Jesu ovenstående uttalelse var en del av det svaret han gav på fariseernes spørsmål: «Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru av en hvilken som helst grunn?» (Matteus 19: 3—6) Fariseerne var ikke fornøyd med det svaret de fikk, og spurte videre: «Hvorfor har da Moses bestemt at mannen skal gi hustruen skilsmissebrev, og så kan han skille seg fra henne?» Da sa Jesus: «Fordi dere har så harde hjerter, gav Moses dere lov til å skilles fra hustruen. Men fra begynnelsen av var det ikke slik.» Han sa videre: «Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor [utukt, NW], og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.» — Matteus 19: 7—9.

Da menneskene syndet og ble ufullkomne, ble også ekteskapet ufullkomment. (Romerne 5: 12) Ettersom menneskene ikke lenger var fullkomne, ble forholdet mellom dem utsatt for påkjenninger og preget av selviskhet, griskhet og egoisme. Det var det Jesus omtalte som hårdhjertethet, og det var på grunn av denne hårdhjertetheten at Moseloven tillot skilsmisse. Men Jesus minnet fariseerne om at «fra begynnelsen av var det ikke slik». Men nå, under ufullkomne forhold, skulle ektefeller bestrebe seg på å overvinne vanskelighetene og løse sine problemer i stedet for å bruke dem som grunner eller unnskyldninger for å oppløse ekteskapet. Jesus pekte imidlertid på at det var én unntagelse, nemlig utukt. Ekteskapsbrudd kan være en grunn til å oppløse et ekteskap.

Av det foregående er det klart at Bibelen ikke sier at alle ekteskap må være permanente, og at det overhodet ikke er tillatt å skille seg. Bibelen oppgir på den annen side bare én lovlig skilsmissegrunn, nemlig «utukt» (NW).

«Ekteskapet skal holdes i ære»

Oppfordrer Bibelen til skilsmisse ved å tillate en skilsmissegrunn? Er dette med på å gjøre ekteskapet ubetydelig eller frarøve det dets opphøyde stilling? Eller legger Bibelen en urimelig byrde på dem som er gift, ved bare å tillate én skilsmissegrunn?

Nei, Bibelen omtaler tvert imot de ekteskapelige bånd som de næreste og mest intime bånd som to personer kan knytte. «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett,» sier beretningen i 1. Mosebok om det første ekteskapet. (1. Mosebok 2: 24) Og ektefellene skal verne om dette forholdet som noe verdifullt. «Ekteskapet skal holdes i ære av alle, og samlivet må ikke skitnes til,» sier Bibelen. — Hebreerne 13: 4.

Det er ofte på en eller annen måte blitt sagt at grunnlaget for et varig og lykkelig ekteskap ikke er romantisk kjærlighet, men uselviskhet. Det er nettopp hva Bibelen antyder. Den sier: «På samme måte skal altså mennene elske sine hustruer som sitt eget legeme. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sin egen kropp, tvert om gir en den næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken [menigheten, EN]. . . . Og på den annen side bør hustruen ha dyp respekt for sin mann.» (Efeserne 5: 28—33, vers 33 fra NW) Bibelen gir også dette likeframme rådet: «Både mann og kone skal gi den andre det de skylder hverandre. Det er ikke konen selv, men mannen som rår over hennes kropp. Like ens rår ikke mannen selv, men konen over hans kropp. Dere skal ikke nekte hverandre samliv.» — 1. Korinter 7: 3—5.

Når begge ektefellene er villige til å rette seg etter slike forstandige råd, er det lite sannsynlig at ekteskapet deres vil bli så dårlig at en av dem søker utenomekteskapelige forbindelser, og på den måten ødelegger forholdet mellom dem. Selv om en av ektefellene ikke godtar slike bibelske prinsipper, kan den troende ektefellen være forvisset om at Guds vei fremdeles er den beste, og at mange problemer i ekteskapet kan løses eller unngås ved å følge den.