PETER

[klippestykke; stein].

En av Jesu Kristi apostler. Denne apostelen blir omtalt på fem forskjellige måter i Bibelen, nemlig ved det hebraiske navnet «Simeon», ved det greske «Simon» (begge fra en hebr. rot som betyr «å høre; å lytte»), som «Peter» (et gr. navn som i Bibelen blir brukt bare om ham), ved det tilsvarende semittiske navnet «Kefas» (kanskje beslektet med det hebr. kefịm [klipper], som forekommer i Job 30: 6; Jer 4: 29), og endelig ved sammensetningen «Simon Peter». – Apg 15: 14; Mt 10: 2; 16: 16; Joh 1: 42.

Peter var sønn av Johannes, også kalt Jona. (Mt 16: 17; Joh 1: 42) Han bodde tydeligvis først i Betsaida (Joh 1: 44), men senere i Kapernaum (Lu 4: 31, 38). Begge disse stedene lå på nordsiden av Galilea-sjøen. Peter og hans bror Andreas drev fiske, og det fortelles at de drev sammen med Jakob og Johannes, Sebedeus’ sønner, som «var parthavere med Simon». (Lu 5: 7, 10; Mt 4: 18–22; Mr 1: 16–21) Peter arbeidet altså ikke alene som fisker, men var partner i en virksomhet av en viss størrelse. Jødenes ledere betraktet Peter og Johannes som «ulærde og alminnelige mennesker», men dette betyr ikke at de var analfabeter eller ikke hadde noen utdannelse. I en ordbok sies det om ordet agrạmmatos, som blir anvendt på Peter og Johannes, at det for en jøde «betydde en som ikke hadde fått opplæring i det rabbinske studium av Skriftene». – Hastings’ Dictionary of the Bible, 1905, bd. III, s. 757; jf. Joh 7: 14, 15; Apg 4: 13.

Det framgår av Bibelen at Peter var gift, og at hans kone, iallfall i hans senere år, fulgte med på hans misjonsreiser (eller noen av dem), akkurat som konene til andre apostler fulgte med sine menn. (1Kt 9: 5) Hans svigermor bodde i hans hus, som han hadde sammen med sin bror Andreas. – Mr 1: 29–31.

Hans tjeneste sammen med Jesus. Peter var en av de første som ble en disippel av Jesus. Han ble ført til Jesus av Andreas, som var en disippel av døperen Johannes. (Joh 1: 35–42) Det var ved denne anledningen Jesus gav ham navnet Kefas (Peter) (Joh 1: 42; Mr 3: 16), et navn som sannsynligvis hadde profetisk betydning. Jesus, som kunne se at Natanael var ’en som det ikke var svik i’, kunne også se hva slags menneske Peter var. Peter viste seg virkelig å ha klippelignende egenskaper, særlig etter Jesu død og oppstandelse, da han styrket sine medkristne. – Joh 1: 47, 48; 2: 25; Lu 22: 32.

Da Jesus en tid etter sitt første møte med Peter var i Galilea, innbød han Peter, hans bror Andreas og deres partnere, Jakob og Johannes, til å komme og bli «menneskefiskere». (Joh 1: 35–42; Mt 4: 18–22; Mr 1: 16–18) Fra Peters båt hadde Jesus talt til folkemengden på stranden. Etter talen bevirket Jesus ved et mirakel at det ble tatt en stor fiskefangst, noe som fikk Peter, som først hadde gitt uttrykk for en viss tvil, til å falle ned for Jesus i frykt. Peter og hans tre medarbeidere forlot så sin virksomhet uten å nøle og fulgte Jesus. (Lu 5: 1–11) Da Peter hadde vært Jesu disippel i et års tid, ble han tatt med blant de tolv som ble utvalgt til å være «apostler», det vil si «utsendinger». – Mr 3: 13–19.

