikke rett og slett besøkte personer som andre hadde anbefalt dem å besøke, eller som de hadde gjort en avtale med?
17 Dette fremgår av Jesu ord i Matteus 10: 14: «Og er det noen som ikke vil ta imot dere og heller ikke vil høre deres budskap, da skal dere forlate det huset eller den byen og riste støvet av føttene.» Jesus snakket om at disiplene kom ubedt til folk for å forkynne for dem. Det var nok så at de også ville ta imot tilbudet om losji hos noen som reagerte positivt på budskapet. (Matteus 10: 11) Men det viktigste var forkynnelsesarbeidet. I Lukas 9: 6 står det: «Så gikk de ut og drog fra landsby til landsby, og overalt forkynte de det glade budskap og helbredet syke.» (Se også Lukas 10: 8, 9.) De som tok imot disiplene i sitt hjem som profeter og kanskje gav dem et «beger kaldt vann» eller til og med losji, ville ikke miste sin lønn. De ville få høre budskapet om Riket. — Matteus 10: 40—42.
18, 19. a) Hvordan utførte de første kristne sitt forkynnelsesarbeid, ifølge Apostlenes gjerninger 5: 42 (NW)? b) Hvordan viser Paulus’ ord i Apostlenes gjerninger 20: 20, 21 (NW) at han snakket om en tjeneste for ikke-troende og ikke om hyrdebesøk?
18 Etter at den kristne menighet var blitt opprettet, står det om apostlene: «Og de fortsatte hver dag i templet og fra hus til hus uten opphold å undervise og kunngjøre det gode budskap om Kristus, Jesus.» (Apostlenes gjerninger 5: 42, NW; se fotnoten i referansebibelen.) Det uttrykket på gresk som er oversatt med «fra hus til hus», er kat’ oíkon. Her er katá distributivt, fordelende. Det kan derfor sies at disiplenes forkynnelse ble distribuert, fordelt, fra hus til hus. Disiplenes besøk var ikke avtalt på forhånd og ble ikke foretatt for selskaps skyld. En lignende bruk av katá finner vi i Lukas 8: 1 (EN) i uttrykket «fra by til by og fra landsby til landsby».
19 Apostelen Paulus brukte det samme uttrykket i flertall, kat’ oíkous, i Apostlenes gjerninger 20: 20. Der sa han ifølge New World Translation: «Jeg . . . unnlot [ikke] å . . . undervise dere offentlig og fra hus til hus.» Uttrykket «fra hus til hus» blir gjengitt med «i hjemmene» i flere oversettelser, deriblant den norske oversettelsen av 1978. Noen av kristenhetens bibelkommentatorer sier derfor at Paulus her sikter til hyrdebesøk i troendes hjem. Men det Paulus sier videre, viser at han snakket om en tjeneste for ikke-troende, for han sier: «Jeg har vitnet både for jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus.» — Apostlenes gjerninger 20: 21.
20. a) I hvilken grad har Jehovas vitner forkynt det gode budskap om Riket i vår tid? b) Hva synes kanskje noen om det å fortsette å forkynne?
20 En bør derfor bruke denne metoden for å nå folk nå i vår tid når «evangeliet om riket» må «forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag». (Matteus 24: 14) I over 65 år har Jehovas vitner nidkjært forkynt det gode budskap om Guds opprettede rike offentlig og fra hus til hus — nå i 210 land. Det blir på den måten avlagt et stort vitnesbyrd. Og dette skjer til tross for at de aller fleste som hører budskapet i dag, unnlater å reagere positivt; noen blir til og med irritert. (Matteus 13: 15) Hvorfor fortsetter Jehovas vitner å forkynne på steder hvor folk ikke vil høre på dem eller til og med motarbeider dem? Dette spørsmålet vil bli tatt opp i den neste artikkelen.
Hva svarer du?
◻ Hva kjennetegnet Jesu tjeneste?
◻ Hvilken veiledning fikk apostlene angående sin tjeneste?
◻ Hvilket arbeid må utføres i vår tid, og hvorfor?
◻ Hvem bruker Jehova til å forkynne det gode budskap i vår tid?
◻ Hvor og hvordan blir forkynnelsesarbeidet utført?