Overrasket av det kraftige jordskjelvet

Rapport fra øyenvitner i Mexico

«Jeg jobbet i tiende etasje da bygningen begynte å svaie. Jeg lente meg mot døren, som plutselig ble ristet løs og falt over meg. Da jeg forsøkte å ake meg ut av de ruinene jeg lå under, fikk jeg øye på barna mine, som lå i betongmassene. Min eldste sønn, Jose, var badet i blod. Jeg var sikker på at familien min var død!» — Jose Melendrez sr.

DET var 19. september 1985. Klokken 7.19 ble de 18 millioner innbyggerne i Mexico City rammet av et av århundrets største jordskjelv. Det ble målt til 8,1 på Richters skala.

For mange inntraff jordskjelvet på et heldig tidspunkt. En time senere ville skoler og forretningsbygg ha myldret av folk og kunne ha blitt kjempemessige graver. Av de over 700 bygningene som raste sammen i Mexico City, var det minst 100 skoler.

USAs ambassadør John Gavin så ødeleggelsene fra et helikopter. Han sa: «Det så ut som om en kjempe hadde tråkket på bygningene.» Tusenvis av mennesker, både døde og levende, var innesperret i ruinene. Ifølge den meksikanske dagsavisen El Universal ble det funnet over 8000 omkomne i løpet av de første 15 dagene, men til slutt ble det anslått at det til sammen var hele 35 000 som mistet livet.

Over 40 000 overlevende fikk behandling på sykehus og i førstehjelpssentrer. Folk stod i lange køer for å identifisere de døde. Navn på jordskjelvoffer ble opplest i fjernsynet og radioen og trykt i aviser. Menn, kvinner og barn vandret fortvilt omkring i gatene og hadde ingen steder å gå til. Minst 400 000 ble rammet av jordskjelvet i større eller mindre grad.

Mange overlevde på en bemerkelsesverdig måte

Da jordskjelvet kom, var Jose Melendrez’ kone i deres leilighet i 11. etasje, en etasje over der hvor han arbeidet. Hun forteller: «Jeg holdt på å hjelpe min seks år gamle datter, Elizabeth, med å gjøre seg ferdig til å gå på skolen. Plutselig begynte det å drønne i hele bygningen. Jeg løp for å advare min sønn Jose og hans kone, samtidig som jeg ropte på de to andre døtrene mine, Lourdes og Carmela. De tok med seg Elizabeth opp på taket, og da bygningen raste sammen, grep jeg fatt i trappen. Da jordskjelvet var over, lå 11. etasje i fjerde etasje!

Vi så at gulvet forsvant under Jose og hans kone, slik at de falt enda lenger ned i ruinene. Vi var sikre på at de var døde, særlig etter at vi hørte at en varmtvannsbeholder og en gasstank eksploderte samtidig i sjette etasje. Gasstanken, som veide 1500 kilo, traff sønnen min. Men til vår store overraskelse var de fremdeles i live!»

Bemerkelsesverdig nok overlevde hele familien Melendrez, skjønt sønnen Jose ble alvorlig skadet. «Det har vært en svært vond opplevelse for oss,» sier faren, «men vi takker Jehova Gud for all den kjærlige hjelp vi har fått av våre kristne brødre.»

Gregorio Montes og hans familie bodde i femte etasje i en åtteetasjes bygning. Han forteller: «Min kone, Mary, pleide å stå opp tidlig for å følge vår datter Lupita til skolen. De forlot bygningen cirka klokken 7.15, bare noen få minutter før jordskjelvet kom. Mine døtre på fem og seks år og jeg ble redde da vi våknet av at bygningen ristet. Alt beveget seg! Men så snart jeg begynte å be til Jehova, følte vi at roen kom over oss.

Akkurat da begynte hele vindusruter å gå i stykker og rase ut. Veggene begynte å falle sammen. Jeg hørte vettskremte kvinner og barn skrike. De to små døtrene mine satt stille oppi sengen mens jeg fortsatte å be til Jehova.

Vi hørte rop og skrik, bygningen svaiet, og det føk støv omkring. Midt oppe i alt dette raste bygningen plutselig sammen. Det var som om vi kjørte nedover i en heis. En av døtrene mine sa rolig til meg: ’Far, Harmageddon har kommet’, men jeg forsikret henne om at Harmageddon ikke var kommet ennå.

Det ble helt stille, og alt var mørkt og støvete. Mellomrommet mellom gulvet og taket i leiligheten vår var blitt redusert til bare cirka 50 centimeter. Der jeg befant meg innesperret i betongmassene, kunne jeg se døtrene mine, som var dekket av murgrus og glass. Men de var ikke skadet — de hadde ikke engang fått en eneste skramme!

Min kone og Lupita stod ute på gaten og så bygningen rase sammen. De var sikre på at vi var døde. Men av de 32 familiene som bodde i blokken, var vi blant de få som overlevde.»