Blant apostlene ble Peter, Jakob og Johannes flere ganger utvalgt til å følge Jesus ved spesielle anledninger, for eksempel da han ble forvandlet framfor dem (Mt 17: 1, 2; Mr 9: 2; Lu 9: 28, 29), da han oppreiste Jairus’ datter (Mr 5: 22–24, 35–42), og da han led under sin personlige prøvelse i Getsemane hage (Mt 26: 36–46; Mr 14: 32–42). Det var disse tre og Andreas som spesielt spurte Jesus ut om ødeleggelsen av Jerusalem, om Jesu framtidige nærvær og om avslutningen på tingenes ordning. (Mr 13: 1–3; Mt 24: 3) Selv om Peter blir nevnt sammen med sin bror Andreas i fortegnelsene over apostlene, blir han i beretningen om det som skjedde både før og etter Jesu død og oppstandelse, oftere nevnt sammen med Johannes. (Lu 22: 8; Joh 13: 24; 20: 2; 21: 7; Apg 3: 1; 8: 14; jf. Apg 1: 13; Ga 2: 9.) Man vet ikke om dette kom av at det var et naturlig vennskap og en naturlig samhørighet mellom dem, eller om det skyldtes at Jesus gav dem i oppdrag å arbeide sammen. – Jf. Mr 6: 7.

I evangelieberetningene er det gjengitt flere uttalelser av Peter enn av noen av de øvrige elleve. Han var åpenbart en dynamisk person, ikke tilbakeholden og nølende. Det var utvilsomt derfor han ofte var den første til å uttale seg, mens de andre tidde. Han stilte spørsmål som førte til at Jesus forklarte og utdypet sine illustrasjoner. (Mt 15: 15; 18: 21; 19: 27–29; Lu 12: 41; Joh 13: 36–38; jf. Mr 11: 21–25.) Noen ganger uttalte han seg impulsivt eller til og med overilt. Det var han som følte at han måtte si noe under synet av forvandlingen. (Mr 9: 1–6; Lu 9: 33) Med sin spontane bemerkning om hvor godt det var å være til stede, og med sitt tilbud om å bygge tre telt, ville han tydeligvis ha sagt at synet (på det stadiet da Moses og Elia var i ferd med å skilles fra Jesus) ikke burde opphøre, men fortsette. Ved feiringen av den siste påskehøytiden protesterte Peter til å begynne med kraftig mot at Jesus skulle vaske føttene hans, men etter at han hadde fått en irettesettelse, bad han om at Jesus også måtte vaske hodet og hendene hans. (Joh 13: 5–10) Det er likevel tydelig at det som lå bak Peters uttalelser, først og fremst var en aktiv interesse og omtanke som var forbundet med sterke følelser. Det at de er tatt med i Bibelens beretning, tyder på at de har sin verdi, selv om de enkelte ganger avslører visse menneskelige svakheter hos Peter.

Da mange disipler tok anstøt av Jesu lære og forlot ham, uttalte Peter seg på vegne av alle apostlene og forsikret at de var fast bestemt på å holde seg til sin Herre, den som hadde «det evige livs ord» og var «Guds Hellige». (Joh 6: 66–69) Etter at gruppen av apostler hadde svart på Jesu spørsmål om hvem folk sa at han var, var det igjen Peter som gav uttrykk for følgende faste overbevisning: «Du er Kristus, den levende Guds Sønn.» Jesus erklærte da Peter for å være lykkelig. – Mt 16: 13–17.

Det at Peter var den som oftest grep ordet, kan forklare at han også var den som oftest ble korrigert, irettesatt eller refset. Da Jesus fortalte at han skulle bli utsatt for lidelser og bli drept fordi han var Messias, begikk Peter den formastelige feilen å ta ham til side og faktisk refse ham for denne forutsigelsen. Selv om det var medfølelse som drev Peter til dette, vendte Jesus ryggen til ham og kalte ham en motstander, eller Satan, fordi han satte menneskers tanker opp mot Guds tanker, som var profetisk tilkjennegitt. (Mt 16: 21–23) Det kan være verdt å merke seg at Jesus ’så på de andre disiplene’ da han gjorde dette, sannsynligvis for å antyde at han visste at de delte Peters oppfatning. (Mr 8: 32, 33) Da Peter tillot seg å svare på Jesu vegne i forbindelse med et spørsmål om betaling av en bestemt skatt, hjalp Jesus ham på en vennlig måte til å forstå at han måtte tenke seg bedre om før han sa noe. (Mt 17: 24–27) Peter opptrådte med overdreven selvsikkerhet og røpet at han følte seg hevet over de andre elleve da han erklærte at selv om de kom til å snuble i forbindelse med Jesus, så skulle han aldri gjøre det. Han erklærte at han var villig til å gå både i fengsel og i døden sammen med Jesus. Alle de andre sa riktignok det samme, men Peter sa det først, og «med styrke». Jesus forutsa da at Peter tre ganger skulle fornekte sin Herre. – Mt 26: 31–35; Mr 14: 30, 31; Lu 22: 33, 34.

