Innvielse og valgfrihet
«Til en slik frihet har Kristus frigjort oss.» — GALATERNE 5: 1.
1. I hvilken forbindelse blir de hebraiske og greske ordene som blir oversatt med «innvielse», «vigsling» og «vie», hovedsakelig brukt?
DE SOM skrev Bibelen, benyttet flere forskjellige hebraiske og greske ord for å overbringe den tanken at noe blir skilt ut, eller reservert, for å tjene et hellig formål. I norske bibeloversettelser er disse ordene gjengitt med ord som «innvielse», «vigsling» og «vie» eller «viet». Noen ganger blir disse uttrykkene benyttet i forbindelse med byggverk — vanligvis Guds tempel i fortidens Jerusalem og den tilbedelsen som fant sted der. Disse ordene blir i Bibelen sjelden brukt om verdslige forhold.
Innvielse til «Israels Gud»
2. Hvorfor kunne Jehova med rette bli kalt «Israels Gud»?
2 I 1513 f.v.t. utfridde Gud israelittene av trelldommen i Egypt. Ikke lenge deretter skilte han dem ut som sitt spesielle folk og lot dem komme i et paktsforhold til ham. Han sa til dem: «Hvis dere nå nøye vil adlyde min røst og holde min pakt, da skal dere i sannhet bli min spesielle eiendom blant alle andre folk, for hele jorden hører meg til.» (2. Mosebok 19: 5; Salme 135: 4) Fordi Jehova hadde gjort israelittene til sin spesielle eiendom, kunne han med rette bli kalt «Israels Gud». — Josva 24: 23.
3. Hvorfor var Jehova ikke partisk da han valgte å gjøre Israel til sitt folk?
3 Jehova var ikke partisk da han gjorde israelittene til sitt innviede folk, for han hadde også kjærlig omtanke for ikke-israelitter. Han gav sitt folk følgende retningslinjer: «Dersom en fastboende utlending bor hos deg som utlending i deres land, skal dere ikke behandle ham dårlig. Den fastboende utlending som bor som utlending hos dere, skal for dere være som en innfødt iblant dere; og du skal elske ham som deg selv, for dere ble fastboende utlendinger i Egypts land. Jeg er Jehova deres Gud.» (3. Mosebok 19: 33, 34) Flere hundre år senere ble Guds holdning ettertrykkelig tilkjennegitt for apostelen Peter, som erkjente: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke er partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham.» — Apostlenes gjerninger 10: 34, 35.
4. Hvilke betingelser var knyttet til forholdet mellom Gud og Israel, og oppfylte israelittene disse betingelsene?
4 Legg også merke til at det var knyttet visse betingelser til det å være Guds innviede folk. Bare hvis de nøye adlød Guds røst og holdt hans pakt, ville de være hans «spesielle eiendom». Dessverre oppfylte ikke israelittene disse kravene. Da de hadde forkastet den Messias som Gud hadde sendt i det første århundre etter vår tidsregning, tapte de sin privilegerte stilling. Jehova var ikke lenger «Israels Gud», og de kjødelige israelittene var ikke lenger Guds innviede folk. — Jevnfør Matteus 23: 23.
Innvielsen av «Guds Israel»
5, 6. a) Hva mente Jesus med de profetiske ordene i Matteus 21: 42, 43? b) Når og hvordan ble «Guds Israel» til?
5 Innebar dette at Jehova nå ikke skulle ha noe innviet folk? Nei. Jesus Kristus siterte fra Salmene og kom så med en forutsigelse: «Har dere aldri lest i Skriftene: ’Den steinen som bygningsmennene forkastet, er den som er blitt hovedhjørnestein. Fra Jehova er denne kommet, og den er underfull i våre øyne’? Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til en nasjon som frambringer dets frukter.» — Matteus 21: 42, 43.
6 Den «nasjon som frambringer dets frukter», viste seg å være den kristne menighet. Mens Jesus var på jorden, valgte han ut de første av dem som skulle bli dens medlemmer. Men det var Jehova Gud selv som grunnla den kristne menighet på pinsehøytidens dag i år 33 ved å utøse sin hellige ånd over dens første medlemmer, omkring 120 i tallet. (Apostlenes gjerninger 1: 15; 2: 1—4) Som apostelen Peter senere skrev, ble denne nyopprettede menigheten da «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom». Hvorfor ble de utvalgt? Jo, for at de ’vidt og bredt skulle forkynne hans dyder som kalte dem fra mørke til sitt underfulle lys’. (1. Peter 2: 9) Kristi etterfølgere, som var salvet med Guds ånd, var nå en innviet nasjon, «Guds Israel». — Galaterne 6: 16.
