Hvorfor du trenger å overvære kristne møter
ROSARIO, en kvinne i Sør-Amerika, hadde i flere måneder satt pris på å studere Bibelen sammen med en som heter Elizabeth. Hun gledet seg over å lære om Guds rike, som skal opprette paradisiske forhold på jorden. Men når Elizabeth inviterte henne til møter i Rikets sal, vegret hun seg. Hun mente at hun kunne studere Bibelen hjemme og praktisere det den sier, uten å overvære menighetsmøter. Har du også lurt på om kristne møter virkelig er til gagn for deg? Hvorfor har Gud truffet den ordningen at hans folk kommer sammen til møter?
Siden de kristne i det første århundre skilte seg så sterkt ut fra folk omkring dem, var det livsviktig at de hadde den rette omgang. Apostelen Paulus skrev til en av menighetene i kristendommens første tid: «Dere kan bli uklanderlige og uskyldige . . . midt i en uredelig og vrang generasjon, som dere skinner blant som lysspredere i verden.» (Filipperne 2: 15) De kristne i Judea hadde det spesielt vanskelig, og det var til dem Paulus skrev: «La oss tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger og ikke unnlate å komme sammen, slik noen har for vane, men oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser dagen nærme seg.» (Hebreerne 10: 24, 25) Hvordan kan vi oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger ved å komme sammen?
Hvordan kristne kan «skjerpe» hverandre
Det greske ordet i Paulus’ tekst som er oversatt med «oppgløde», betyr bokstavelig talt «skjerpe» eller «slipe». Et av ordspråkene i Bibelen viser hvordan kristne kan «skjerpe» eller «slipe» hverandre: «Jern skjerpes ved jern, og en mann slipes ved å omgås andre.» (Ordspråkene 27: 17, EN; Forkynneren 10: 10) Vi er som instrumenter som trenger å bli slipt regelmessig. Siden vi er nødt til å skille oss ut fra verden for å kunne gi uttrykk for vår kjærlighet til Jehova og treffe avgjørelser som er basert på vår tro, må vi stadig velge andre veier enn folk flest.
Det at vi stadig må anstrenge oss for å være annerledes, kan føre til at vår iver etter å gjøre gode gjerninger blir sløvet. Men når vi er sammen med andre som elsker Jehova, skjerper vi hverandre — vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Hvis vi derimot er alene, har vi en tendens til å være mer opptatt av oss selv. Umoralske, egoistiske eller tåpelige tanker kan da komme inn i sinnet vårt. «En som isolerer seg, vil søke sin egen selviske lengsel; all praktisk visdom vil han komme med utbrudd mot.» (Ordspråkene 18: 1, NW) Derfor skrev Paulus følgende til menigheten i byen Tessalonika: «Fortsett derfor å trøste hverandre og oppbygge hverandre, slik som dere også gjør.» — 1. Tessaloniker 5: 11.
Da Rosario var ferdig med sitt studium av Bibelens grunnleggende lære, holdt hun seg fremdeles tilbake fra å komme sammen med menigheten. Elizabeth kunne ikke gjøre mer for henne og sluttet å besøke henne. Noen måneder senere besøkte en reisende tilsynsmann til Rosario. Han stilte henne følgende spørsmål: «De enkelte medlemmene av en familie kunne nok få god mat ved å spise ute, men hva ville de likevel gå glipp av ved at de ikke spiste sammen hjemme?» Rosario svarte: «De ville gå glipp av fellesskapet i familien.» Hun oppfattet poenget og begynte å komme regelmessig på møtene. Hun fant ut at det gav henne så mye at hun har vært på nesten hvert eneste møte siden.
Det vil gjøre deg godt å høre andre mennesker gi uttrykk for sin tro på det samme du selv tror på, og se hvordan denne troen har forandret livet deres. Paulus visste dette av egen erfaring, og han skrev til menigheten i Roma: «Jeg lengter etter å se dere, så jeg kan gi dere del i en eller annen åndelig gave for at dere skal bli gjort faste; eller snarere, for at det skal bli en utveksling av oppmuntring blant dere, idet hver enkelt blir oppmuntret ved den annens tro, både deres og min.» (Romerne 1: 11, 12) Det tok faktisk flere år før Paulus kunne reise til Roma, og da det skjedde, kom han dit som romernes fange. Men da han fikk se brødrene fra Roma som hadde gått over 60 kilometer fra byen for å møte ham, «takket han Gud og fattet mot». — Apostlenes gjerninger 28: 15.