Peter var ikke bare en mann som hadde lett for å snakke. Han var også en handlingens mann. Han viste både initiativ og mot og dessuten en sterk hengivenhet for sin Herre. Da Jesus en dag gikk ut før det ble lyst, og drog til et øde sted for å be, var Peter (Simon) snart på farten i spissen for noen andre for å finne ham. (Mr 1: 35–37) Det var også Peter som bad om at Jesus måtte gi ham befaling om å gå ham i møte på det stormpiskede vannet, og han gikk også faktisk et stykke før han gav etter for tvil og begynte å synke. – Mt 14: 25–32.

Den siste natten Jesus levde på jorden, fikk Peter sammen med Jakob og Johannes det privilegium å følge Jesus til det stedet i Getsemane hage hvor han bad inderlige bønner. Både Peter og de andre apostlene falt i søvn, trette og sorgfulle som de var. Det var utvilsomt fordi Peter så sterkt hadde gitt uttrykk for sin beslutning om å bli hos Jesus, at Jesus spesielt henvendte seg til Peter da han sa: «Kunne dere ikke engang våke én time sammen med meg?» (Mt 26: 36–45; Lu 22: 39–46) Peter unnlot å ’fortsette å be’ og måtte ta følgene av denne forsømmelsen.

Da disiplene så den folkemengden som kom for å arrestere Jesus, spurte de om de skulle sette seg til motverge. Peter ventet ikke på svar, men drog et sverd og kuttet øret av en mann (sannsynligvis i den hensikt å påføre mannen en alvorligere skade). Han ble da irettesatt av Jesus. (Mt 26: 51, 52; Lu 22: 49–51; Joh 18: 10, 11) Selv om Peter i likhet med de andre apostlene forlot Jesus, fulgte han deretter etter ham og dem som hadde arrestert ham, men «på god avstand». Han ble antagelig dratt mellom frykten for sitt eget liv og en dyp bekymring for hvordan det skulle gå med Jesus. – Mt 26: 57, 58.

Med hjelp fra en annen disippel, som åpenbart gikk sammen med Peter til øversteprestens gård, slapp Peter inn i gården. (Joh 18: 15, 16) Han holdt seg ikke diskré tilbake i en mørk krok, men gikk bort og varmet seg ved ilden. I lysskjæret fra ilden kunne andre gjenkjenne ham som en av Jesu ledsagere, og hans galileiske dialekt styrket deres mistanke. Etter å ha fått noen anklagende bemerkninger rettet mot seg, benektet han tre ganger at han kjente Jesus, og til slutt sverget han til og med på at han ikke kjente ham. Et sted i byen gol en hane for annen gang, og Jesus «snudde seg og så på Peter». Da gikk Peter ut, og han brøt sammen og gråt bittert. (Mt 26: 69–75; Mr 14: 66–72; Lu 22: 54–62; Joh 18: 17, 18; se ED; HANEGAL.) Men Jesu tidligere påkallelse for Peter ble hørt, og Peters tro sviktet ikke fullstendig. – Lu 22: 31, 32.

Etter Jesu død og oppstandelse sa en engel til de kvinnene som gikk ut til graven, at de skulle gå til «hans disipler og til Peter» med en beskjed. (Mr 16: 1–7; Mt 28: 1–10) Maria Magdalena gav beskjeden til Peter og Johannes, som begynte å løpe til graven. Johannes løp fra Peter. Mens Johannes stanset foran graven og bare kikket inn, gikk Peter rett inn. Da gikk også Johannes inn. (Joh 20: 1–8) Før Jesus viste seg for gruppen av disipler, viste han seg for Peter. Dette og den omstendighet at engelen spesielt hadde nevnt Peter ved navn, burde ha forvisset den angrende Peter om at det at han tre ganger hadde fornektet Jesus, ikke for alltid hadde brutt båndet mellom ham og hans Herre. – Lu 24: 34; 1Kt 15: 5.

