Vil du slokke en ulmende veke?
JESUS KRISTUS forkynte det gode budskap om Guds rike for alle slags mennesker. Mange av dem var undertrykt og motløse. Men Jesus hadde et oppmuntrende budskap til dem. Han hadde medfølelse med dem som hadde det vanskelig.
Evangelieskribenten Matteus framhevet Jesu medfølelse ved å henlede oppmerksomheten på en profeti som var nedskrevet av Jesaja. Matteus siterte noen ord som var blitt oppfylt på Kristus, da han sa: «Han skal ikke knuse noe knekket siv og ikke slokke noen ulmende linveke før han fører retten fram til seier.» (Matteus 12: 20; Jesaja 42: 3) Hva betyr dette, og hvordan oppfylte Jesus denne profetien?
Et blikk på profetien
Siv vokser normalt i våtmarksområder, og det er ingen sterk plante. Et «knekket siv» ville være meget svakt. Uttrykket ser derfor ut til å sikte til undertrykte eller på andre måter vanskeligstilte mennesker, lik den mannen med en vissen hånd som Jesus helbredet på sabbaten. (Matteus 12: 10—14) Men hva med den profetiske hentydningen til en lampeveke?
De lampene som var vanlige i private hjem i det første århundre, var små, muggelignende keramikkbeholdere med hank. Det var vanlig å bruke olivenolje i lampen. Man benyttet en veke av lin, og på grunn av hårrørsvirkningen ble oljen sugd opp som næring til flammen. En ’ulmende veke’ ville selvsagt være en veke som holdt på å slokne.
Jesus forkynte sitt trøsterike budskap for mange som billedlig talt var som et knekket siv, nedbøyde og forkomne. De var også som en ulmende linveke, fordi de nesten hadde mistet livsgnisten. De var virkelig undertrykte og motløse. Men Jesus knuste ikke et knekket siv og slokket ikke en ulmende veke, billedlig talt. Hans kjærlige, ømme, medfølende ord gjorde ikke lidende mennesker enda mer motløse og nedtrykte. Det han sa til dem, og den måten han behandlet dem på, virket tvert imot oppmuntrende på dem. — Matteus 11: 28—30.
Også i vår tid er det mange som trenger medfølelse og oppmuntring, fordi de kommer ut for problemer som kan gjøre dem motløse. Jehovas tjenere er heller ikke alltid så sterke under prøvelser. Noen ganger kan de være som en ulmende veke. De kristne må derfor gå inn for å oppmuntre og styrke hverandre — hjelpe hverandre til å gjenvinne gløden. — Lukas 22: 32; Apostlenes gjerninger 11: 23.
Som kristne ønsker vi å være oppbyggende. Vi vil aldri med overlegg gå inn for å ta motet fra noen som søker åndelig hjelp. Vi ønsker jo å etterligne Jesu eksempel og styrke andre. (Hebreerne 12: 1—3; 1. Peter 2: 21) Det er likevel en kjensgjerning at vi uforvarende kan komme til å virke nedslående på noen som kommer til oss for å få oppmuntring, og dette gir oss god grunn til å tenke alvorlig over hvordan vi behandler andre. Vi ønsker jo for all del ikke å ’slokke en ulmende veke’. Hvilke bibelske retningslinjer kan hjelpe oss i så måte?
Virkningene av kritikk
Hvis en kristen ’begår et feiltrinn, skal de som har åndelige kvalifikasjoner, i en mildhetens ånd forsøke å bringe et slikt menneske i den rette tilstand’. (Galaterne 6: 1) Men ville det være riktig å se etter feil hos andre og gripe enhver anledning til å korrigere slike feil? Ville det være riktig å prøve å presse dem til å gjøre mer ved å la dem forstå at vi mener at de ikke anstrenger seg nok, så de får skyldfølelse? Det er ingenting som tyder på at Jesus gjorde noe slikt. Hvis vi kommer med skarp kritikk av noen, kan vedkommende miste motet istedenfor å bli styrket, selv om vi mener å hjelpe. Også konstruktiv kritikk kan virke nedslående, hvis man overdriver. Hvis en samvittighetsfull kristen gjør så godt han kan, og så bare får høre at det ikke er godt nok, kan han i bokstavelig forstand komme til å slå ut med armene og utbryte: «Hva er i det hele tatt vitsen med å prøve?» Ja, kanskje han gir helt opp.