7. Hva skulle de som tilhørte Guds Israel, få lov til å nyte, og hva ble de derfor oppfordret til å unngå?
7 Selv om de som tilhørte den hellige nasjon, var «et folk til spesiell eiendom», skulle de ikke være i trelldom. De skulle tvert imot nyte en større frihet enn den som hadde rådd innenfor den innviede nasjonen som bestod av det kjødelige Israel. Jesus kom med følgende løfte til de vordende medlemmer av denne nye nasjonen: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Johannes 8: 32) Apostelen Paulus pekte på at de kristne ble frigjort fra kravene i lovpakten. I den forbindelse formante han sine medtroende i Galatia: «Til en slik frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen spenne i et trelldomsåk.» — Galaterne 5: 1.
8. I hvilken henseende har folk større frihet innenfor den kristne ordning enn israelittene hadde under lovpakten?
8 I motsetning til det kjødelige Israel i fortiden har Guds Israel til denne dag nøye oppfylt de kravene som stilles i forbindelse med dets innvielse. Dette bør ikke overraske oss, for de som tilhører Guds Israel, har av egen fri vilje valgt å være lydige. De som tilhørte det kjødelige Israel, ble innviet i og med sin fødsel, men de som er innlemmet i Guds Israel, er blitt det etter eget valg. Den kristne ordning skilte seg derved sterkt ut fra den jødiske lovpakten, som innebar at folk ble innviet uten at de hadde frihet til å velge.
9, 10. a) Hvordan antydet Jeremia at det skulle skje en forandring i spørsmålet om innvielse? b) Hvorfor kan en si at ikke alle innviede kristne i vår tid er med i Guds Israel?
9 Profeten Jeremia forutsa at det skulle skje en forandring i spørsmålet om innvielse. Han skrev: «’Se, det kommer dager,’ lyder Jehovas utsagn, ’da jeg vil slutte en ny pakt med Israels hus og med Judas hus; ikke som den pakten som jeg sluttet med deres forfedre på den dag da jeg grep deres hånd for å føre dem ut av Egypts land, «den pakten med meg som de brøt, enda jeg som ektemann eide dem,» lyder Jehovas utsagn.’ ’For dette er den pakt som jeg skal slutte med Israels hus etter de dager,’ lyder Jehovas utsagn. ’Jeg vil legge min lov i deres indre, og i deres hjerte skal jeg skrive den. Og jeg vil bli deres Gud, og de skal bli mitt folk.’» — Jeremia 31: 31—33.
10 Det at de som tilhører Guds Israel, skulle ha Guds lov ’i sitt indre’, at den på en måte skulle være ’skrevet i deres hjerte’, ansporer dem til å leve i samsvar med sin innvielse. De har en sterkere motivasjon enn de kjødelige israelitter som var innviet som en følge av sin fødsel og ikke etter eget valg. Den sterke motivasjonen til å gjøre Guds vilje som Guds Israel har vist seg å ha, har i dag også over fem millioner av deres medtilbedere over hele verden. Også de har innviet sitt liv til Jehova Gud for å gjøre hans vilje. Selv om disse menneskene ikke har håp om å oppnå himmelsk liv i likhet med dem som utgjør Guds Israel, gleder de seg ved utsikten til å få leve evig på jorden under Guds himmelske rikes styre. De viser verdsettelse for det åndelige Israel ved at de aktivt støtter dets få gjenlevende medlemmer i den oppgaven som går ut på at de ’vidt og bredt skal forkynne hans dyder som kalte dem fra mørke til sitt underfulle lys’.
Gjør forstandig bruk av den gudgitte frihet!
11. Hvilken evne ble menneskene skapt med, og hvordan skulle den brukes?
11 Gud skapte menneskene med evnen til å sette pris på frihet. Han utstyrte dem med en fri vilje. Det første menneskepar brukte sin frihet til å velge. Men de traff et uklokt og ukjærlig valg som førte til katastrofe både for dem og for deres etterkommere. Dette viser likevel tydelig at Jehova aldri tvinger fornuftutstyrte skapninger til å følge en handlemåte som er i strid med deres indre motiver eller ønsker. Og ettersom «Gud elsker en glad giver», godtar han bare en innvielse som er basert på kjærlighet, en innvielse som skjer villig og med glede, og som har sitt grunnlag i friheten til å velge. (2. Korinter 9: 7) Ingen annen form for innvielse kan godtas.