Før Jesus gav seg til kjenne for disiplene ved Galilea-sjøen (Tiberias-sjøen), hadde den foretaksomme Peter sagt fra at han drog ut for å fiske, og de andre ble med ham. Da Johannes senere forstod at en mann på stranden var Jesus, svømte Peter impulsivt i land, mens de andre kom etter i båten. Da Jesus deretter bad om noe av fisken, reagerte Peter ved å trekke garnet på land. (Joh 21: 1–13) Det var ved denne anledningen Jesus tre ganger spurte Peter (som tre ganger hadde fornektet sin Herre) om han elsket ham, og i den forbindelse sa Jesus også at Peter skulle ’være hyrde for hans sauer’. Jesus forutsa dessuten hvordan Peter skulle dø, og da Peter fikk se apostelen Johannes, spurte han: «Herre, hva skal denne gjøre?» Enda en gang korrigerte Jesus Peters innstilling. Han understreket nødvendigheten av å ’følge ham’ uten å være opptatt av hva andre gjorde. – Joh 21: 15–22.

Hans senere tjeneste. Da Peter hadde «vendt tilbake» fra den fryktens snare som han hadde falt i, hovedsakelig på grunn av en overdreven selvsikkerhet (jf. Ord 29: 25), skulle han nå ’styrke sine brødre’, slik Jesus hadde sagt (Lu 22: 32), og virke som hyrde blant hans sauer. (Joh 21: 15–17) I samsvar med dette spilte Peter en fremtredende rolle i forbindelse med disiplenes virksomhet etter at Jesus steg opp til himmelen. Før pinsen i år 33 brakte Peter på bane at det burde utpekes en ny apostel i stedet for den troløse Judas, og han la fram bibelske begrunnelser for at dette burde skje. Forsamlingen fulgte hans anbefaling. (Apg 1: 15–26) På pinsedagen virket Peter under ledelse av den hellige ånd som talsmann for apostlene og gjorde bruk av den første av de «nøkler» Jesus hadde gitt ham, slik at veien ble åpnet for at jøder kunne bli med i Riket. – Apg 2: 1–41; se NØKKEL.

Også etter pinsen inntok Peter en fremtredende plass i den første kristne menighet. Av de opprinnelige apostlene er det bare han og Johannes som deretter blir nevnt ved navn i Apostlenes gjerninger, bortsett fra «Jakob, Johannes’ bror», som er nevnt ganske kort i forbindelse med at han ble henrettet. Jakob var den andre i den gruppen på tre apostler som hadde stått Jesus nærmest. (Apg 12: 2) Det later til at Peter gjorde seg særlig bemerket ved at han utførte mange mirakler. (Apg 3: 1–26; 5: 12–16; jf. Ga 2: 8.) Ved hjelp av den hellige ånd talte han frimodig til de jødiske lederne som hadde arrestert ham og Johannes (Apg 4: 1–21), og ved en annen anledning virket han som talsmann for apostlene overfor Sanhedrinet og erklærte at de var fast bestemt på å ’adlyde Gud som hersker’ mer enn mennesker som satte seg opp imot Guds vilje. (Apg 5: 17–31) Det må ha vært spesielt tilfredsstillende for Peter å kunne vise at han virkelig hadde forandret seg siden den natten da han fornektet Jesus, og at han til og med holdt ut å bli prylt av styresmennene. (Apg 5: 40–42) Før Peter ble arrestert for annen gang, var han blitt inspirert til å avsløre Ananias’ og Saffiras hykleri og kunngjøre Guds dom over dem. – Apg 5: 1–11.

Da Filip (evangelisten) hadde hjulpet og døpt mange troende i Samaria like etter at Stefanus hadde dødd som martyr, drog Peter og Johannes dit for at disse troende skulle kunne få den hellige ånd. I Samaria brukte Peter den andre av ’rikets nøkler’. På veien tilbake til Jerusalem forkynte de to apostlene «det gode budskap» i mange av samaritanenes landsbyer. (Apg 8: 5–25) Peter drog tydeligvis ut på en ny misjonsreise og kom da til Lydda, hvor han helbredet Æneas, som hadde vært lam i åtte år, og deretter til Joppe, hvor han vekket opp Dorkas fra de døde. (Apg 9: 32–43) I Joppe fikk Peter veiledning som førte til at han brukte den tredje av ’rikets nøkler’ i forbindelse med at han reiste til Cæsarea og forkynte for Kornelius og hans slektninger og venner med det resultat at de ble de første uomskårne ikke-jødiske troende som fikk den hellige ånd som Rikets arvinger. Da Peter kom tilbake til Jerusalem, måtte han forsvare seg overfor noen som var imot det han hadde gjort, men de slo seg til ro da han forklarte hvilke omstendigheter som viste at han hadde handlet etter ledelse fra himmelen. – Apg 10: 1 til 11: 18; jf. Mt 16: 19.