Den 16 år gamle Judith Ramirez var allerede på skolen da jordskjelvet kom. «Læreren hadde begynt å diktere for klassen,» sa hun. «Plutselig merket jeg at bygningen gynget. Det var som om jeg var om bord på et skip i høy sjø. Mange fikk panikk. Elevene forsøkte å komme seg ut ved å knuse ruter og sprenge dører.

Fra et vindu i tredje etasje kunne jeg se at halvparten av bygningen hadde rast sammen, med cirka 500 elever og lærere inni. Jeg var redd for at den delen av bygningen hvor jeg var, også skulle falle sammen. Siden trappen var blitt borte, kom vi oss ut av skolebygningen gjennom en tunnel som ble laget til oss. Da vi endelig hadde kommet oss ut av ruinene, var synet som møtte oss, fullstendig kaos og bygninger som brant.»

Redningsarbeidet

Like etter jordskjelvet tok de meksikanske myndighetene skritt for å takle situasjonen. Politifolk, brannmannskaper og andre samarbeidet for å redde så mange liv som mulig. Cirka 2800 marinesoldater var med på redningsarbeidet, sammen med titusener av andre. Militæret ble også satt i beredskap for å forhindre plyndring. Over 22 000 offer fikk pleie i forskjellige sentrer og leirer.

Fly som var fullastet med matvarer og redningsutstyr, kom fra nesten 50 land. Hundrevis av utenlandske fagfolk kom som frivillige hjelpere. Samarbeidet mellom så mange tusen mennesker ble omtalt av nyhetsmedier verden over. Som følge av disse forente anstrengelsene ble 3266 personer reddet i løpet av ti dager etter jordskjelvet, og minst 17 000 savnede ble til slutt funnet. Men å redde en overlevende var ikke lett.

Farlige redningsforsøk

Over en uke etter jordskjelvet kunne en fremdeles høre rop og gråt inne fra ruinene. En ung frivillig hjelper satte seg ganske enkelt ned, skjulte ansiktet i de korslagte armene og gråt. Han følte seg så hjelpeløs. Redningsmannskapene var ofte ute av stand til å fjerne betongmassene av frykt for at bygningen skulle rase sammen, og det gjorde fortvilelsen større.

På den annen side skapte det stor glede hver gang en overlevende ble reddet. «Jeg hadde den glede å redde ni personer,» sa førstehjelpsspesialist Juan Labastida. Han hadde kommet med et redningsmannskap fra De forente stater. «Selv om vi manglet viktig utstyr, krøp vi inn i ruinene og lette etter overlevende,» sa han. «Det var ikke lett.»

Han fortalte om hvordan de reddet to liv: «Da vi kom fram til det som var igjen av en restaurant, brukte vi et spesielt elektronisk instrument for å oppdage vibrasjoner. Instrumentet er så følsomt at det kan registrere vibrasjonene fra energien fra menneskekroppen. Uten dette instrumentet hadde vi nok aldri klart å finne fram til fire personer som var innesperret inne i restauranten. Ved hjelp av en lang slange sendte vi vann og oksygen inn i restaurantens lagerrom, hvor to menn og to kvinner hadde vært innesperret i flere dager.

Mens redningsmannskapet ventet utenfor ruinene, begynte en ekspert fra Frankrike og jeg å arbeide oss inn i bygningen. Det samme elektroniske instrumentet oppdaget også vibrasjoner — tegn på svakheter — i veggene og gulvene etter hvert som vi trengte lenger innover. Vi hadde fått beskjed om å ta på veggene og gulvene. Hvis det var like før bygningen raste sammen, ville vi ha merket en dirrende bevegelse på grunn av jord og grus som falt ned inne i veggene. Det tok oss sju timer å komme fram til de fire personene.

Da vi kom fram, var de to mennene døde. De to kvinnene var klinisk døde, men vi brukte munn-til-munn-metoden på dem og gav dem hjertemassasje, og 15 minutter senere ble de gjenopplivet! Ja, vi fikk lønn for strevet!»

Var det hele over?

«Fredag kveld, dagen etter jordskjelvet, fikk jeg se hvordan det var hjemme hos Sergio Moran, som bodde i et hus i andre etasje,» fortalte en som arbeider ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Mexico. «Veggene var sprukne, og de tunge takene og gulvene hadde gitt etter. Bygningen var merkelig nok blitt stående, selv om mange bygninger rundt den hadde rast sammen og sperret døde og skadede offer inne i ruinene.

Stemningen i nabolaget var spent og dyster. Ambulanser hadde kjørt fram og tilbake hele dagen. Like rundt hjørnet stod folk i en lang kø for å identifisere døde venner og slektninger. Jeg hadde nettopp brukt hele dagen på å inspisere sentrumsområdet til fots. Mange gater var avsperret på grunn av høye bygninger som svaiet og så ut til å skulle rase sammen hvert øyeblikk. Når en hørte rop om hjelp fra mennesker som fremdeles befant seg inne i ruinene, var det vanskelig å holde tårene tilbake.