Det er riktignok viktig å gi bibelsk veiledning, men en eldste eller en annen i menigheten bør ikke først og fremst være kjent som en som går rundt og gir veiledning. Kristne møter blir ikke holdt først og fremst for at vi skal gi og ta imot råd. Nei, vi kommer sammen regelmessig for å bygge hverandre opp og oppmuntre hverandre, så alle kan glede seg over samværet og over sin hellige tjeneste for Gud. (Romerne 1: 11, 12; Hebreerne 10: 24, 25) Så fint det er når vi skjelner mellom alvorlige feil og slike ufullkommenheter som det er klokt og kjærlig å overse! — Forkynneren 3: 1, 7; Kolosserne 3: 13.
Folk reagerer lettere positivt på oppmuntring enn på kritikk. Noen holder faktisk enda mer fast ved en oppførsel de blir kritisert for, hvis de føler at kritikken er urettferdig. Men får de berettiget ros, føler de seg oppløftet, og de blir motivert til å forbedre seg. (Ordspråkene 12: 18) La oss derfor i likhet med Jesus være oppmuntrende og aldri ’slokke en ulmende veke’.
Hva med å trekke sammenligninger?
Det kan være sterkt motiverende å høre fine opplevelser som andre kristne har hatt. Jesus gledet seg da han hørte om hvor fint det hadde gått for disiplene i forkynnelsen av budskapet om Riket. (Lukas 10: 17—21) Slik er det også når vi hører om andres gode resultater, deres gode eksempel eller deres ulastelighet og tro — vi blir oppmuntret, og vi blir enda mer fast bestemt på å holde fast ved vår kristne kurs.
Men hva om en rapport ble lagt fram på en slik måte at den antydet at «du er ikke så bra som disse, og du bør kunne gjøre det mye bedre»? Er det sannsynlig at vedkommende setter i gang med et energisk opplegg for å forbedre seg? Det er mer sannsynlig at han blir motløs og kanskje gir opp, særlig hvis slike sammenligninger ofte blir trukket eller antydet. Det blir omtrent som når foreldre sier til et av barna: «Hvorfor kan du ikke være som broren din?» En slik kommentar kan skape bitterhet og motløshet, og det er ikke sannsynlig at den vil resultere i en bedre oppførsel. Sammenligninger kan ha en lignende virkning på voksne og kan til og med gjøre dem bitre på dem de blir sammenlignet med.
Vi kan ikke vente at alle skal gjøre like mye i tjenesten for Gud. I en av Jesu illustrasjoner gir en herre slavene sine enten én, to eller fem sølvtalenter. Talentene ble gitt «til enhver etter det han hadde evne til». De to slavene som klokelig hadde drevet forretning og forøkt talentene sine, ble begge rost fordi de var trofaste, selv om deres arbeid hadde gitt forskjellig avkastning. — Matteus 25: 14—30.
I samsvar med dette skriver apostelen Paulus: «La hver enkelt prøve sin egen gjerning, og så skal han ha grunn til å juble i forhold til seg selv alene, og ikke i sammenligning med en annen.» (Galaterne 6: 4) For virkelig å være til oppmuntring for andre må vi altså prøve å unngå å trekke ufordelaktige sammenligninger.
Hvordan vi kan bygge opp andre
Hva kan vi så gjøre for å bygge opp dem som er motløse, og unngå å ’slokke en ulmende veke’? Det finnes ingen bestemt oppskrift på hvordan man gir oppmuntring. Det er imidlertid sannsynlig at det vi sier, vil virke oppbyggende på andre hvis vi anvender bibelske prinsipper. Hvilke prinsipper? La oss se på noen eksempler.