12, 13. Hvilket mønster for rett barneoppdragelse kan vi lære av det som skjedde med Timoteus, og hva har hans eksempel fått mange unge til å gjøre?
12 I full erkjennelse av dette kravet anbefaler Jehovas vitner at man innvier seg til Gud, men de tvinger aldri noen, ikke engang sine egne barn, til å foreta en slik innvielse. I motsetning til mange kirkesamfunn døper ikke Jehovas vitner sine spedbarn, som om det var mulig å tvinge dem til innvielse uten å la dem ha fordelen av å treffe et personlig valg. Vi bør følge det bibelske mønster som den unge mannen Timoteus fulgte. Da han var voksen, sa apostelen Paulus til ham: «Bli du i de ting som du har lært og er blitt overbevist om så du tror på dem, da du vet hvilke personer du har lært dem av, og at du fra den spede barndom av har kjent de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen i forbindelse med Kristus Jesus.» — 2. Timoteus 3: 14, 15.
13 Det er verdt å merke seg at Timoteus kjente de hellige skrifter fordi han var blitt undervist i dem fra sin spede barndom av. Han var ikke blitt tvunget av sin mor og sin mormor til å tro på den kristne lære. Han var blitt overbevist. (2. Timoteus 1: 5) Timoteus forstod derfor at det var forstandig å bli en Kristi etterfølger, og han traff det personlige valg å foreta en kristen innvielse. Titusener av unge menn og kvinner som har foreldre som er Jehovas vitner, har i vår tid fulgt hans eksempel. (Salme 110: 3) Andre har ikke gjort det. I denne saken må enhver treffe et personlig valg.
Hvem skal vi velge å være slave under?
14. Hva kan vi lære om fullstendig frihet av Romerne 6: 16?
14 Intet menneske er fullstendig fritt. Enhvers frihet er begrenset av fysiske lover, for eksempel tyngdekraften, som ingen ustraffet kan ignorere. Også i åndelig forstand er det slik at ingen er fullstendig fri. Paulus resonnerte slik: «Vet dere ikke at hvis dere fortsetter å framstille dere for noen som slaver for å adlyde ham, er dere slaver for ham fordi dere adlyder ham, enten for synd med død til følge eller for lydighet med rettferdighet til følge?» — Romerne 6: 16.
15. a) Hvordan reagerer folk ved tanken på å skulle være slaver, men hvordan går det likevel med de fleste? b) Hvilke spørsmål kan det være på sin plass at vi stiller oss selv?
15 De fleste føler ubehag ved tanken på å skulle være slave under noen. Men i dagens verden er det faktisk slik at folk ofte lar seg manipulere og påvirke på så mange snedige måter at de til slutt ufrivillig gjør det andre vil ha dem til å gjøre. Reklameindustrien og underholdningsverdenen forsøker for eksempel å presse folk inn i en bestemt form og fastsette normer som de skal følge. Politiske og religiøse organisasjoner får folk til å støtte deres ideologier og mål, ikke alltid ved hjelp av overbevisende argumenter, men ofte ved å appellere til deres solidaritetsfølelse eller lojalitetsfølelse. Ettersom Paulus pekte på at ’vi er slaver under dem vi adlyder’, bør vi alle spørre oss selv: Hvem er jeg slave under? Hvem øver sterkest innflytelse på meg når det gjelder mine avgjørelser og min livsførsel? Er det prester eller predikanter, politiske ledere, finansfyrster eller fremtredende folk i underholdningsbransjen? Hvem adlyder jeg — Gud eller mennesker?
16. På hvilken måte er de kristne Guds slaver, og hvordan bør vi se på denne formen for slaveri?
16 De kristne ser ikke på lydighet mot Gud som et uberettiget inngrep i deres personlige frihet. De utøver villig sin frihet på samme måte som deres eksempel, Jesus Kristus, og sørger for at deres personlige ønsker og deres måte å prioritere på er i samsvar med Guds vilje. (Johannes 5: 30; 6: 38) De utvikler «Kristi sinn» og underkaster seg under ham som er hodet for menigheten. (1. Korinter 2: 14—16; Kolosserne 1: 15—18) I dette kan de sammenlignes med en kvinne som gifter seg og villig samarbeider med den mannen hun elsker. Ja, hele gruppen av salvede kristne blir faktisk omtalt som en ren jomfru som er lovt bort til ekteskap med Kristus. — 2. Korinter 11: 2; Efeserne 5: 23, 24; Åpenbaringen 19: 7, 8.