Mens jeg snakket med Sergio Moran, kom det plutselig et jordskjelv til! Først ble det dødsens stille. Jeg spurte meg selv om det bare var noe jeg innbilte meg. Så gikk lyset. Klokken var 19.38 — cirka 36 timer etter det første jordskjelvet. Den bygningen jeg var i, begynte å svaie fram og tilbake. Det var ikke tvil: Alt sammen skjedde om igjen!

Mens vi ennå befant oss i andre etasje, krabbet vi bort til døråpningen og støttet oss til dørstolpene. Vi bad inntrengende til Jehova om hjelp. Da bygningen gynget, kunne vi høre en gjennomtrengende knaking fra hustaket og støttebjelkene. Etter å ha sett hvordan det så ut innvendig, var jeg sikker på at bygningen ville rase sammen. Men den ble stående, og vi kom oss trygt ut på gaten, hvor vi ble møtt med kaos, skrik og forvirring.

Heldigvis ble ikke området like hardt rammet av det andre jordskjelvet som av det første. I løpet av de 12 første dagene etter det første jordskjelvet ble det registrert minst 73 rystelser som ble målt til mellom 3,5 og 7,3 på Richters skala.»

«Det skal bli kraftige jordskjelv»

Kristus Jesus sa at «jordskjelv mange steder» skulle være et av trekkene ved «tegnet» på at vi levde i «avslutningen på tingenes ordning». (Matteus 24: 3, 7, vers 3 fra NW) Han siktet ikke til mindre rystelser, men sa at det skulle «bli kraftige jordskjelv». (Lukas 21: 11) Katastrofen i Mexico — sammen med de over 600 større jordskjelv som har inntruffet siden 1914 — er altså med på å bevise at Bibelens profetier blir oppfylt i vår tid.

Selv om Jehovas vitner i Mexico ble overrasket av jordskjelvet, verdsetter de Jesu Kristi trøstende ord: «Når dette [de forskjellige trekkene ved tegnet] begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær.» (Lukas 21: 28) Ja, vi blir forsikret om at vi går en lys framtid i møte. I Guds kommende, nye tingenes ordning vil hans folk bli beskyttet mot jordskjelv og andre slike katastrofer. — Åpenbaringen 21: 3, 4.

Minst 38 av Jehovas vitner og dem som kommer sammen med dem, mistet livet i denne tragedien. Det var også mange som led store materielle tap. Minst 146 familier av Jehovas vitner mistet sitt hjem. Som Bibelen sier, kan hvem som helst av oss komme opp i fortvilte situasjoner på grunn av «tid og uforutsett hendelse». — Forkynneren 9: 11, NW.

Kjærlig hjelp

Men Jehovas vitner gikk straks i gang med å lete etter alle de vitnene som befant seg i de katastroferammede områdene. «Det var oppmuntrende å se at de hadde slik kjærlig omtanke for oss,» forteller Victor Castellanos. Det ble mottatt over 5000 kilo mat, som ble delt ut til alle som var rammet. Familier av Jehovas vitner som bor på steder som ikke er blitt berørt av jordskjelvet, har åpnet sitt hjem for sine hjemløse kristne brødre og delt sine materielle goder med dem.

Juan Chavez, hans kone og to av barna deres kom seg ut av ruinene etter at huset deres hadde rast sammen, og kjørte til den skolen som de to andre barna gikk på, for å finne dem. Da alle seks kom hjem igjen, ble de overrasket over å se en stor flokk av kristne brødre — deriblant en reisende tilsynsmann og eldste fra den lokale menighet — samlet rundt huset deres.

«De trodde at vi fremdeles befant oss inne i ruinene, og ville hjelpe oss,» forteller fru Chavez. «Det var helt utrolig! Noen av de vitnene som hadde kommet for å hjelpe oss, hadde vi ikke engang sett før.»

Selv om dette kraftige jordskjelvet har satt spor etter seg i Mexico, har det ikke hatt noen skadelig virkning på de meksikanske Jehovas vitners tro og mot. Som fru Melendrez sier: «Vi har alle benyttet oss av situasjonen ved å gjøre håpet om Riket kjent for alle vi kommer i kontakt med. Jordskjelvet har ikke fått oss til å slutte å tjene Jehova. Vi føler tvert imot at vi har fått en sterkere tro, og vi er mer besluttsomme enn noensinne.»

[Bilder på side 22]

Jose Melendrez sr. og hans kone og den blokken de bodde i

[Bilder på side 23]

Judith Ramirez overlevde da CONALEP-skolen raste sammen