Vær ydmyk. I Filipperne 2: 3 kommer Paulus med følgende oppfordring: «Ikke gjør noe av stridslyst eller av selvopptatthet.» I stedet bør vi være ydmyke i ord og gjerning. ’Med et ydmykt sinn bør vi anse de andre for å være høyere enn oss selv.’ Paulus mente ikke at vi skulle ha lav selvaktelse. Men vi skulle innse at andre på et eller annet område er oss overlegne. Det greske ordet som her er oversatt med «høyere», overbringer tanken om at en person «vender blikket bort fra sine egne privilegier og omhyggelig tenker på en annens evner, på områder hvor vedkommende er ham overlegen». (New Testament Word Studies av John Albert Bengel, bind 2, side 432) Hvis vi gjør dette og anser de andre for å være høyere enn oss selv, vil vi omgås dem på en ydmyk måte.
Vis respekt. Ved å komme med oppriktige uttalelser kan vi gjøre det klart for trofaste brødre og søstre at vi har tillit til dem, og at vi betrakter dem som mennesker som ønsker å behage Gud. Men hva om de har behov for åndelig hjelp? La oss da gi dem slik hjelp på en respektfull, verdig måte. Paulus uttrykker det slik: «Ta ledelsen i å vise hverandre ære.» — Romerne 12: 10.
Lytt oppmerksomt. For å kunne oppmuntre noen som har problemer som gjør dem motløse, må vi lytte oppmerksomt og ikke opptre som forelesere. La oss ikke komme med kvikke, overfladiske forslag, men heller ta oss tid til å finne fram til de bibelske retningslinjer som virkelig dekker vedkommendes faktiske behov. Hvis vi ikke vet hva vi skal si, vil bibelstudium hjelpe oss til å bli klar over hvordan vi kan tale trøstende og styrke andre.
Vis kjærlighet. For å kunne oppmuntre noen må vi ha kjærlighet til vedkommende. Når det dreier seg om våre medtjenere for Jehova, bør vår kjærlighet ikke bare få oss til å handle på en måte som vi mener er i deres interesse. Det må ligge sterke følelser bak. Hvis vi har en slik kjærlighet til alle som tilhører Jehovas folk, vil det vi sier, virkelig være til oppmuntring for dem. Skulle det bli nødvendig å komme med noen forslag for å hjelpe vedkommende til å gjøre framskritt, er det lite sannsynlig at det vi sier, vil bli tatt ille opp, eller at det vil gjøre vondt verre, hvis vårt motiv ikke er bare å si hva vi mener, men å gi kjærlig hjelp. Som Paulus så treffende sa: «Kjærligheten oppbygger.» — 1. Korinter 8: 1; Filipperne 2: 4; 1. Peter 1: 22.
Vær alltid oppbyggende
Nå i de kritiske «siste dager» møter Jehovas folk mange prøvelser. (2. Timoteus 3: 1—5) Det er ikke så merkelig at de noen ganger lider slik at det virker som om det er på grensen av hva de kan tåle. Som Jehovas tjenere ønsker vi så visst ikke å si eller gjøre noe som kan få våre medtilbedere til å føle seg som en ulmende veke som holder på å slokne.
Så viktig det derfor er at vi oppmuntrer hverandre! La oss gjøre alt vi kan, for å være oppmuntrende ved å opptre ydmykt og respektfullt overfor nedtrykte medtilbedere. La oss lytte oppmerksomt når de betror seg til oss, og alltid søke å hjelpe dem ved å henlede oppmerksomheten på Guds Ord, Bibelen. La oss framfor alt framelske kjærlighet, for denne frukten av Jehovas hellige ånd vil hjelpe oss til å styrke hverandre. Måtte vi aldri tale eller handle på en slik måte at vi ’slokker en ulmende veke’.