17. Hva har alle Jehovas vitner valgt å bli?
17 Alle Jehovas vitner — både de som har et himmelsk håp, og de som har et jordisk håp — har foretatt en personlig innvielse til Gud for å gjøre hans vilje og lyde ham som Hersker. For hver enkelt av Jehovas vitner har innvielsen vært et personlig valg som vedkommende har truffet for å bli en Guds slave framfor å fortsette å være menneskers slave. Dette har skjedd i overensstemmelse med apostelen Paulus’ veiledning: «Dere ble kjøpt for en pris; slutt med å bli menneskers slaver.» — 1. Korinter 7: 23.
Vi må lære å gjøre det som er til gagn for oss
18. Når er en som ønsker å bli et av Jehovas vitner, skikket til å bli døpt?
18 Før et menneske kan være skikket til å bli et av Jehovas vitner, må vedkommende oppfylle visse bibelske krav. De eldste er nøye med å undersøke om en som ønsker å bli et vitne, virkelig forstår hva en kristen innvielse innebærer. Ønsker vedkommende virkelig å være et av Jehovas vitner? Er han villig til å leve i samsvar med de kravene som følger med dette? Hvis ikke, er han ikke skikket til å bli døpt.
19. Hvorfor er det ingen grunn til å kritisere noen som blir en innviet tjener for Gud?
19 Hvis et menneske oppfyller alle kravene, hvorfor skulle han da bli kritisert for at han frivillig treffer en personlig beslutning om å la seg lede av Gud og hans inspirerte Ord? Er det mindre akseptabelt å la seg påvirke av Gud enn av mennesker? Eller er det mindre gagnlig? Jehovas vitner tror ikke det. De tror av hele sitt hjerte på disse Guds ord, som er nedtegnet av Jesaja: «Jeg, Jehova, er din Gud, den som lærer deg å gjøre det som er til gagn for deg, den som lar deg gå på den veien som du bør vandre.» — Jesaja 48: 17.
20. I hvilke henseender blir folk frigjort av Bibelens sannhet?
20 Bibelens sannhet frigjør folk fra å tro på falske religiøse lærdommer, for eksempel læren om evig pine i et brennende helvete. (Forkynneren 9: 5, 10) Den fyller i stedet deres hjerte med takknemlighet for det sanne håp som gjelder for de døde — håpet om en oppstandelse som er gjort mulig på grunn av Jesu Kristi gjenløsningsoffer. (Matteus 20: 28; Apostlenes gjerninger 24: 15; Romerne 6: 23) Bibelens sannhet befrir folk for skuffelsene ved å stole på politiske løfter som ikke blir innfridd. Den får i stedet deres hjerte til å strømme over av glede fordi de vet at Jehovas rike allerede hersker i himlene og snart skal herske over hele jorden. Bibelens sannhet befrir folk for å følge en handlemåte som nok kan appellere til det falne kjød, men som er til vanære for Gud og har alvorlige skadevirkninger i form av ødelagte forhold, sykdom og en for tidlig død. Det å være en Guds slave er kort sagt uendelig mye mer gagnlig enn det å være menneskers slave. Det å innvie seg til Gud bærer faktisk i seg et løfte om mange goder «nå i denne tiden» og om evig liv «i den kommende tingenes ordning». — Markus 10: 29, 30.
21. Hvordan ser Jehovas vitner på sin innvielse til Gud, og hva ønsker de å gjøre?
21 Jehovas vitner i vår tid er ikke blitt en del av en innviet nasjon i kraft av sin fødsel, slik israelittene i fortiden ble. Jehovas vitner hører med i en menighet av innviede kristne. Hvert enkelt døpt vitne har innviet seg og latt seg døpe etter selv å ha benyttet seg av sin frihet til å velge å gjøre dette. Ja, for Jehovas vitner fører innvielsen til at de får et varmt personlig forhold til Gud som gir seg utslag i at de tjener ham villig. Dette gledebringende forhold ønsker de av hele sitt hjerte å bevare, slik at de for alltid kan holde fast ved den frihet som Jesus Kristus har frigjort dem til.
Hva svarer du?
◻ Hvorfor var Gud ikke partisk da han valgte Israel som sin «spesielle eiendom»?
◻ Hvorfor mener du at de kristnes innvielse ikke medfører tap av frihet?
◻ Hvilke goder er knyttet til innvielsen til Jehova Gud?
◻ Hvorfor er det bedre å være en tjener for Jehova enn å være menneskers slave?
[Bilde på side 15]
I fortidens Israel skjedde innvielsen til Gud ved fødselen
[Bilde på side 16]
De kristnes innvielse skjer etter eget valg