Det kan ha vært i samme år (36 e.v.t.) eller der omkring Paulus for første gang kom til Jerusalem etter at han hadde omvendt seg til kristendommen og var blitt en apostel. Han drog dit «for å besøke Kefas [Peter]» og ble hos ham i 15 dager. I løpet av denne tiden traff han også Jakob (Jesu halvbror), men ingen av de andre opprinnelige apostlene. – Ga 1: 18, 19; se APOSTEL (Menighetsapostler).

Ifølge de opplysningene som foreligger, var det i år 44 Herodes Agrippa I henrettet apostelen Jakob, og fordi han så at dette behaget jødenes ledere, arresterte han deretter Peter. (Apg 12: 1–4) Menigheten ’bad inderlig’ for Peter, og Jehovas engel utfridde ham fra fengselet (og sannsynligvis fra døden). Peter fortalte så dem som var samlet hjemme hos Johannes Markus, om sin mirakuløse redning. Han sa at de skulle fortelle det videre til «Jakob og brødrene», og deretter «gikk han ut og reiste til et annet sted». – Apg 12: 5–17; jf. Joh 7: 1; 11: 53, 54.

I Apostlenes gjerninger blir Peter neste gang nevnt i forbindelse med et møte som «apostlene og de eldste» holdt i Jerusalem, sannsynligvis i 49 e.v.t., for å drøfte spørsmålet om det var nødvendig at ikke-jødiske troende ble omskåret. Etter en større diskusjon reiste Peter seg og vitnet om hva Gud hadde gjort overfor troende ikke-jøder. Da han hadde talt, «tidde hele forsamlingen». Dette sier mye om den styrke som lå i hans argumentasjon, og sannsynligvis også om den respekt han nøt. Man kan si at Peter i likhet med Paulus og Barnabas, som avla sine vitnesbyrd etter ham, på en måte befant seg i vitneboksen framfor forsamlingen. (Apg 15: 1–29) Det er tydeligvis med henblikk på denne begivenheten at Paulus omtaler Peter, Jakob og Johannes som «framstående menn», «de som syntes å være søyler» i menigheten. – Ga 2: 1, 2, 6–9.

Av Bibelens beretning i sin helhet framgår det tydelig at Peter ikke stod over de andre apostlene i den forstand at han hadde fått en høyere rang eller et høyere embete, selv om han avgjort var vel ansett og nøt stor respekt. Det fortelles for eksempel at apostlene, tydeligvis som et samlet råd, ’sendte Peter og Johannes’ til Samaria da de hørte at Filips arbeid bar frukter der. (Apg 8: 14) Peter oppholdt seg ikke hele tiden i Jerusalem som om hans nærvær var en forutsetning for at den kristne menighet skulle bli ledet på riktig vis. (Apg 8: 25; 9: 32; 12: 17; se også ELDSTE, ELDRE MANN; TILSYNSMANN.) Han virket i Antiokia i Syria samtidig med at Paulus var der, og Paulus fant det en gang nødvendig å irettesette Peter (Kefas) «ansikt til ansikt . . . framfor dem alle» fordi Peter skammet seg over å spise sammen med og omgås ikke-jødiske kristne i nærvær av noen jødekristne som var kommet fra Jakob i Jerusalem. – Ga 2: 11–14.

Under oppslagsordet KLIPPE kan man finne flere opplysninger om Peters stilling i den kristne menighet. Den oppfatning at Peter var i Roma og ledet den kristne menighet der, bygger utelukkende på en tvilsom overlevering og stemmer ikke med de opplysninger som finnes i Bibelen. Se artikkelen PETERS FØRSTE OG ANDRE BREV, hvor det står mer om dette, og dessuten om det at Peter en tid oppholdt seg i Babylon og skrev sitt første, og kanskje også sitt andre, brev derfra.