Finn åndelig føde i kritiske tider
Mens Paulus satt i husarrest i Roma, skrev han til hebreerne at de ikke måtte forsømme å komme sammen. Det er viktig å merke seg at han tilføyde: «Og det så mye mer som dere ser dagen nærme seg.» (Hebreerne 10: 25) Under henvisning til Bibelen har Jehovas vitner stadig pekt på at året 1914 avmerket begynnelsen til endens tid for denne verden, og at «den dag da de ugudelige menneskene skal dømmes og tilintetgjøres», nærmer seg. (2. Peter 3: 7) Ifølge Åpenbaringsboken i Bibelen ble Djevelen meget vred da han ble kastet ut av himmelen ved begynnelsen av endens tid, og han «drog av sted for å føre krig mot dem som er igjen . . . , dem som holder Guds bud og har det arbeid å vitne om Jesus». (Åpenbaringen 12: 7—17) Det å holde Guds bud er derfor spesielt vanskelig nå, og desto større behov har vi for å komme sammen med våre medtroende. Møtene vil hjelpe oss til å styrke vår tro og vår kjærlighet til Gud, slik at vi kan motstå Djevelens angrep.
Vår kjærlighet til Gud og vår tro kan ikke sammenlignes med bygninger som blir stående når de først er bygd. Troen og kjærligheten kan snarere sammenlignes med noe levende som vokser sakte ved hjelp av jevn næringstilførsel, men som tørker inn og dør hvis det ikke får næring. Det er derfor Jehova skaffer til veie regelmessig åndelig føde, så hans folk kan bli styrket. Vi trenger alle slik føde, men hvor kan vi få det om ikke gjennom Guds organisasjon og dens møter? Vi kan ikke få det noe annet sted. — 5. Mosebok 32: 2; Matteus 4: 4; 5: 3.
Jesus framsatte et spørsmål som kan hjelpe oss til å forstå hvordan han skaffer føde til den kristne menighet. Han spurte: «Hvem er egentlig den tro og kloke slave, som hans herre har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Lykkelig er den slaven hvis hans herre, når han kommer, finner ham i ferd med å gjøre dette!» (Matteus 24: 45, 46) Hvem var det Jesus i det første århundre påla den oppgaven å gi mat til hans etterfølgere, og hvem var det han fant trofast i ferd med å skaffe dem mat da han kom tilbake med kongemakt? Det er innlysende at ikke noe enkelt menneske har levd gjennom alle disse århundrene. Kjensgjerningene tyder på at denne slaven er menigheten av åndssalvede kristne, liksom Israels folk var Guds tjener i førkristen tid. (Jesaja 43: 10) Ja, Jesus tilveiebringer vår åndelige føde gjennom den verdensomfattende gruppen av åndssalvede kristne, som i vår tid lar åndelig føde strømme ut gjennom Jehovas vitners lokale menigheter.
Apostelen Paulus kommer med en nærmere beskrivelse av den forsyningslinje for åndelig føde som Jesus opprettet: «Derfor sier han: ’Da han steg opp i det høye, bortførte han fanger; han gav gaver i form av mennesker.’ Og han gav noen som apostler, noen som profeter, noen som evangelister, noen som hyrder og lærere, for å bringe de hellige i den rette tilstand, til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enheten i troen og i den nøyaktige kunnskap om Guds Sønn, til en fullvoksen mann, til det mål av vekst som hører Kristi fylde til.» — Efeserne 4: 8, 11—13.
Det var spesielt innenfor de lokale menighetene — gjennom møtene — at disse «gaver i form av mennesker» bygde opp brødrene. I Antiokia var det for eksempel slik at «siden Judas og Silas også selv var profeter, oppmuntret de brødrene med mang en tale og styrket dem». (Apostlenes gjerninger 15: 32) Taler som blir holdt av menn med åndelige kvalifikasjoner i vår tid, vil på samme måte gi næring til vår tro så den ikke tørker inn eller blir uvirksom.
Det kan hende at vi har gjort gode framskritt fordi vi har fått personlig hjelp av et medlem av menigheten, selv om vi ennå ikke har begynt å være til stede på møtene. Bibelen sier at vi på et bestemt stadium ’trenger at noen fra begynnelsen av lærer oss de elementære ting i Guds hellige utsagn; og trenger melk, ikke fast føde’. (Hebreerne 5: 12) Men man kan ikke for alltid fortsette å være på melkestadiet. Kristne møter byr på et kontinuerlig program med bibelsk undervisning som er utarbeidet som en hjelp til å bevare kjærligheten til Gud og troen på ham levende, og dessuten for at vi skal få praktisk veiledning i å anvende «hele Guds råd». (Apostlenes gjerninger 20: 27) Dette betyr noe mer enn «melk». Bibelen sier videre: «Fast føde hører modne mennesker til, de som ved bruk har fått sine oppfatningsevner oppøvd til å skjelne mellom rett og urett.» (Hebreerne 5: 14) På møtene blir det drøftet mange emner som kanskje ikke hører med til den grunnleggende bibelske undervisning som foregår i hjemmene. Det kan for eksempel dreie seg om vers-til-vers-drøftelser av viktige bibelske profetier og grundige gjennomgåelser av hvordan vi kan etterligne Gud i måten vi lever på.
Jehovas påminnelser — som en røst bak deg
Ved hjelp av slike studier i menigheten minner Jehova oss stadig om hva slags mennesker vi bør være. Slike påminnelser er livsviktige. Hvis vi ikke får dem, kan vi lett bli selviske, stolte og griske. Påminnelser fra Bibelen vil hjelpe oss til å stå i et godt forhold til andre mennesker og til Gud selv. «Jeg har grunnet på min ferd og vendt meg til dine lovbud [dine påminnelser, NW],» bekjente salmisten i Salme 119: 59.
Når vi regelmessig er til stede på kristne møter, erfarer vi det som står i følgende profeti, som Jehova har gitt gjennom Jesaja: «Dine veiledere [din store Veileder, NW] skal ikke lenger holde seg skjult. Dine øyne skal få se dem som viser deg vei, og dine ører skal høre et ord som lyder bak deg når dere vil vike av til høyre eller venstre: ’Dette er veien, på den skal dere gå!’» (Jesaja 30: 20, 21; Galaterne 6: 1) Og han gir enda mer hjelp enn dette.
Vi får den hellige ånd gjennom menigheten
Når vi er regelmessig til stede på kristne møter sammen med Jehovas vitner, blir vi styrket av Guds hellige ånd, som hviler over hans folk. (1. Peter 4: 14) Dessuten er de kristne tilsynsmennene i menigheten blitt utnevnt ved den hellige ånd. (Apostlenes gjerninger 20: 28) Denne virksomme kraft fra Gud har en sterk innvirkning på en kristen. Bibelen sier: «Åndens frukt, derimot, er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll.» (Galaterne 5: 22, 23) Den hellige ånd, som virker gjennom Guds organisasjon, vil også hjelpe oss til å få en tindrende klar forståelse av det som Jehova har i beredskap for dem som elsker ham. Paulus forklarte at framstående mennesker i denne tingenes ordning ikke kan forstå Guds hensikter, og deretter skrev han: «Det er for oss Gud har åpenbart dem ved sin ånd.» — 1. Korinter 2: 8—10.
I tillegg til at menigheten skaffer til veie trosstyrkende åndelig føde, gir den også opplæring til dem som ønsker å delta i menighetens viktigste virksomhet. Hva er det?
Opplæring gjennom menigheten
Den kristne menighet er ikke en selskapsklubb hvor folk bare hygger seg sammen og kanskje oppmuntrer hverandre til å føre et bedre liv. Jesus påla menigheten å bringe det gode budskap om Riket ut til dem som lever i åndelig mørke. (Apostlenes gjerninger 1: 8; 1. Peter 2: 9) Fra den dagen menigheten ble grunnlagt, på pinsefestens dag i år 33, var den en organisasjon av forkynnere. (Apostlenes gjerninger 2: 4) Har du noen gang forsøkt å fortelle noen om Jehovas hensikter uten å klare å overbevise vedkommende? På menighetsmøtene får vi personlig opplæring i kunsten å undervise. Ved å studere eksempler vi finner i Bibelen, lærer vi hvordan vi kan opprette et felles grunnlag som vi kan resonnere ut fra, og vi lærer hvordan vi kan bruke Bibelen som et grunnlag for logisk argumentasjon, og hvordan vi kan hjelpe andre til å resonnere ved å benytte spørsmål og illustrasjoner. Slike ferdigheter kan hjelpe deg til å få oppleve den ufattelige gleden det er å hjelpe et annet menneske til å forstå Bibelens sannhet.
I denne splittede og umoralske verden er den kristne menighet et virkelig åndelig tilfluktssted. Selv om den består av ufullkomne mennesker, er den en kjærlighetens og fredens havn. Vær derfor regelmessig til stede på alle menighetens møter og erfar selv at salmisten hadde rett da han sa: «Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor fredelig sammen. . . . der skjenker [Jehova] velsignelse og liv for alle tider.» — Salme 133: 1, 3.